Gå til innhold
Hundesonen.no

Veterinærstudier/ legestudier i Europa?


tmp
 Share

Recommended Posts

Har fått med meg at noen av dere er veterinærstudent(er) i Øst Europa. Tenkte derfor høre om noen kan dele litt erfaring med meg. Eldstedatteren har ett år igjen på videregående og går naturligvis nå å grubler litt på hva hun vil videre etter det.. Ho aner fremdeles ikke hva ho ønsker, men har bla vært inne på tanken veterinær (og lege), og ho ser for seg muligheten å studere i utlandet, uvisst hvor.

Kan dere som har erfaring fortelle litt om det? Hvor studerer du, er det et bra studie/universitet, en bra plass å bo og noe du vil anbefale? Hvorfor valgte du akkurat den studieplassen/universitetet? Er det høye krav for å få studieplass? Var det vanskelig å komme inn i systemet/språket/studiet der når du kom som norsk? Er det stort internasjonalt miljø blant medstudentene dine, eller mest "innfødte"?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Verdt å merke seg nye krav for autorisasjon av leger i utlandet. Man må praktisk talt kunne flytende polsk for å greie å bli autorisert lege i Norge - veldig enkelt sagt. 

For øvrig studerer min søster medisin i Århus i Danmark (snart ferdig med 5 år), og jeg må si studiene der bærer preg av å holde meget høy kvalitet. Miljøet er mye, mye større enn i Norge, alle er sikret praksis og turnusplass med mer. Men som sagt er den siste autorisasjonsbiten en hake, særlig hvis man bor i land der engelsk eller nordiske språk ikke er hovedspråk. 

Århus er en flott liten storby med alt en kan ønske seg av fasiliteter. Virkelig! Det er utrolig mange studenter der, og byen er ung og trendy på mange måter. Min søster strevde de første årene med både kultur (ja, tro det eller ei) og språk, men trives nå veldig godt og har fått mange venner. Boligmarkedet er ganske likt som i Oslo, så man må søke tidlig hvis man vil ha studentleilighet til en overkommelig pris. Mat og alt annet er kostbart mtp. valutakurs. 

Miljøet er relativt internasjonalt, og kravene er omtrent som i Norge. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Medisin er som Maria sier ikke anbefalt å søke på akkurat nå før dem kommer med en løsning på den nye studieplanen blant annet i Polen.

Veterinærstudier er derimot relativt trygt med tanke på autorisasjon :)

Jeg er veldig fornøyd med studiene i Polen (Wroclaw), byen er kjempe fin og ikke for stor. Skolen blir bare bedre og bedre med tanke på lærere og struktur. Hos oss er english division på veterinær rimelig nytt så har vært mye å forholde seg til, men nå begynner ting å virkelig falle på plass.

Send meg gjerne en PM så skal jeg prøve å svare om det er noe dere lurer på om Veterinærstudier i Polen.

Sent fra min Nexus 5X via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veterinærstudiet i Ungarn er et ******* hvor man føler at skolen og professorene gjør sitt beste for å bryte deg ned (med noen unntak), trynefaktor er en greie og de fleste gir egentlig pur **** i annet enn pengene du spytter inn i skolen

Men om man er en person med rimelig sterk psyke, god studieteknikk og ydmyk nok til å innse at man må bare overleve disse 5.5 åra (flere om du er som meg og mangler litt på noen av punktene) uansett hvor dritt du blir behandlet, så går det helt greit.

Man kommer hjem til Norge med autorisasjon og en veldig bra teoretisk bredde. Det er litt manko på praksis slik som det er nå, men om man står på og jobber/har praksis på norske klinikker i sommerferiene så er ikke det noe problem. Miljøet studentene i mellom er helt fantastisk! 

Jah, også nå før lånet fra lånekassen er omgjort til stipend så er det nesten et seksifret tall i gjeld. Som man skal betale ned med en veterinærlønn, som ofte er sånn ca. rundt minstelønn. 

Mitt råd: Om mulig så ta et år hvor man forbedrer karakterer fra vgs. for så å komme inn i Norge. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk på veterinærstudiet i Storbritannia. Meget godt fornøyd!

Lite internasjonalt miljø, men hva skal man vel med det der borte? (Få nordmenn. Såvidt jeg vet er det ingen nå på universitetet hvor jeg studerte f.eks.)Pga. av at alle snakker engelsk så er det lett å komme inn i miljøet og det er ikke egne klasser for utenlandsstudenter. Jeg følte virkelig at man ble tatt vare på av universitetet og det var et godt forhold mellom forelesere og studenter. Vi hadde mye praksis fra dag én. 

Det er ikke lett å komme inn på studiet i Storbritannia, og det er heller ikke billig i disse dager.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...