Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Første gang jeg var inne her så var det helt tilfeldig, søkte på noe og kom hit. Etter det har jeg lest sporadisk nå og da. Mye nyttig informasjon å finne, og lett underholdende. Jeg har også lest mye som etterhvert har fått meg til å tenke på om folk er klar over hvor mye de deler av livet sitt og andre sine liv. Spesielt negative ting hos andre. Å kjenne igjen noen personer og familier som ikke er inne her er i noen tilfeller enkelt. Hva man skriver om seg selv er en ting, det er valgfritt, men hva man skriver om andre er ikke valgfritt for de man skriver om. Det er heller ikke så positivt for familieforholder når man stadig skriver små ting om søsteren eller andre. Jeg tror ikke at for eksempel en eldre dame vil like at halve bygda vet at det lille barnebarnet er redd henne. Eller ektefellen lider av det ene og det andre. Jeg har selv kjent igjen noen som ikke er inne her etter å tilfeldige lest forskjellig. Og det om noen jeg egentlig ikke kjenner. Tenker dere over at Hundesonen er er åpent forum, at hvem som helst kan lese alt du skriver inne her? 

  • Like 7
Skrevet

Ja,  jeg tenker alltid over hva jeg skriver på nett.  Det som evt blir skrevet om andre folk rundt meg er informasjon de selv har skrevet på nett mange ganger eller ting som er klarert med vedkommende,  eller ting jeg vet de ikke tar tungt om står på nett.  Dvs lite til ingenting om noen,  mer om andre.  

  • Like 2
Skrevet

Dette gjelder alle steder på nett, og det er mange som ikke tenker over hva de forteller. Jeg opplever sonen som over snittet gjennomtenkt (jeg har administrert et fora eller to i min tid), og er ganske bevisst selv på hva jeg tenker jeg til at alle skal kunne lese om 2-10-50 år.

  • Like 4
Skrevet

Jeg tenker nok innimellom at det var da kanskje litt mye info, men samtidig så kan ikke jeg uttale meg om hva som er greit på andres vegne. Om jeg f eks forteller at min far har hatt slag så synes kanskje noen at jeg utleverer, men jeg vet at det ville vært uproblematisk for min far at jeg delte.

  • Like 7
Skrevet

Jeg har ofte reagert på hva folk deler om feks samlivet sitt eller når det tar slutt, egen psykisk helse eller familieproblematikk. Men det handler jo om MINE grenser, og jeg har tillit til at folk i dag er bevisste hva de deler og ikke. Personlig forteller jeg ikke stort som ikke har med hundene å gjøre, til det har jeg andre og ikke trur jeg det er så spennende for folk heller å høre om min gjøren og laden. :P  Sjøl det å dele vanskelige ting i tilknytning til hundeholdet kan jeg kvie meg litt for, for det blir så sårt, og det er lett å få følelsen av at folk er mer ute etter å ta deg enn å genuint hjelpe. Samtidig tenker jeg at det er fantastisk at vi har skapt et sånt fora at mange som kanskje ikke har så stort øvrig nettverk kan være trygge på at de i alle fall har sonen, eller at dette er en frisone helt fristilt fra livet forøvrig. :heart: 

 

  • Like 10
Skrevet

Jeg er en av de som har delt mye - sikkert mer enn jeg trenger - ang min egen helse, og hvordan det har vært, og det er fordi jeg ikke ser noen grunn til å holde det hemmelig. Det er hverdagen min, hverken mer eller mindre. Andre har jobber de snakker om, jeg har dette - væskebehandling, stomiutstyr og X antall legeavtaler i året. Det er mitt liv, og det er opp til meg hvor mye jeg deler av det i all offentlighet. 

Skrevet

Syntes egentlig det er ganske gjennomtenkt her jeg også, men nå er det lenge siden jeg var særlig aktiv i Akkurat Nå tråden.

Har selv sensurert mye av egne ting fordi dette er et åpent og jeg har følt at det ikke har passet seg.

 

Jeg har gått på en smell engang, når jeg var 19 eller så (altså en 8 år siden) men det fikk jeg rett og slett slettet tiltross for at det normalt ikke gjøres.

Skrevet
37 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Forventer en stor endring i utlevering, for en periode framover :P 

:lol: ! 

Jeg er en av de som har periodevis delt for mye. Har skjerpet meg mye!, og enda er ene eksempelet fra meg :lol:  Men nå skal det sies at jeg spurte om råd til situasjonen, ikke akkurat latterliggjorde situasjonen. Og det er heller ingen hemmelighet, så om noen skulle "sladre" om det på bygda så er det ingen som blir overrasket :aww: 

 

  • Like 3
Skrevet

Nå er det ikke lov å henge ut noen på sonen. Og det meste av det som deles (slik jeg leser det i hvert fall) dreier seg i stor grad om vanlige mellommenneskelige hendelser og følelser, og tanker og episoder fra folks hverdagsliv. Hvor mye den enkelte føler seg bekvem med å dele, mtp at naboene kan lese alt, det får bli opp til hver enkelt. Og om bygdedama finner ut at barnebarnet er redd henne (aner ikke hvilken bygd eller dame dette er, har ikke fått med meg alt som skrives siden jeg sjelden har tid til å lese meg gjennom alle poster i forumet....), så bør hun ta noen tankerunder med seg selv for å bedre forholdet til barnebarnet. Ingen forhold er komplikasjonsfrie, og de fleste vet at alt har minst to sider.
Verden blir et trist sted om alt man eksponerer blir blottet for nyanser, og kun det sterile og politisk korrekte står igjen.

Skrevet

Hva man skriver om seg selv er jo valgfritt, noen deler lite og andre mye. Folk er forskjellige, så det en føler seg komfortabel med er helt sikker langt over hva en annen kunne tenkt seg å delt. Men når man begynner å skrive om andre personer om det er familien, læreren eller naboen, så bør man tenke seg litt om. At en sak har flere sider er helt sikkert, men her kommer da bare en side fram. Det man tror og synes et bagateller og ikke noe å bry seg om kan være både vondt og sårt for andre. Spesielt om det blir delt på ett slik sted at andre leser det. På mindre steder er det også lettere for at man blir gjenkjent, og det skal ikke mer til at en person leser noe om en annen og så baller det på seg. Små steder har ofte lokalaviser, det du ikke vil skrive på forsiden der, det bør du heller ikke dele på offentlige forum. Det gjelder forsåvidt på større steder også. 

Skrevet

Jeg gidder ikke for min del ha sterke meninger om hva andre voksne BØR ift dele eller ikke av egne liv og meninger...

Men sikkert deilig å få moralisert litt på nett, om man er typen som føler seg bedre av denslags.

Skrevet

Jeg er en av dem som er åpen om egen psykisk helse, rett og slett som 2ne sier, fordi det er min hverdag. Og også fordi jeg er på en slik plass at jeg ikke har problemer med å svare på spørsmål og være åpen rundt min diagnose. Psykisk helse er dessverre fremdeles stigmatisert og jo flere som er åpne rundt jo flere håper jeg klarer å søke hjelp selv når det trengs. Jeg har sikkert også nevnt min søster, men hun er enda mer åpen enn hva jeg er. 
Ellers håper jeg jo virkelig ikke jeg har strukket strikken for langt noen gang ifht hva jeg har skrevet om andre. Kan i hvertfall ikke komme på å ha gjort det. 

  • Like 7
Skrevet

For min del kan folk dele hva de vil om seg selv. Jeg deler minst mulig fordi jeg 1) tenker at de færreste er interesserte i å høre (gjelder ellers i livet også, da :P ), og 2) ting som virker aktuelt å fortelle om akkurat nå er ikke nødvendigvis det om 5-10-15-20 år, og da er det ikke bare å slette det. 

Det jeg IKKE synes er ok, er når foreldre deler for mye om barna sine. En og annen historie fra hverdagen reagerer jeg ikke på, men diagnoser og problematiske ting er ikke så flott når det ligger tilgjengelig (og ofte gjenkjennelig) for hele verden :-/

Dere som deler om egne store og små plager og sykdommer synes jeg bare er tøffe :highfive:. Jeg gjør det ikke selv, siden jeg er for privat, men jeg må innrømme at det dere skriver kan være både opplysende og få andre som sliter med lignende ting til å forstå at de/vi ikke er alene om å ha ulike problemer. 

  • Like 5

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...