Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund som bet - innspill?


Ulrikke
 Share

Recommended Posts

Jeg har ei venninne som igjen har en hund. Min venninne har mann og tre barn (15, 12 og 9). Hunden er en Jack Russell/Parson Russell terrier på 2,5 år. Han ble kastrert for noen måneder siden.

Hunden har på alle måter alltid oppført seg "normalt" overfor både folk og hunder. Hun har merket at han er usikker/ikke liker små barn, men det er veldig sjelden de har kontakt med noen med så små barn. I helga hadde de besøk av noen de kjenner som har ei jente på straks 2. Hunden oppførte seg i følge min venninne normalt da de kom, hilste som han pleier osv. Etter hvert begynte han å småknurre litt, samt at han var i overkant interessert sånn at hun holdt ham unna. Etter en stund bestemte de seg for å ta ham inn igjen, og han la seg tilsynelatende avslappet i sofaen (hvor han pleier å få ligge) mellom min venninne og hun hun hadde besøk av. Barnet satt på andre siden av sin mor igjen. Min venninne klarte ikke å lese noe som skulle tilsi at han plutselig skulle sette tennene i 2-åringen, men det gjorde han. Tilsynelatende uprovosert, barnet satt som toåringer gjør i sofaen og pratet med seg selv. 

Min venninne reagerte lynraskt, fikk fjernet hunden, ringte legevakta, kjørte dem dit osv. Hunden ble umiddelbart plassert hos noen venner av dem (som ikke har barn). Barnet har merker i ansiktet, men ikke noe som krevde behandling, og sånn sett ikke noe alvorlig... Men det er jo selvfølgelig alvorlig at en hund biter!

Jeg har sagt til min venninne at jeg synes dette er mest hennes "skyld" fordi hun ikke tok signalene hunden ga alvorlig nok. Dette er hun enig i. Samtidig synes jeg det gjør det hele litt mer alvorlig at hunden ikke valgte å gå unna selv når han så tydelig ikke liker denne toåringen. Det var jo ikke sånn at barnet hang etter ham og ikke lot ham være i fred...

Familien til toåringen er ikke hundevant og anser dermed nå denne hunden som mannevond og farlig. De har selvfølgelig fått seg en kraftig støkk. Skulle han vise tendenser igjen overfor folk/ting han hittil har tolerert er jeg enig. Men vi snakker om en hund som bor i en familie hvor det stadig er både voksne og barn innom (selv om barna er større), og det har aldri vært noe i nærheten av en situasjon noen gang. Min venninne er fornuftig og har selv snakket om avliving som alternativ, men jeg kjenner at jeg synes det er i overkant pr. i dag. Det er ikke et problem for dem å holde denne hunden unna små barn i det daglige, og de gangene noe annet er aktuelt er det ikke noe problem for dem å få hundepass. Ute blant folk vil hun selvfølgelig ha hunden i bånd og være ekstra oppmerksom.

Hva tenker dere her inne?  Hvordan tenker man om en sånn situasjon? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo en kjip situasjon, men så lenge man holder hunden unna barn (hvis det er mulig), så er det vel ikke noe veldig stort problem? Det er veldig mange hunder som ikke liker eller er usikre på unger, og da er det en ting å gjøre, og det er å holde hunden unna unger. Klarer man å ta det ansvaret, så er det jo ikke noe problem, men klarer man ikke det, så må man jo enten vurdere å omplassere eller avlive hunden.

Jeg skjønner dog ikke helt hvordan en liten terrier klarer å bite en unge når det sitter en person i mellom hunden og ungen?

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del hadde det kommet an på livsstil/situasjon og muligheter til å skjerme hunden. Hadde det ikke vært noe problem å holde han unna barn og vi ikke har hatt huset fult av barn hele tiden så hadde jeg ikke tenkt på å avlive heller. Og hadde det vært et problem for meg så hadde jeg nok vurdert å sondere terrenget for omplassering (ikke at det er feil og avlive heller altså) hos noen som har et rolig hjem med lite eller ingen besøk av små barn. 

Ille at han har bitt, ja, men en hund som har fungert tilsynelatende helt fint såpass lenge og som da når den først bet i det minste ikke bet hull og ga signaler først på at han ikke likte situasjonen hadde jeg nok kunnet omplassere, tror jeg. Verre med en som flyr rett på når man kommer inn døra og biter hull. Selv om det selvsagt ikke er noe å bagatelisere, det er jo ikke bra og skal ikke skje.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva du kjenner og ikke blir litt i overkant er vel strengt tatt revnende likegyldig i all den tid det ikke er du som lever med den hunden? Det må nesten eier av hunden finne ut av selv, hva hun orker å leve med og ikke. 

Jeg syns det er rart at en hund biter en unge som sitter på andre siden av et voksent menneske. Hva var det den ble provosert/skremt av, liksom? Og hvilken signaler var det venninna di ikke tok på alvor? Det stemmer liksom ikke helt, det får ikke både vært signaler som ikke ble tatt på alvor, og en hendelse som skjer tilsynelatende uprovosert? 

Jeg er enig med barnefamilien da. Den høres ikke helt riktig vel bevart ut, gitt at hendelsesforløpet er som beskrevet her. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis hendelsesforløpet var noenlunde som beskrevet ( som kjent kan forskjellige personer huske/oppfatte et hendelsesforløp nokså forskjellig) så hadde jeg ikke avlivet hunden.  Jeg ville dog ikke latt hunden være i samme rom som barnet/små barn, særdeles ikke siden eier allerede tidligere har sett at hunden er usikker på små barn. 

Enkelte hunder er redd for/usikre på små barn og da får man sørge for å skjerme hunden for nærkontakt, av hensyn til både hund og barn. 

Det jeg lurer på er, hvorfor ble hunden kastrert? Hvis hunden ikke er helt mentalt sterk før kastrering, så blir den garantert ikke bedre etter en kastrering. 'Ideellt' sett bør kun mentalt sterke hanhunder kastreres. Dessverre kastreres nok ikke så få hannhunder fordi de er så 'dominante', de fleste slike 'dominante' hunder er tvert om heller usikre individer. Reellt dominante hunder er en fornøyelse å eie. 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

31 minutter siden, 2ne skrev:

Hva du kjenner og ikke blir litt i overkant er vel strengt tatt revnende likegyldig i all den tid det ikke er du som lever med den hunden? Det må nesten eier av hunden finne ut av selv, hva hun orker å leve med og ikke. 

Jeg syns det er rart at en hund biter en unge som sitter på andre siden av et voksent menneske. Hva var det den ble provosert/skremt av, liksom? Og hvilken signaler var det venninna di ikke tok på alvor? Det stemmer liksom ikke helt, det får ikke både vært signaler som ikke ble tatt på alvor, og en hendelse som skjer tilsynelatende uprovosert? 

Jeg er enig med barnefamilien da. Den høres ikke helt riktig vel bevart ut, gitt at hendelsesforløpet er som beskrevet her. 

Jeg har ikke tenkt å overtale dem til verken det ene eller det andre, dette er en avgjørelse de må ta helt på egenhånd. Selvfølgelig betyr det ikke mye hva jeg tenker... Men min venninne hadde behov for å lufte tanker med meg, jeg var ikke til stede og vet ikke alt som skjedde og alle signaler som evt. hunden ga. Når jeg skriver "jeg kjenner" så mener jeg vel mer "jeg lufter tanken om" eller noe sånt... 

Jeg mente at i og med at han småknurret, burde han ha blitt holdt unna besøket hele tiden, selv om han tilsynelatende roet seg. (Han kan jo ikke ha vært rolig innvendig ihvertfall, i og med at han gjorde som han gjorde...) Om det var signaler rett før han bet vet jeg ikke. Jeg var ikke til stede. Jeg synes en sunn reaksjon fra hunden hadde vært å gå unna situasjonen han ikke likte. Hun har beskrevet ham som "pågående", altså i overkant nysgjerrig, og at hun dermed holdt ham unna i starten. Jeg er enig med deg i at en slik oppførsel tilsynelatende "ut av det blå" ikke er bra...

Folk reagerer forskjellig, noen kjører direkte til veterinær mens den som er bitt kjøres til legevakt. Andre puster med magen først og trenger tid på å ta en avgjørelse. Uansett hva som skjer her kommer hunden aldri til å være sammen med barn under skolealder igjen. Spørsmålet de må ta stilling til er jo om de er villige til å ta risikoen ved at han kan gjøre noe tilsvarende mot andre igjen, selv om det ikke er små barn det er snakk om. Det blir en helt annen type hundehold ihvertfall. Den avgjørelsen må de ta selv, og også det eventuelle ansvaret.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, QUEST skrev:

Hvis hendelsesforløpet var noenlunde som beskrevet ( som kjent kan forskjellige personer huske/oppfatte et hendelsesforløp nokså forskjellig) så hadde jeg ikke avlivet hunden.  Jeg ville dog ikke latt hunden være i samme rom som barnet/små barn, særdeles ikke siden eier allerede tidligere har sett at hunden er usikker på små barn. 

Enkelte hunder er redd for/usikre på små barn og da får man sørge for å skjerme hunden for nærkontakt, av hensyn til både hund og barn. 

Det jeg lurer på er, hvorfor ble hunden kastrert? Hvis hunden ikke er helt mentalt sterk før kastrering, så blir den garantert ikke bedre etter en kastrering. 'Ideellt' sett bør kun mentalt sterke hanhunder kastreres. Dessverre kastreres nok ikke så få hannhunder fordi de er så 'dominante', de fleste slike 'dominante' hunder er tvert om heller usikre individer. Reellt dominante hunder er en fornøyelse å eie. 

 

 

Han ble kastrert fordi han ble tynn som en skinnfille, ikke sov, ikke spiste og bare travet rundt når en eller annen tispe i nabolaget hadde løpetid. Når man bor på et byggefelt innebærer det mange tisper. Han gikk ned i vekt, var umulig å få kontakt med og var kronisk stresset. Må legge til at det ikke var snakk om EN løpetid her, men over lang tid. De forsøkte først kjemisk kastrering som hadde effekt, og deretter ble det gjort "ordentlig". Hunden har ikke virket dominant på noen måte (og ingen grunn til å tro at han har vært usikker), men rett og slett utslitt og sovet i 14 dager de gangene det var pause mellom løpetidene i området. Veterinær anbefalte kastrering...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 timer siden, Tuvane skrev:

 

Jeg skjønner dog ikke helt hvordan en liten terrier klarer å bite en unge når det sitter en person i mellom hunden og ungen?

Det vet jeg ikke... Jeg vil tro det skjedde så fort, og at ingen av dem hadde fokus på hunden akkurat da (han lå tilsynelatende og slappet av)... Tror ikke min venninne vet det selv heller, hvordan han egentlig fikk det til...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Små hunder er kjappe, og om man ikke følger med på hunden eller forventer et angrep, så synes jeg ikke det er usannsynlig at den greide å bite barnet, selv om det var et voksent menneske i mellom. Den voksne var antagelig ikke oppmerksom på hunden heller, så hvis hunden bare gikk til angrep kjapt, er det vanskelig å stoppe vil jeg tro. Sansynligvis hadde hunden allerede bitt før noen rakk å reagere. 

Hadde det vært MIN hund, hadde jeg nok ikke avlivet, men holdt den langt unna barn. Hadde det ikke vært mulig, eller vært vanskelig å sikre at små barn ikke kom i kontakt med hunden hjemme så hadde jeg nok avlivet. Alt handler om hvor lett og greit det er å tilrettelegge for at dette ikke skal skje igjen. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 hours ago, Ulrikke said:

Jeg mente at i og med at han småknurret, burde han ha blitt holdt unna besøket hele tiden, selv om han tilsynelatende roet seg. (Han kan jo ikke ha vært rolig innvendig ihvertfall, i og med at han gjorde som han gjorde...) Om det var signaler rett før han bet vet jeg ikke. Jeg var ikke til stede. Jeg synes en sunn reaksjon fra hunden hadde vært å gå unna situasjonen han ikke likte. Hun har beskrevet ham som "pågående", altså i overkant nysgjerrig, og at hun dermed holdt ham unna i starten. Jeg er enig med deg i at en slik oppførsel tilsynelatende "ut av det blå" ikke er bra...

Men om han ligger og småknurrer hele tiden, så er det jo helt idiotisk sløvt av både hundeeier og barneforelder at han fikk muligheten til å bite. Da er det heller ikke ut av det blå. Da er jeg litt skummelt at en sånn eier har en hund som flyr i trynet på en liten unge som sitter i en sofa og prater med seg selv.. 

3 hours ago, Ulrikke said:

Folk reagerer forskjellig, noen kjører direkte til veterinær mens den som er bitt kjøres til legevakt. Andre puster med magen først og trenger tid på å ta en avgjørelse. Uansett hva som skjer her kommer hunden aldri til å være sammen med barn under skolealder igjen. Spørsmålet de må ta stilling til er jo om de er villige til å ta risikoen ved at han kan gjøre noe tilsvarende mot andre igjen, selv om det ikke er små barn det er snakk om. Det blir en helt annen type hundehold ihvertfall. Den avgjørelsen må de ta selv, og også det eventuelle ansvaret.

Og noen av oss har erfaring bak oss som tilsier at pusting med magen ikke gjør noe fra eller til på mentaliteten på bikkja. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min dengang fem år gamle sønn ble bitt i ansiktet av min egen hund.  Det var under et epilepsianfall som debuterte akkurat i det ungen går forbi og hunden flyr i det nærmeste som kommer.  

For meg var det ikke annet alternativ enn avlivning - vi hadde små unger i huset og bikkja var stor og jeg stolte ikke et sekund på den mer.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...