Gå til innhold
Hundesonen.no

Avstandskommandering


Debbie
 Share

Recommended Posts

Har en golden med litt fluehjerne, og generelt høy i trenings/konkurransesituasjoner.

Jeg lærer inn kl 2 Avstandskommandering, og vil ha låste bakbein på oppsitt. Da vil jeg at hun skal ha låste bakbein på oppsitt enten jeg er fem, syv  eller 1 meter unna.

Problemet er at jeg får det til på 1m, 2 meter også begynner hun å bevege seg framover. Kanskje en 5-15 cm. Alle sier at det skal jeg ikke bry meg om, at jeg kanskje får et halvt poeng trekk. Og at jeg er alt for kritisk. Hva tenker dere?

Jeg mener at kan hun det på kort avstand, så skal hun  klare det på lengere avstand- eller?

Hva er deres kriterier?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bevegelsene i avstandskommandering er mye plantet i muskelminne, man skal trene lenge og strukturert for å få det virkelig godt og gjennomført. Det skal sitte på både 1m og 20m for min del, helt likt og like presist. Smyging over 1cm med bakbeina ekke greit, selv om det kan gi trekk eller ei (one to talk, aldri konkurrert over klasse 1), det er tankesettet og bevegelsene hos hunden som betyr noe i mine øyne. Kommer man oppover i klassene så er der plutselig enda flere skift, risikerer enda mer smyging :) 

Jo lengre unna du står, jo mer fristende er det å smyge forover hvis hun har det i tankene. Ta tiden til hjelp strukturert, eller bevisstgjør henne på hvor hun har beina sine før du øker noe særlig avstand, gjerne begge deler :ahappy: 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis målet ditt er å kose deg i klasse 1, så who cares? Men skal du komme deg noe sted i lydigheta, så må du ta tak i dette med en gang, før du begynner å bevege deg på lengre avstand. Kriteriet må altså være at bakbeina er i ro. Og da må du trene det så mye at det eneste hunden kjenner til er at bakbeina er "låst" fast i bakken. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Du er ikke for kritisk nei. 15 cm på to meters avstand gir en del trekk, og 15 cm på to meters avstand blir oftest veldig mye mer bevegelse når du står på 15 meters avstand. Og så baler det på seg når du får flere posisjonsendringer i samme øvelse, så til slutt har hunden flytta seg ganske langt og du får 5 eller 0 på øvelsen pga det som starta med at du godtar noen cm forflytning.For hunden har lært at bevegelsen med forflytning er riktig. Så du tenker helt rett om du vil komme litt oppover i klassene etterhvert :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart det beste er best å lære inn alt helt riktig fra start. Men er du ikke redd for at all pirking vil ødelegge gleden med treningen/konkurreringen? Joda, jeg skjønner at de som skal på landslaget og har skrekkelig mye erfaring gjør det. De greier sikkert å holde motivasjonen oppe uansett.

Jeg syns jeg ser alt for mange som faller fra etter hvert, fordi hundefører aldri blir fornøyd nok (?). Skryter du av en ung ekvipasje med en erfaren hundefører, så får man høre at det er gjerne bra, men ikke bra nok; Hunden går for langt foran, den beveget seg ørlite fremover ved avstandskomandering osv. Og så gir de til slutt opp hunden. Gjerne før de har startet selv om de er kjempeflinke. Fordi hundefører blir aldri fornøyd nok?

Unge nye ekvipasjer kjører på. De starter og har det kjempegøy. Er hoppende glad når de stiger i klassene, men blir gjerne aldri best/kommer til elite. Men hund og fører har i hvert fall mye glede med hverandre og med LP. Burde ikke det være et større mål enn å pirke på den siste centimeteren?

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Daldorf skrev:

Klart det beste er best å lære inn alt helt riktig fra start. Men er du ikke redd for at all pirking vil ødelegge gleden med treningen/konkurreringen? Joda, jeg skjønner at de som skal på landslaget og har skrekkelig mye erfaring gjør det. De greier sikkert å holde motivasjonen oppe uansett.

Jeg syns jeg ser alt for mange som faller fra etter hvert, fordi hundefører aldri blir fornøyd nok (?). Skryter du av en ung ekvipasje med en erfaren hundefører, så får man høre at det er gjerne bra, men ikke bra nok; Hunden går for langt foran, den beveget seg ørlite fremover ved avstandskomandering osv. Og så gir de til slutt opp hunden. Gjerne før de har startet selv om de er kjempeflinke. Fordi hundefører blir aldri fornøyd nok?

Unge nye ekvipasjer kjører på. De starter og har det kjempegøy. Er hoppende glad når de stiger i klassene, men blir gjerne aldri best/kommer til elite. Men hund og fører har i hvert fall mye glede med hverandre og med LP. Burde ikke det være et større mål enn å pirke på den siste centimeteren?

 

Du har noen gode poeng. Men jeg har en hund som har høy arbeidsmoral og mye driv, så jeg er ikke så veldig redd egentlig.  Og når jeg ser hun klarer det perfekt med meg 1 meter unna, så er det da i mine øyne helt logisk at det skal hun klare når jeg er syv meter unna også..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Daldorf skrev:

Klart det beste er best å lære inn alt helt riktig fra start. Men er du ikke redd for at all pirking vil ødelegge gleden med treningen/konkurreringen? Joda, jeg skjønner at de som skal på landslaget og har skrekkelig mye erfaring gjør det. De greier sikkert å holde motivasjonen oppe uansett.

Jeg syns jeg ser alt for mange som faller fra etter hvert, fordi hundefører aldri blir fornøyd nok (?). Skryter du av en ung ekvipasje med en erfaren hundefører, så får man høre at det er gjerne bra, men ikke bra nok; Hunden går for langt foran, den beveget seg ørlite fremover ved avstandskomandering osv. Og så gir de til slutt opp hunden. Gjerne før de har startet selv om de er kjempeflinke. Fordi hundefører blir aldri fornøyd nok?

Unge nye ekvipasjer kjører på. De starter og har det kjempegøy. Er hoppende glad når de stiger i klassene, men blir gjerne aldri best/kommer til elite. Men hund og fører har i hvert fall mye glede med hverandre og med LP. Burde ikke det være et større mål enn å pirke på den siste centimeteren?

 

Så lenge man setter riktige kriterier så kan man pirke så mye man vil og bare vinne på det, er min påstand. Det forutsetter selvsagt at hundetreneren er flink til å legge opp treningen slik at hunden til enhver tid klarer oppgaven og blir belønnet. Dette  betyr tilrettelegging, eller at man krever mindre presisjon eller justerer/gradvis øker varighet eller avstand slik at hunden til enhver tid lykkes og blir belønnet i ca 80% av forsøkene. Da har hund og trener mange mindre mål underveis og et klart endelig mål. 

Man kan selvsagt bestemme seg for å gjøre slik du foreslår, hvis man feks synes det er greit å strebe etter noe som er mindre enn perfekt (det er helt ok :) ). Men årsaken til at folk faller fra tror jeg ikke er at hundeeier aldri blir fornøyd med hunden, men at det krever mye trening og kunnskap om trening å komme til topps, mer enn mange er villige til å ofre. Og det er helt ok :D men ikke noe argument for å ta til takke med en middels øvelse når man ønsker en perfekt øvelse.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
På 15.1.2017 at 3:15 PM, Debbie skrev:

Takk, da får jeg bare utholde at jeg visstnok er pirkete og perfeksjonist.

Og i hvilken klasse konkurrerer de som mener at du er pirkete og perfeksjonist? :P 

9 timer siden, Daldorf skrev:

Klart det beste er best å lære inn alt helt riktig fra start. Men er du ikke redd for at all pirking vil ødelegge gleden med treningen/konkurreringen? Joda, jeg skjønner at de som skal på landslaget og har skrekkelig mye erfaring gjør det. De greier sikkert å holde motivasjonen oppe uansett.

Jeg syns jeg ser alt for mange som faller fra etter hvert, fordi hundefører aldri blir fornøyd nok (?). Skryter du av en ung ekvipasje med en erfaren hundefører, så får man høre at det er gjerne bra, men ikke bra nok; Hunden går for langt foran, den beveget seg ørlite fremover ved avstandskomandering osv. Og så gir de til slutt opp hunden. Gjerne før de har startet selv om de er kjempeflinke. Fordi hundefører blir aldri fornøyd nok?

Unge nye ekvipasjer kjører på. De starter og har det kjempegøy. Er hoppende glad når de stiger i klassene, men blir gjerne aldri best/kommer til elite. Men hund og fører har i hvert fall mye glede med hverandre og med LP. Burde ikke det være et større mål enn å pirke på den siste centimeteren?

 

Hvorfor skal det være mindre motiverende for hunden å lære riktig bevegelse enn feil bevegelse? Pirking er ikke kjedelig hvis du ikke gjør det kjedelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...