Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Kun to ganger har oppdretter valgt for meg, ellers har jeg plukket selv, utifra mine ønsker og preferanser. Når jeg selv har hatt kull, har jeg forbeholdt meg retten til å plassere rett valp til rett kjøper. Det er jeg som omgås valpene døgnet rundt, og som lærer dem å kjenne, det er jeg som bestemmer hvem som skal bli en av mine kjøpere. Noen få ganger har jeg avvist mulige  kjøpere, andre ganger har de selv snudd i døren. Jeg har klare krav til de som skal få valp, godtar de ikke det, får de gå et annet sted.

Kun en gang har jeg hatt folk til å teste valpene ved 7 ukers alder, pga ønske fra et par mulige kjøpere. "Eksperten" kom til nøyaktig samme konklusjon som jeg selv gjorde. Det er oppdretteren som kjenner valpene best .

 

  • Like 3
  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg som oppdretter: jeg bestemmer hvem av valpene som skal til hvilken kjøper, men hører på kjøpers ønsker også. Jeg som kjøper: jeg ønsker å velge selv, men hører på hva oppdretter mener også.

Som oppdretter vil jeg ikke la "folk flest" få velge seg valp, men de skal ikke tvinges til å kjøpe en valp de ikke vil ha heller. Det er jeg som går med valpene hele dagene og kjenner deres personlig

Det er jo ikke alltid ting blir som man hadde tenkt... og håpet på... og ment...   Forrige gangen jeg skulle ha valp, så var det liksom bestemt at jeg skulle ha den ene av de to tispene som ble f

Guest Yellow
Skrevet
16 timer siden, JeanetteH skrev:

For en SKAL HA er umulig å oppnå og se om en valp på 7-8 uker får. Så om en valpekjøper kommer med en forventning om at man SKAL kunne se enkelte ting på en 8 uker gammel valp, noe de også SKAL ha som voksen. Ja da kan de gå ett annet sted, for jeg har ingen garantier for at de SKAL utvikle seg i en bestemt retning videre. Veldig mye av SKAL greiene jeg har opplevd folk vil ha er utenfor min kontroll og i tillegg ofte en utvikling/lærings prosess. 

Så om noen SKAL ha noe, og ikke ønsker eller håper så får de kjøpe fra en annen. 

Mente som at valpen skal være på en bestemt måte (igjen: for at man kjøper) og ikke som en voksen hund. Men ok.

Skrevet

Da vi skulle velge valp hadde oppdretter valgt ut to tispe-valper vi kunne velge mellom. Og det synes jeg var en bra måte å gjøre det på, for vår del. Valget ble ikke vanskelig når den ene valpen viste lite interesse for oss, mens den andre sov i fanget hos samboeren min under hele besøket hos oppdretter. Tiden har jo vist at valpen vi valgte var den riktige for oss :)

Skrevet

Har både blitt valgt til og valgt selv. Skal jeg ikke ha hund til et helt spesielt formål, er det i ikke så veldig nøye hvordan egenskaper valpen har for min del. Er linjene ok blir det vel hund av den uansett, tenker jeg.
Neste hund reiser jeg for å hilse på valpene en gang før levering, men føler ikke at den ene gangen jeg besøker oppdretter i et par timer vil ha så veldig mye å si. Oppdretter ser valpene hver dag og har nok mye mer erfaring med å plukke ut valper etter egenskaper enn det jeg har. Om jeg ikke klikker godt med oppdretter og stoler på at hn ville valgt det beste utgangspunktet til det jeg er ute etter, handler jeg ikke hund derfra uansett.

 

Skrevet

Jeg har aldri hatt mulighet til å velge valp og kjenner jeg gleder meg litt til den gangen jeg får gå gjennom den spenningen om man kan si det sånn. Blaze var eneste hannhund, Felix var 1 år da jeg fikk han og Ike var sistemann i kullet.

Neste gang jeg skal ha valp blir det en annen rase og da er planen å kjøpe fra en oppdretter som jeg mener har god nok kunnskap om sin rase og valpene til å kunne velge rett valp til meg, men samtidig håper jeg jo å få ønsker hørt dersom jeg har noen og det står mellom 2-3 stk. Jeg har såpass stor beslutningsvegring, så å velge en fra en gjeng på 5 feks hadde vært umulig tror jeg :P 

Skrevet

Da jeg skulle kjøpe Ayla, var det fra et kull på tre tisper. Den ene var solgt før jeg kom på banen. Oppdretter spurte hva jeg ønsket, og hva jeg så for meg med hunden. Jeg forklarte, og fikk vite at begge tispene passet til mine ønsker, men at den ene kanskje var et bittelite hakk mer freidig enn den andre. Da svarte jeg at jeg helst ville ha den, og det var oppdretter enig i at var et godt valg for meg. Altså, det var samarbeid om valget, og vi begge var fornøyde. Det er vel den mest perfekte måten det kan skje på, ser jeg for meg. 

Jeg vet at samme oppdretter kan være veldig bestemt på hvilken valp folk skal ha. Aylas onkel bor hos naboen, og der bor det også fire unger. De fikk klar beskjed om at de fikk ta den kraftigste og mest robuste hannen, eller ingen, i og med at det var snakk om en liten rase. I mitt tilfelle var det ikke slike hensyn å ta, og da fikk jeg lov å ta større del i valget. 

Skal jeg kjøpe hund igjen, og det skal jeg nok helt sikkert, så vil jeg gjerne komme med innspill om hva jeg liker og hva jeg ønsker. Noe annet ville blitt rart. For oppdretterens jobb er jo å matche rett hund med rett eier, og da blir det veldig feil av en oppdretter å velge enn freidig og eventyrlysten valp til en som ønsker seg en rolig og avslappa type, eller en med utstillingsfeil til en som sier h*n vil stille ut. Så er det jo opp til oppdretter å vite hvilken valp som passer, og plukke ut rett valp ut fra de forutsetningene, eller å si at nei, jeg har ingen som jeg tror passer til det du vil ha. 

Skrevet

Aron valgte vi selv. Vi hadde ikke mulighet til å reise å besøke valpene på grunn av lang avstand, så oppdretter fortalte om de to vi kunne velge mellom. Vi tok den mest uredde og mest nysgjerrige og utforskende valpen. Vi er utrolig fornøyde med han :heart: 

valpis som kommer om noen uker er det oppdretter som velger. Dette synes jeg er helt greit, da hun kjenner rasen, linjene og valpene mye bedre enn meg. Oppdretter sier at vi selvfølgelig får komme med ønsker :) jeg synes det er veldig trygt å fortelle hva jeg ønsker i denne hunden og at hun velger ut i fra det. 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...