Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Har en golden med litt fluehjerne, og generelt høy i trenings/konkurransesituasjoner.

Jeg lærer inn kl 2 Avstandskommandering, og vil ha låste bakbein på oppsitt. Da vil jeg at hun skal ha låste bakbein på oppsitt enten jeg er fem, syv  eller 1 meter unna.

Problemet er at jeg får det til på 1m, 2 meter også begynner hun å bevege seg framover. Kanskje en 5-15 cm. Alle sier at det skal jeg ikke bry meg om, at jeg kanskje får et halvt poeng trekk. Og at jeg er alt for kritisk. Hva tenker dere?

Jeg mener at kan hun det på kort avstand, så skal hun  klare det på lengere avstand- eller?

Hva er deres kriterier?

Skrevet

Bevegelsene i avstandskommandering er mye plantet i muskelminne, man skal trene lenge og strukturert for å få det virkelig godt og gjennomført. Det skal sitte på både 1m og 20m for min del, helt likt og like presist. Smyging over 1cm med bakbeina ekke greit, selv om det kan gi trekk eller ei (one to talk, aldri konkurrert over klasse 1), det er tankesettet og bevegelsene hos hunden som betyr noe i mine øyne. Kommer man oppover i klassene så er der plutselig enda flere skift, risikerer enda mer smyging :) 

Jo lengre unna du står, jo mer fristende er det å smyge forover hvis hun har det i tankene. Ta tiden til hjelp strukturert, eller bevisstgjør henne på hvor hun har beina sine før du øker noe særlig avstand, gjerne begge deler :ahappy: 

  • Like 5
Skrevet

Hvis målet ditt er å kose deg i klasse 1, så who cares? Men skal du komme deg noe sted i lydigheta, så må du ta tak i dette med en gang, før du begynner å bevege deg på lengre avstand. Kriteriet må altså være at bakbeina er i ro. Og da må du trene det så mye at det eneste hunden kjenner til er at bakbeina er "låst" fast i bakken. :)

  • Like 2
Guest Snusmumrikk
Skrevet

Du er ikke for kritisk nei. 15 cm på to meters avstand gir en del trekk, og 15 cm på to meters avstand blir oftest veldig mye mer bevegelse når du står på 15 meters avstand. Og så baler det på seg når du får flere posisjonsendringer i samme øvelse, så til slutt har hunden flytta seg ganske langt og du får 5 eller 0 på øvelsen pga det som starta med at du godtar noen cm forflytning.For hunden har lært at bevegelsen med forflytning er riktig. Så du tenker helt rett om du vil komme litt oppover i klassene etterhvert :) 

Skrevet
5 timer siden, Shlush skrev:

Hold på kravene, det er skikkelig kjedelig å måtte terpe pådet og rette det i ettertid ? 

Takk, da får jeg bare utholde at jeg visstnok er pirkete og perfeksjonist.

Skrevet
2 minutter siden, Debbie skrev:

Takk, da får jeg bare utholde at jeg visstnok er pirkete og perfeksjonist.

Ikke vits å gjøre noe halvveis når man føler for å gjøre det ordentlig! Din hund, din trening og din fremtidige belønning :ahappy: 

  • Like 1
Skrevet
1 time siden, Debbie skrev:

Takk, da får jeg bare utholde at jeg visstnok er pirkete og perfeksjonist.

Det lønner seg ? Hilsen hun som har prøvd snarveien ???

  • Like 1
Skrevet

Klart det beste er best å lære inn alt helt riktig fra start. Men er du ikke redd for at all pirking vil ødelegge gleden med treningen/konkurreringen? Joda, jeg skjønner at de som skal på landslaget og har skrekkelig mye erfaring gjør det. De greier sikkert å holde motivasjonen oppe uansett.

Jeg syns jeg ser alt for mange som faller fra etter hvert, fordi hundefører aldri blir fornøyd nok (?). Skryter du av en ung ekvipasje med en erfaren hundefører, så får man høre at det er gjerne bra, men ikke bra nok; Hunden går for langt foran, den beveget seg ørlite fremover ved avstandskomandering osv. Og så gir de til slutt opp hunden. Gjerne før de har startet selv om de er kjempeflinke. Fordi hundefører blir aldri fornøyd nok?

Unge nye ekvipasjer kjører på. De starter og har det kjempegøy. Er hoppende glad når de stiger i klassene, men blir gjerne aldri best/kommer til elite. Men hund og fører har i hvert fall mye glede med hverandre og med LP. Burde ikke det være et større mål enn å pirke på den siste centimeteren?

 

  • Like 1
Skrevet
4 timer siden, Daldorf skrev:

Klart det beste er best å lære inn alt helt riktig fra start. Men er du ikke redd for at all pirking vil ødelegge gleden med treningen/konkurreringen? Joda, jeg skjønner at de som skal på landslaget og har skrekkelig mye erfaring gjør det. De greier sikkert å holde motivasjonen oppe uansett.

Jeg syns jeg ser alt for mange som faller fra etter hvert, fordi hundefører aldri blir fornøyd nok (?). Skryter du av en ung ekvipasje med en erfaren hundefører, så får man høre at det er gjerne bra, men ikke bra nok; Hunden går for langt foran, den beveget seg ørlite fremover ved avstandskomandering osv. Og så gir de til slutt opp hunden. Gjerne før de har startet selv om de er kjempeflinke. Fordi hundefører blir aldri fornøyd nok?

Unge nye ekvipasjer kjører på. De starter og har det kjempegøy. Er hoppende glad når de stiger i klassene, men blir gjerne aldri best/kommer til elite. Men hund og fører har i hvert fall mye glede med hverandre og med LP. Burde ikke det være et større mål enn å pirke på den siste centimeteren?

 

Du har noen gode poeng. Men jeg har en hund som har høy arbeidsmoral og mye driv, så jeg er ikke så veldig redd egentlig.  Og når jeg ser hun klarer det perfekt med meg 1 meter unna, så er det da i mine øyne helt logisk at det skal hun klare når jeg er syv meter unna også..

Skrevet
5 timer siden, Daldorf skrev:

Klart det beste er best å lære inn alt helt riktig fra start. Men er du ikke redd for at all pirking vil ødelegge gleden med treningen/konkurreringen? Joda, jeg skjønner at de som skal på landslaget og har skrekkelig mye erfaring gjør det. De greier sikkert å holde motivasjonen oppe uansett.

Jeg syns jeg ser alt for mange som faller fra etter hvert, fordi hundefører aldri blir fornøyd nok (?). Skryter du av en ung ekvipasje med en erfaren hundefører, så får man høre at det er gjerne bra, men ikke bra nok; Hunden går for langt foran, den beveget seg ørlite fremover ved avstandskomandering osv. Og så gir de til slutt opp hunden. Gjerne før de har startet selv om de er kjempeflinke. Fordi hundefører blir aldri fornøyd nok?

Unge nye ekvipasjer kjører på. De starter og har det kjempegøy. Er hoppende glad når de stiger i klassene, men blir gjerne aldri best/kommer til elite. Men hund og fører har i hvert fall mye glede med hverandre og med LP. Burde ikke det være et større mål enn å pirke på den siste centimeteren?

 

Så lenge man setter riktige kriterier så kan man pirke så mye man vil og bare vinne på det, er min påstand. Det forutsetter selvsagt at hundetreneren er flink til å legge opp treningen slik at hunden til enhver tid klarer oppgaven og blir belønnet. Dette  betyr tilrettelegging, eller at man krever mindre presisjon eller justerer/gradvis øker varighet eller avstand slik at hunden til enhver tid lykkes og blir belønnet i ca 80% av forsøkene. Da har hund og trener mange mindre mål underveis og et klart endelig mål. 

Man kan selvsagt bestemme seg for å gjøre slik du foreslår, hvis man feks synes det er greit å strebe etter noe som er mindre enn perfekt (det er helt ok :) ). Men årsaken til at folk faller fra tror jeg ikke er at hundeeier aldri blir fornøyd med hunden, men at det krever mye trening og kunnskap om trening å komme til topps, mer enn mange er villige til å ofre. Og det er helt ok :D men ikke noe argument for å ta til takke med en middels øvelse når man ønsker en perfekt øvelse.

  • Like 2
Guest Snusmumrikk
Skrevet
På 15.1.2017 at 3:15 PM, Debbie skrev:

Takk, da får jeg bare utholde at jeg visstnok er pirkete og perfeksjonist.

Og i hvilken klasse konkurrerer de som mener at du er pirkete og perfeksjonist? :P 

9 timer siden, Daldorf skrev:

Klart det beste er best å lære inn alt helt riktig fra start. Men er du ikke redd for at all pirking vil ødelegge gleden med treningen/konkurreringen? Joda, jeg skjønner at de som skal på landslaget og har skrekkelig mye erfaring gjør det. De greier sikkert å holde motivasjonen oppe uansett.

Jeg syns jeg ser alt for mange som faller fra etter hvert, fordi hundefører aldri blir fornøyd nok (?). Skryter du av en ung ekvipasje med en erfaren hundefører, så får man høre at det er gjerne bra, men ikke bra nok; Hunden går for langt foran, den beveget seg ørlite fremover ved avstandskomandering osv. Og så gir de til slutt opp hunden. Gjerne før de har startet selv om de er kjempeflinke. Fordi hundefører blir aldri fornøyd nok?

Unge nye ekvipasjer kjører på. De starter og har det kjempegøy. Er hoppende glad når de stiger i klassene, men blir gjerne aldri best/kommer til elite. Men hund og fører har i hvert fall mye glede med hverandre og med LP. Burde ikke det være et større mål enn å pirke på den siste centimeteren?

 

Hvorfor skal det være mindre motiverende for hunden å lære riktig bevegelse enn feil bevegelse? Pirking er ikke kjedelig hvis du ikke gjør det kjedelig.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...