Gå til innhold
Hundesonen.no

Trenger råd! Omplassering av hund med atferdsproblemer?


Recommended Posts

Skrevet

Dette er et fryktelig tungt innlegg å skrive, men jeg er i en situasjon som føles helt håpløs, og søker derfor støtte og råd fra dere andre her inne. 

Beklager at dette blir et veldig langt innlegg, jeg håper noen tar seg tid til å lese det og gi meg noen sårt trengte råd..

Jeg har en herlig Collie-jente på 2 år som jeg er så inderlig glad i. Siden hun åtte uker gammel kom til meg og min daværende samboer har jeg vært fast bestemt på at denne hunden skulle ha det godt, og være trygg og lykkelig. Jeg hadde lest om nervøsitetsproblematikk med rasen, og tenkte at dette ville være det viktigste å forebygge hos min nye valp. Derfor gikk jeg i gang med sosialisering og miljøtrening meg stort engasjement. Jeg har ikke tall på hvor mange fotgjengere i alle aldre og fasonger, syklister, barnevogner, paraplyer, hunder, katter, biler etc. vi oppsøkte. Var det en ting min hund aldri skulle bli, så var det nervøs.

Men det ble hun altså. Det begynte med en engestelse for mørket da hun var rundt 7 mnd gammel, jeg tenkte det var spøkelsesalderen jeg hadde lest så mye om, og trente med positiv forsterkning og dempende signaler. 

Så, da hun var 10 måneder gammel, ble hun veldig plutselig redd for fremmede mennesker. Først bare mennesker rundt huset vårt, men etter hvert spredte denne frykten seg til å gjelde alle fremmede mennesker. Hun uttrykker frykten gjennom å bjeffe hysterisk og aggressivt mot folk, og etter hvert har hun også begynt å gjør utfall mot forbipasserende. Hun har aldri bitt noen, men flekker tenner og snapper etter folk mens hun bjeffer. Hunder har hun ikke noe problem med, og mennesker med hunder går som regel også helt fint.

Jeg gikk på hverdagslydighetskurs med henne for omtrent et år siden, hvor jeg spurte om råd til treningsmåter for å bli kvitt frykten, og senere har jeg også hatt privattimer med instruktør. Jeg har jobbet aktivt med positiv forsterkning hver eneste dag, på hver eneste luftetur, i snart et år nå. Det er mulig all denne treningen har hjulpet noe, kanskje har den forebygget forverring, men situasjonen føles fortsatt uutholdelig.

Jeg er nå enslig student uten mulighet til ekstrajobb, jeg lever på lån og stipend, og jeg har ikke noe sosialt liv på grunn av hunden min. Jeg er ikke på et sted i livet hvor jeg egentlig er i stand til å ta vare på en hund, hverken økonomisk eller tidsmessig, og isolasjonen som kommer med å ha en hund som er redd for mennesker sliter på psyken.

Nå kommer kanskje noen til å råde meg til å la hunden min "slippe", men faktum er at jeg ser veldig mye livsglede hos henne hver dag, noen dager viser hun ingen fryktatferd i det hele tatt. Derfor er det ikke aktuelt for meg å ende livet hennes (i alle fall ikke enda), det hverken klarer jeg eller synes jeg er etisk forsvarlig.

 

Det jeg egentlig ønsker (uavhengig av atferdsproblemene) er å omplassere dette herlige dyret til noen med nok peiling på hunder og et stort nok ønske om å leve med hund til å kunne gi henne den oppfølgingen hun trenger. 

Så da lurer jeg på om det er noen som har erfaring med menneskefrykt hos hunder, som har noen tips til enten omplassering av hunder med slike problemer, eller tips til hva jeg kan gjøre eller hvem jeg kan oppsøke for å gjøre hunden min mindre redd for mennesker slik at jeg etter hvert kan omplassere henne?

Jeg er så ufattelig trist og føler meg så hjelpeløs og mislykket som ikke klarer å hjelpe hunden min å ha det bedre..!

Skrevet

:hug:Jeg har ingen råd å komme med, men vil ønske deg lykke til! Dette kan ikke være en morsom situasjon å være i. Syns det virker som du har gjort mye for hunden din! 

Skrevet

Utrolig vanskelig situasjon! Dessverre er det jo så mer enn nok av hunder som trenger et nytt hjem, så de med problemadferd så sterk som din kommer langt nede på lista.

Har du snakket med oppdretter?

Skrevet
10 minutter siden, Heidihj skrev:

:hug:Jeg har ingen råd å komme med, men vil ønske deg lykke til! Dette kan ikke være en morsom situasjon å være i. Syns det virker som du har gjort mye for hunden din! 

Takk for gode ord, det varmer å høre sånt!

Skrevet
8 minutter siden, simira skrev:

Utrolig vanskelig situasjon! Dessverre er det jo så mer enn nok av hunder som trenger et nytt hjem, så de med problemadferd så sterk som din kommer langt nede på lista.

Har du snakket med oppdretter?

Ja, det er nettopp det jeg også tenker, at hun nok kommer ned på listen. Jeg sitter jo med en drøm om at det finnes noen der ute med et brennende ønske om å ta til seg og hjelpe en hund med problemer fordi han eller hun har muligheten og kompetansen til det, men jeg ser jo at dette nok ikke vil være tilfelle. Det er nettopp derfor alt føles så håpløst akkurat nå :/

Jeg har snakket så vidt med oppdretter om problemene vi har, men de virker dessverre ikke å ha så mye kunnskap om problemet heller. Så derfor har det ikke vært så mye hjelp å hente der.

Skrevet

Jeg har heller ingen konkrete råd til deg, men lurer på hvordan du har trent for å få bort frykten? Har jobbet mye med min hund mot frykt/skepsis mot fremmede. Hun har blitt veldig mye bedre det siste året! Hun er bare skeptisk, ikke nervøs. Har benyttet meg av motbetinging, altså 100% positiv trening.

Jeg har vært nødt til å si til alle vi møter som vil hilse på Alfa, at det får dem dessverre ikke. Hun kan fint gå å lukte på fremmede, men med en gang de ser på henne og strekker ut en hånd blir hun sint og bjeffer. Så prøver å unngå at hun går bort til fremmede, slik at hun slipper å måtte forholde seg til situasjoner som helt klart er ukomfortabelt for henne. Fremmede som IKKE prøver å hilse på henne er null problem.

Masse lykke til videre, håper virkelig det ordner seg!

Skrevet

Slike ting kan være vanskelig og trene vekk, litt avhengig av hvor ille de er rammet og hva som er årsaken bak. Er det noe de er født med(genetisk), det kan det være selv om det ikke var synlig fra starten av. Er det i utgangspunktet et stort problem som holdes sånn noenlunde i sjakk allerede eller er det egentlig et moderat problem som har blitt forsterket av feil trening, eier som blir stresset av problemet og dermed påvirker hunden negativt igjen etc. Jeg skal på ingen måte legge skyld over på deg altså, for en frisk hund blir ikke sånn uansett, men hvorvidt det er noe håp for bedring og evt hvor mye kommer jo an på hva som ligger bak den situasjonen man har nå og det er egentlig umulig å svare på. Generelt sett så er slike problemer vanskelige å trene vekk/trene bedre. Man kan komme langt med god lydighet og lære hunden riktig oppførsel på avstand slik at det blir litt hyggeligere/enklere å gå tur og slikt, men problemet vil jo fortsatt ligge der, så man må passe på at folk ikke kommer opp for å klappe hunden/kommer for nært, og det vil jo kunne være slitsomt nok i seg selv og fortsatt sette begrensninger på hvor man kan ha med seg hunden og ikke.

Nå vet ikke jeg hvordan du har trent i det siste, men det er nok mer gunstig å gjøre motsatt av det du gjorde når hun var valp/unghund, dvs ikke unngå folk/ting, men passe på at de alltid er på avstand, at hun ikke trenger å forholde seg til dem. Hun skal lære seg at de bare er der, de finnes rundt henne, men de vil henne ingen ting. Da vil hun også etterhvert greie å ignorere, fordi hun er trygg på at ingen kommer bort for å oppsøke henne. Samme om man har besøk e.l. (om det også er et problem), be besøket om å ignorere å la evt hunden få bestemme om hun vil bort å sjekke dem ut. Og om hun går bort for å snuse så be besøket om å fortsatt ignorere hunden, ikke prøv å klapp henne e.l. bare la henne få gjøre ting selv og bli komfortabel. Utsett henne for ting/situasjoner som er litt ekkelt å la henne jobbe seg gjennom det, viktig å starte med små utfordringer så det ikke blir for utfordrende og fortsatt prøv å jobbe med problemet, ihvertfall en god stund i starten, uten at hun må direkte forholde seg til folk, altså la henne se dem på avstand, gå i miljøet, men unngå hilsing, klapping osv. Hunden kan få hilse viss hun vil, men den hun hilser på skal ikke snakke til henne eller klappe på henne, bare late som hun ikke er der. 

Om du vurderer omplassering så prøv å lag en annonse og legg den ut, det ville jeg egentlig bare gjort så raskt som mulig. Det beste som kan skje er jo at du får tilslag fra noen som du får en god følelse på, det verste som skjer er at du ikke får tilslag og sitter i samme situasjon som nå, men da har du ihvertfall sjekket muligheten. Får du ikke tilslag så kan du jo fortsette å jobbe med hunden litt til og prøve igjen litt senere :) Du kan jo høre på collie gruppa på facebook, kanskje det finnes noen der som vil ta henne? 

Nå vet ikke jeg hvor ille det er for hundens del (men skjønner at det er et stort problem for deg og livet deres) , men du kan jo vurdere å i samråd med vetrinær (og evt adferdsterapeut) drøfte om angstdempende medisinering kan være et alternativ (i en treningsperiode selvsagt, ikke resten av livet). Det høres kanskje drastisk ut, men det er jo ikke noe særlig for hverken deg eller hunden den situasjonen dere er i, og om noen mnd med medisinering og trening kan gi dere begge et bedre liv så er det jo virkelig verdt forsøket tenker jeg, for alle parter. Virker det ikke eller påvirker hunden negativt så er det jo bare å slutte igjen uansett og ingen skade skjedd.

Evt så kan du jo forsøke iharmoni  eller adaptil og se om det har noen effekt. Det er bare urter/feromoner og naturlige ting, men mange har god effekt av det, litt usikker på hvor mye man kan forvente når man har en hund som er såpass engstelig som det høres ut som din er. Ville nok kanskje pøvd iharmoni først, evt de to sammen.

Om du ikke har råd til å få hjelp vi adferdsterapeut e.l. så kanskje det finnes en hundeklubb i nærheten av deg? Der koster det jo ikke all verdens å være med og det gir et kontrollert miljø å trene i. Det kan gi en god dytt i rett retning, det kan jo også godt hende at det finnes noen flinke folk der som kan hjelpe en del med tips, råd, hjelp til å være forstyrrelser i treningen osv. :) 

  • Like 6
Skrevet

Veldig kjedelig situasjon du er i! Det høres ut som du gjorde det du kunne for å få en velfungerende hund. Det er ikke urimelig at denne usikkerheten dessverre er genetisk betinget. En normalt sammenskrudd hund blir ikke så redd for noe uten en evt. veldig dårlig opplevelse.

Når det kommer til omplassering, så skjønner jeg at du ønsker det framfor avliving. Det er jo verdt et forsøk. Min erfaring er dog at mye av responsen du evt. kommer til å få, er fra folk som synes hunden er pen og som ikke helt vet hva de går til ift. problematferden. Det er spesielt skummelt, fordi den er rettet mot mennesker. Folk som har erfaring og kunnskap til å håndtere en slik hund, vil gjerne ikke, rett og slett fordi de vet hvor utrolig mye arbeid det er. Jeg sier dog ikke at det MÅ være sånn. Du bør dog være fryktelig kresen på hvem du omplasserer til. Usikkerhet og tilløp til aggresjon mot mennesker er veldig alvorlig. 

Jeg skjønner veldig godt at tanken på avliving er veldig tung, og jeg sier ikke nødvendigvis at du bør avlive, for jeg kjenner ikke dere og deres situasjon. Jeg mener dog du må vurdere hvor mye denne usikkerheten hennes påvirker henne i hverdagen. Hvor ofte føler hun seg veldig utrygg? Det er til syvende og sist hvordan hunden har det og eventuelt risikoen hun medfører for andre mennesker, som bør veie tyngst i en vurdering om man skal avlive, beholde eller omplassere. Hvis du omplasserer henne, og hun i den nye familien biter noen, kan du leve med det?

  • Like 4
Skrevet
På 26.4.2016 at 8:13 AM, CJA skrev:

Jeg har heller ingen konkrete råd til deg, men lurer på hvordan du har trent for å få bort frykten? Har jobbet mye med min hund mot frykt/skepsis mot fremmede. Hun har blitt veldig mye bedre det siste året! Hun er bare skeptisk, ikke nervøs. Har benyttet meg av motbetinging, altså 100% positiv trening.

Jeg har vært nødt til å si til alle vi møter som vil hilse på Alfa, at det får dem dessverre ikke. Hun kan fint gå å lukte på fremmede, men med en gang de ser på henne og strekker ut en hånd blir hun sint og bjeffer. Så prøver å unngå at hun går bort til fremmede, slik at hun slipper å måtte forholde seg til situasjoner som helt klart er ukomfortabelt for henne. Fremmede som IKKE prøver å hilse på henne er null problem.

Masse lykke til videre, håper virkelig det ordner seg!

Jeg har også trent med motbetinging, altså jeg forsterker med godbiter når vi passerer mennesker eller når hun ser på mennesker på avstand. Jeg bruker også utelukkende positiv trening, alltid.

Et av de største problemene i treningen er nok at idet folk ser på meg og hunden min og åpner munnen for å spørre om de kan hilse (eller for å si hva som helst annet), er det for sent. Da har Lova oppfattet at de har oppmerksomhet mot oss, og hun reagerer før jeg får bedt folk om å ikke ta kontakt. Hun reagerer også selv om jeg tar kontakt med den andre først. I tillegg kommer mennesker som ikke tar kontakt, men som bare gjør noe litt rart eller uforutsett (nyser, knyter skolissen, stopper løpeturen og snur, holder noe dinglende i hånden osv.). De reagerer hun også kraftig og brått på, og det er ofte vanskelig for meg å kontrollere at ingenting slikt skjer i nærheten av oss.

Tusen takk, jeg håper også så inderlig at det ordner seg! 

Skrevet
På 26.4.2016 at 10:39 AM, Malamuten skrev:

Slike ting kan være vanskelig og trene vekk, litt avhengig av hvor ille de er rammet og hva som er årsaken bak. Er det noe de er født med(genetisk), det kan det være selv om det ikke var synlig fra starten av. Er det i utgangspunktet et stort problem som holdes sånn noenlunde i sjakk allerede eller er det egentlig et moderat problem som har blitt forsterket av feil trening, eier som blir stresset av problemet og dermed påvirker hunden negativt igjen etc. Jeg skal på ingen måte legge skyld over på deg altså, for en frisk hund blir ikke sånn uansett, men hvorvidt det er noe håp for bedring og evt hvor mye kommer jo an på hva som ligger bak den situasjonen man har nå og det er egentlig umulig å svare på. Generelt sett så er slike problemer vanskelige å trene vekk/trene bedre. Man kan komme langt med god lydighet og lære hunden riktig oppførsel på avstand slik at det blir litt hyggeligere/enklere å gå tur og slikt, men problemet vil jo fortsatt ligge der, så man må passe på at folk ikke kommer opp for å klappe hunden/kommer for nært, og det vil jo kunne være slitsomt nok i seg selv og fortsatt sette begrensninger på hvor man kan ha med seg hunden og ikke.

Nå vet ikke jeg hvordan du har trent i det siste, men det er nok mer gunstig å gjøre motsatt av det du gjorde når hun var valp/unghund, dvs ikke unngå folk/ting, men passe på at de alltid er på avstand, at hun ikke trenger å forholde seg til dem. Hun skal lære seg at de bare er der, de finnes rundt henne, men de vil henne ingen ting. Da vil hun også etterhvert greie å ignorere, fordi hun er trygg på at ingen kommer bort for å oppsøke henne. Samme om man har besøk e.l. (om det også er et problem), be besøket om å ignorere å la evt hunden få bestemme om hun vil bort å sjekke dem ut. Og om hun går bort for å snuse så be besøket om å fortsatt ignorere hunden, ikke prøv å klapp henne e.l. bare la henne få gjøre ting selv og bli komfortabel. Utsett henne for ting/situasjoner som er litt ekkelt å la henne jobbe seg gjennom det, viktig å starte med små utfordringer så det ikke blir for utfordrende og fortsatt prøv å jobbe med problemet, ihvertfall en god stund i starten, uten at hun må direkte forholde seg til folk, altså la henne se dem på avstand, gå i miljøet, men unngå hilsing, klapping osv. Hunden kan få hilse viss hun vil, men den hun hilser på skal ikke snakke til henne eller klappe på henne, bare late som hun ikke er der. 

Om du vurderer omplassering så prøv å lag en annonse og legg den ut, det ville jeg egentlig bare gjort så raskt som mulig. Det beste som kan skje er jo at du får tilslag fra noen som du får en god følelse på, det verste som skjer er at du ikke får tilslag og sitter i samme situasjon som nå, men da har du ihvertfall sjekket muligheten. Får du ikke tilslag så kan du jo fortsette å jobbe med hunden litt til og prøve igjen litt senere :) Du kan jo høre på collie gruppa på facebook, kanskje det finnes noen der som vil ta henne? 

Nå vet ikke jeg hvor ille det er for hundens del (men skjønner at det er et stort problem for deg og livet deres) , men du kan jo vurdere å i samråd med vetrinær (og evt adferdsterapeut) drøfte om angstdempende medisinering kan være et alternativ (i en treningsperiode selvsagt, ikke resten av livet). Det høres kanskje drastisk ut, men det er jo ikke noe særlig for hverken deg eller hunden den situasjonen dere er i, og om noen mnd med medisinering og trening kan gi dere begge et bedre liv så er det jo virkelig verdt forsøket tenker jeg, for alle parter. Virker det ikke eller påvirker hunden negativt så er det jo bare å slutte igjen uansett og ingen skade skjedd.

Evt så kan du jo forsøke iharmoni  eller adaptil og se om det har noen effekt. Det er bare urter/feromoner og naturlige ting, men mange har god effekt av det, litt usikker på hvor mye man kan forvente når man har en hund som er såpass engstelig som det høres ut som din er. Ville nok kanskje pøvd iharmoni først, evt de to sammen.

Om du ikke har råd til å få hjelp vi adferdsterapeut e.l. så kanskje det finnes en hundeklubb i nærheten av deg? Der koster det jo ikke all verdens å være med og det gir et kontrollert miljø å trene i. Det kan gi en god dytt i rett retning, det kan jo også godt hende at det finnes noen flinke folk der som kan hjelpe en del med tips, råd, hjelp til å være forstyrrelser i treningen osv. :) 

Tusen takk for utfyllende svar!

Jeg tror nok, uten at jeg er noen ekspert selv selvfølgelig, at dette er et stort problem som holdes i sjakk. Men jeg tror samtidig som du sier at jeg opprettholder noe av frykten ved å bli stresset selv når det kommer mennesker litt for nært eller litt for brått, eller når jeg ser at Lova er i ferd med å bli redd. Jeg prøver for harde livet å slappe av, men jeg er rett og slett redd for at hun skal angripe noen hvis jeg ikke passer godt nok på, og da ender jeg opp med å bli anspent i situasjoner hvor jeg ikke føler jeg har helt kontroll over henne.

Jeg skrev litt i forrige innlegg nå om hvordan jeg trener, og det er altså utelukkende på passering. Vi har ikke tatt kontakt med noen fremmede, annet enn at jeg har prøvd så smått å venne henne til å ha folk på besøk hjemme, så jeg etter hvert kan slippe å isolere meg så mye som jeg nå gjør. Foreløpig er det umulig å ha fremmede i leiligheten, hun er der med en gang og sirkler rundt dem mens hun flekker tenner, bjeffer og glefser (litt for nært) etter dem. 

Takk for råd om omplasseringsannonse og medisinering, jeg skal prøve å legge ut en annonse slik for foreslår, og så skal jeg ta henne med til veterinær nå i nærmeste fremtid og både sjekke henne fysisk og spørre om råd ift medisinering.

Takk igjen for mange gode råd!

Skrevet
Akkurat nå, LovaLove skrev:

Tusen takk for utfyllende svar!

Jeg tror nok, uten at jeg er noen ekspert selv selvfølgelig, at dette er et stort problem som holdes i sjakk. Men jeg tror samtidig som du sier at jeg opprettholder noe av frykten ved å bli stresset selv når det kommer mennesker litt for nært eller litt for brått, eller når jeg ser at Lova er i ferd med å bli redd. Jeg prøver for harde livet å slappe av, men jeg er rett og slett redd for at hun skal angripe noen hvis jeg ikke passer godt nok på, og da ender jeg opp med å bli anspent i situasjoner hvor jeg ikke føler jeg har helt kontroll over henne.

Jeg skrev litt i forrige innlegg nå om hvordan jeg trener, og det er altså utelukkende på passering. Vi har ikke tatt kontakt med noen fremmede, annet enn at jeg har prøvd så smått å venne henne til å ha folk på besøk hjemme, så jeg etter hvert kan slippe å isolere meg så mye som jeg nå gjør. Foreløpig er det umulig å ha fremmede i leiligheten, hun er der med en gang og sirkler rundt dem mens hun flekker tenner, bjeffer og glefser (litt for nært) etter dem. 

Takk for råd om omplasseringsannonse og medisinering, jeg skal prøve å legge ut en annonse slik for foreslår, og så skal jeg ta henne med til veterinær nå i nærmeste fremtid og både sjekke henne fysisk og spørre om råd ift medisinering.

Takk igjen for mange gode råd!

Lykke til :) 

Ang å ha besøk så trenger du jo ikke å gjøre det så vanskelig for deg selv, jeg har en som ikke er helt grei alltid når det er besøk og en som ikke nødvendigvis tolererer alle, men som stort sett er grei når folk bare er kommet inn. I tillegg kjenner jeg en del som er redd for hund, men da gjør jeg det stort sett bare enkelt. Om det ikke passer/går at de er løse med oss så får de enten sitte på soverommet oppe, eller så får den som er vanskeligst, eller begge (litt avhengig av hvem som er på besøk) sitte i bur/bak grind på stua. Det er langt ifra ønskelig, men bedre enn å ikke ha besøk. Kanskje du kan sette opp ei grind mellom stua og et rom eller ta frem et bur å sette i en krok hvor hunden er litt skjermet fra besøket (at de ikke trenger å gå helt oppi buret) og la henne overvære det hele på avstand samtidig som både du og besøket kan slappe av. 

Skrevet

Dette er litt som å lese om min hund, han er en Border Collie og er veldig redd/var på fremmede. Det har tidvis vært tungt, men jeg har rett og slett forsonet meg med at han er nervøs for fremmede og at ting er litt annerledes.

Han hindrer meg jo litt, men heldigvis så er han helt rå alene hjemme, så jeg kan trygt dra fra han litt av og til for å enten være på middag hjemme hos mamma, eller på en spille kveld når venninna mi er hjemme (hun bor i Oslo). 

Men jeg skjønner godt hva du går igjennom, det er overhode ikke gøy. Hva jeg har gjort er å innføre total hilseforbud. Ingen får lov å hilse på han. Jeg må være 110% sikker på at de som får lov å hilse følger alt jeg sier. Han er nemlig redd for blikkontakt. At noen ser på han er døds skummelt og ingen kan få se på han i begynnelsen. Alle dem som hilser sånn som jeg sier de skal, da ser han helt ut som en helt vanlig hund, om enn litt krypende helt først, men når han har snust på dem uten at de stirrer da slår han det av og blir til den herlige gutten som jeg deler hverdagen min med.

Hilseforbud av tilfeldige fremmede ute på tur har vært vår nummer 1 lov i over ett år og vi trente først på at han skulle sitte innerst på fortauet og meg imellom når noen passerte oss. Jeg stinket fiskekaker en god stund, men han lærte seg å ikke bry seg. I dag kan vi gå med han på utsiden, altså uten meg imellom alt og alle, han bryr seg ikke. Det skjer ikke noe, og om noen tar kontakt så tar jeg han på andre siden og liksom skjermer han, han vet at jeg ikke lar noen få komme innpå, da bjeffer og napper han - men det har han ikke gjort på veeeeldig lenge - fordi jeg beskytter han.

Det hjelper å finne ut hva som trigger frykten, for da er det lettere å jobbe med. Men når økonomien er dårlig og dette her i tillegg som isolerer deg så skjønner jeg hvor vanskelig situasjonen er :( Jeg håper det løser seg for dere :hug:

Skrevet

Veldig kjedelig at du ikke alltid greier å styre hvem som tar kontakt med henne ute osv. det ødelegger nok en del for dere. Jeg forstår veldig godt at det er vanskelig. 

Jeg har en hund med allergi, og jeg har hatt problemer med at folk har gitt henne godbiter på tur blant annet, så hun har jeg kjøpt et markeringsdekken til som det står "Ikke sint, ALLERGI"(hun går med munnkurv på tur) og det ser ut til å ha en effekt. I tillegg slipper jeg hundre spørsmål i uken på hvorfor hun går med munnkurv.

Apropos munnkurv, så kunne det kanskje også vært et alternativ for deg å ha på henne på tur. Da kan du føle deg trygg på at hun ikke biter og det vil kanskje også virke litt mer avskrekkende slik at folk ikke tar kontakt. Det kan gjerne gjøre at du på sikt slapper litt bedre av på tur. 

12923180_10209091883356758_2959092119630

  • Like 3
Skrevet
3 timer siden, Sprettballen skrev:

Veldig kjedelig at du ikke alltid greier å styre hvem som tar kontakt med henne ute osv. det ødelegger nok en del for dere. Jeg forstår veldig godt at det er vanskelig. 

Jeg har en hund med allergi, og jeg har hatt problemer med at folk har gitt henne godbiter på tur blant annet, så hun har jeg kjøpt et markeringsdekken til som det står "Ikke sint, ALLERGI"(hun går med munnkurv på tur) og det ser ut til å ha en effekt. I tillegg slipper jeg hundre spørsmål i uken på hvorfor hun går med munnkurv.

Apropos munnkurv, så kunne det kanskje også vært et alternativ for deg å ha på henne på tur. Da kan du føle deg trygg på at hun ikke biter og det vil kanskje også virke litt mer avskrekkende slik at folk ikke tar kontakt. Det kan gjerne gjøre at du på sikt slapper litt bedre av på tur. 

12923180_10209091883356758_2959092119630

Jeg har dessverre ingen råd til deg, LovaLove, men jeg tenkte med en gang på slike markeringsdekken/sele som Sprettballen foreslår. For eksempel et slikt et:

http://www.a-way.no/products/fdc-sele

Ikke den det står Friendly på såklart. Men kanskje Nervous eller Caution?

 

Tror de fleste vil holde seg unna hvis de ser denne selen ;) Uansett, MASSE lykke til :) 

 

 

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hvis du ikke har vært borte mer enn en time nå, og så plutselig øker til en hel arbeidsdag så er det klart at det blir problemer. Jeg vil også påstå at de færreste valper takler greit en arbeidsdag alene ved 12 uker, og synes det er ganske dårlig av en oppdretter å påstå det. Det er også litt raseavhengig, men jeg ville aldri regnet med at hunden var klar til hele dager alene hjemme ved 12 uker, uansett rase. Man henter vanligvis valpen ved 8-10 uker. Den første uken bør man være sammen med valpen og legge et trygt grunnlag, og så gradvis legge til rette for at valpen takler at man går unna, enten det bare er i et annet rom, ut og hente posten, osv. Da er det veldig individavhengig hvor fort man kan gå fram, og går man for fort fram må man ofte gå mange steg tilbake igjen. Det ER mye jobb å ha hund, og uansett hvor forberedt man er så tror jeg mange får seg en overraskelse. 
    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...