Gå til innhold
Hundesonen.no

Fra to til en hund


mushi
 Share

Recommended Posts

Tommy brydde seg lite, både første og andre gangen han ble alene, men han var en veldig selvstendig hund. 

Dina syns det var fint å være alenehund, men så syns hun jo at hun fortjente all oppmerksomheten fra alle for seg selv :P 

Nora syns nok det var en anelse traumatisk å bli alenehund. Jeg er forholdsvis sikker på at det ikke er tilfeldig at det var da hun fikk sitt første allergiutbrudd. Hun trives best med å ha en liten flokk rundt seg, hun :)  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Malamutetispa (hun som flyttet) tok det helt fint. Hun var nok bare glad til for å være kvitt "lillebror" :P Hun hadde jo også vært alenehund til å begynne med, selv om hun bare var 1 år når nr 2 kom i hus, og var nok generelt en mer selvstendig og "moden" hund. Også er det kanskje lettere å være den som flytter ifht akkurat det punktet, de har jo vært borte på pass hver for seg før og slikt og de har nok andre forventninger i nytt miljø kontra det kjente der ting er forutsigbart og forventet. Eller om man tar med seg en hund ut på tur så er det nok lettere å være den som får bli med enn den som står igjen. 

Malamutehannen, som da var den som ble igjen, tok det for all del ganske fint. Han har jo aldri vært alenehund og jeg har heller ikke trent noe på at de skulle lære seg å være alene uten den andre heller. Han var generelt mer av typen som gjerne ville ligge å hvile inntil tispa eller ligge med hodet på henne for nærhet. Mindre selvstendig og generelt ganske umoden lenge. Han var tydelig nedfor den første uken eller så, lå bare i gangen alene, gikk noen runder å lette etter tispa, sutret litt og manglet generelt en del glød og engasjement, men så kviknet han til igjen og da ble det nesten motsatt effekt igjen :P Tydelig at den interaksjonen og leken de to hadde faktisk var verdt litt mer enn jeg trodde (ihvertfall for han), de lekte ikke så veldig mye, men innimellom, men jaggu fikk jeg og sambo gjennomgå når tispa var vekke og han kviknet til igjen. Da var det oss han skulle leke å bryte med istedet. Tok ikke lang tid før ting var helt tilbake i normalt gjenge igjen og livet gikk fint videre, selv om lykken var stor da Varga kom i hus noen år senere. Så ble det jo hans tur til å flytte, han er nå alenehund til ei venninne og det har gått bare fint :) Både å flytte, og å bli alenehund igjen.

Varga, malletispe, kom jo i hus her 2,5 år gammel. Hun var jo da oppvokst i stor flokk og har nok ikke vært mye helt alene (om noen gang), i starten når hun kom så hadde jeg jo malmutehannen enda så da ble hun jo ikke alene, men jeg vet ikke om hun egentlig brydde seg så hardt, de lekte en del sammen ute og hadde nok glede av hverandre begge to, men ellers var det nok ett fett for Varga tror jeg. Kodak fikk ligge å hvile hodet på henne og slikt, men det var nok mest han som hadde utbytte av den nærheten. Ingen reaksjon egentlig når han flyttet etter at de hadde bodd sammen et års tid og hun ble alene for første gang, null stress. Tror det var mer stress å få nye hunder inn i flokken igjen etter et par år som alenehund, det tror jeg nesten hun kunne ha spart seg for om det var opp til henne, selv om det ikke er noe problem. :P 

Og de 3 som er her hjemme nå har ingen problem med å bli satt igjen alene hjemme noen av dem de få gangene det skjer, selv om det aldri er trent på. Ikke at det nødvendigvis blir det samme eller sier så mye om hvordan de reagerer om de blir helt alene på fast basis, men jeg tror de fleste hunder takler sånt helt fint. Liten sørgeperiode også tilbake til normalen :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trym lå bare og stura på plassen til Frøya noen uker når hun ble borte. Nå ble ikke han egentlig alenehund siden vi henta Tuva noen dager før Frøya ble avlivd. Men han hadde jo ikke fått noe forhold til Tuva enda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Bizi har aldri vært alenehund før, men det ser ut til å gå veldig fint. Han dro på ferie en stund før han døde og da virket hun kanskje litt rar av og til et par dager, men det gikk fort over.  De var sammen igjen den siste helgen før han ble avlivet og lekte og koste seg, og da var jeg litt spent på om hun kom til å reagere når han igjen ble borte, men hun er akkurat som før. Heldigvis.

Hun kommer nok til å savne en å leke med, men de sov aldri sammen og var ikke så veldig nære selv om de trivdes sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Banzai hadde det helt forferdelig første ukene etter Bamse døde. Var helt grusomt å se på... Han var livredd for å bli forlatt alene også, så vi gikk ikke fra han før vi så at han hadde kommet seg ovenpå igjen. Men nå går det veldig fint på alle områder. Bjeffer litt mer på lyder bare, men ellers ingen endring :) 

Han er veldig glad i andre hunder da, så han hadde nok helt klart foretrukket å ha en kompis her ja :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nemi, schäferen, savna ikke den andre jeg hadde når den ble avlivet(hun var oppvokst med denne hunden). Hun har alltid vært mer knytta til meg enn andre hunder i familien. Ingen problemer med å være alene, ingen savning eller noe. Det eneste var at jeg merka på henne at hun savnet selskapet ved å være to, ikke den andre hunden spesifikt. Hun var alenehund i rundt et havt år før det kom en ny :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Min hund mistet også gnisten, og gikk rastløs rundt i alle rom lenge etterpå. Akkurat som om han så etter han. I perioden etterpå tisset han på flere personer, noe han ikke har gjort hverken før eller senere. Jeg var så idiot at nåværende hund aldri var alene uten forrige hund, og det fikk vi svi for. Fikk plutselig en hund som var helt febrilsk tvert han var alene.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar! Hunden min har aldri bodd alene. Hun bodde i flokk med lite menneskelig kontakt før hun kom hit og er en ganske selvstendig sjel.  Jeg har heldigvis 2,5 uke ferie før jeg skal på jobb igjen. Håper ikke hun får problemer med å være alene hjemme. Synes det virker utrolig trist å måtte være alene ni timer hver dag bare med kattene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, mushi skrev:

Takk for svar! Hunden min har aldri bodd alene. Hun bodde i flokk med lite menneskelig kontakt før hun kom hit og er en ganske selvstendig sjel.  Jeg har heldigvis 2,5 uke ferie før jeg skal på jobb igjen. Håper ikke hun får problemer med å være alene hjemme. Synes det virker utrolig trist å måtte være alene ni timer hver dag bare med kattene.

Jeg tror nok kattene gir mer selskap enn du tror!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Frøkena jeg har nå bodde 10 mnd med forrige hunden min. Hun var jo så vandt til at Vanja var der hadde jo vært der siden hun kom hit som 9 uker gamel. Hun sørget veldig ganske så lenge. Miste matlysten,ville ikke leke og ble generelt veldig nedstemt. Ellers så ble hun ganske uttygg i enkelte situasjoner da jo var vant til ha Vanja "støtte" seg på. Hun ble overlykkelig hver gang vi så en Engelsk Setter da ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...