Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor skaffer folk seg raser som er spesiellt krevende?


Recommended Posts

Skrevet

Alle hunder krever etter min mening et engasjert hundehold. Men de allerfleste rasene kunne fint levd på en runde i nabolaget om dagen, sofakos om kvelden og litt godbit/ballkasting en gang i blant uten å gå helt av skaftet.

Og med mindre man har verdens mest utypiske cavalier eller labbe eller puddel, så ville de levd et slikt liv helt fint, fordi de kjenner ikke til noe annet.

Jeg kjenner mange Bedliser som bor hos gamle folk (gamlisrase, merkelig nok) som virkelig ikke aktiviserer dem utover tisseturer, men det går helt fint. Kanskje de tuller litt ekstra i bånd mot naboens bikkje, kanskje de graver litt i hagen, ingen farlig og krevende oppførsel utover det. Glade og fine hunder. De kunne greid så uendelig mye mer, men de er Happy med det de får. 

Hadde fru Hansen skaffet seg en Ovtcharka og gitt dem samme behandling, så hadde det faktisk ikke gått. For meg er det det som er forskjellen mellom en krevende rase og en vanlig rase. 

  • Like 12
  • Svar 82
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg synes vel heller spørsmålet er om eierne synes at hundene/hundeholdet ER krevende da. Jeg har basenji og saluki, verdens enkleste hunder i mitt hundehold, et mareritt i andres.   

Et av problemene jeg mistenker kan bidra med å ødelegge rasens rykte er nettopp denne ideen om at det er en myte at rasen kan ha sine greier. Hører jo det samme om pit og amstaff, "de er så misforståt

Alle hunder krever etter min mening et engasjert hundehold. Men de allerfleste rasene kunne fint levd på en runde i nabolaget om dagen, sofakos om kvelden og litt godbit/ballkasting en gang i blant ut

Posted Images

Skrevet

Ja, så må man skille mellom rase og individ også, det glemte jeg å skrive. 

Har du en cavalier eller puddel som biter, spiser tapeten, må gå med munnkurv rundt i nabolaget og må aktiviseres 5 timer i døgnet så har du fått et dårlig individ, punktum. 

  • Like 6
Guest lijenta
Skrevet

Det kommer akkurat an  på hva er krevende for den enkelte. For meg hadde det vært krevende å ha en pelshund som puddel og holdt den pelsen vedlike. Jeg liker nemlig veldig godt en pels i god stand. 

At an jeg har krever mosjon og det at jeg setter grenser er bare fint.

Skrevet

Min definisjon på krevende er å ha et hundehold der jeg må ta hensyn og tilrettelegge utover det en må forvente å gjøre når man har hund. F.eks. så synes jeg BC-blandingen min var krevende fordi hun hadde mye redsler og diller. Bruksschäferen min har jeg syntes var spesielt krevende fram til hun ble voksen, pga. hun høylydt kommenterte alt som var feil med verden. Hun ble mye bedre når hun ble eldre, men stress i forventningssituasjoner var alltid en utfordring, som gjorde enkelte situasjoner noe krevende. Nå har jeg to whippets, og utenom å være krevende som valper pga. maur i rævva og lopper i blodet, samt et hav av egne meninger som de høylytt deler rundt seg, så er rasen i seg selv fryktelig enkel. De har ingen egenskaper som gjør at de trenger ekstra trening eller tilrettelegging i mitt hundehold. Kanskje foruten noe jaktinstinkt, men igjen, det er jo ikke noe som gjør at de ikke kan gå løse, man må bare være litt obs. Det synes jeg helt ærlig ikke er spesielt krevende. De bjeffer nesten aldri, er greie å håndtere, liker de fleste på to og fire bein og de verken varsler, vokter eller har noe alvor og skarphet. Dog, det de gir av å være enkle hunder i hverdagen generelt, tas igjen på trening, der de er mindre enkle. 

Selv valgte jeg å gå for bruksschäfer fordi jeg likte rasen og intensiteten på tross av de egenskapene jeg ikke likte like godt. Jeg kommer til å skaffe meg rasen igjen, når jeg føler jeg har tid og "ork" til gå igjennom valpe-og unghundfasene med det de innebærer en gang til. Forhåpentligvis med et bedre utgangspunkt og grunnlag enn det jeg hadde sist. 

Skrevet

Jeg har en rase som kan være krevende fordi de kan ha mye vokt, samkjønnsaggresjon, og være dominante bland annet. Grunnen til at jeg driver med denne rasen er fordi jeg liker veldig godt at de er veldig lojale og at de stikker sjeldent av. De er rolige og behagelige inne samtidig som de fint kan brukes i div hundesporter som lydighet, spor, kløv og trekk. De kan være med på lange turer og er ganske atletiske til tross for størrelsen. De krever ikke noe særlig pelsstell. De knytter seg veldig til eieren og familien sin, og er stødige hunder som tåler litt og som det ikke er så mye tull med (mtp å kjøre bil, være hjemme alene, fly osv.) Og jeg synes de er flotte, og at de har akkurat passe størrelse. Jeg er også blitt veldig glad i miljøet rundt rasen, og folka jeg har blitt kjent med igjennom rasen. Og jeg er fasinert av historien dens. 

  • Like 2
  • 2 weeks later...
Skrevet

Startet med malamute, var nesten nervøs før jeg kjøpte for om jeg greide og ha en sånn hund, både mtp det man hører om aktivitetsbehov og at de er så egenrådige og "vanskelige". Jeg har knapt vært borti enklere hunder og hva aktivitetsnivå gjelder så ble jeg ikke akkurat imponert. På mange måter er det en rase jeg liker godt, men det ble alt for lite hund for meg. Det mest problematiske var hundeaggresjonen. Ikke i seg selv, men når andre folk slipper løs utrivelige hunder som de ikke har kontroll på så ble det brått ikke så gøy. Hadde nok ikke vært gøy med en annen hund heller, men det er lettere uansett om den ene parten ikke er med på bråket.

Malle/hollender, at man må bruke litt tid og energi på oppdragelse og hverdagslydighet fordi en del utfordringer kan ligge litt latent til gjør meg ingen ting, at rasene sliter litt med dårlig mentalitet er et problem for en del individer, men det er jo da en sjans man evt tar. Og får man en som er dårlig mentalt så må man jo ikke sitte med den og slite resten av livet. Og risikoen er vell det samme som er til stedet på mange andre raser mtp sykdom. Man kjøper jo hund fra raser som kan få HD også, så får man forholde seg til det da om det skulle bli nødvendig. En del av det noen synes er slitsomt er nok det samme som jeg liker (kjappe, gale, alltid beredt osv) og de passer mitt bruksområde. Jeg synes det er mye lettere og ha en sånn hund som er med på alt og yter max selv hele tiden enn en mer bedagelig en som ikke er med på hva som helst.

Og får man en som en som er bra og stødig så er ikke skarphet, vokt osv et problem. Problemet blir når hundene har en brist en plass.

  • 4 weeks later...
Skrevet

Nå vet jeg ikke om aussie teller som "ekstra krevende", men jeg hadde først kun en eurasier som ikke krever noe som helst nesten, ekstremt ukomplisert. Jeg elsker henne over alt på jord, men det var en del ting jeg savnet i henne: arbeidslyst, arbeidskapasitet, intensitet, gjenstandsinteresse, konsentrasjon blandt annet. Jeg ønsket mer enn en sofahund i hundeholdet og hverdagen min rett og slett. Valpen er nå 3 1/2 mnd og jeg ser at jeg har vært ekstremt heldig og fått absolutt alle disse egenskapene jeg ønska meg i henne: jeg valgte riktig kombinasjon av linjer for MEG og mine ønsker.

Jeg får ikke i pose og sekk: intensiteten, arbeidskapasiteten og gjenstandsinteressen er ekstrem hos denne hunden og nå som hun er valp krever det tilsyn døgnet rundt for at hun ikke skal bruke det destruktivt. Hun har disse egenskapene i treningen som gjør det VELDIG enkelt å jobbe med henne og trening og innlæring går som en lek, men disse tingene "skues ikke av" når treningsøkten er avsluttet, det er der over hele fjøla i alle situasjoner. Derfor ligger hovedjobben i denne hunden med at hun skal lære seg ting min andre hund hadde fra starten: ro og muligheten til å slappe av.. Så lenge jeg nå fortsetter å installere av-knappen til den funker 100% så tror jeg ikke denne hunden blir uoverkommelig krevende. Men det er mye og bevisst trening som gjøres nå for å slippe en skikkelig "drittbikkje" senere. Jeg er veldig veldig forbøyd med min "ekstra krevende" hund og ville tatt det samme valget igjen.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Den trenger ikke å bli det, og det avhenger av mange faktorer. Dessverre er jo eurasier også en rase som er litt utsatt for nervøsitet og usikkerhet, så da blir det ekstra nøye med disse tingene. Oppdretter og linjer. Sunne linjer både fysisk og mentalt, og foreldre som er trygge og har tidligere kull der valpene jevnt over er stødige hunder.  God sosialisering og miljøtrening - alene, uten den andre hunden. Vi hadde en fryktaggressiv hund da vi fikk valp, vi gikk ikke tur med dem sammen det første halvåret for at valpen ikke skulle lære av den voksne. Valpen må lære å gjøre alt på egenhånd, og vennes til ulike miljøer og situasjoner. Er du alene, eller har du familie som kan hjelpe til? Hvis ikke kan det bli krevende å lufte, trene og sosialisere både en valp og en voksen hund hver for seg. En annen ting er to hunder av motsatt kjønn. Det er jo en ganske stor risikofaktor med stress under løpetid, og dette kan forverre situasjonen både for tispa og hannhunden. Jeg ville vurdert å få en tispe til, rett og slett for å gjøre hundeholdet veldig mye enklere. Det kan være krevende nok med to ellers stabile hunder under løpetid. 
    • Vurdere å skaffe meg en hund nummer 2. Har en voksen labrador tispe fra før av, hun er en nervøs type, litt skvetten og var på lyder og skygger. Ønsker meg en Eurasier, hannhund, men lurer på om denne rasen er av typen som vil adoptere hennes oppførsel og nervøsitet? Eller vil eurasier valpen, siden det er en ganske egen og sta rase, være nærmest uaffektert av det? Jeg ønsker jo ikke å skaffe en hund til dersom den også blir en nervøs hund..
    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...