Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 2.7k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

3 mm lykke med hjerteslag på UL idag 

Da ruger jeg på fineste blastocysten ❤️ Og for første gang ligger en liten rakker i fryseren

Julehilsen fra magen til sonen  Blir så fascinert over hvor mye som har skjedd på 2 korte uker! Helt ufattelig at dette bare var en klump da, mens nå har den tydelige armer + bein, man ser f

Posted Images

Skrevet
Akkurat nå, Betty skrev:

Her skjedde det som bare ikke skulle skje. Tirsdag ringte jeg inn til føden ang bekymringen min om at jeg ikke hadde kjent liv på ei stund, og at det har vært så lite og svakt ellers også (jeg har hatt en uggen følelse hele veien om at noe ikke har vært rett). Fikk komme inn med en gang, og det jeg fryktet ble dessverre bekreftet. Det var ikke noe hjerteslag å finne, og livet stoppet opp en gang i løpet av uke 23 en gang (han var 470 gram, og jeg var 24 +1 på tirsdag). Ble skrevet ut først i dag, men var hjemme på perm fra  i går ettermiddag til i dag, etter å ha vært litt insisterende selv. Fysisk sett er jeg jo i fin form, og jeg er fascinert over hvor bra kroppen har taklet det hele. Følelsesmessig derimot, er det en himla karusell, men det går nå på et vis. Får super oppfølging av sykehuset, og de har vært helt fantastiske oppi dette. Håper de har like gode rutiner og flinke folk på andre sykehus også. De har også tatt godt vare på TJ oppi det her, noe jeg syns er veldig viktig. Er dog ikke fullt så imponert over fastlegen hans som knapt ville skrive ut sykemelding til han ... 

Livet tar noen "interessante" krumspring innimellom, jaggu meg ikke så enkelt å henge med i svingene alltid. Vi aner ikke hvorfor, jeg er frisk og såvidt de kunne se så var morkake etc normal. Mulig noe underliggende problem eller noe utvikling som stoppet. Ikke sikkert vi får noe svar heller, det er jo faktisk 20-30 % som ikke finner noen årsak. Kan også ta lang tid før vi ev. vet noe, type mange måneder. 

 

Stor klem! :hug: Utrolig trist :cry: 

Skrevet

Ånei @Betty noe så forferdelig :hug: Utrolig trist, det er som du sier noe som bare ikke skal skje det der :cry:  Huff. Ta vare på hverandre fremover :heart: 

Skrevet

Så ufattelig trist @Betty:icon_cry: :icon_cry:Sånt skal jo ikke skje:icon_cry: Godt dere har hverandre og blir godt ivaretatt på sykehuset:hug::hug:
Stor cyberklem til deg og mannen:hug::console:

Skrevet

Takk alle sammen. :) Det går ganske bra med oss, og jeg syns vi har taklet dette fint sammen. Føler meg hverken bitter, sint eller noe sånt. Er bare trist for det vi har mistet, men kjenner at det ikke kommer til å sluke meg helt. Jeg har reagert litt annerledes enn jeg hadde gjettet på forhånd, men de var dyktige på sykehuset og vi fikk pratet mye om situasjonen + at jeg og TJ har pratet mye sammen - og jeg vet jeg får oppfølgingssamtaler så lenge jeg trenger. Tror nok dog jeg ikke trenger så mange nå, men heller mer i et ev. neste svangerskap. 

Og vi kommer til å prøve igjen når vi har fått bearbeidet litt, og kroppen min har kommet seg. Det har jo gått veldig smertefritt til nå (med mindre de finner noe ekkelt på sjekken jeg skal på på tirsdag da), sett bort fra en inni hampen til brystspreng. Den syns jeg var unødvendig at skulle dukke opp nå. Er godt innsurra så satser på det gir seg iløpet av de neste par dagene. 

  • Like 4
Skrevet

Ååh, @Betty... Så ufattelig trist og urettferdig at dere må gjennom dette. Det virker som dere håndterer det utrolig fint da, og det er flott og viktig at du er så åpen og ærlig både med deg selv og med TJ. Det høres ut som en sunn reaksjon og det er så godt å lese at du gir deg selv rom samtidig som det er riktig for deg å gå videre. For noen som kommer sorgreaksjonen på sikt, og om det skal skje med så er det viktig å gi hverandre rom til det også. Nå virker det som du absolutt har innsikt og tilstedeværelse nok til det altså, men jeg følte liksom at jeg måtte si det allikevel. Stor klem til deg! :hug::heart: 

Skrevet

Takk @Mari Jeg tror vi takler dette veldig riktig for oss, men jeg er jo litt redd for at det skal komme snikende en smell seinere. Særlig siden jeg var rimelig nær kanten i høst etter veldig mye motgang. Jeg tror det skal gå bra, for jeg gir rom til sorgen og er veldig åpen til de rundt meg. Det er og godt å vite at døra er åpne til helsepersonellet her om det skulle dukke opp noe senere, og jeg kan ikke få skrytt nok av sykepleierne og jordmødrene på Levanger. Jordmor som var mest sammen med oss har også videreutdanning innen psyk. så vi var (og er) godt ivaretatt. De har og ordnet alt det praktiske i rundt oppfølging, så jeg slipper å bestille time selv f.eks. Og de har også tatt veldig godt vare på TJ, og ikke bare dyttet på han ansvar for å passe på meg. 

 

 

  • Like 1
Skrevet
5 minutter siden, Betty skrev:

Takk @Mari Jeg tror vi takler dette veldig riktig for oss, men jeg er jo litt redd for at det skal komme snikende en smell seinere. Særlig siden jeg var rimelig nær kanten i høst etter veldig mye motgang. Jeg tror det skal gå bra, for jeg gir rom til sorgen og er veldig åpen til de rundt meg. Det er og godt å vite at døra er åpne til helsepersonellet her om det skulle dukke opp noe senere, og jeg kan ikke få skrytt nok av sykepleierne og jordmødrene på Levanger. Jordmor som var mest sammen med oss har også videreutdanning innen psyk. så vi var (og er) godt ivaretatt. De har og ordnet alt det praktiske i rundt oppfølging, så jeg slipper å bestille time selv f.eks. Og de har også tatt veldig godt vare på TJ, og ikke bare dyttet på han ansvar for å passe på meg. 

God oppfølging og støtte når det står på er alfa omega i slike situasjoner. Ikke at det kan sammenlignes på noen sm helst måte, men kjenner at ting blir litt lettere når jeg driver med IVF på grunn av legene og de fantastiske sykepleierne som jobber på fertilitetsklinikken der vi holder til. Det har mye å si for opplevelsen, enten den er vond eller fin. 

God klem til deg og TJ, håper dere fortsetter å komme sterkere ut av dette sammen. Også føler jeg at jeg må legge til at det ved neste svangerskap (enten om dere starter rett på eller venter en stund) må være lav terskel for å ta opp vanskelige tanker, sorg rundt barn nummer 1 og alt annet som kan dukke opp når man igjen sitter i en sårbar situasjon som en graviditet er. Det er viktig :hug:Har dessverre en del venninner/bekjente som gravde seg ned i disse bekymringene uten å be om hjelp, og det gagner ingen - i hvert fall ikke deg og TJ.

Håper på at en liten 2018-spire snart er på vei hos dere og holder seg inne til termin :)

Skrevet
Akkurat nå, Absolute Entertainer skrev:

God oppfølging og støtte når det står på er alfa omega i slike situasjoner. Ikke at det kan sammenlignes på noen sm helst måte, men kjenner at ting blir litt lettere når jeg driver med IVF på grunn av legene og de fantastiske sykepleierne som jobber på fertilitetsklinikken der vi holder til. Det har mye å si for opplevelsen, enten den er vond eller fin. 

God klem til deg og TJ, håper dere fortsetter å komme sterkere ut av dette sammen. Også føler jeg at jeg må legge til at det ved neste svangerskap (enten om dere starter rett på eller venter en stund) må være lav terskel for å ta opp vanskelige tanker, sorg rundt barn nummer 1 og alt annet som kan dukke opp når man igjen sitter i en sårbar situasjon som en graviditet er. Det er viktig :hug:Har dessverre en del venninner/bekjente som gravde seg ned i disse bekymringene uten å be om hjelp, og det gagner ingen - i hvert fall ikke deg og TJ.

Håper på at en liten 2018-spire snart er på vei hos dere og holder seg inne til termin :)

Vet du, jeg tror på mange måter det kan sammenlignes - for det er jo endel sorg forbundet med IVF når forsøkene mislykkes og en stadig får tilbakeslag og lever i uvisshet om en faktisk får premien sin til slutt. Det tar på psykisk, og det er så lett å la seg sluke helt. Da er det fint med helsepersonell som er objektive, og vet hvilke "knapper" de skal trykke på for å unngå at man forsvinner helt inn i i sorg og/eller depresjon. Og for meg har det virkelig hjulpet å være åpen om det, og være litt personlig (jeg er jo normalt ikke en som deler så mye av meg selv). 

De har fortalt endel om hvordan oppfølgingen er i svangerskapet etterpå, og vi får også gå inn bakveien til sykehuset og skal ta kontakt med en gang vi har positiv test. Og jeg har store planer om å benytte meg av det, for jeg vet hvor viktig det er å ikke bli oppslukt i bekymringer og katastrofetanker. For vi kommer til å prøve igjen, jeg er ikke skremt og kjenner pr nå ingen angst rundt det, eller at det er utenkelig. Så 2018 håper jeg vi er litt heldigere. :) 

  • Like 1
Skrevet
58 minutter siden, Betty skrev:

Vet du, jeg tror på mange måter det kan sammenlignes - for det er jo endel sorg forbundet med IVF når forsøkene mislykkes og en stadig får tilbakeslag og lever i uvisshet om en faktisk får premien sin til slutt. Det tar på psykisk, og det er så lett å la seg sluke helt. Da er det fint med helsepersonell som er objektive, og vet hvilke "knapper" de skal trykke på for å unngå at man forsvinner helt inn i i sorg og/eller depresjon. Og for meg har det virkelig hjulpet å være åpen om det, og være litt personlig (jeg er jo normalt ikke en som deler så mye av meg selv). 

De har fortalt endel om hvordan oppfølgingen er i svangerskapet etterpå, og vi får også gå inn bakveien til sykehuset og skal ta kontakt med en gang vi har positiv test. Og jeg har store planer om å benytte meg av det, for jeg vet hvor viktig det er å ikke bli oppslukt i bekymringer og katastrofetanker. For vi kommer til å prøve igjen, jeg er ikke skremt og kjenner pr nå ingen angst rundt det, eller at det er utenkelig. Så 2018 håper jeg vi er litt heldigere. :) 

Så godt at du tenker sånn, det viser bare hvor sterk du er :) Får håpe på bedre hell for begge to den kommende tiden og at spirene våre vil sitte helt i mål :wub:

Skrevet

Mange klemmer@Betty. Godt dere får god oppfølging [emoji173]️


Her har vesla hatt tre pustestopp på tre uker og vi har vært innlagt på ahus for utredning.
Konklusjonen er bare at hun må vokse mer så luftveiene hennes blir større og vi forhåpentligvis unngår dette.

Følelsen av at hun blir borte er helt ****** og nervene mine er blitt veldig frynsete.
Det ødelegger mye av kosen med vesla og hun kan egentlig ikke bli stor fort nok [emoji173]️


Sent from my iPhone using Tapatalk Pro

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...