Gå til innhold
Hundesonen.no

Labrador eller engelsk springer spaniel (eller noe annet?)


MariS
 Share

Recommended Posts

Hei hundefolk der ute!

Jeg veit jeg skal ha en hund i fremtiden, men har det ikke travelt, og er nysgjerrig på hva som kan fungere for meg, oppretter derfor tråden.
Som det kommer fram av overskriften lurer jeg på hva dere tenker om labrador vs. springer spaniel, kom gjerne med fordeler og ulemper med begge to, og gjerne med forslag til andre raser som kan passe. Skal neves at jeg har vokst opp med hund, men ikke hatt noen hund "på egenhånd".  
- Middels stor (jeg har ikke veldig stor leilighet)
- Glad personlighet
- Glad i folk (ikke vakthund)
- Ganske lettlært (først og fremst hverdagslydighet, mulig spor?)
- Ikke mye pelsstell 
- Være med på joggeturer og skiturer, men heller ikke har noe i mot å ta det litt mer med ro

Jeg er selvfølgelig klar over at hunden må trenes til ønsket atferd, men jeg tenker at ved å velge "riktig" rase, så er i alle fall forutsetningene på min side? 

Spør gjerne hvis jeg har utelatt noe!

- Mari :) 

 



 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Labradorer krever knapt pelsstell. Pelsen tørker fort, drar ikke med seg ting inn og skal også isolere godt. Min er tynnpelsa pga lite underull, noe som er litt uvanlig, de skal helst ha tykkere pels.  De trenger bare å børstes over av og til og i røytetiden. Man kan tørke over dem med en klut. Også er det greit å sjamponere dem ved behov. Synes de nesten har selvrensende pels :) 

Springer spaniel krever betraktelig mye mer pelsstell. Klipping, børsting osv. 

Ellers tror jeg begge kan passe godt til deg. Det blir vel mest smak og behag :) 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har passet en del engelsk springer spaniel, samtidig som jeg eier Labrador selv -- og som poter sier.... Det er to helt forskjellige verdener når det kommer til pelsstell. ESS er pelsstell galore, de ser f*** ikke ut når man har vært ute i regn :P  For noen som er vant med en labrador som kan dras over med ei gammel fille etter tur i sludd og regn og sørpe-føre, og deretter er hunden tørr nok til å være i en tøysoffa - så er det alltid middels traumatisk å passe ESS'en i regnvær. Den må sitte i gangen og tørke etter å ha blidd dusjet under mage og oppetter beina. Den må klippes for å holde pelsen i OK stand, den må børstes for å ikke få kjempeflokser (særlig om man lar den løpe i skog og mark og bli våt, om man bare tørker uten å hverken klippe eller børste så blir det fort dyreverns-sak-liknende utseende på hunden).

Ellers er de - som poter sier - ganske like i aktivitetsnivå og lynne. Jeg synes kanskje labradoren er hakket mer miljøsterk og tåler å bli kastet veggimellom uten å ta skade av det (mentalt).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville kikket nøye på det med pelsstell som de ovenfor her nevner.. kan legge til flere ulemper med hunder med "den slags pels" (jeg har hatt flatcoated retrievere før, de har liknende pelsmengde/kvalitet): Pelsen må konstant klippes på poter,ører og eventuelt rundt rompa/skjørter (diare-skjørter er ikke moro - tro meg!). Hos flattene mine, var dette med ising i poter og snøklump-samling i pelsen til konstant fortvilelse om vinteren. Potene kunne fikses med potesokker (men bevares som de detter av.. og for noe styr) men kram snø som til slutt tyngde ned hele hunden og lugget den stakkars, var bare slitsomt. Ørene må man også passe på slik at de ikke grodde igjen - for da kunne det fort bli øreverk. Min første hund var en labrador, og han hadde aldri den slags problemer. Nå har jeg kelpier, men har også tidligere hatt basenji og en schäferblanding - korthårede hunder - og hadde aldri den slags vinterproblemer. Nå må det sies at pelsproblemene er overkommelige (jeg har tross alt hatt 3 flatter opp gjennom livet, så så grusomt kan jeg ikke ha syntes det var), men er alt likt så ville jeg uten tvil velge rasen med minst pels. Og labradorer er absolutt herlige hunder! (Det er springeren og altså, er ikke det.. litt annerledes vesen enn labben synes jeg, litt mer vimsete liksom).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for tilbakemeldinger! Tar med meg det dere sier om pelsstell. Synes en del labradorer kan være litt i overkant kraftige. Har sett litt på jaktlabrador også, men lurer da på om jeg beveger meg inn i en helt ny dimensjon når det kommer til aktivitet og stimulering? Noen tanker? Skal nevnes at jeg har jegerprøva, men er ikke ute etter en jakthund, da jeg ikke jakter nok til det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jaktlabrador og synes at man må bruke den til jakt. Det er retrieverjakt hvor de henter skutt vilt. De skal ikke finne og støte vilt. Du trenger ikke jakte heller, men kan delta på prøver eller evt bare trene det fordi det er gøy. 

Jaktlabradorer er lettere og mer høybent enn utstillingvarianten. Noen plages med stress. En god jaktlabrador skal IKKE være stressa. 

Men det finnes vanlige varianter som er lettere i kroppen, så du trenger ikke å ha den kraftigste varianten. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 minutter siden, Poter skrev:

Jeg har jaktlabrador og synes at man må bruke den til jakt. Det er retrieverjakt hvor de henter skutt vilt. De skal ikke finne og støte vilt. Du trenger ikke jakte heller, men kan delta på prøver eller evt bare trene det fordi det er gøy. 

Jaktlabradorer er lettere og mer høybent enn utstillingvarianten. Noen plages med stress. En god jaktlabrador skal IKKE være stressa. 

Men det finnes vanlige varianter som er lettere i kroppen, så du trenger ikke å ha den kraftigste varianten. 

Har inntrykk av at en del av de som driver med oppdrett på jaktlabrador har samme oppfatning som deg, og jeg støtter den. Høres jo veldig artig ut å trene på den måten, men har null erfaring med det, og vil gjerne ha en hund som kan trives godt selv om jeg ikke begynner med det. 

3 minutter siden, Katharina skrev:

Hva med golden retriever eller toller?

Har vært inne på tanken! Synes kanskje golden blir litt stor og tung den også? Har du noe erfaring med toller du har lyst til å dele? :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Toller har vel noen issues med det mentale, selv om det er en del fine også.

Ellers går det jo an å se på dual-labrador, altså krysning mellom jaktvarianten og utstilling, eller, rett og slett en oppdretter som har mindre kraftige utstillingslabradorer. Det er stor forskjell på de også, men det er jo en del tønnevarianter rundt om som er mer resultat av mye mat og lite aktivitet, enn avl...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, simira skrev:

Toller har vel noen issues med det mentale, selv om det er en del fine også.

Ellers går det jo an å se på dual-labrador, altså krysning mellom jaktvarianten og utstilling, eller, rett og slett en oppdretter som har mindre kraftige utstillingslabradorer. Det er stor forskjell på de også, men det er jo en del tønnevarianter rundt om som er mer resultat av mye mat og lite aktivitet, enn avl...

Det hørtes jo ut som en god mellomting med dual-labrador, eller en litt lettere variant, som du sier. Tusen takk :)

Da vil jo neste spørsmål bli om det er noen som har navn på noen oppdrettere eller veit hvor jeg kan finne litt mer info? Synes det er litt vanskelig å finne fram i oversikten på retriverklubben sin nettside. 

Så hyggelig med så hjelpsomme mennesker! :D 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 hours ago, MariS said:

Hei hundefolk der ute!

Jeg veit jeg skal ha en hund i fremtiden, men har det ikke travelt, og er nysgjerrig på hva som kan fungere for meg, oppretter derfor tråden.
Som det kommer fram av overskriften lurer jeg på hva dere tenker om labrador vs. springer spaniel, kom gjerne med fordeler og ulemper med begge to, og gjerne med forslag til andre raser som kan passe. Skal neves at jeg har vokst opp med hund, men ikke hatt noen hund "på egenhånd".  
- Middels stor (jeg har ikke veldig stor leilighet)
- Glad personlighet
- Glad i folk (ikke vakthund)
- Ganske lettlært (først og fremst hverdagslydighet, mulig spor?)
- Ikke mye pelsstell 
- Være med på joggeturer og skiturer, men heller ikke har noe i mot å ta det litt mer med ro

Jeg er selvfølgelig klar over at hunden må trenes til ønsket atferd, men jeg tenker at ved å velge "riktig" rase, så er i alle fall forutsetningene på min side? 

Spør gjerne hvis jeg har utelatt noe!

- Mari :) 

 



 

Jeg syns engelsk springer spaniel høres ut som egnet rase. Jeg har selv ESS. Pelsstellet er i aller høyeste grad overkommelig. Jeg børster pelsen ca 1 gang per uke, og klipper den ca 1 gang hver 6.uke. Da klipper jeg først og fremst ører og poter. Man kan om man vil klippe bort heng bak haser og på hale, men jeg syns ikke det er noe stort problem. Etter treninger ute ev i ridehall med mye dritt osv, dusjer jeg nederste delen av bena. Er hunden gjennomvåt etter regn, så tørker jeg over med et håndkle. I dyp snør kan man sette på hunden "kondomdrakt".
Der varierer mellom linjer hvor voldsom pels de har.

 

 

IMG_1262.JPG

IMG_1284.JPG

14054395_10153655271841761_4753695912724467953_o.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg ikke hatt hverken ESS eller labrador men jeg kjenner til hårlagene , av egen erfaring. Du skriver 'ikke mye pelstell'. Alt er jo relativt selvfølgelig og det som er bare kos for den ene, kan for den andre være totalt avskrekkende. Som Kangerlussuaq m.flere skriver , det er en himmelvid forskjell på de to hårlagene, når det kommer til hverdagen. 

Hvis du ikke er glad i pelstell, så ville jeg gått for en hund med enklere pelstype enn ESS. Det ER mye enklere og komme inn fra tur og bare tørke over hunden som snarest enn å dra en mer eller mindre motvillig hund inn i dusjen for å spyle av en halv snømann( klabbeføre på vinteren) eller sand og skitt på barmarksføre. Den 'halve snømannen' vil i tillegg hindre hunden fra å bevege seg noe særlig, ute i snøen. ? 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner hva dere sier om pels der. Familiehunden hjemme (som begynner å dra på åra) ser litt ut om en liten golden retriver (blanding mellom gordon setter, irsk setter og buhund), bruker potesokker når vi er på ski, og har en tricot mot kladding, men ikke bruker noe særlig. Trimmer skjørter og ørehår i blant (sikkert litt for sjeldent). Han må tørkes med hådkle før han får komme inn, og sitter i gangen til han er litt tørrere (og synes synd på seg selv). Så er vant med litt pelsstell, men kan ikke tenke meg å holde på så veldig mye mer enn det. Så heller kanskje litt mot labrador ja, selv om springeren høres veldig ålreit ut den og (det er vel der problemet med å bestemme seg ligger).  

Men hvis jeg skjønner dere rett, så er pelsen hovedforskjellen på labrador og springer spaniel, eller er det noen andre store forskjeller jeg burde være klar over? F.eks lynne, hvor skeptiske de er osv?

1 time siden, Katharina skrev:

Hva med engelsk cocker spaniel? De har også litt pelsstell men er mye mindre selv om de er mellomstore de også. :)

Har vurdert cocker, de er kjempesøte, men synes kanskje de blir litt små igjen? Litt derfor jeg kom over springer spaniel, tror jeg :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig glad i begge raser, og de jeg har vært borti har vært relativt like i personlighet. Glade, lettrente og sosiale. Springeren har jeg opplevd som litt mer reservert, og en hel del dummere :lol: Venninna mi har forresten en springer hun jevnlig sender til hundefrisør, og slipper dermed det meste pelsstellet selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 hours ago, Mirapusen said:

Jeg er veldig glad i begge raser, og de jeg har vært borti har vært relativt like i personlighet. Glade, lettrente og sosiale. Springeren har jeg opplevd som litt mer reservert, og en hel del dummere :lol: Venninna mi har forresten en springer hun jevnlig sender til hundefrisør, og slipper dermed det meste pelsstellet selv.

Jeg har hatt labrador, og jeg har engelsk springer. Jeg syns springeren er enklere enn labradoren slik jeg har erfart den: Mer lettlært på mange områder, mer førerorientert, ikke så motbydelig interessert i bæsj og annet den måtte finne ute på tur. I tillegg er størrelsen mer hendig. Det de har felles er intens matlyst, at de er sosiale, lekende og logrende, og vanngale. Og så syns jeg springeren er lettere bygget fysisk-dagens labrador er ofte (men ikke alltid) ganske tung i kroppen. Labradoren røyter korte hår som setter seg fast overalt. Springeren røyter i mer avgrensede tidsperioder, og hårene er enklere å samle opp og fjerne.

Jeg er ikke spesielt glad i pelsstell, men syns springeren er helt overkommelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring med springer og labrador:
Springer mer vimsete, enklere å "koke over" (likner mer på Flatcoated i så måte), mer "ukonsentrert" enn labradoren (min) som gjerne jobber fra bunnen og opp. Springeren virker for meg svakere mentalt, både med mennesker og nye miljøer. Men det er egentlig alle hunderaser (ifht Labrador) :P  Labradoren må jobbes med fra dag 1 for at den skal kunne være løs uten å springe til gud og hvermann for kos klapp og klem.

Labradoren er noe større i størrelse, selv om en liten labradortispe og en stor springerhann nærmer seg ganske raskt lik størrelse. Velg riktig linje og de trenger ikke være så kraftige. Det kommer også mye an på hvordan du forer hunden... De trenger ikke se ut som de skal på utstilling i Junaiten. Men selvsagt: labrador-røyt må du bare lære deg å elske først som sist. Den er overalt, bestandig, om du vil eller ikke. Jeg anser det som et ekstra isolasjonslag på vintern :ahappy: 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for tilbakemeldinger. Kanskje jeg rett og slett må skaffe meg to hunder (blir vel sikkert det etterhvert :P). Springeren vinner litt på størrelse og at den har en pels som tydeligvis ikke er så vond å få av møbler ol. Jeg synes de har veldig lange ører (?) og hører her at jeg må stelle pelsen mer enn labrador. Labrador vinner litt på pels som ikke kumper i snø og ikke må stelles så mye, noen nevner at de er litt "stødigere" en springern, men en del av de er veldig tunge i kroppen. Høres ut som veldig ålreite bikkjer begge rasene. 

Heller litt mot labrador av en litt lettere type i første omgang (kanskje det har noe med at jeg har møtt flere av disse enn springer?), ikke nødvendigvis jaktlabrador, (men hey, hvorfor ikke?).Er det noen som har noen erfaringer med oppdretter som har litt fokus på dette? Fikk tips om noen hunder (som det avles på? linjer fra? litt lenger oppe i tråden og skal google litt mer), men synes det er mye å sette seg inn i når det kommer til avl. Send gjerne PM hvis det gjør´e enklere. 

Takker og bukker! :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lykke til videre da! Vedr lange ører, husker springeren til søstra mi' hadde så lange ører at de stortsett satte opp ørene hennes med klype når hun skulle spise.. ihvertfall når de ikke hadde klippet ørene på en stund, for hun fikk ellers ørehår i maten, og kunne t.o.m. klare å bite seg selv i øret! Det var en veldig veldig søt hund forøvrig. Når det gjelder tunge labradorer, jeg tror det er viktig å skille på tjukk labrador og ikke. De har svært lett for å legge på seg (og har dertilhørende apetitt også - men en sulten hund er lett å trene!). Dog når man ser en veltrent labrador med masse muskler av litt tyngre type - de har en wow-faktor synes jeg, skikkelig flotte er de!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et lite stikk til labradoren som folk tydeligvis glemmer. Selv om pelsen sjelden trenger noe stell etter tur, forsvinner ikke sanden, og en labrador blir minst like møkkete som andre hunder på tur. Da er det bedre å ta seg tiden til å skylle bikkja etter turen for å slippe sand pluss all pelsen som røytes. Det er jo strengt tatt lettere å vaske bikkja skikkelig etter en tur enn det er å støvsuge opp alt etterpå. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uansett hva valget faller ned på til slutt så anbefaler jeg TS å treffe så mange hunder som mulig av alle de rasene som kan være aktuelle. Det lønner seg alltid å gjøre et grundig forarbeid i valg av rase, så slipper man overraskelser man egentlig kunne ha forutsett.
De to aktuelle rasene er ganske like på mange områder, med noen små forskjeller som er smak og behag for eier. Springeren er spaniel, og har ikke alltid samme grad av mot som en labrador, uten at jeg har sett noen praktiske problemer med det i hverdagen. Begge rasene er like sosiale og har samme interesse for folk, noe som må trenes på om man vil ha en hund som holder seg ved eier. De er begge lettrente, begge glad i mat, jeg har ikke sett noen forskjell på matdriven hos de to rasene. (Som sagt - jeg har hatt labbe selv, og broren min har en nå).
Labradoren, i større grad enn springeren, kan være en kjønnsfrosk i ungdomstiden frem til 2 - 2,5 år. Og labrador hannhunder kan være en håndfull i denne preioden, og må jobbes en del med, noe som er grunnen til at jeg er tilbakeholden med å anbefale labrador hanner til familier.
Pelsen og størrelse-forskjellen er allerede diskutert.

Og uansett så vil man i begge raser finne gode og mindre gode individer, gode linjer og mindre gode, gode oppdrettere og mindre gode. Så forarbeid er viktig.
Lykke til videre med valg av hund. Alltid en spennende prosess :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 18.12.2016 at 5:31 PM, Poter skrev:

Jeg har jaktlabrador og synes at man må bruke den til jakt. Det er retrieverjakt hvor de henter skutt vilt. De skal ikke finne og støte vilt. Du trenger ikke jakte heller, men kan delta på prøver eller evt bare trene det fordi det er gøy. 

 

Jeg er ikke uenig i det du skriver her, altså. Samtidig tenker jeg at det er nokså lett for hvermannsen å finne på aktiviteter som ligner nok på retrieverjakt til at hunden får brukt egenskapene sine. Man trenger ikke tilgang på vilt, mye av treningen og enkelte konkurranseklasser foregår uansett med dummy. Man trenger ikke å trene spesifikt på retrieverjakt heller, en kan for eksempel slenge fra seg noen gjenstander (hansker, leker, pinner, hva som helst) når man er på tur og la hunden søke dem opp. Har man med seg barn eller andre turkompiser, kan disse gjemme seg og hunden kan lete etter dem. Man kan legge ut spor, gjemme godbiter eller leker rundt i huset, kaste tørrfôrbiter ut i hagen, osv osv. Uansett hva du gjør som involverer søk og apportering så vil det ligne nok på retrieverjakt til å gjøre hunden fornøyd i hvert fall.

Om du får kjøpt jaktretriever uten å drive med seriøs jakttrening er en annen sak, da.

 

 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

42 minutter siden, puddellover skrev:

Et lite stikk til labradoren som folk tydeligvis glemmer. Selv om pelsen sjelden trenger noe stell etter tur, forsvinner ikke sanden, og en labrador blir minst like møkkete som andre hunder på tur. Da er det bedre å ta seg tiden til å skylle bikkja etter turen for å slippe sand pluss all pelsen som røytes. Det er jo strengt tatt lettere å vaske bikkja skikkelig etter en tur enn det er å støvsuge opp alt etterpå. 

Nja, jeg har ikke helt den opplevelsen med labradorpels. Før Eine ble skadet falt sand og skitt av i løpet av turen og det var ikke noe å tørke eller skylle av når vi kom inn. På skikkelige grisedager kunne det så klart være gjørme, men da var det bare å tørke over med en fuktig klut også var det gjort. Det er stor forskjell på det og å måtte ta dem inn i dusjen. Jeg har hatt hunder med litt spaniel pels (aussie) og det var ikke bare å skylle av med vann, man måtte også skrubbe litt for at sanda skulle falle av og tørke godt etterpå. Så jeg synes forskjellen er ganske så betraktelig!

Etter skaden, har pelskvaliteten hans blitt dårligere, så da må det litt mer til før sand og skitt faller av og han må oftere i dusjen. Ikke minst må jeg tørke av ham etter hver tur og det er uvant! Jeg regner med det er forskjell på pelskvaliteten innad ulike linjer.

Til TS, det vil nok være lurt å møte springer spaniel og labrador og gjøre deg opp en mening om hvilken du liker best. Prøve å treffe fra forskjellige linjer og på den måten få en følelse for hva du liker og ikke liker. Det er jo mye smak og behag også hva man vil ha og hvilken type hund man ønsker å leve med :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, puddellover skrev:

Et lite stikk til labradoren som folk tydeligvis glemmer. Selv om pelsen sjelden trenger noe stell etter tur, forsvinner ikke sanden, og en labrador blir minst like møkkete som andre hunder på tur. Da er det bedre å ta seg tiden til å skylle bikkja etter turen for å slippe sand pluss all pelsen som røytes. Det er jo strengt tatt lettere å vaske bikkja skikkelig etter en tur enn det er å støvsuge opp alt etterpå. 

Usikker på hvordan Labrador du har møtt, men dette er altså ikke tilfellet. Som sagt har labradoren en slags magisk selvrens som gjør at alt forsvinner fra pelsen etter noen drag med håndduken :) 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...