Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor skaffer folk seg raser som er spesiellt krevende?


QUEST
 Share

Recommended Posts

Alle hunder krever etter min mening et engasjert hundehold. Men de allerfleste rasene kunne fint levd på en runde i nabolaget om dagen, sofakos om kvelden og litt godbit/ballkasting en gang i blant uten å gå helt av skaftet.

Og med mindre man har verdens mest utypiske cavalier eller labbe eller puddel, så ville de levd et slikt liv helt fint, fordi de kjenner ikke til noe annet.

Jeg kjenner mange Bedliser som bor hos gamle folk (gamlisrase, merkelig nok) som virkelig ikke aktiviserer dem utover tisseturer, men det går helt fint. Kanskje de tuller litt ekstra i bånd mot naboens bikkje, kanskje de graver litt i hagen, ingen farlig og krevende oppførsel utover det. Glade og fine hunder. De kunne greid så uendelig mye mer, men de er Happy med det de får. 

Hadde fru Hansen skaffet seg en Ovtcharka og gitt dem samme behandling, så hadde det faktisk ikke gått. For meg er det det som er forskjellen mellom en krevende rase og en vanlig rase. 

  • Like 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 82
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg synes vel heller spørsmålet er om eierne synes at hundene/hundeholdet ER krevende da. Jeg har basenji og saluki, verdens enkleste hunder i mitt hundehold, et mareritt i andres.   

Et av problemene jeg mistenker kan bidra med å ødelegge rasens rykte er nettopp denne ideen om at det er en myte at rasen kan ha sine greier. Hører jo det samme om pit og amstaff, "de er så misforståt

Alle hunder krever etter min mening et engasjert hundehold. Men de allerfleste rasene kunne fint levd på en runde i nabolaget om dagen, sofakos om kvelden og litt godbit/ballkasting en gang i blant ut

Posted Images

Ja, så må man skille mellom rase og individ også, det glemte jeg å skrive. 

Har du en cavalier eller puddel som biter, spiser tapeten, må gå med munnkurv rundt i nabolaget og må aktiviseres 5 timer i døgnet så har du fått et dårlig individ, punktum. 

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Det kommer akkurat an  på hva er krevende for den enkelte. For meg hadde det vært krevende å ha en pelshund som puddel og holdt den pelsen vedlike. Jeg liker nemlig veldig godt en pels i god stand. 

At an jeg har krever mosjon og det at jeg setter grenser er bare fint.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min definisjon på krevende er å ha et hundehold der jeg må ta hensyn og tilrettelegge utover det en må forvente å gjøre når man har hund. F.eks. så synes jeg BC-blandingen min var krevende fordi hun hadde mye redsler og diller. Bruksschäferen min har jeg syntes var spesielt krevende fram til hun ble voksen, pga. hun høylydt kommenterte alt som var feil med verden. Hun ble mye bedre når hun ble eldre, men stress i forventningssituasjoner var alltid en utfordring, som gjorde enkelte situasjoner noe krevende. Nå har jeg to whippets, og utenom å være krevende som valper pga. maur i rævva og lopper i blodet, samt et hav av egne meninger som de høylytt deler rundt seg, så er rasen i seg selv fryktelig enkel. De har ingen egenskaper som gjør at de trenger ekstra trening eller tilrettelegging i mitt hundehold. Kanskje foruten noe jaktinstinkt, men igjen, det er jo ikke noe som gjør at de ikke kan gå løse, man må bare være litt obs. Det synes jeg helt ærlig ikke er spesielt krevende. De bjeffer nesten aldri, er greie å håndtere, liker de fleste på to og fire bein og de verken varsler, vokter eller har noe alvor og skarphet. Dog, det de gir av å være enkle hunder i hverdagen generelt, tas igjen på trening, der de er mindre enkle. 

Selv valgte jeg å gå for bruksschäfer fordi jeg likte rasen og intensiteten på tross av de egenskapene jeg ikke likte like godt. Jeg kommer til å skaffe meg rasen igjen, når jeg føler jeg har tid og "ork" til gå igjennom valpe-og unghundfasene med det de innebærer en gang til. Forhåpentligvis med et bedre utgangspunkt og grunnlag enn det jeg hadde sist. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en rase som kan være krevende fordi de kan ha mye vokt, samkjønnsaggresjon, og være dominante bland annet. Grunnen til at jeg driver med denne rasen er fordi jeg liker veldig godt at de er veldig lojale og at de stikker sjeldent av. De er rolige og behagelige inne samtidig som de fint kan brukes i div hundesporter som lydighet, spor, kløv og trekk. De kan være med på lange turer og er ganske atletiske til tross for størrelsen. De krever ikke noe særlig pelsstell. De knytter seg veldig til eieren og familien sin, og er stødige hunder som tåler litt og som det ikke er så mye tull med (mtp å kjøre bil, være hjemme alene, fly osv.) Og jeg synes de er flotte, og at de har akkurat passe størrelse. Jeg er også blitt veldig glad i miljøet rundt rasen, og folka jeg har blitt kjent med igjennom rasen. Og jeg er fasinert av historien dens. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Startet med malamute, var nesten nervøs før jeg kjøpte for om jeg greide og ha en sånn hund, både mtp det man hører om aktivitetsbehov og at de er så egenrådige og "vanskelige". Jeg har knapt vært borti enklere hunder og hva aktivitetsnivå gjelder så ble jeg ikke akkurat imponert. På mange måter er det en rase jeg liker godt, men det ble alt for lite hund for meg. Det mest problematiske var hundeaggresjonen. Ikke i seg selv, men når andre folk slipper løs utrivelige hunder som de ikke har kontroll på så ble det brått ikke så gøy. Hadde nok ikke vært gøy med en annen hund heller, men det er lettere uansett om den ene parten ikke er med på bråket.

Malle/hollender, at man må bruke litt tid og energi på oppdragelse og hverdagslydighet fordi en del utfordringer kan ligge litt latent til gjør meg ingen ting, at rasene sliter litt med dårlig mentalitet er et problem for en del individer, men det er jo da en sjans man evt tar. Og får man en som er dårlig mentalt så må man jo ikke sitte med den og slite resten av livet. Og risikoen er vell det samme som er til stedet på mange andre raser mtp sykdom. Man kjøper jo hund fra raser som kan få HD også, så får man forholde seg til det da om det skulle bli nødvendig. En del av det noen synes er slitsomt er nok det samme som jeg liker (kjappe, gale, alltid beredt osv) og de passer mitt bruksområde. Jeg synes det er mye lettere og ha en sånn hund som er med på alt og yter max selv hele tiden enn en mer bedagelig en som ikke er med på hva som helst.

Og får man en som en som er bra og stødig så er ikke skarphet, vokt osv et problem. Problemet blir når hundene har en brist en plass.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Nå vet jeg ikke om aussie teller som "ekstra krevende", men jeg hadde først kun en eurasier som ikke krever noe som helst nesten, ekstremt ukomplisert. Jeg elsker henne over alt på jord, men det var en del ting jeg savnet i henne: arbeidslyst, arbeidskapasitet, intensitet, gjenstandsinteresse, konsentrasjon blandt annet. Jeg ønsket mer enn en sofahund i hundeholdet og hverdagen min rett og slett. Valpen er nå 3 1/2 mnd og jeg ser at jeg har vært ekstremt heldig og fått absolutt alle disse egenskapene jeg ønska meg i henne: jeg valgte riktig kombinasjon av linjer for MEG og mine ønsker.

Jeg får ikke i pose og sekk: intensiteten, arbeidskapasiteten og gjenstandsinteressen er ekstrem hos denne hunden og nå som hun er valp krever det tilsyn døgnet rundt for at hun ikke skal bruke det destruktivt. Hun har disse egenskapene i treningen som gjør det VELDIG enkelt å jobbe med henne og trening og innlæring går som en lek, men disse tingene "skues ikke av" når treningsøkten er avsluttet, det er der over hele fjøla i alle situasjoner. Derfor ligger hovedjobben i denne hunden med at hun skal lære seg ting min andre hund hadde fra starten: ro og muligheten til å slappe av.. Så lenge jeg nå fortsetter å installere av-knappen til den funker 100% så tror jeg ikke denne hunden blir uoverkommelig krevende. Men det er mye og bevisst trening som gjøres nå for å slippe en skikkelig "drittbikkje" senere. Jeg er veldig veldig forbøyd med min "ekstra krevende" hund og ville tatt det samme valget igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...