Gå til innhold
Hundesonen.no

Twiggy og Tia - Pomeranian og Whippet


Recommended Posts

Skrevet

Får starte meg en tråd jeg også og presentere min lille flokk :)

 

NUCH Pom-classic queen of shade - Twiggy er en snart 11 år gammel pommefrøken. Fremdeles frisk og rask, men alderen har gjort henne litt stiv og støl. Hun er derfor fast inventar i sekken når jeg går litt lengre turer i fjellet.

 

Brilliant Peral crazy banana - Tia er en snart 8 uker gammel whippetjente som blir hentet om 5 dager. Blir litt mer bilder når hun er kommet i hus 

 

 

IMG_2110.PNG

IMG_2111.PNG

 

IMG_2649.JPG

IMG_2696.PNG

  • Like 10
Skrevet
17 minutter siden, Christine skrev:

Gratulerer med nytt tilskudd, og hyggelig å se deg her inne igjen :) 

Tusen takk for det!

Skrevet

Så fin pomme! Nedtelling til valpetur - så spennende :D Må ikke være redd for å dele bilder når hun er kommet i hus og at er falt til ro :) 

  • Like 1
  • 2 weeks later...
Skrevet

Da har lille Tia vært hos meg i en uke og hun er verdens fineste rumpetroll. Skal sies at det er snart 11 år siden jeg hadde valp sist,  og det merkes :P Alt skal smakes på, det som ikke er lov å tygge på må prøvetygges litt på flere ganger om dagen bare for å teste grensene litt, og det er lopper i blodet :blink:

 

men ser st hun er vokst på bare den ene uken så valpetiden må nytes - for plutselig er den forbi :wub:

IMG_2774.JPG

IMG_2752.JPG

IMG_2790.PNG

  • Like 6
  • 2 weeks later...
  • 3 weeks later...
  • 1 month later...
Skrevet

Lille rumpetrollet er begynt å bli voksen, snart 5 mnd gammel :blink:

 

Personlighet har hun hatt fra dag 1! Men har gått fra å være en spinnvill piraya som måtte smake på alt og alle så er det litt lengre avknapper nå.

 

er blitt veldig glad i rasen, ingen bjeffing (etter 14 år med pomeranian er det utrolig uvant) og utrolig mye humor. Jeg ler av henne flere ganger om dagen :P

 

Litt bilder av ymse anledninger:

IMG_3953.JPG

IMG_3861.PNG

IMG_3920.JPG

IMG_3965.JPG

  • Like 4
  • 9 months later...
Skrevet

Vært igjennom den verste uken i mitt liv. Twiggy måtte dessverre gi opp kampen natt til torsdag. Kopi av tekst fra min egen facebookside: 

 

Det har vært et døgn så knust i sorg at man til tider vurderer om det å ha hund er verdt det. Men jeg vet at tiden leger sår, og man sitter tilbake med gode minner. Jeg har alltid tenkt at man må være dyreeier for å skjønne smerten det er å avlive sin beste venn, men så mye kjærlighet jeg har mottatt har virkelig motbevist det, og jeg er evig takknemlig. 

Twiggy sitt lille store hjerte klarte ikke mer, det kom brått på selv om jeg visste at det ikke var på sitt sterkeste.  Det begynte om ettermiddagen og kl 07 morgenen etter ga hun opp kampen på bordet. Etter timer med kamp og diskusjon med vetrinær på hvor mye det er forsvarlig å tyne en gammel kropp,sto jeg ovenfor mitt livs verste valg. Hun tok avgjørelsen for meg og ga slipp. Tilbake sto jeg i sjokk og så tung i sorg at jeg har ikke noe ord for å beskrive det. 

 

Jeg fikk dele nesten 12 år med noe jeg ikke kan beskrive som noe annet enn det vakreste vesenet på jord. Jeg kommer aldri til å få en ny Twiggy - og ikke vil jeg det heller for det finnes ikke. Jeg vet ikke hvor mange mil vi har delt i skog og på fjell, både side om side og med henne i sekken på sine eldre dager. Hun var med meg når jeg flyttet hjemmefra for første gang og på alle opp og nedturer siden. Det ligger mye terapi i den myke pelsen hennes. Hun bare «var der» , alltid. Aldri i bånd, bare diltende etter. Hun hadde gått over glødende kull og kastet seg utfor stup om jeg sto med åpne armer. Og vist en lojalitet ikke et menneske på denne jord er verdig. 

 

Det er ingen mer kosesnorking på teppet under stuebordet, ingen mer gledesdans når jeg står opp om morgenen. Kongler betyr liksom ingenting lengre da hun ikke er der for å hente dem. Bjeffingen kunne jeg tidligere vært for uten, nå skulle jeg gitt alt jeg eier for å høre den igjen. 

 

Det er en ganske ensom sorg, men det er min sorg. Det viser bare det sterke båndet vi hadde som ingen andre kan forstå eller kjenne - og det er slik det skal være. 

 

Hjertet mitt skriker av sorg, og til tider kjennes ut som det ikke tåler mer savn, men min fineste venn i verden er nå fri for smerter. Og det gjør det så utrolig verdt det ❤️

9F1214B0-3612-4573-97F1-F2743692D4B1.png

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...