Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store barne og babytråden 2017


Perfect Image
 Share

Recommended Posts

  • Svar 2.7k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

3 mm lykke med hjerteslag på UL idag 

Da ruger jeg på fineste blastocysten ❤️ Og for første gang ligger en liten rakker i fryseren

Julehilsen fra magen til sonen  Blir så fascinert over hvor mye som har skjedd på 2 korte uker! Helt ufattelig at dette bare var en klump da, mens nå har den tydelige armer + bein, man ser f

Posted Images

Akkurat nå, Betty skrev:

Her skjedde det som bare ikke skulle skje. Tirsdag ringte jeg inn til føden ang bekymringen min om at jeg ikke hadde kjent liv på ei stund, og at det har vært så lite og svakt ellers også (jeg har hatt en uggen følelse hele veien om at noe ikke har vært rett). Fikk komme inn med en gang, og det jeg fryktet ble dessverre bekreftet. Det var ikke noe hjerteslag å finne, og livet stoppet opp en gang i løpet av uke 23 en gang (han var 470 gram, og jeg var 24 +1 på tirsdag). Ble skrevet ut først i dag, men var hjemme på perm fra  i går ettermiddag til i dag, etter å ha vært litt insisterende selv. Fysisk sett er jeg jo i fin form, og jeg er fascinert over hvor bra kroppen har taklet det hele. Følelsesmessig derimot, er det en himla karusell, men det går nå på et vis. Får super oppfølging av sykehuset, og de har vært helt fantastiske oppi dette. Håper de har like gode rutiner og flinke folk på andre sykehus også. De har også tatt godt vare på TJ oppi det her, noe jeg syns er veldig viktig. Er dog ikke fullt så imponert over fastlegen hans som knapt ville skrive ut sykemelding til han ... 

Livet tar noen "interessante" krumspring innimellom, jaggu meg ikke så enkelt å henge med i svingene alltid. Vi aner ikke hvorfor, jeg er frisk og såvidt de kunne se så var morkake etc normal. Mulig noe underliggende problem eller noe utvikling som stoppet. Ikke sikkert vi får noe svar heller, det er jo faktisk 20-30 % som ikke finner noen årsak. Kan også ta lang tid før vi ev. vet noe, type mange måneder. 

 

Stor klem! :hug: Utrolig trist :cry: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk alle sammen. :) Det går ganske bra med oss, og jeg syns vi har taklet dette fint sammen. Føler meg hverken bitter, sint eller noe sånt. Er bare trist for det vi har mistet, men kjenner at det ikke kommer til å sluke meg helt. Jeg har reagert litt annerledes enn jeg hadde gjettet på forhånd, men de var dyktige på sykehuset og vi fikk pratet mye om situasjonen + at jeg og TJ har pratet mye sammen - og jeg vet jeg får oppfølgingssamtaler så lenge jeg trenger. Tror nok dog jeg ikke trenger så mange nå, men heller mer i et ev. neste svangerskap. 

Og vi kommer til å prøve igjen når vi har fått bearbeidet litt, og kroppen min har kommet seg. Det har jo gått veldig smertefritt til nå (med mindre de finner noe ekkelt på sjekken jeg skal på på tirsdag da), sett bort fra en inni hampen til brystspreng. Den syns jeg var unødvendig at skulle dukke opp nå. Er godt innsurra så satser på det gir seg iløpet av de neste par dagene. 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ååh, @Betty... Så ufattelig trist og urettferdig at dere må gjennom dette. Det virker som dere håndterer det utrolig fint da, og det er flott og viktig at du er så åpen og ærlig både med deg selv og med TJ. Det høres ut som en sunn reaksjon og det er så godt å lese at du gir deg selv rom samtidig som det er riktig for deg å gå videre. For noen som kommer sorgreaksjonen på sikt, og om det skal skje med så er det viktig å gi hverandre rom til det også. Nå virker det som du absolutt har innsikt og tilstedeværelse nok til det altså, men jeg følte liksom at jeg måtte si det allikevel. Stor klem til deg! :hug::heart: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk @Mari Jeg tror vi takler dette veldig riktig for oss, men jeg er jo litt redd for at det skal komme snikende en smell seinere. Særlig siden jeg var rimelig nær kanten i høst etter veldig mye motgang. Jeg tror det skal gå bra, for jeg gir rom til sorgen og er veldig åpen til de rundt meg. Det er og godt å vite at døra er åpne til helsepersonellet her om det skulle dukke opp noe senere, og jeg kan ikke få skrytt nok av sykepleierne og jordmødrene på Levanger. Jordmor som var mest sammen med oss har også videreutdanning innen psyk. så vi var (og er) godt ivaretatt. De har og ordnet alt det praktiske i rundt oppfølging, så jeg slipper å bestille time selv f.eks. Og de har også tatt veldig godt vare på TJ, og ikke bare dyttet på han ansvar for å passe på meg. 

 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, Betty skrev:

Takk @Mari Jeg tror vi takler dette veldig riktig for oss, men jeg er jo litt redd for at det skal komme snikende en smell seinere. Særlig siden jeg var rimelig nær kanten i høst etter veldig mye motgang. Jeg tror det skal gå bra, for jeg gir rom til sorgen og er veldig åpen til de rundt meg. Det er og godt å vite at døra er åpne til helsepersonellet her om det skulle dukke opp noe senere, og jeg kan ikke få skrytt nok av sykepleierne og jordmødrene på Levanger. Jordmor som var mest sammen med oss har også videreutdanning innen psyk. så vi var (og er) godt ivaretatt. De har og ordnet alt det praktiske i rundt oppfølging, så jeg slipper å bestille time selv f.eks. Og de har også tatt veldig godt vare på TJ, og ikke bare dyttet på han ansvar for å passe på meg. 

God oppfølging og støtte når det står på er alfa omega i slike situasjoner. Ikke at det kan sammenlignes på noen sm helst måte, men kjenner at ting blir litt lettere når jeg driver med IVF på grunn av legene og de fantastiske sykepleierne som jobber på fertilitetsklinikken der vi holder til. Det har mye å si for opplevelsen, enten den er vond eller fin. 

God klem til deg og TJ, håper dere fortsetter å komme sterkere ut av dette sammen. Også føler jeg at jeg må legge til at det ved neste svangerskap (enten om dere starter rett på eller venter en stund) må være lav terskel for å ta opp vanskelige tanker, sorg rundt barn nummer 1 og alt annet som kan dukke opp når man igjen sitter i en sårbar situasjon som en graviditet er. Det er viktig :hug:Har dessverre en del venninner/bekjente som gravde seg ned i disse bekymringene uten å be om hjelp, og det gagner ingen - i hvert fall ikke deg og TJ.

Håper på at en liten 2018-spire snart er på vei hos dere og holder seg inne til termin :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Absolute Entertainer skrev:

God oppfølging og støtte når det står på er alfa omega i slike situasjoner. Ikke at det kan sammenlignes på noen sm helst måte, men kjenner at ting blir litt lettere når jeg driver med IVF på grunn av legene og de fantastiske sykepleierne som jobber på fertilitetsklinikken der vi holder til. Det har mye å si for opplevelsen, enten den er vond eller fin. 

God klem til deg og TJ, håper dere fortsetter å komme sterkere ut av dette sammen. Også føler jeg at jeg må legge til at det ved neste svangerskap (enten om dere starter rett på eller venter en stund) må være lav terskel for å ta opp vanskelige tanker, sorg rundt barn nummer 1 og alt annet som kan dukke opp når man igjen sitter i en sårbar situasjon som en graviditet er. Det er viktig :hug:Har dessverre en del venninner/bekjente som gravde seg ned i disse bekymringene uten å be om hjelp, og det gagner ingen - i hvert fall ikke deg og TJ.

Håper på at en liten 2018-spire snart er på vei hos dere og holder seg inne til termin :)

Vet du, jeg tror på mange måter det kan sammenlignes - for det er jo endel sorg forbundet med IVF når forsøkene mislykkes og en stadig får tilbakeslag og lever i uvisshet om en faktisk får premien sin til slutt. Det tar på psykisk, og det er så lett å la seg sluke helt. Da er det fint med helsepersonell som er objektive, og vet hvilke "knapper" de skal trykke på for å unngå at man forsvinner helt inn i i sorg og/eller depresjon. Og for meg har det virkelig hjulpet å være åpen om det, og være litt personlig (jeg er jo normalt ikke en som deler så mye av meg selv). 

De har fortalt endel om hvordan oppfølgingen er i svangerskapet etterpå, og vi får også gå inn bakveien til sykehuset og skal ta kontakt med en gang vi har positiv test. Og jeg har store planer om å benytte meg av det, for jeg vet hvor viktig det er å ikke bli oppslukt i bekymringer og katastrofetanker. For vi kommer til å prøve igjen, jeg er ikke skremt og kjenner pr nå ingen angst rundt det, eller at det er utenkelig. Så 2018 håper jeg vi er litt heldigere. :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

58 minutter siden, Betty skrev:

Vet du, jeg tror på mange måter det kan sammenlignes - for det er jo endel sorg forbundet med IVF når forsøkene mislykkes og en stadig får tilbakeslag og lever i uvisshet om en faktisk får premien sin til slutt. Det tar på psykisk, og det er så lett å la seg sluke helt. Da er det fint med helsepersonell som er objektive, og vet hvilke "knapper" de skal trykke på for å unngå at man forsvinner helt inn i i sorg og/eller depresjon. Og for meg har det virkelig hjulpet å være åpen om det, og være litt personlig (jeg er jo normalt ikke en som deler så mye av meg selv). 

De har fortalt endel om hvordan oppfølgingen er i svangerskapet etterpå, og vi får også gå inn bakveien til sykehuset og skal ta kontakt med en gang vi har positiv test. Og jeg har store planer om å benytte meg av det, for jeg vet hvor viktig det er å ikke bli oppslukt i bekymringer og katastrofetanker. For vi kommer til å prøve igjen, jeg er ikke skremt og kjenner pr nå ingen angst rundt det, eller at det er utenkelig. Så 2018 håper jeg vi er litt heldigere. :) 

Så godt at du tenker sånn, det viser bare hvor sterk du er :) Får håpe på bedre hell for begge to den kommende tiden og at spirene våre vil sitte helt i mål :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange klemmer@Betty. Godt dere får god oppfølging [emoji173]️


Her har vesla hatt tre pustestopp på tre uker og vi har vært innlagt på ahus for utredning.
Konklusjonen er bare at hun må vokse mer så luftveiene hennes blir større og vi forhåpentligvis unngår dette.

Følelsen av at hun blir borte er helt ****** og nervene mine er blitt veldig frynsete.
Det ødelegger mye av kosen med vesla og hun kan egentlig ikke bli stor fort nok [emoji173]️


Sent from my iPhone using Tapatalk Pro

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hva jeg leser fra den teksten alene, uten noen annen informasjon, er at valpen er understimulert og finner på ting fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Min tolkning og mitt svar er selvsagt farget av mine egne erfaringer, og må ikke tas som noe annet enn et subjektivt innspill til vurdering.  Jeg tror hun trenger sterkere lederskap, aka mer veiledning. Valper ikke bare trenger, de ønsker veiledning. "Do this instead," er en fin huskeregel, men det er også å henge litt bakpå. Ideelt sett ligger du frempå med bare "do this" ved å gi henne arbeidsoppgaver(*) før hun finner på noe av seg selv.  *) Lydighetsøvelser samtidig med husarbeid er en fin måte å skvise inn nødvendig kvalitetstid mellom hund og fører i en travel hverdag, mener jeg, og jeg synes ikke en skal vente med å påbegynne lydighetstrening fordi: "Valper skal bare leke mens de er så små." De valpene jeg har hatt, de har tatt treningen som interessant lek og absorbert læring som små svamper.  Jeg ser altså ikke noen grunn til å ikke påbegynne bakpartskontroll og fri ved foten første uka. Gradvis, gjennom å bryte ferdig øvelse ned i å gripe, slippe, bære, lære å apportere ting for levering til deg eller bære noe fra kjøkkenet til vaskerommet for deg, sitt/dekk/stå, innkalling, fremsending til objekt, sitt/dekk/stå med fører ut av syne. Bare begynn. Canis.no hadde vel en masse fine gratis videoer om klikkertrening og gode bøker om både hverdagslydighet og konkurranselydighet. Det er også lettere å "gå tur" om det er helt konkrete oppgaver å fokusere på mens en går.  .. synes jeg
    • Tja, en mellomting hadde vært å foretrekke. Men vi jobbet mye med det på trening, så han vet at mange hundemennesker har godbiter på seg 😆 Har begynt å ha de andre på trening på banen som forstyrelse når vi trener, greit om han ikke trenger å hilse på dommer, banemannskap og publikum hver gang vi er på stevne. Ja han får ofte kommentar om at han er stevnes gladeste hund, lykkelig er han i allefall. 
    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...