Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Noen som har erfaring fra å gå fra to til en hund? Hvordan gikk det å være alene hjemme, i hverdagen etc. Savnet den gjenværende hunden den som ble borte?

Skrevet

Det gikk helt fint. Damir savna noen å leke og sove med, men fikk all kos og oppmerksomhet så det gikk veldig bra selv om han aldri hadde vært aleine før.

Skrevet

Her var det ei som gikk inn i seg selv og mistet livsgnisten. Hun var vell tilbake til seg selv igjen 6-7 måneder senere. Tror den andre hunden var "støtten i livet hennes". :)

 

Skrevet

Tommy brydde seg lite, både første og andre gangen han ble alene, men han var en veldig selvstendig hund. 

Dina syns det var fint å være alenehund, men så syns hun jo at hun fortjente all oppmerksomheten fra alle for seg selv :P 

Nora syns nok det var en anelse traumatisk å bli alenehund. Jeg er forholdsvis sikker på at det ikke er tilfeldig at det var da hun fikk sitt første allergiutbrudd. Hun trives best med å ha en liten flokk rundt seg, hun :)  

Skrevet

Dings mista helt livsgnisten når hennes "storebror" ble borte. Lå bare i en krøll i sofahjørnet og stura i 2-3 mnd (til App kom og skulle bo her)

Skrevet

Malamutetispa (hun som flyttet) tok det helt fint. Hun var nok bare glad til for å være kvitt "lillebror" :P Hun hadde jo også vært alenehund til å begynne med, selv om hun bare var 1 år når nr 2 kom i hus, og var nok generelt en mer selvstendig og "moden" hund. Også er det kanskje lettere å være den som flytter ifht akkurat det punktet, de har jo vært borte på pass hver for seg før og slikt og de har nok andre forventninger i nytt miljø kontra det kjente der ting er forutsigbart og forventet. Eller om man tar med seg en hund ut på tur så er det nok lettere å være den som får bli med enn den som står igjen. 

Malamutehannen, som da var den som ble igjen, tok det for all del ganske fint. Han har jo aldri vært alenehund og jeg har heller ikke trent noe på at de skulle lære seg å være alene uten den andre heller. Han var generelt mer av typen som gjerne ville ligge å hvile inntil tispa eller ligge med hodet på henne for nærhet. Mindre selvstendig og generelt ganske umoden lenge. Han var tydelig nedfor den første uken eller så, lå bare i gangen alene, gikk noen runder å lette etter tispa, sutret litt og manglet generelt en del glød og engasjement, men så kviknet han til igjen og da ble det nesten motsatt effekt igjen :P Tydelig at den interaksjonen og leken de to hadde faktisk var verdt litt mer enn jeg trodde (ihvertfall for han), de lekte ikke så veldig mye, men innimellom, men jaggu fikk jeg og sambo gjennomgå når tispa var vekke og han kviknet til igjen. Da var det oss han skulle leke å bryte med istedet. Tok ikke lang tid før ting var helt tilbake i normalt gjenge igjen og livet gikk fint videre, selv om lykken var stor da Varga kom i hus noen år senere. Så ble det jo hans tur til å flytte, han er nå alenehund til ei venninne og det har gått bare fint :) Både å flytte, og å bli alenehund igjen.

Varga, malletispe, kom jo i hus her 2,5 år gammel. Hun var jo da oppvokst i stor flokk og har nok ikke vært mye helt alene (om noen gang), i starten når hun kom så hadde jeg jo malmutehannen enda så da ble hun jo ikke alene, men jeg vet ikke om hun egentlig brydde seg så hardt, de lekte en del sammen ute og hadde nok glede av hverandre begge to, men ellers var det nok ett fett for Varga tror jeg. Kodak fikk ligge å hvile hodet på henne og slikt, men det var nok mest han som hadde utbytte av den nærheten. Ingen reaksjon egentlig når han flyttet etter at de hadde bodd sammen et års tid og hun ble alene for første gang, null stress. Tror det var mer stress å få nye hunder inn i flokken igjen etter et par år som alenehund, det tror jeg nesten hun kunne ha spart seg for om det var opp til henne, selv om det ikke er noe problem. :P 

Og de 3 som er her hjemme nå har ingen problem med å bli satt igjen alene hjemme noen av dem de få gangene det skjer, selv om det aldri er trent på. Ikke at det nødvendigvis blir det samme eller sier så mye om hvordan de reagerer om de blir helt alene på fast basis, men jeg tror de fleste hunder takler sånt helt fint. Liten sørgeperiode også tilbake til normalen :) 

  • Like 1
Skrevet

Jäger mistrivdes skikkelig,ikke engang tur i skogen var moro da Arok ble borte. Han ble ikke helt seg selv igjen før PyttPytt kom hjem et halvt år etter.

Skrevet

Jeg har ikke merket stort på mine når de har blitt alenehunder, men jeg merket at Babs fikk en ny vår da Willy kom i hus og hun fikk sin helt egne lekebamse å herje med :ahappy:

Skrevet

Trym lå bare og stura på plassen til Frøya noen uker når hun ble borte. Nå ble ikke han egentlig alenehund siden vi henta Tuva noen dager før Frøya ble avlivd. Men han hadde jo ikke fått noe forhold til Tuva enda.

Guest Klematis
Skrevet

Bizi har aldri vært alenehund før, men det ser ut til å gå veldig fint. Han dro på ferie en stund før han døde og da virket hun kanskje litt rar av og til et par dager, men det gikk fort over.  De var sammen igjen den siste helgen før han ble avlivet og lekte og koste seg, og da var jeg litt spent på om hun kom til å reagere når han igjen ble borte, men hun er akkurat som før. Heldigvis.

Hun kommer nok til å savne en å leke med, men de sov aldri sammen og var ikke så veldig nære selv om de trivdes sammen.

Skrevet

Banzai hadde det helt forferdelig første ukene etter Bamse døde. Var helt grusomt å se på... Han var livredd for å bli forlatt alene også, så vi gikk ikke fra han før vi så at han hadde kommet seg ovenpå igjen. Men nå går det veldig fint på alle områder. Bjeffer litt mer på lyder bare, men ellers ingen endring :) 

Han er veldig glad i andre hunder da, så han hadde nok helt klart foretrukket å ha en kompis her ja :) 

Skrevet

Nemi, schäferen, savna ikke den andre jeg hadde når den ble avlivet(hun var oppvokst med denne hunden). Hun har alltid vært mer knytta til meg enn andre hunder i familien. Ingen problemer med å være alene, ingen savning eller noe. Det eneste var at jeg merka på henne at hun savnet selskapet ved å være to, ikke den andre hunden spesifikt. Hun var alenehund i rundt et havt år før det kom en ny :) 

Guest Christine
Skrevet

Min hund mistet også gnisten, og gikk rastløs rundt i alle rom lenge etterpå. Akkurat som om han så etter han. I perioden etterpå tisset han på flere personer, noe han ikke har gjort hverken før eller senere. Jeg var så idiot at nåværende hund aldri var alene uten forrige hund, og det fikk vi svi for. Fikk plutselig en hund som var helt febrilsk tvert han var alene.

 

Skrevet

Jenta mi brydde seg ikke så hardt egentlig, hun elsker å være alenehund (det er eneste grunn til at jeg ikke har to hunder nå). Men hun hadde jo også bodd alene i 7 år før jeg fikk hund nr. 2. 

Skrevet

Takk for svar! Hunden min har aldri bodd alene. Hun bodde i flokk med lite menneskelig kontakt før hun kom hit og er en ganske selvstendig sjel.  Jeg har heldigvis 2,5 uke ferie før jeg skal på jobb igjen. Håper ikke hun får problemer med å være alene hjemme. Synes det virker utrolig trist å måtte være alene ni timer hver dag bare med kattene.

Skrevet
14 timer siden, mushi skrev:

Takk for svar! Hunden min har aldri bodd alene. Hun bodde i flokk med lite menneskelig kontakt før hun kom hit og er en ganske selvstendig sjel.  Jeg har heldigvis 2,5 uke ferie før jeg skal på jobb igjen. Håper ikke hun får problemer med å være alene hjemme. Synes det virker utrolig trist å måtte være alene ni timer hver dag bare med kattene.

Jeg tror nok kattene gir mer selskap enn du tror!

  • Like 2
Skrevet

Frøkena jeg har nå bodde 10 mnd med forrige hunden min. Hun var jo så vandt til at Vanja var der hadde jo vært der siden hun kom hit som 9 uker gamel. Hun sørget veldig ganske så lenge. Miste matlysten,ville ikke leke og ble generelt veldig nedstemt. Ellers så ble hun ganske uttygg i enkelte situasjoner da jo var vant til ha Vanja "støtte" seg på. Hun ble overlykkelig hver gang vi så en Engelsk Setter da ?

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Alenetrening tar den tiden det tar, det er umulig å si noe på forhånd om hvor lang tid det tar før akkurat din valp er klar for å være alene hjemme en hel arbeidsdag. Det er individuelt. Og en oppdretter som påstår at en 12 uker gammel valp kan være alene hjemme i mange timer høres virkelig ikke seriøs ut. Det er jo en baby. En ting som i hvert fall er sikkert, er at jo mer erfaring valpen får med å føle at det er ubehagelig å være alene, jo større er sjansen for at du ender oppmed en hund med separasjonsangst.
    • Det ønsker gjerne forslag. Hundebarnehage kan jeg klare å google meg frem til selv.
    • Det høres ut som du virkelig har tenkt gjennom ansvaret, og at du gjør så godt du kan innenfor et skiftarbeidsliv som ikke alltid spiller på lag. Det er helt normalt at dagvakter blir den kinkige biten mange hundeeiere kjenner seg igjen i akkurat det. Og ja… oppdrettere kan si mye. Noen ganger stemmer det, andre ganger sier valpen ganske tydelig: “12 uker? Jeg? Alene? Nei takk, menneske prøv igjen.” Til syvende og sist er det jo du som lærer å lese din valp, og valpen som bestemmer tempoet. Det betyr ikke at du har gjort noe feil, eller at treningen din er dårlig. Det betyr bare at han er en liten fyr med egne meninger og akkurat nå sier han at han ikke er helt klar for lange økter alene. Det viktigste er at du prøver å finne løsninger, og det gjør du jo allerede. Det viser ansvar, ikke det motsatte. Hvis du vil, kan jeg hjelpe deg med forslag til hvordan du kan trene videre på en måte som passer både deg og ham. eller om jeg kan hjelpe deg å finne dyrebarnehage eller noe slikt  
    • Hvis du ikke har vært borte mer enn en time nå, og så plutselig øker til en hel arbeidsdag så er det klart at det blir problemer. Jeg vil også påstå at de færreste valper takler greit en arbeidsdag alene ved 12 uker, og synes det er ganske dårlig av en oppdretter å påstå det. Det er også litt raseavhengig, men jeg ville aldri regnet med at hunden var klar til hele dager alene hjemme ved 12 uker, uansett rase. Man henter vanligvis valpen ved 8-10 uker. Den første uken bør man være sammen med valpen og legge et trygt grunnlag, og så gradvis legge til rette for at valpen takler at man går unna, enten det bare er i et annet rom, ut og hente posten, osv. Da er det veldig individavhengig hvor fort man kan gå fram, og går man for fort fram må man ofte gå mange steg tilbake igjen. Det ER mye jobb å ha hund, og uansett hvor forberedt man er så tror jeg mange får seg en overraskelse. 
    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...