Gå til innhold
Hundesonen.no

Oppvåkning ved 2 års alder?


Zappa
 Share

Recommended Posts

Dette er noe jeg funderer på og er fascinert over: Jeg har en springer spaniel tispe på litt over 2 år. Hun har hele tiden villet jobbe med meg, har innimellom vært interessert i leking som belønning, men har ofte avvist lek som belønning og tydelig vist at hun kun ville ha mat. Jeg har vært superfornøyd med henne, men har også gjerne kunnet ønsket meg litt mere "sprut" i henne. Hun har vært verdens enkleste lille sak, men altså med kanskje litt mindre futt og fart enn jeg liker aller best.

MEN: i de siste 4 månedene har jeg jobbet aktivt med å øke lekingens verdi som belønning, samt at vi har trent mye lydighet ved siden av fjellturer og annet. I det siste har jeg merket en markant forandring i henne: hun tenner nå i bånnpanna på lek/dralek som belønning, og har virkelig bydd opp med både futt og fart. Min før nesten kjedelig lydige tuppelure, må nå jobbes ned da hun i starten på treningen er for høy. Hun har til og med begynt å pipe av frustrasjon i påvente av belønning.

Her må jeg understreke at jeg synes denne forandringen er helt herlig, og at jeg har tatt inn over meg at jeg må legge om treningen med fokus på å få henne ned på rette energinivå.

Mitt spørsmål er som følger: er det flere som har erfaringer med at hunder "våkner" energimessig når de har bikket 2 år? Jeg vet jo at jaktlyst gjerne ikke peaker før 3-4 år, men hva er deres erfaringer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring med diverse jaktraser og hunder med jaktinstinkter, er at disse våkner til liv mellom 2 og 3 -årsalder. På samme tid kommer også andre egenskaper opp til maks, som kamplyst, og mot. Enkelte hunder må utvikle nok mot før de tør å slippe seg skikkelig løs i lek med eieren. Og disse kan du gjerne se et skifte i, som med din, rundt 2 - 3 -års alder. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, enna skrev:

Min erfaring med diverse jaktraser og hunder med jaktinstinkter, er at disse våkner til liv mellom 2 og 3 -årsalder. På samme tid kommer også andre egenskaper opp til maks, som kamplyst, og mot. Enkelte hunder må utvikle nok mot før de tør å slippe seg skikkelig løs i lek med eieren. Og disse kan du gjerne se et skifte i, som med din, rundt 2 - 3 -års alder. 

Spennende! Følger deg mtp utvikling av mot/selvstendighet. Jeg storkoser meg med en nå litt mer uskikkelig hund. Feks kan hun nå, hvis jeg reiser meg fra sofaen og vi skal ut, stemple meg i rompa med labbene av ren iver:P Det hadde hun aldri funnet på tidligere. Jeg digger rampeversjonen av Milli :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan jo også bare være at din aktive jobbing mot å få henne til å like lek har gitt resultater og at hun nå synes det er gøy? Jeg vet om flere hunder som ikke ville leke, men med intens jobbing fra eiers side nå elsker å leke. De må bare skjønne at det faktisk er moro. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Sprettballen skrev:

Det kan jo også bare være at din aktive jobbing mot å få henne til å like lek har gitt resultater og at hun nå synes det er gøy? Jeg vet om flere hunder som ikke ville leke, men med intens jobbing fra eiers side nå elsker å leke. De må bare skjønne at det faktisk er moro. 

Ja, jeg har jo tenkt tanken på at fokuset på leken har fått opp futten på treningen. Men lurer litt på om det kun er det som har ført til endringen over hele linja (også hjemme). For det er ikke bare i lekesituasjoner/trenesituasjoner hun har forandret seg. Mens hun tidligere hjemme nesten var en altfor lydig og skikkelig hund, reagerer hun nå mer eksplosivt - i gledesforstand eksempelvis ved kos. Tidligere tok hun begge labbene på fanget til den som snakket med henne/koste, nå - hvis hun vil kose eller blir snakket til - spretter nærmest hele bikkja opp på fanget i pur glede. All denne herlige futten og bølletheten kun pga økt verdi på lek som belønning på trening????

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det eneste jeg har merket av forandring på mine, med mye jaktinstinkt, er at de har blitt mer sansede og fått mer egne meninger rundt 3-årsalderen.

Jeg har inntrykk av at jo mer man drar hundene opp i aktivitet og herjer med dem på trening, jo sprekere og mer spretne blir de også i hverdagen. Om du leker mye med henne og drar henne opp, tenker jeg at det kan være en årsak. Det er som om noe av forventningene til det kule vi gjør på trening henger igjen, og gjør at de er mer "på" også når vi ikke trener.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Begge tervene mine har "våkna" og blitt "mer" ifht lydighet og brukstrening i 2-3 års alderen (mer i positiv betydning). Jaktinstingt syns jeg også ofte slår fult ut i den alderen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

18 timer siden, Snusmumrikk skrev:

Begge tervene mine har "våkna" og blitt "mer" ifht lydighet og brukstrening i 2-3 års alderen (mer i positiv betydning). Jaktinstingt syns jeg også ofte slår fult ut i den alderen. 

Da tror jeg at jeg har fått forklaringen  - og har lært noe nytt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...