Gå til innhold
Hundesonen.no

Nær familie parring - hvordan blir valpene?


yoloomg
 Share

Recommended Posts

  På 8/17/2017 at 12:37 PM, yurij skrev:

Det som er litt "tragisk" er at i mattilsynet saken som det snakkes om over ble det bla hentet ut en polsk mynde tispe. Uten papirer om "ryktene" stemmer. I nytt hjem produserer denne tispa blandingsvalper med salukihanne :(  Parring som er foretatt med vilje .. Ligger på Finn som "unike myndevalper"

Expand  

Helt håpløst. Det er ikke enkelt å finne hjem til store mynder i utgangspunktet, og så går man hen og lager en slik blanding med vilje, på en tispe med en slik bakgrunn... Salukifolket er mildt sagt lite imponerte. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn i tilfelle noen vil se hvordan det går med mennesker som er innavla i fjellene på grensa mella Tyrkia og Syria. (BBC-dokumentar som er noe teit vinklet om "ur-menneske-genet", det er ganske obvious fra starten av at mor og far er typ søskenebarn og har produsert en ENORM skare barn som mer eller mindre alle er hjerneskadet og meget mentalt tilbakestående eller hva vi kaller det på den politisk korrekte måten pdd.)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 8/17/2017 at 8:37 PM, Kangerlussuaq skrev:

Sånn i tilfelle noen vil se hvordan det går med mennesker som er innavla i fjellene på grensa mella Tyrkia og Syria. (BBC-dokumentar som er noe teit vinklet om "ur-menneske-genet", det er ganske obvious fra starten av at mor og far er typ søskenebarn og har produsert en ENORM skare barn som mer eller mindre alle er hjerneskadet og meget mentalt tilbakestående eller hva vi kaller det på den politisk korrekte måten pdd.)

 

Expand  

De er sikkert nærmere enn søskenbarn, og det er neppe første generasjon innavl :lol:

Men, man skal ikke veldig langt tilbake i tid før dette var forholdsvis vanlig i bygde-Norge. Og - ikke minst - i finere familier. Resultatet var nok varierende. Ved innavl forsterkes, som kjent, både gode og dårlige egenskaper. Og selvsagt sykdomsgen.

Jeg vet om en fyr som iflg seriøse kilder skal være resultat av incest mellom søsken. Framstår som en helt normalt oppegående kar. Så det går an å være heldig også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var det ikke noen franske eller britiske kongelige som alle var - pardon my french - virkelig retarded pga innavl? Ingen var gode nok for de så de måtte bare ha seg "innen familien". Little did they know... Kjipt det ikke fantes så mye vitenskap back then :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 8/17/2017 at 8:59 PM, Kangerlussuaq skrev:

Var det ikke noen franske eller britiske kongelige som alle var - pardon my french - virkelig retarded pga innavl? Ingen var gode nok for de så de måtte bare ha seg "innen familien". Little did they know... Kjipt det ikke fantes så mye vitenskap back then :P 

Expand  

Jepp :P Hartsburg jaw :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det jo gjennom årene gjort mange kombinasjoner som er tett i innavlsgrad, og oppdretter har fått et veldig bra kull ut av det på alle vis - fordi de har visst hva de har doblet, kjent linjene, og brukt stamtavler med individ som er gått i avl og har bevist sin reproduksjonsverdi.

På samme måte som at det er gjort utallige kombinasjoner med innavlsgrad 0 i seks generasjoner, hvor det bare er drit som kommer ut, enten fordi den kombinasjonen ikke fungerte, eller fordi de to avlsdyrene heller ikke hver for seg var så mye å avle på, eller fordi en av og til har uflaks fordi genetikk og statistikk krever mer enn fem fødte valper for å være representative. Vi har selv inseminert en internasjonal champion fra et kull med meget god leddstatistikk med importert sæd (for å få nyttt blod og forbedre rasen) fra en internasjonal champion fra et kull hvor alle var fri, og sæd-donoren hadde allerede gitt mange bra avkom. Det er definitivt det verste kullet vi noensinne har hatt, på absolutt alle måter.

Det som er cluet, er å tenke langsiktig samtidig som en har fokus på generasjonene bakover, og å høre på oppdretters motivasjon for sine handlinger. En tett kombinasjon i en generasjon for å styrke noe konkret som kanskje er svakt på tispelinjene, for deretter å avle ut i neste generasjon er noe annet enn kongelige søskenbarn-bryllup i 300 år.

Så er det selvfølgelig en diskusjon på sidelinjen om en foretrekker linjeavl over innavl - førstnevnte kan ha en relativt lav innavlsgrad, men et individ kan gå igjen syv-åtte-ni ganger i en seks generasjoners stamtavle. Det kan øke sjansen for at det individets egenskaper slår gjennom i kullet, enn om en parer meget tett i første ledd i stamtavla. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På min rase importeres det innimellom hunder med svært høy innavlsgrad, noe japanerne fortsatt gjør for å feks befeste en god farge eller en lekker hale. :P Det som ofte går igjen, er manglende kjønnsdrift og/eller fertilitetsproblemer. Det er synd for oppdrettere som betaler i dyre dommer for å importere disse hundene, men i mitt stille sinn er jeg litt letta også for at disse bikkjene ikke får spredd genene sine videre, sjøl om de selvsagt forsøkes parra med hunder som det overhodet ikke er noe slektskap med. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så er for øvrig denne diskusjonen fullstendig blottet for et forsøk på å definere eller begrense hva som er høy og hva som er lav innavlsgrad. Og vi kommer ikke til å nå konsensus heller, fordi ulike raser har ulike utgangspunkt og muligheter. Men det kan være at vi av og til snakker forbi hverandre, fordi det mangler presiseringer.

Noen synes 2,7 er ekstremt høy innavlsgrad, andre blunker ikke før det er langt opp på et tosifret prosenttall. 

For meg er avl så mye mer enn prosenter og statistikk og papir. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 8/18/2017 at 10:05 AM, SFX skrev:

Så er for øvrig denne diskusjonen fullstendig blottet for et forsøk på å definere eller begrense hva som er høy og hva som er lav innavlsgrad. Og vi kommer ikke til å nå konsensus heller, fordi ulike raser har ulike utgangspunkt og muligheter. Men det kan være at vi av og til snakker forbi hverandre, fordi det mangler presiseringer.

Noen synes 2,7 er ekstremt høy innavlsgrad, andre blunker ikke før det er langt opp på et tosifret prosenttall. 

For meg er avl så mye mer enn prosenter og statistikk og papir. 

 

Expand  

Ikke glem å definere antall generasjoner også da ;)

2,7% er ekstremt lav total innavl (dvs totalt innavl når man går tilbake til rasens grunnleggende individer og har absolutt alle ledd kjent dit, noe de færreste hunder har i dag), mens på 6 generasjoner er det jo fullt oppnåelig med lavere tall også for mange raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trym er et resultat av barnebarn/bestemor parring (12,5%) og jeg er sikker på at han kommer til å plage oss til han er minst 14 år :lol: Han er den hunden jeg har hatt med høyest innavl, han er også den friskeste av dem. Nå er ikke innavl noe jeg anbefaler kun pga et individ da :sleep:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 8/18/2017 at 10:34 AM, Snøfrost skrev:

Ikke glem å definere antall generasjoner også da ;)

2,7% er ekstremt lav total innavl (dvs totalt innavl når man går tilbake til rasens grunnleggende individer og har absolutt alle ledd kjent dit, noe de færreste hunder har i dag), mens på 6 generasjoner er det jo fullt oppnåelig med lavere tall også for mange raser.

Expand  

Veldig godt poeng - personlig liker jeg å se på minst seks generasjoner bakover, slik at den ufødte valpen blir syvende generasjon. Men jeg ser enkelte oppgir innavlsgrad inkludert den ufødte valpens besteforeldre - hurra...

  På 8/18/2017 at 11:09 AM, Stine skrev:

Trym er et resultat av barnebarn/bestemor parring (12,5%) og jeg er sikker på at han kommer til å plage oss til han er minst 14 år :lol: Han er den hunden jeg har hatt med høyest innavl, han er også den friskeste av dem. Nå er ikke innavl noe jeg anbefaler kun pga et individ da :sleep:

Expand  

En kan ikke fraråde innavl basert på et individ heller - det er kombinasjonen og helheten, ikke prinsipp, som avgjør i min verden. Men nå har jeg sett litt for mye glorifisering av importer og innavlsgrad 0-kombinasjoner, hvor oppdrettere ikke aner en dritt om importen og kun avler på matematikk. Jeg sitter selv med en import i armkroken, hvor jeg har takket nei til tispeforespørsler som ville gitt 0 i innavlsgrad på fem generasjoner, men fordi jeg kjenner hannhund og tispe så er det ikke aktuelt å gjennomføre en slik paring. En kan doble ting uten at det er innavl også. Ikke rettet mot deg, altså, mer en generell observasjon, at det spiller ingen rolle hva innavlsgraden er når folk ikke gjør sin research og ikke aner filla om hva de parer.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis man går tilbake i tid, så vil man jo finne at mange av de beste nedarverene (ja, jeg snakker jo som vanlig om jaktegenskaper + en totalpakke) er laget på tette innavlskombinasjoner. For å "spikre fast" gitte egenskaper er nok det utvilsomt en vei til suksess. Men så ser man de oppdretterene som i årevis tviholder på linjer basert på slike superhunder, og gjerne kjører høy innavl på disse, basert på mange forskjellige etterkommere. Før eller siden er ikke disse bikkjene så bra lenger. Helseproblemer har de gjerne også fått med seg på veien. Så - alt med måte.

Nå har jeg jo skaffet meg en av verdens minste raser, og vært såvidt innom en som er enda mindre. Avlsrådene for disse to rasene har vidt forskjellig kunnskapsnivå og også tilnærming til innavlsgrad. DET gjenspeiles utvilsomt i rasenes kvalitet. På hygen har man et mål, og langsiktige planer for å få alle kombinasjoner så nært 0 som mulig. På halden er man fornøyd om man er heldig å få det under 8-9-10 (og det er visst ikke så farlig, for rasen er kjernesunn og like gode jakthunder som alt annet) Gjett hvilke av disse rasene som har diverse småplukk på helsa, og sliter med svært varierende og sviktende jaktegenskaper :P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er svært varierende hvor godt en art tåler innavl. Og veldig varierende i hvilken grad man kan "ta seg råd til" å bruke innavl som avlsverktøy. Menneske, hund og katt er vel arter som ikke tåler innavl så godt, og man heller ikke har råd til å bruke innavl som avlsverktøy (på menneske driver man jo ikke avl i det hele tatt, selv om det nok hadde vært litt lurt å få det litt målrettet snart, vi avler oss ned i en gørr av svakelighet...). Med det mener jeg at man tar ikke testkull på hund, for å se hva innavlsparingen gir, hva linjen gir av egenskaper, nettopp fordi hunder har få avkom (relativt sett) og man kan ikke bare "kaste" avkom som ikke ble bra. Motsatsen er f.eks mus, rotter, kaniner og høns. Der brukes innavl ofte i avlen, og man avler mange avkom og selekterer hardt. Man tar gjerne testparinger, og "har råd til" å slakte ut en hel linje om det viser seg å gi svakelige avkom med uønskede egenskaper. Produksjonsdyr som får mange avkom er lette å avle, da alt overskudd går til slakt. Så de "tjener til noe" uansett.
F.eks er det oppdrettere på kanin som har avlet over 30 generasjoner sterk innavl (far/datter, mor/sønn, helsøsken) uten en eneste negativ effekt av dette, nettopp fordi man i århundrer har innavlet og selektert hardt på kanin, så de har veldig lite defekte gener i seg. Jeg har selv avlet sterk innavl på min linje i over 10 år, og hadde store kull, god fruktbarhet, sterke unger, friske kaniner, aldri defekter som tannfeil, aldri hakepose, veldig godt gemytt osv. De avlet (selvsagt) veldig rent, nettopp pga innavlen. Men så hørte jeg på råd jeg fikk om at jeg burde ta inn nytt blod for å forbedre kropp, pels osv, og tok inn EN hann. Og alt gikk "åt skogen". Nå har jeg dårligere gemytt, lavere produksjon, hakeposer osv osv. Så nå jobber jeg meg inn igjen til mine gamle linjer...
Jeg har også avlet høy innavlsgrad på høns i 4 generasjoner, og dette er den linjen jeg har som er friskest, har høyest klekke% og sterkest kyllinger.

Så innavl kan være så mangt, og arte seg veldig ulikt på ulike arter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå kan man ikke gå ut fra samme innavlsgrad på forskjellige arter. Smådyr og produksjonsdyr har den fordelen at de vokser raskt og har kort levetid, dermed får man lukt ut recessive sykdommer på kort tid og uten etiske problemstillinger.
Noen nevnte utviklingshemninger hos mennesker, dette er ikke et resultat av innavl i seg selv, men at denne slekten bærer på gener som koder for utviklingshemning.

Evolusjonen har alltid favorisert genetisk variasjon. Først og fremst fordi stor variasjon i DNAet gjør organismen motstandsdyktig mot flere typer sykdommer og svakheter. I tillegg opptrer gener ulikt i heterozygot (enkel kopi av hvert gen) form og homozygot (dobbel kopi av et gen) form. Når en organisme har en kopi av et friskt gen og et sykt gen på samme locus, er det vanligvis det friske genet som kommer til uttrykk. Recessive sykdommer opptrer i homozygot form, men er harmløse i heterozygot form. 

Sett bort fra genetiske defekter og sykdommer som kommer av arv, er det største problemet med innavl svekkelse av immunforsvaret. Dette går på mye av det samme som nevnt over, bare at her ser vi spesifikt på genene som koder for immunsystemet, MHC. Jo større variasjon i genmaterialet, jo flere typer sykdom klarer immunsystemet å slåss mot. Kort sagt kan man si at hvert enkelt gen koder for en type sykdom, fremmedlegeme eller infeksjon, da vil man ha flest mulig ulike gener, ikke to av det samme. Det er dette som til slutt setter en stopper om man klarer å eliminere de genetiske defektene. Man ser for eksempel på labmus og labrotter at de er svært sårbare for infeksjoner, et resultat av sterk innavl.

At innavl har vært så populært er fordi man lett får fram spesifikke egenskaper ved å doble dem, både på eksteriør og på det mentale. Bakdelen er at en ikke kan avle uendelig tilbake på det samme materialet, før helsebiten innhenter en.

Generelt sett vil lavere innavlsgrad være mer positivt enn en høy grad, men når man snakker raseavl blir innavlsbegrepet litt mer diffus, da man avler på individer som er svært genetiske like. Selv om foreldredyrene ikke er i nær slekt, kan de altså bære på mange av de samme genene, avhengig av hvor mange antall individer som var med på å danne rasen og hvor mye enkelthunder har fått påvirket rasen (matadoravl).

Innavl er ikke farlig i seg selv og fører ikke til katastrofe om man skjønner mekanismene bak det og bruker det deretter. På hund unngår jeg innavl så mye som lar seg gjøre. Hundeholdet vårt ikke er forenlig med den kontrollen man trenger for å få kartlagt helsen til en hel linje og eliminere arvelige defekter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...