Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet
På 6. august 2016 at 10:35 AM, 2ne skrev:

Det er ikke et utstrakt problem, og det er sjeldent at de har ressursforsvar ovenfor folk. Jeg har dog hørt om folk som ikke fikk sitte i sofaen sin av dvergpuddelen sin, fordi da glefsa den. Dvergpuddelen, liksom. Da snakker vi om 3-5 kg hund. 
Min yngste har ressursforsvar ovenfor andre hunder, hun får ikke lov til det heller, hun. Det er jeg som bestemmer hvem som får lov til å ligge i min sofa, det er jeg som bestemmer hvem som får gå forbi sofaen selv om hun ligger der, og det er jeg som bestemmer hvem som får komme nær meg og ikke - ikke hun. 

Jeg sa ikke at du ikke flytta deg heller, du reagerte ikke i det hele tatt du? Disse to -- betyr at resten ikke var til deg. Det over siterte jeg deg på, det under var en generell betraktning. 

Jeg er helt for at hunder har forskjellig personlighet, noe annet ville vært kjedelig, men å være grumpy og bitchy kan de være et annet sted enn i sofaen min. De kan i hvert fall gi beng i å være grumpy og bitchy på kroppen min, som de valgte å legge seg inntil, i min sofa. Min sofa er min sofa, og skal de dele den med meg, så får de tåle at jeg rører på meg, hvis ikke så er det ingen hund som har dødd av å måtte ligge på gulvet. 

Jeg ser at jeg formulerte meg litt uklart. Jeg kjenner jo mine egne hunder og jeg ser/hører forskjell på irritasjonsknurring og alvor, så og si. Min hund kan reagere med irritasjonsknurring, hvis man setter seg ved siden av/ rører ved h'n når h'n ligger og sover. Hadde hunden glefset på alvor etter meg , når jeg skulle sette meg i sofaen, hadde den fått fart ned, rimelig kjapt! Som jeg ser det, så er det forskjell på å gi utrykk for irritasjon og direkte angrep. 

Skrevet

Jeg har samme "problem", uten av at det er et problem. Min er trøtt på kveldene, og hun legger seg gjerne oppå hodeputa mi i senga før jeg får lagt meg. Da kan hun knurre og legge munnen rundt hånda mi hvis jeg fysisk flytter på henne.

Jeg har vel egentlig løst det med at jeg helst ikke tar på henne. Jeg har lært inn en god "ned"-kommando som jeg bruker hver kveld. Hun skal ned, og så må hun få et "ok" før hun kan komme opp igjen - for jeg skal ha tid til å legge meg komfortabelt før hun får legge seg oppå.

Noen ganger har jeg bare flyttet henne litt også. Da har jeg bare ignorert knurringen, og jeg har holdt på henne til hun har gitt seg (det gir seg heldigvis med en gang jeg slutter å dytte på henne. Min reagerer bare på at jeg flytter på henne, ikke at jeg tar på henne). Jeg synes ikke hun skal lære seg at presset slutter når hun knurrer, for jeg må få flytte på henne i ulike settinger. Hun gjør/gjorde det samme på bussen når jeg skulle flytte henne lenger under setet feks (hun sitter mellom beina mine), men nå er det svært sjeldent det skjer, for hun har rett og slett lært at jeg dytter på henne uansett om hun vil eller ikke. :) Hun fikk selvfølgelig en del godbiter før da hun ikke var vant med det, spesielt på bussen, men nå er hun mer vant med det så behovet er ikke like stort for det :) 

Skrevet

Jeg hadde ikke akseptert dette, og hadde nok hevet hunden ned etter nakkeskinnet om den glefset etter meg. Men det beste rådet vil nok være å nekte hunden å ligge i sofa og seng. Om den ikke kan oppføre seg så mister den privilegier, enkelt og greit. Er den kveldstrøtt/sur så kan den ligge i sin egen seng. 

 

Skrevet
På 8/9/2016 at 10:20 AM, QUEST skrev:

Jeg ser at jeg formulerte meg litt uklart. Jeg kjenner jo mine egne hunder og jeg ser/hører forskjell på irritasjonsknurring og alvor, så og si. Min hund kan reagere med irritasjonsknurring, hvis man setter seg ved siden av/ rører ved h'n når h'n ligger og sover. Hadde hunden glefset på alvor etter meg , når jeg skulle sette meg i sofaen, hadde den fått fart ned, rimelig kjapt! Som jeg ser det, så er det forskjell på å gi utrykk for irritasjon og direkte angrep. 

Det er bra for deg at du kjenner dine hunder, men i denne tråden var det snakk om en hund som legger seg ved siden av eier i sofaen, for så knurre og glefse når hun beveger på seg, ikke som du forteller om, der din "kveldstrøtte" hund blir sur og knurrer når du setter deg ved siden av den. Du ser forskjellen? Hennes hund legger seg ved henne og blir sur når hun flytter på seg, din hund blir sur når du setter deg ved den når den sover. Hennes hund velger kroppskontakten selv, din hund blir påtvunget den. 

At det er snakk om å fremprovosere en farlig situasjon der hunden tvinges til å bite, fatter jeg ikke. Hvis en hund biter deg fordi du ber den om å fjerne seg fra sofaen, så er det vel kanskje ikke en hund som bare er litt "kveldstrøtt"? Og da bør den i hvert fall ikke få ligge i sofaen og mugge. 

Skrevet

Nei, her er jeg enig med flere, det der hadde jeg aldri på tørre møkka akseptert! Jeg har hatt en slik hund, og han kunne være farlig. Likevel ville jeg aldri godta slikt tull, ikke godtok jeg det da, og ikke ville jeg godtatt det nå. Knurring og biting i sofaen bare fordi de "trøtte" er IKKE greit!

  • Like 6
Skrevet
1 time siden, Margrete skrev:

Nei, her er jeg enig med flere, det der hadde jeg aldri på tørre møkka akseptert! Jeg har hatt en slik hund, og han kunne være farlig. Likevel ville jeg aldri godta slikt tull, ikke godtok jeg det da, og ikke ville jeg godtatt det nå. Knurring og biting i sofaen bare fordi de "trøtte" er IKKE greit!

Men hva gjør du når du ikke "på tørre møkka" aksepterer det? Kjefter, dytter ned, overser..? Jeg er enig at hun ikke skal få lov til å holde på sånn, men spørsmålet mitt er på hvilken måte skal jeg få henne til å skjønne det? Å nekte tilgang til sofa 100 % ser jeg ikke for meg at hun skjønner grunnen til dette (hun gjør det jo ikke hele tiden). For meg er det naturlig å hive henne ned dersom hun begynner, men hvis hun ligger fint i sofaen og godtar at jeg klapper litt på henne, synes jeg hun bør få ligge der. Kanskje hun tar koblingen mellom knurring=ned og ikke knurring=sofa

Skrevet
19 minutter siden, fjellgeita skrev:

Men hva gjør du når du ikke "på tørre møkka" aksepterer det? Kjefter, dytter ned, overser..? Jeg er enig at hun ikke skal få lov til å holde på sånn, men spørsmålet mitt er på hvilken måte skal jeg få henne til å skjønne det? Å nekte tilgang til sofa 100 % ser jeg ikke for meg at hun skjønner grunnen til dette (hun gjør det jo ikke hele tiden). For meg er det naturlig å hive henne ned dersom hun begynner, men hvis hun ligger fint i sofaen og godtar at jeg klapper litt på henne, synes jeg hun bør få ligge der. Kanskje hun tar koblingen mellom knurring=ned og ikke knurring=sofa

Kaster hunden ned fra sofaen. Jeg kan jo prøve å forklare hva jeg gjorde med Z'n min. Han var jo en slik, men kunne ikke skylde på trøtthet (dårlig unnskyldning). Når han fant det for godt å bestemme over noe i sofaen, tok jeg han i halsbåndet og lempet han ned på gulvet. Man lærer seg triks etterhvert for å unngå å bli bitt. Så var ikke hardhent eller noe, men min holdning til det hele var at jeg ikke synes noe om det og at han hadde å innfinne seg med det. Du må være trygg på deg selv og ikke vise usikkerhet når du gjør dette. Det skal ikke gjøres hardt og brutalt med sinne, men bare fast og bestemt hver gang hun knurrer på deg. Så ja, la henne være i sofaen så lenge hun kan oppføre seg. De lærer det fort skal du se :)

 

Skrevet

Jeg synes reaksjonen bør stå i forhold til alvoret hunden viser. Litt sånn smågretten hund i halvsøvne ville jeg passet på å klå og gnu ekstra mye på, så den skjønner både at det ikke er noen vits i å mugge, pluss at det er helt ålreit med kontakt. Med en hund som derimot er skikkelig sur, ville jeg hivd den på huet ned ++

Valpen jeg har nå har faktisk meninger, det er jeg ikke vant til. Hun kan høres ut som en grevling om hun blir holdt fast i unøde (hennes mening) ved kloklipp etc. Så da gjør vi ekstra mye av de tingene. Hun er også sur som et lemen på andre hunder som igler seg på henne når hun sover, men der har hun heldigvis vett på å skille på folk og bikkjer. Litt artig å se at moren hennes har samme oppdragelsestaktikk som meg der. Er dattera sur, så klenger og plager hun ungen sin litt ekstra :P

Skrevet

Takk for gode tips og råd. Jeg tror jeg fortsetter med å klappe litt på henne når hun har lagt seg ned, og roser hvis hun godtar det. Dersom hun blir sur, havner hun på gulvet.

Jeg synes hun har blitt bedre allerede, men jeg ser tydelig at hun ikke liker å bli klappet når hun har lagt seg til. Hun smatter, tar ørene bakover og blir stiv i kroppen. Men det er mindre knurring og glefsing enn før, så det er bra! 

  • Like 3
Skrevet

Nå har ikke jeg hund som er muggen i slike situasjoner, men han er muggen ved kloklipp. Jeg bare overser ham totalt og klipper iver.

Han har også et ressursforsvar ovenfor meg, hvor det hender han skal forsvare meg ovenfor andre hunder som vil ha kos og klapp. Da får han klar beskjed om å fjerne seg, for det får han ikke lov til. Jeg bestemmer hvem jeg skal klappe på.

I din situasjon hadde jeg gjort som du gjør nå; klappe og ordne, og tuppe henne ned fra sofaen hvis hun blir muggen.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...