Gå til innhold
Hundesonen.no

Bør man avle på hunder som trenger hjelp ved parring?


QUEST
 Share

Recommended Posts

Som overskriften sier, bør man i det hele tatt avle på hunder som ikke klarer å gjennomføre en parring uten hjelp? Jeg mener nei. Klarer/vil ikke hundene å gjennomføre noe så grunnleggende viktig og dypt rotfestet ( i de aller fleste arter for den del) som videreføring av slekten uten 'hjelp og oppfordring' , så bør de utelukkes fra avl. Det later til at enkelte raser har gjentagende problemer i så måte..Enten fordi rasen er så vanskapt at de har problemer med å 'få det til' eller så er hannhund/ tispe lite interessert . 

På den ene side så er det vel svært uheldig å videreføre gener fra hunder som ikke kan/vil parre( som bør være noe av det mest naturlige i verden..) og på den annen side så er det å tvangsparre/holde fast en uvillig tispe, intet annet en ren voldtekt. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, er det ikke et spørsmål og arv vs miljø her også?

Jeg har ved et par anledninger prøvd å bruke godt voksne men uerfarne hannhunder i avl (i begge tilfeller kjente tispeeier godt til hannene og valgte å bruke dem til tross for at de var "gamle jomfruer").

I begge tilfeller var hannene svært ivrige, men veldig klossete.  I det første tilfellet var tispeeier en svært erfaren oppdretter som både greide å avgjøre når rett tidspunkt for paringen var, og kom med en hjelpende hånd for å lede hannhunden frem uten å forstyrre ham.

I det andre tilfellet var både vi og tispeeier skikkelig uerfarne, det var usikkerhet rundt paringstidspunktet og alle fomlete forsøk på å veilede hannen ble bare forstyrrende.

Ikke uventet ble det vellykket paring i det første tilfellet, men ikke i det andre. Betyr det at hann nr 1 er mer egnet som avlshund enn den andre?

Man kan jo si at ingen av dem var særlig egnet, men jeg ble også fortalt at eldre hanner gjerne er mer forsiktige enn de yngre siden de har flere års erfaring med å ikke slippe til. Aner ikke om det stemmer, da.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

52 minutter siden, Petra skrev:

Tja, er det ikke et spørsmål og arv vs miljø her også?

Jeg har ved et par anledninger prøvd å bruke godt voksne men uerfarne hannhunder i avl (i begge tilfeller kjente tispeeier godt til hannene og valgte å bruke dem til tross for at de var "gamle jomfruer").

I begge tilfeller var hannene svært ivrige, men veldig klossete.  I det første tilfellet var tispeeier en svært erfaren oppdretter som både greide å avgjøre når rett tidspunkt for paringen var, og kom med en hjelpende hånd for å lede hannhunden frem uten å forstyrre ham.

I det andre tilfellet var både vi og tispeeier skikkelig uerfarne, det var usikkerhet rundt paringstidspunktet og alle fomlete forsøk på å veilede hannen ble bare forstyrrende.

Ikke uventet ble det vellykket paring i det første tilfellet, men ikke i det andre. Betyr det at hann nr 1 er mer egnet som avlshund enn den andre?

Man kan jo si at ingen av dem var særlig egnet, men jeg ble også fortalt at eldre hanner gjerne er mer forsiktige enn de yngre siden de har flere års erfaring med å ikke slippe til. Aner ikke om det stemmer, da.

Har bare brukt "gammel" jomfu en gang (10,5 år, aldri paret) var bare å slippe ut tispe og han sammen, et par minutter etter hang de. Omtrent som det bør være uansett alder :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 minutes ago, Pringlen said:

Har bare brukt "gammel" jomfu en gang (10,5 år, aldri paret) var bare å slippe ut tispe og han sammen, et par minutter etter hang de. Omtrent som det bør være uansett alder :)

Godt mulig at selve paringen bør kunne gjennomføres helt uten noen form for innblanding fra mennesker. Men det forutsetter fremdeles at hundene blir forsøkt parret på riktig tid. Med mindre man har tatt diverse undersøkelser av tispa og er sikker på at tida er rett, er det jo ikke så godt å si om det er hundene det er noe galt med eller om det er en god grunn til at det ikke ble noen paring akkurat der og da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Petra skrev:

Godt mulig at selve paringen bør kunne gjennomføres helt uten noen form for innblanding fra mennesker. Men det forutsetter fremdeles at hundene blir forsøkt parret på riktig tid. Med mindre man har tatt diverse undersøkelser av tispa og er sikker på at tida er rett, er det jo ikke så godt å si om det er hundene det er noe galt med eller om det er en god grunn til at det ikke ble noen paring akkurat der og da.

Nei, det er selvsagt en forutsetning. Den beste "testen" er dog hundene selv, det er de som har fasiten på når det er rett tid.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Også helt enig. Å formere seg uten hjelp er absolutte minimum for å være egnet til avl. Enkeltindivider som ikke klarer dette, bør tas ut av avl, og hele raser der det er unntaket heller enn regelen, bør få dø ut. Jeg synes at å tvinge dyr til å pare seg, er overgrep, uansett kjønn, og må man ty til sånt, så har man rett og slett noe veldig galt med prioriteringen sine. Jeg blåser i om man har reist langt, betalt masse penger eller andre unnskyldninger, det er uansett umoralsk og forkastelig.

Man skal heller ikke kimse av dyrenes egne instinkter. De har bedre forutsetninger, og andre og sunnere kriterier, enn vi har for å vurdere egnet partner. Hvis noen rett og slett nekter å pare seg med en gitt partner, men parer greit med andre, så bør man vurdere sterkt om den avviste bør avles. Da er det som regel en grunn til det, en vi ikke ser. Jeg synes ikke vi mennesker skal være så arrogante at vi tror vi vet dette best, for det gjør vi faktisk ikke. 

@Petra Man ser gjerne tydelig forskjell på uerfarenhet, altså kløning, og manglende evner eller interesse. Man tar selvfølgelig ikke ut en hund som ellers er egnet for avl etter kun et kløningsforsøk. Det kan være mange grunner til at en paring ikke gjennomføres, og de fleste av dem er godkjente. Man må jo se om det er et engangstilfelle at hunden ikke ville pare, eller om det faktisk er en som trenger hjelp for å fullføre. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har inntrykk av at en del raser er ganske mye mer klønete enn min egen, helt uavhengig av alder. Erfaring vil sikkert hjelpe riktignok. 

Selv har jeg brukt flere "eldre jomfruer" og en av dem hadde blitt fortalt hele sitt liv at man skal IKKE prøve seg på tisper. Han var derfor litt usikker på om han faktisk fikk lov med eier til stede. Men det tok maks 20 minutter, med bånd, på fremmed sted for begge hundene før det var heng og ble valper. Denne hannen var nesten 8 år gammel. Han på 6,5 fikk tispa hjem til seg og fri i hundegården der var det heng etter få minutter. 
Jeg ser ikke at "gammel jomfru" skal være noen hindring for å få til en naturlig paring uten hjelp eller rettledning.

For meg er det svært viktig at hundene både lar seg pare, har interessen for paring, bærer valpene bra under drektigheten, føder uten assistanse og tar seg godt av valpene.  Jeg er fullstendig klar over at slik er det ikke i alle raser, men det er kjempefint å ha en slik rase og jeg ønsker å bevare disse naturlige egenskapene. 

 

Dersom hundene ikke får til en paring og/eller er dårlige på drektighet/fødsel/valpestell anser jeg ikke hunden som noe godt avlsmateriale, og jeg ville ikke avlet (mer) på et slikt individ. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Snøfrost skrev:

 

For meg er det svært viktig at hundene både lar seg pare, har interessen for paring, bærer valpene bra under drektigheten, føder uten assistanse og tar seg godt av valpene.  Jeg er fullstendig klar over at slik er det ikke i alle raser, men det er kjempefint å ha en slik rase og jeg ønsker å bevare disse naturlige egenskapene. 

 

Dette BØR være selvfølgeligheter innen all avl :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Snøfrost skrev:

Så klart, men det er det ikke. 

Jeg antar at de som starter med en mer "trøblete" raser ikke helt ser hva de har, da de vel aldri har opplevd en "naturlig enkel" en? 

Nei, ser jo det når man titter på diverse fora. Ikke minst når det gjelder valping/valpestell. En del raser har virkelig blitt fjernet langt vekk fra alt som er naturlig, og burde være selvfølgeligheter :(

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 timer siden, Snøfrost skrev:

Så klart, men det er det ikke. 

Jeg antar at de som starter med en mer "trøblete" raser ikke helt ser hva de har, da de vel aldri har opplevd en "naturlig enkel" en? 

Tror det er mye sant i det utsagnet dessverre.. Det unormale blir normalt, når man ikke har *normale* hunder som referanse. Det gjelder nok ikke bare når det kommer til slektens videreføring men også eksteriør. For å bruke meg selv som eksempel; selv jeg som er oppmerksom på slikt,så  *så* jeg  ikke helt HVOR store forskjeller det er på hodets anatomi hos en normal huskatt og orientalere ( og merk , dette var relativt moderate orientalere!) før jeg fikk en huskatt i hus.  

En norsk  hunderase som har alle fysiske forutsetninger for å gjennomføre en parring later til å lide av manglende lyst, ganske ofte.. Ser at det blir avskrevet på kontoen for *manglende erfaring og/ eller eldre hund*.. Som bl.a Pringlen og Snøfrost nevner, jeg ar aldri hatt en hanhund som ikke skjønte hvordan man *gjør det* eller har manglet interesse.. Uansett mangel på erfaring eller for den del testikler.. Eneste hannhunden jeg har som ikke viste interesse for løpetidstisper er en hanhund som ble kastrert svært tidlig. ( Var kastrert da jeg overtok han) Jeg trodde at det kunne ha med den tidlige kastreringen å gjøre men da det kom en ny tispe i hus, så var det så visst ikke mangel på hverken evne eller interesse! :P

Helt enig @Lene_S; greier ikke hundene noe så grunnleggende som parring og fødsel uten hjelp, så la rasen dø ut! (jupp selv normale hunder KAN trenge hjelp under fødsel men det bør være et absolutt unntak, ikke en regel..)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Relatert spørsmål - hva med valper som ikke hadde klart seg uten støttemating (evt. annen type hjelp fra oppdretter)? Er det greit å la de gå i avl? 

Nei, jeg syns ikke det. Hvis de må ha støtteforing, så er de vel normalt sett *skraphvalper* med mindre det er hos tispa feilen ligger. Overlever de, syns jeg ikke man skal avle på slikt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er i utgangspunktet av den mening at hunden skal pare selv, føde selv, være interessert i valpene, klare stellet selv og være egnet som mor (fedrene slipper billig unna, de trenger bare å ville pare selv, de), men så er det definisjonen av "uten hjelp og oppfordring", da. Jeg har f.eks sett paringer, eller forsøk på sådann, der både tispa og hannen var mer enn villige nok, over tid, men der teknikken til hannen var så klønete at han ikke traff, rett og slett. Så han fikk hjelp, og jeg syns det er greit - de var fortsatt villige, til tross for all kløninga, liksom. Nei, det var ikke en av våre tisper, så nei, det var ikke mitt kull, og nei, jeg føler ikke at jeg trenger å forsvare det. Jeg bare påpeker at det er noen nyanser før tvangsholding og voldtekt. 

Ang valper og støtteforing, så er spørsmålet om valpen bør avles på? Det er jo heller ikke uten grånyanser, selv om @QUEST syns det er er et unntak om det ikke er hos tispa feilen ligger. Så hva da om de er 16 valper? Er de som trenger litt støttemating skrapvalper som burde få dø? Eller ligger den feilen hos tispa? La oss si at man får med seg et virus hjem som smitter valpene, er de da skrapvalper som bør få dø, eller bør de tas ut av avl? Eller la oss nå bare si at det er en svakelig valp i et normalstort kull, som vokser opp og blir en meget god representant for sin rase både mentalt og eksteriørt, la oss si det er en BC som gjeter sauer hele dagen, er med på innsankinga på høsten, er frisk hele sitt voksne liv, er det fortsatt en skraphund som ikke bør avles på? 

Det hadde vært mye enklere om ting var så sort/hvitt som man kan gjøre det i teorien, men i praksis er verden full av grånyanser. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 hours ago, Wilhelmina said:

Relatert spørsmål - hva med valper som ikke hadde klart seg uten støttemating (evt. annen type hjelp fra oppdretter)? Er det greit å la de gå i avl? 

Som @2ne også nevner så er det store variasjoner, og mange urelaterte årsaker, til hvorfor en enkelt valp trenger støttemating. Jeg kjører en ganske hard linje på det der og har per dags dato ikke støttematet en eneste valp. Jeg har fått en valp som var knøttliten 199g ved fødsel (normalt har mine ligget på rundt 450g). Han ville nok mange støttematet bare fordi han var så liten, noen oppdrettere griper veldig lett inn. Jeg sier ikke det er feil, men jeg gjør ikke det selv. Han ble fulgt opp som de andre med daglig sjekk av vekt og selvsagt andre tegn på om noe var feil. Nå er han 1 år gammel, normalstor, og går fjellturer på mange mil, så ikke noe feil på valpen. Hvorfor han var så liten ved fødsel kan man jo gjette seg grønn og blå på. Feil på morkake? Fordi moren spiste dårlig under deler av drektigheten? Noe feil med navlestrengen? Lave veksthormonnivåer hos den spesifikke valpen før fødsel? osv osv
Tispa skal forøvrig ikke ha flere kull. 

En valp som er klart svakest i kullet, som trenger en helt annen oppfølging enn de øvrige valpene og som kanskje også er liten av vekst ved 8 ukers alder/resten av livet ville jeg ikke avlet på. Det finnes noen sånne nå og da. 

 

Angående klønethet rundt paring, selv om man er aldri så villig. Så er dette noe som skrives opp i "negativ egenskap" boka mi. Men nå er det jo slik at ingen hund er perfekt, så da spørs det da hvor tungtveiende akkurat det skal være. På min rase hadde det vært ganske så tungtveiende for meg. Jeg er heldig og har en rase med kun noen få helseproblemer som er nevneverdig alvorlige og avlsekskluderende i tillegg til at rasen har en stor populasjon, og dermed kan man selektere hardere på "bagateller". 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 timer siden, 2ne skrev:

Jeg er i utgangspunktet av den mening at hunden skal pare selv, føde selv, være interessert i valpene, klare stellet selv og være egnet som mor (fedrene slipper billig unna, de trenger bare å ville pare selv, de), men så er det definisjonen av "uten hjelp og oppfordring", da. Jeg har f.eks sett paringer, eller forsøk på sådann, der både tispa og hannen var mer enn villige nok, over tid, men der teknikken til hannen var så klønete at han ikke traff, rett og slett. Så han fikk hjelp, og jeg syns det er greit - de var fortsatt villige, til tross for all kløninga, liksom. Nei, det var ikke en av våre tisper, så nei, det var ikke mitt kull, og nei, jeg føler ikke at jeg trenger å forsvare det. Jeg bare påpeker at det er noen nyanser før tvangsholding og voldtekt. 

Ang valper og støtteforing, så er spørsmålet om valpen bør avles på? Det er jo heller ikke uten grånyanser, selv om @QUEST syns det er er et unntak om det ikke er hos tispa feilen ligger. Så hva da om de er 16 valper? Er de som trenger litt støttemating skrapvalper som burde få dø? Eller ligger den feilen hos tispa? La oss si at man får med seg et virus hjem som smitter valpene, er de da skrapvalper som bør få dø, eller bør de tas ut av avl? Eller la oss nå bare si at det er en svakelig valp i et normalstort kull, som vokser opp og blir en meget god representant for sin rase både mentalt og eksteriørt, la oss si det er en BC som gjeter sauer hele dagen, er med på innsankinga på høsten, er frisk hele sitt voksne liv, er det fortsatt en skraphund som ikke bør avles på? 

Det hadde vært mye enklere om ting var så sort/hvitt som man kan gjøre det i teorien, men i praksis er verden full av grånyanser. 

Jeg mener at om hundene ( gjelder vel først og fremst hannhunder men det samme går for tisper) er så klønete at han ikke forstår 'hvordan man gjør det' så er det ikke noe man skal avle på. Nu mener jeg ikke at hannhunden MÅ få det til på aller første     forsøk men  tispa men er tispa villig og hanhunden ikke 'ser bakfram' på tispa i løpet av møtet, så nei da er han kanskje ingen avlshund. Her tar jeg altså høyde for at tispa er villig og at hanhunden viser interesse men skjønner ikke / får ikke til å 'treffe målet'. 

Nei, 'støtteforing' er ikke en helt svart/hvit sak, det kan finnes eksempler på at foring ikke er hvalpenes 'feil' men hvis tispa f.eks har for lite melk eller et ekstremt stort kull, er det ønskelige egenskaper å bringe videre? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

42 minutes ago, QUEST said:

Jeg mener at om hundene ( gjelder vel først og fremst hannhunder men det samme går for tisper) er så klønete at han ikke forstår 'hvordan man gjør det' så er det ikke noe man skal avle på. Nu mener jeg ikke at hannhunden MÅ få det til på aller første     forsøk men  tispa men er tispa villig og hanhunden ikke 'ser bakfram' på tispa i løpet av møtet, så nei da er han kanskje ingen avlshund. Her tar jeg altså høyde for at tispa er villig og at hanhunden viser interesse men skjønner ikke / får ikke til å 'treffe målet'. 

De aller fleste hannhunder ser bak frem på ei tispe. Det de kan slite med, særlig om de er uerfarne, er det å styre den samtidig som de styrer seg. Omtrent som med menneskehanner, med andre ord. Da kan de ha litt problemer med tidlig sædavgang og sånt. 

42 minutes ago, QUEST said:

Nei, 'støtteforing' er ikke en helt svart/hvit sak, det kan finnes eksempler på at foring ikke er hvalpenes 'feil' men hvis tispa f.eks har for lite melk eller et ekstremt stort kull, er det ønskelige egenskaper å bringe videre? 

Det høres ut som om du ville likt oppdretteren til AH'ene mine. Han kikka knapt i valpekassa til valpene var 3 uker gamle, de som ikke hadde overlevd til da hadde ikke livets rett. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

30 minutter siden, 2ne skrev:

De aller fleste hannhunder ser bak frem på ei tispe. Det de kan slite med, særlig om de er uerfarne, er det å styre den samtidig som de styrer seg. Omtrent som med menneskehanner, med andre ord. Da kan de ha litt problemer med tidlig sædavgang og sånt. 

Det høres ut som om du ville likt oppdretteren til AH'ene mine. Han kikka knapt i valpekassa til valpene var 3 uker gamle, de som ikke hadde overlevd til da hadde ikke livets rett. 

Tja..men akkurat som med uerfarne menneskehanner, så er det ingen krise med litt tidlig 'skudd' siden geværet raskt er klart til nytt bruk..:P Såe så veldig mye kløning syns jeg ikke er innafor. Selv de av de kastrerte hannene mine som rimelig garantert aldri har vært på ei tispe da de var 'komplette' har ikke noe problemer med å få nøkkelen i låsen.. ;) 

 

Meget mulig det, selv om det kan høres 'brutalt' ut for somme, så er det riktig . Å 'hjelpe liv' i alt slags skrap, er sjeldent av det gode..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, QUEST said:

Tja..men akkurat som med uerfarne menneskehanner, så er det ingen krise med litt tidlig 'skudd' siden geværet raskt er klart til nytt bruk..:P Såe så veldig mye kløning syns jeg ikke er innafor. Selv de av de kastrerte hannene mine som rimelig garantert aldri har vært på ei tispe da de var 'komplette' har ikke noe problemer med å få nøkkelen i låsen.. ;)

Det hjelper ikke om han er klar til å skyte igjen om det han skyter med er løskrutt. Da er noe av poenget med paring borte. 

Just now, QUEST said:

Meget mulig det, selv om det kan høres 'brutalt' ut for somme, så er det riktig . Å 'hjelpe liv' i alt slags skrap, er sjeldent av det gode..

Javisst. Egentlig burde man gå tilbake til the good old days, der bare avlsbikkjer som presterte godt nok ble holdt liv i, og alt annet ble slått ihjel. Da hadde vi ikke hatt et overskudd av hunder, og alt ville vært friskt og funksjonelt. Det høres litt brutalt ut, men naturen er jo ganske brutal. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, QUEST skrev:

Meget mulig det, selv om det kan høres 'brutalt' ut for somme, så er det riktig . Å 'hjelpe liv' i alt slags skrap, er sjeldent av det gode..

Min var jo en sånn "skrapvalp". Halvparten så stor som søsken og måtte flaskes opp. Men så lenge hun garantert ikke går videre i avl ser jeg ikke noe galt i å hjelpe. Når det er sagt - hva om hun viste seg å være en 100% frisk hund uten en eneste plage, med tanke på at dette er en rase som sliter med helsa? Kunne det vært forsvarlig å avle på henne da? (Hypotetisk spørsmål, det har aldri vært og kommer aldri til å bli aktuelt.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, 2ne skrev:

Javisst. Egentlig burde man gå tilbake til the good old days, der bare avlsbikkjer som presterte godt nok ble holdt liv i, og alt annet ble slått ihjel. Da hadde vi ikke hatt et overskudd av hunder, og alt ville vært friskt og funksjonelt. Det høres litt brutalt ut, men naturen er jo ganske brutal. 

Det finnes jo en mellomting også..Hvis man vil holde liv i diverse dysfunksjonelle  individer, så bør man i alle fall sørge for at de ikke går i avl. 

Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Min var jo en sånn "skrapvalp". Halvparten så stor som søsken og måtte flaskes opp. Men så lenge hun garantert ikke går videre i avl ser jeg ikke noe galt i å hjelpe. Når det er sagt - hva om hun viste seg å være en 100% frisk hund uten en eneste plage, med tanke på at dette er en rase som sliter med helsa? Kunne det vært forsvarlig å avle på henne da? (Hypotetisk spørsmål, det har aldri vært og kommer aldri til å bli aktuelt.)

Tja, si det? Nå er det vel så at ingen er 100% friske mener å huske en eller annen medisinmann som sa noe sånt som at ingen er 100% friske,  da var de bare ikke godt nok undersøkt..:P 

Selv om din hund fremstår som frisk( for å bruke henne som eksempel) så er det jo mulig at hun ville bringe videre 'dårlig overlevelsesevne' i mangel på ett bedre ord i farta :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring er at friske valper ikke VIL ha tilskudd. I hvertfall ikke så lenge mor har melk. Og om mor mangler melk, vil man vel ikke dra det videre i avl? (har aldri hatt tispe med lite melk, så lett å si....) Derimot har jeg prøvd å tilleggsmate et par valper som jeg syntes var fryktelig små og tynne (ja, jeg har en tispelinje hvor noen gir valper med lav fødselsvekt) men ikke pokker om flaske var aktuelt, de skulle kun ha pupp.

Eneste valpen jeg har flasket opp, var ei som mora dyttet unna i et av gubben sine korthårskull. Den valpen VILLE virkelig leve, så jeg hadde ikke hjerte til å la den sulte i hjel. Senere i livet fikk hun stoffskifteproblemer (eller hva det var, husker ikke helt) så mora hadde nok rett i at noe var galt. Men selvsagt ikke en hund som på noe tidspunkt var aktuell for avl :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...