Hund som bet - innspill?

[Ulrikke]

Jeg har ei venninne som igjen har en hund. Min venninne har mann og tre barn (15, 12 og 9). Hunden er en Jack Russell/Parson Russell terrier på 2,5 år. Han ble kastrert for noen måneder siden.

Hunden har på alle måter alltid oppført seg "normalt" overfor både folk og hunder. Hun har merket at han er usikker/ikke liker små barn, men det er veldig sjelden de har kontakt med noen med så små barn. I helga hadde de besøk av noen de kjenner som har ei jente på straks 2. Hunden oppførte seg i følge min venninne normalt da de kom, hilste som han pleier osv. Etter hvert begynte han å småknurre litt, samt at han var i overkant interessert sånn at hun holdt ham unna. Etter en stund bestemte de seg for å ta ham inn igjen, og han la seg tilsynelatende avslappet i sofaen (hvor han pleier å få ligge) mellom min venninne og hun hun hadde besøk av. Barnet satt på andre siden av sin mor igjen. Min venninne klarte ikke å lese noe som skulle tilsi at han plutselig skulle sette tennene i 2-åringen, men det gjorde han. Tilsynelatende uprovosert, barnet satt som toåringer gjør i sofaen og pratet med seg selv. 

Min venninne reagerte lynraskt, fikk fjernet hunden, ringte legevakta, kjørte dem dit osv. Hunden ble umiddelbart plassert hos noen venner av dem (som ikke har barn). Barnet har merker i ansiktet, men ikke noe som krevde behandling, og sånn sett ikke noe alvorlig... Men det er jo selvfølgelig alvorlig at en hund biter!

Jeg har sagt til min venninne at jeg synes dette er mest hennes "skyld" fordi hun ikke tok signalene hunden ga alvorlig nok. Dette er hun enig i. Samtidig synes jeg det gjør det hele litt mer alvorlig at hunden ikke valgte å gå unna selv når han så tydelig ikke liker denne toåringen. Det var jo ikke sånn at barnet hang etter ham og ikke lot ham være i fred...

Familien til toåringen er ikke hundevant og anser dermed nå denne hunden som mannevond og farlig. De har selvfølgelig fått seg en kraftig støkk. Skulle han vise tendenser igjen overfor folk/ting han hittil har tolerert er jeg enig. Men vi snakker om en hund som bor i en familie hvor det stadig er både voksne og barn innom (selv om barna er større), og det har aldri vært noe i nærheten av en situasjon noen gang. Min venninne er fornuftig og har selv snakket om avliving som alternativ, men jeg kjenner at jeg synes det er i overkant pr. i dag. Det er ikke et problem for dem å holde denne hunden unna små barn i det daglige, og de gangene noe annet er aktuelt er det ikke noe problem for dem å få hundepass. Ute blant folk vil hun selvfølgelig ha hunden i bånd og være ekstra oppmerksom.

Hva tenker dere her inne?  Hvordan tenker man om en sånn situasjon? 

[Debbie]

Vanskelig, veldig vanskelig. Men jeg må si at hadde det vært min hund hadde avliving vært eneste alternativ.

[Tuvane]

Det er jo en kjip situasjon, men så lenge man holder hunden unna barn (hvis det er mulig), så er det vel ikke noe veldig stort problem? Det er veldig mange hunder som ikke liker eller er usikre på unger, og da er det en ting å gjøre, og det er å holde hunden unna unger. Klarer man å ta det ansvaret, så er det jo ikke noe problem, men klarer man ikke det, så må man jo enten vurdere å omplassere eller avlive hunden.

Jeg skjønner dog ikke helt hvordan en liten terrier klarer å bite en unge når det sitter en person i mellom hunden og ungen?

[Malamuten]

For min del hadde det kommet an på livsstil/situasjon og muligheter til å skjerme hunden. Hadde det ikke vært noe problem å holde han unna barn og vi ikke har hatt huset fult av barn hele tiden så hadde jeg ikke tenkt på å avlive heller. Og hadde det vært et problem for meg så hadde jeg nok vurdert å sondere terrenget for omplassering (ikke at det er feil og avlive heller altså) hos noen som har et rolig hjem med lite eller ingen besøk av små barn. 

Ille at han har bitt, ja, men en hund som har fungert tilsynelatende helt fint såpass lenge og som da når den først bet i det minste ikke bet hull og ga signaler først på at han ikke likte situasjonen hadde jeg nok kunnet omplassere, tror jeg. Verre med en som flyr rett på når man kommer inn døra og biter hull. Selv om det selvsagt ikke er noe å bagatelisere, det er jo ikke bra og skal ikke skje.

[Guest 2ne]

Hva du kjenner og ikke blir litt i overkant er vel strengt tatt revnende likegyldig i all den tid det ikke er du som lever med den hunden? Det må nesten eier av hunden finne ut av selv, hva hun orker å leve med og ikke. 

Jeg syns det er rart at en hund biter en unge som sitter på andre siden av et voksent menneske. Hva var det den ble provosert/skremt av, liksom? Og hvilken signaler var det venninna di ikke tok på alvor? Det stemmer liksom ikke helt, det får ikke både vært signaler som ikke ble tatt på alvor, og en hendelse som skjer tilsynelatende uprovosert? 

Jeg er enig med barnefamilien da. Den høres ikke helt riktig vel bevart ut, gitt at hendelsesforløpet er som beskrevet her. 

[QUEST]

Hvis hendelsesforløpet var noenlunde som beskrevet ( som kjent kan forskjellige personer huske/oppfatte et hendelsesforløp nokså forskjellig) så hadde jeg ikke avlivet hunden.  Jeg ville dog ikke latt hunden være i samme rom som barnet/små barn, særdeles ikke siden eier allerede tidligere har sett at hunden er usikker på små barn. 

Enkelte hunder er redd for/usikre på små barn og da får man sørge for å skjerme hunden for nærkontakt, av hensyn til både hund og barn. 

Det jeg lurer på er, hvorfor ble hunden kastrert? Hvis hunden ikke er helt mentalt sterk før kastrering, så blir den garantert ikke bedre etter en kastrering. 'Ideellt' sett bør kun mentalt sterke hanhunder kastreres. Dessverre kastreres nok ikke så få hannhunder fordi de er så 'dominante', de fleste slike 'dominante' hunder er tvert om heller usikre individer. Reellt dominante hunder er en fornøyelse å eie. 

 

 

[Ulrikke]

31 minutter siden, 2ne skrev:

Hva du kjenner og ikke blir litt i overkant er vel strengt tatt revnende likegyldig i all den tid det ikke er du som lever med den hunden? Det må nesten eier av hunden finne ut av selv, hva hun orker å leve med og ikke. 

Jeg syns det er rart at en hund biter en unge som sitter på andre siden av et voksent menneske. Hva var det den ble provosert/skremt av, liksom? Og hvilken signaler var det venninna di ikke tok på alvor? Det stemmer liksom ikke helt, det får ikke både vært signaler som ikke ble tatt på alvor, og en hendelse som skjer tilsynelatende uprovosert? 

Jeg er enig med barnefamilien da. Den høres ikke helt riktig vel bevart ut, gitt at hendelsesforløpet er som beskrevet her. 

Jeg har ikke tenkt å overtale dem til verken det ene eller det andre, dette er en avgjørelse de må ta helt på egenhånd. Selvfølgelig betyr det ikke mye hva jeg tenker... Men min venninne hadde behov for å lufte tanker med meg, jeg var ikke til stede og vet ikke alt som skjedde og alle signaler som evt. hunden ga. Når jeg skriver "jeg kjenner" så mener jeg vel mer "jeg lufter tanken om" eller noe sånt... 

Jeg mente at i og med at han småknurret, burde han ha blitt holdt unna besøket hele tiden, selv om han tilsynelatende roet seg. (Han kan jo ikke ha vært rolig innvendig ihvertfall, i og med at han gjorde som han gjorde...) Om det var signaler rett før han bet vet jeg ikke. Jeg var ikke til stede. Jeg synes en sunn reaksjon fra hunden hadde vært å gå unna situasjonen han ikke likte. Hun har beskrevet ham som "pågående", altså i overkant nysgjerrig, og at hun dermed holdt ham unna i starten. Jeg er enig med deg i at en slik oppførsel tilsynelatende "ut av det blå" ikke er bra...

Folk reagerer forskjellig, noen kjører direkte til veterinær mens den som er bitt kjøres til legevakt. Andre puster med magen først og trenger tid på å ta en avgjørelse. Uansett hva som skjer her kommer hunden aldri til å være sammen med barn under skolealder igjen. Spørsmålet de må ta stilling til er jo om de er villige til å ta risikoen ved at han kan gjøre noe tilsvarende mot andre igjen, selv om det ikke er små barn det er snakk om. Det blir en helt annen type hundehold ihvertfall. Den avgjørelsen må de ta selv, og også det eventuelle ansvaret.

[Ulrikke]

Akkurat nå, QUEST skrev:

Hvis hendelsesforløpet var noenlunde som beskrevet ( som kjent kan forskjellige personer huske/oppfatte et hendelsesforløp nokså forskjellig) så hadde jeg ikke avlivet hunden.  Jeg ville dog ikke latt hunden være i samme rom som barnet/små barn, særdeles ikke siden eier allerede tidligere har sett at hunden er usikker på små barn. 

Enkelte hunder er redd for/usikre på små barn og da får man sørge for å skjerme hunden for nærkontakt, av hensyn til både hund og barn. 

Det jeg lurer på er, hvorfor ble hunden kastrert? Hvis hunden ikke er helt mentalt sterk før kastrering, så blir den garantert ikke bedre etter en kastrering. 'Ideellt' sett bør kun mentalt sterke hanhunder kastreres. Dessverre kastreres nok ikke så få hannhunder fordi de er så 'dominante', de fleste slike 'dominante' hunder er tvert om heller usikre individer. Reellt dominante hunder er en fornøyelse å eie. 

 

 

Han ble kastrert fordi han ble tynn som en skinnfille, ikke sov, ikke spiste og bare travet rundt når en eller annen tispe i nabolaget hadde løpetid. Når man bor på et byggefelt innebærer det mange tisper. Han gikk ned i vekt, var umulig å få kontakt med og var kronisk stresset. Må legge til at det ikke var snakk om EN løpetid her, men over lang tid. De forsøkte først kjemisk kastrering som hadde effekt, og deretter ble det gjort "ordentlig". Hunden har ikke virket dominant på noen måte (og ingen grunn til å tro at han har vært usikker), men rett og slett utslitt og sovet i 14 dager de gangene det var pause mellom løpetidene i området. Veterinær anbefalte kastrering...

[Ulrikke]

16 timer siden, Tuvane skrev:

 

Jeg skjønner dog ikke helt hvordan en liten terrier klarer å bite en unge når det sitter en person i mellom hunden og ungen?

Det vet jeg ikke... Jeg vil tro det skjedde så fort, og at ingen av dem hadde fokus på hunden akkurat da (han lå tilsynelatende og slappet av)... Tror ikke min venninne vet det selv heller, hvordan han egentlig fikk det til...

[Sprettballen]

Små hunder er kjappe, og om man ikke følger med på hunden eller forventer et angrep, så synes jeg ikke det er usannsynlig at den greide å bite barnet, selv om det var et voksent menneske i mellom. Den voksne var antagelig ikke oppmerksom på hunden heller, så hvis hunden bare gikk til angrep kjapt, er det vanskelig å stoppe vil jeg tro. Sansynligvis hadde hunden allerede bitt før noen rakk å reagere. 

Hadde det vært MIN hund, hadde jeg nok ikke avlivet, men holdt den langt unna barn. Hadde det ikke vært mulig, eller vært vanskelig å sikre at små barn ikke kom i kontakt med hunden hjemme så hadde jeg nok avlivet. Alt handler om hvor lett og greit det er å tilrettelegge for at dette ikke skal skje igjen. 

[Guest 2ne]

3 hours ago, Ulrikke said:

Jeg mente at i og med at han småknurret, burde han ha blitt holdt unna besøket hele tiden, selv om han tilsynelatende roet seg. (Han kan jo ikke ha vært rolig innvendig ihvertfall, i og med at han gjorde som han gjorde...) Om det var signaler rett før han bet vet jeg ikke. Jeg var ikke til stede. Jeg synes en sunn reaksjon fra hunden hadde vært å gå unna situasjonen han ikke likte. Hun har beskrevet ham som "pågående", altså i overkant nysgjerrig, og at hun dermed holdt ham unna i starten. Jeg er enig med deg i at en slik oppførsel tilsynelatende "ut av det blå" ikke er bra...

Men om han ligger og småknurrer hele tiden, så er det jo helt idiotisk sløvt av både hundeeier og barneforelder at han fikk muligheten til å bite. Da er det heller ikke ut av det blå. Da er jeg litt skummelt at en sånn eier har en hund som flyr i trynet på en liten unge som sitter i en sofa og prater med seg selv.. 

3 hours ago, Ulrikke said:

Folk reagerer forskjellig, noen kjører direkte til veterinær mens den som er bitt kjøres til legevakt. Andre puster med magen først og trenger tid på å ta en avgjørelse. Uansett hva som skjer her kommer hunden aldri til å være sammen med barn under skolealder igjen. Spørsmålet de må ta stilling til er jo om de er villige til å ta risikoen ved at han kan gjøre noe tilsvarende mot andre igjen, selv om det ikke er små barn det er snakk om. Det blir en helt annen type hundehold ihvertfall. Den avgjørelsen må de ta selv, og også det eventuelle ansvaret.

Og noen av oss har erfaring bak oss som tilsier at pusting med magen ikke gjør noe fra eller til på mentaliteten på bikkja. 

[jaktlykke]

Min dengang fem år gamle sønn ble bitt i ansiktet av min egen hund.  Det var under et epilepsianfall som debuterte akkurat i det ungen går forbi og hunden flyr i det nærmeste som kommer.  

For meg var det ikke annet alternativ enn avlivning - vi hadde små unger i huset og bikkja var stor og jeg stolte ikke et sekund på den mer.