Gå til innhold
Hundesonen.no

HD - hva gjør jeg nå?


Recommended Posts

Guest Klematis

Jeg kan heller ikke si meg enig med Tuvane her, altså.

Jeg hadde ikke klart å levere min syke hund tilbake til oppdretter, men det er jo klart den enkleste muligheten om du føler at det er et alternativ.

Ellers, hvis hunden kan leve et godt liv uten at smerter tar overhånd, så ville jeg nok latt hunden leve til plagene gikk ut over livskvaliteten. Det er i hvert fall det jeg tenker angående min egen som er til kiropraktor, gjør flere øvelser, er til laserbehandling og får cartropheninjeksjoner jevnlig. Jeg hadde tenkt at vi skulle drive med agility, men det utgikk, gitt. Plutselig utgikk alt utenom å rusle turer. Nå er jo min bitteliten, men likevel, jeg hadde en plan i utgangspunktet.

Smertestillende ved behov her, når tiden er inne vil min få det daglig (hvis vi finner noe som virker skikkelig) til jeg ser at gnisten i øynene hans slukner, han forandrer seg og ikke er en glad hund mer. Da er det nok. Jeg kjenner han best, og føler meg rimelig trygg på at jeg, omgivelsene mine og kiropraktoren hans sammen vil finne ut når nok er nok.

Jeg tror også som andre nevner, at en eier som kjenner hunden sin godt, ser og merker når tiden er inne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde aldri vurdert det heller. Min hund, min risiko, mitt ansvar. Selvsagt er det kjipt om hunden ikke "står til forventningene", men jeg kunne aldri levert de tilbake allikevel. Altfor glad er jeg i han også, han har fått en familie her og den har han på gode og onde dager. Når det gjelder smerter så må man jo selvsagt avlive når man mener hunden lider. Men det høres jo ikke ut som din gjør det. I forhold til det å begrense hunden så må du jo vurdere om hunden ikke kan være lykkelig uten tiltenkt aktivitet som du evt må roe ned eller droppe. Men til og med jaktgoldenen her i huset hadde syns det var helt greit å droppe agility og lydighet tror jeg. Så det blir jo en vurdering du må ta som kjenner hunden din og behovene til den. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pi måtte jeg "omplassere" til svigers pga hd og ryggproblemer. Hva som gir mest bøll er umulig å si men smerter har hun og nå har hun det bedre, er med på fjellet og mye rart men aldri noe tungt belastende som ski, løping osv. De går hverdags lydighet og jevnt med fysio og slikt. Kontra livet hun hadde med meg så gikk ikke det, vi hadde et for aktivt liv med for mye som skjedde. Pensjonist liv passer henne ypperlig.

Sent fra min SM-G850F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

På tide å oppdatere her. Først må jeg si tusen takk for alle de ærlige svarene, og rådene om hvordan gjøre livet hunden best mulig, det har jeg satt stor pris på!

Her kommer en lang avhandling. Det er fullt mulig å hoppe ned til slutten uten å gå glipp av noe viktig ;)

Forrige fredag fikk jeg mannen til å ringe den første veterinæren for å be om resept på smertestillende. Jeg trodde kanskje at jeg hadde overdrevet hvor hardt hun pushet på operasjon, men hun var skikkelig pågående med han også, stakkar. Siden det var fredag ettermiddag før hun svarte på tlf måtte vi vente over helgen med smertestillende.

Fra fredag og frem til vår time hos vet nr 2 nå på tirsdag merket vi faktisk forverring på stivheten. Og gladheten.

På tirsdag var vi hos vet nr. 2, som jeg på forhånd hadde sjekket om også kom til å være veldig pågående mtp operasjon. Tvert imot var hun skeptisk til operasjon (både kunstig hofteledd og å fjerne hoftekulene). Hun snakket og spurte masse, sjekket over hunden og ga henne den første behandlingen med kiropraktikk. Hun behandlet kun ryggen og nakken for låsninger og unngikk hoftene fullstendig. Hun anbefalte å vente med smertestillende til det blir nødvendig, og uansett 4-5 dager til etter vi så hvordan hunden reagerte på kiro-behandlingen. Hun skrev allikevel ut resept i tilfelle det plutselig skulle bli nødvendig. Hun foreslå også cartrophen-behandling, men jeg forsto det som hun ville prøve en ting av gangen for å finne ut hva som hjelper/ikke hjelper. Jeg ble skikkelig optimistisk etter timen med henne! 

Onsdag kveld ble Pie ganske stiv og lå veldig mye rolig, men jeg avventet smertestillende. Torsdag var hun veldig stivbent og kviet seg for å bevege seg da vi sto opp, men hun kviknet til på morgenturen og lekte og koste seg. På torsdag kveld ble hun virkelig dårlig. Vi var borte noen timer fra ettermiddagen, og da vi kom hjem virket det som hun ikke visste hvordan hun skulle komme seg ett skritt videre. Hun var helt død i øynene og ble bare redd når vi skulle prøve å hjelpe henne :( Jeg ga henne smertestillende, og klarte etterhvert å hoppe opp i sofaen hvor hun sovnet. Dagen etter avtalte jeg med vet at hun skulle få smertestillende noen dager til, før vi prøver uten for å se om kirobehandlingen har funket. I kveld skal hun etter planen ikke få smertestillende (24-timers virkning).

Det jeg har sett med smertestillende er at hun blir en helt annen hund enn jeg har sett på lenge. Flere har skrevet at jeg kommer til å merke når hun ikke har det bra lenger og sånn, men jeg ble skremt av å oppdage hvordan hun har klart å forandre seg gradvis fra kjempeglad og leken og insisterende til litt mindre glad og roligere og mindre "masete" uten at noen av oss la merke til det. Hun spoler mindre rundt ute og kommer ikke lenger i 220 rundt hushjørnet når hun er ute i hagen. Jeg har egentlig tenkt at hun bare har blitt en voksen og litt fornuftig hund, men da hun fikk smertestillende var det som å ha en fornuftig valp istedet. Hun har vært superglad i de to-tre dagene på smertestillende! Så... det er ikke bare bare å vurdere sin egen hunds form objektivt når ting skjer gradvis.

Fremover: avtalen er å kontakte veterinæren over helgen for å vurdere virkningen av kiro. Antageligvis en ny kiro-behandling. Hvis Pie går tilbake til å bli mindre glad og aktiv nå som stølheten etter kiro-behandling skal ha avtatt, så er jeg mer på vakt nå og kommer til å gi henne smertestillende daglig.

Jeg har prøvd å skrive så ærlig som jeg kan, og når jeg leser over så må jeg innrømme at jeg hadde tenkt litt at det er ille å utsette hunden for behandling som gir flere dagers ubehag... Da vi satt i sofaen og hun endelig sovnet på torsdag så lurte vi veldig på hva vi holder på med. Nå som hun er så innmari lykkelig igjen så lurer vi litt mindre, men veien fremover er usikker, for å si det mildt.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

20 minutter siden, Helianthus skrev:

Så... det er ikke bare bare å vurdere sin egen hunds form objektivt når ting skjer gradvis.

Nei, det er det ikke, det er noe av det vanskeligste du kommer til å gjøre fremover det, og folk som sier at du kommer til å se på hunden din når hun har mer vondt eller blir verre, vel.. Det er ikke min erfaring. Det er drit-vanskelig å vurdere formen til en hund du ser hver dag, som du har et forhold til, som du ønsker et annet og bedre liv for. Det du kan gjøre, er å få noen du stoler på til å se på henne med jevne mellomrom, som kan/tør/vil fortelle deg om Pie blir bedre eller dårligere. Da har du et slags sikkerhetsnett, og kanskje du slipper noe av den evige kverninga om hvordan formen er, er hun bedre, er hun dårligere, hvor mye dårligere, osv. 

Æsj, jeg håper dere får mange gode år sammen fremover, det er så utrolig kjipt med sjuke unghunder! :hug:  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan gi en anbefaling som jeg fikk av min veterinær. Skriv en liste over hunden din sine 10 favoritt ting, så en gang i uken setter du et kryss ved ca hvor mange ganger hunden har gjort disse tingene... Når noen ting begynner å få veldig få kryss ser du lettere at formen har blitt dårligere. 

Når Turbo, tolleren, ble syk begynte jeg å skrive dagbok hver dag. Skrev ned turer og hvordan han hadde oppført seg. For meg var det eneste måten å holde oversikten over progresjonen. Og stol på magefølelsen din. Du kjenner din egen hund bedre enn du tror

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, Tuvane skrev:

:hug:

Takk! Jeg vet hva du tenker selv om du ikke sier noe. Eller egentlig ikke, men jeg vet hva jeg ville tenkt hvis jeg leste noen andre som skrev det samme som meg :(

11 timer siden, 2ne skrev:

Nei, det er det ikke, det er noe av det vanskeligste du kommer til å gjøre fremover det, og folk som sier at du kommer til å se på hunden din når hun har mer vondt eller blir verre, vel.. Det er ikke min erfaring. Det er drit-vanskelig å vurdere formen til en hund du ser hver dag, som du har et forhold til, som du ønsker et annet og bedre liv for. Det du kan gjøre, er å få noen du stoler på til å se på henne med jevne mellomrom, som kan/tør/vil fortelle deg om Pie blir bedre eller dårligere. Da har du et slags sikkerhetsnett, og kanskje du slipper noe av den evige kverninga om hvordan formen er, er hun bedre, er hun dårligere, hvor mye dårligere, osv. 

Æsj, jeg håper dere får mange gode år sammen fremover, det er så utrolig kjipt med sjuke unghunder! :hug:  

Det er veldig fint at du sier dette, og historien er jo full av hunder og andre dyr som har blitt holdt liv i altfor lenge, mange fordi eieren har sett seg blind på hunden. Jeg kommer til å nevne det for andre, men tror det blir vanskelig at andre ser på henne, for hun er jo så glad når det skjer noe. Når det kommer besøk eller hun ser en katt eller leker med ballen osv så gir hun nok blaffen i smerten. 

Ja, det er fælt. Spesielt når vi vet hva det ender med til slutt.

 

34 minutter siden, Turb skrev:

Kan gi en anbefaling som jeg fikk av min veterinær. Skriv en liste over hunden din sine 10 favoritt ting, så en gang i uken setter du et kryss ved ca hvor mange ganger hunden har gjort disse tingene... Når noen ting begynner å få veldig få kryss ser du lettere at formen har blitt dårligere. 

Når Turbo, tolleren, ble syk begynte jeg å skrive dagbok hver dag. Skrev ned turer og hvordan han hadde oppført seg. For meg var det eneste måten å holde oversikten over progresjonen. Og stol på magefølelsen din. Du kjenner din egen hund bedre enn du tror

Det var ikke så dumt! Jeg tenkte på det i går, hvordan hun sakte men sikkert har sluttet å gjøre ting som jeg har avskrevet som at hun bare har blitt voksen. På smertestillende gjorde hun plutselig flere av disse tingene igjen. De kan jeg skrive ned (tigge popcorn i sofaen og sånn :icon_redface:).

***************

Tusen takk for alle svar og sympati! :)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vondt å lese og ønsker dere lykke til :hug:

Ang det med å se hvor vondt hunden har det, når det skjer gradvis..
Jeg har en hund som fikk forkalkninger i ryggen etter en skade- hun feilbelastet lenge uten at jeg fikk det med meg, men da jeg endelig SÅ det, så hadde hun låsninger ifra hale til hode- skjevt bekken og ja... Og når hun da hadde blitt behandlet noen ganger så jeg så lyset komme tilbake i øynene, så var det først DA jeg skjønte hvor plaget hun hadde vært. Følte meg som verdens verste hundeeier :hmm:
Hun ble da pensjonert fra konkurranser og har blitt jevnlig behandlet (osteopat) og får tilskudd som har hjulpet mye. 
Vært FIN i formen i mange mnd og ikke sett antydning til noen vegring for å hoppe osv som var første tegnet på at noe var feil igjen. 
Men allikevel hvor fin hun har virket (og jeg følger med som en smed!) så har hun nå plutselig blir enda BEDRE- Hun oppfører seg som en valp igjen (hun er 9 år) hopper etter snøballer og tar saltoer i forsøket (jeg holdt på å få hjerteinfarkt) leker og raser- så tydeligvis så har hun IKKE vært så bra som jeg trodde- Det er faktisk litt skummelt hvor fin hun er nå...

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men er veldig enig i at det er kjempe vanskelig å se hvor smertepåvirket de er når det går så gradvis.
Jeg skal nå begynne å filme henne litt i f.eks lek med de andre hundene, på turer, av bevegelser osv- så jeg har noe å sammenligne med senere- og nyyyyyter hver dag hun er som hun er nå :wub: Og også skrive ned notater tror jeg er lurt :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når Dill blir sånn "drastisk" dårligere og stivere så er det betennelse et sted, betennelsesdempende og smertestillende har roet det ned igjen også er han seg selv igjen lenge. 

Ellers enig med Tone, finn noen som kan vurdere hunden din som kjenner dere. Jeg har en veterinærvenninne som har lovet å si ifra når det begynner å nærme seg at "nok er nok". For det ER kjempevanskelig å vurdere selv!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...