Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Guest Klematis
Skrevet

Jeg kan heller ikke si meg enig med Tuvane her, altså.

Jeg hadde ikke klart å levere min syke hund tilbake til oppdretter, men det er jo klart den enkleste muligheten om du føler at det er et alternativ.

Ellers, hvis hunden kan leve et godt liv uten at smerter tar overhånd, så ville jeg nok latt hunden leve til plagene gikk ut over livskvaliteten. Det er i hvert fall det jeg tenker angående min egen som er til kiropraktor, gjør flere øvelser, er til laserbehandling og får cartropheninjeksjoner jevnlig. Jeg hadde tenkt at vi skulle drive med agility, men det utgikk, gitt. Plutselig utgikk alt utenom å rusle turer. Nå er jo min bitteliten, men likevel, jeg hadde en plan i utgangspunktet.

Smertestillende ved behov her, når tiden er inne vil min få det daglig (hvis vi finner noe som virker skikkelig) til jeg ser at gnisten i øynene hans slukner, han forandrer seg og ikke er en glad hund mer. Da er det nok. Jeg kjenner han best, og føler meg rimelig trygg på at jeg, omgivelsene mine og kiropraktoren hans sammen vil finne ut når nok er nok.

Jeg tror også som andre nevner, at en eier som kjenner hunden sin godt, ser og merker når tiden er inne.

Skrevet

Jeg hadde aldri vurdert det heller. Min hund, min risiko, mitt ansvar. Selvsagt er det kjipt om hunden ikke "står til forventningene", men jeg kunne aldri levert de tilbake allikevel. Altfor glad er jeg i han også, han har fått en familie her og den har han på gode og onde dager. Når det gjelder smerter så må man jo selvsagt avlive når man mener hunden lider. Men det høres jo ikke ut som din gjør det. I forhold til det å begrense hunden så må du jo vurdere om hunden ikke kan være lykkelig uten tiltenkt aktivitet som du evt må roe ned eller droppe. Men til og med jaktgoldenen her i huset hadde syns det var helt greit å droppe agility og lydighet tror jeg. Så det blir jo en vurdering du må ta som kjenner hunden din og behovene til den. 

Skrevet

Pi måtte jeg "omplassere" til svigers pga hd og ryggproblemer. Hva som gir mest bøll er umulig å si men smerter har hun og nå har hun det bedre, er med på fjellet og mye rart men aldri noe tungt belastende som ski, løping osv. De går hverdags lydighet og jevnt med fysio og slikt. Kontra livet hun hadde med meg så gikk ikke det, vi hadde et for aktivt liv med for mye som skjedde. Pensjonist liv passer henne ypperlig.

Sent fra min SM-G850F via Tapatalk

  • 2 weeks later...
Skrevet

På tide å oppdatere her. Først må jeg si tusen takk for alle de ærlige svarene, og rådene om hvordan gjøre livet hunden best mulig, det har jeg satt stor pris på!

Her kommer en lang avhandling. Det er fullt mulig å hoppe ned til slutten uten å gå glipp av noe viktig ;)

Forrige fredag fikk jeg mannen til å ringe den første veterinæren for å be om resept på smertestillende. Jeg trodde kanskje at jeg hadde overdrevet hvor hardt hun pushet på operasjon, men hun var skikkelig pågående med han også, stakkar. Siden det var fredag ettermiddag før hun svarte på tlf måtte vi vente over helgen med smertestillende.

Fra fredag og frem til vår time hos vet nr 2 nå på tirsdag merket vi faktisk forverring på stivheten. Og gladheten.

På tirsdag var vi hos vet nr. 2, som jeg på forhånd hadde sjekket om også kom til å være veldig pågående mtp operasjon. Tvert imot var hun skeptisk til operasjon (både kunstig hofteledd og å fjerne hoftekulene). Hun snakket og spurte masse, sjekket over hunden og ga henne den første behandlingen med kiropraktikk. Hun behandlet kun ryggen og nakken for låsninger og unngikk hoftene fullstendig. Hun anbefalte å vente med smertestillende til det blir nødvendig, og uansett 4-5 dager til etter vi så hvordan hunden reagerte på kiro-behandlingen. Hun skrev allikevel ut resept i tilfelle det plutselig skulle bli nødvendig. Hun foreslå også cartrophen-behandling, men jeg forsto det som hun ville prøve en ting av gangen for å finne ut hva som hjelper/ikke hjelper. Jeg ble skikkelig optimistisk etter timen med henne! 

Onsdag kveld ble Pie ganske stiv og lå veldig mye rolig, men jeg avventet smertestillende. Torsdag var hun veldig stivbent og kviet seg for å bevege seg da vi sto opp, men hun kviknet til på morgenturen og lekte og koste seg. På torsdag kveld ble hun virkelig dårlig. Vi var borte noen timer fra ettermiddagen, og da vi kom hjem virket det som hun ikke visste hvordan hun skulle komme seg ett skritt videre. Hun var helt død i øynene og ble bare redd når vi skulle prøve å hjelpe henne :( Jeg ga henne smertestillende, og klarte etterhvert å hoppe opp i sofaen hvor hun sovnet. Dagen etter avtalte jeg med vet at hun skulle få smertestillende noen dager til, før vi prøver uten for å se om kirobehandlingen har funket. I kveld skal hun etter planen ikke få smertestillende (24-timers virkning).

Det jeg har sett med smertestillende er at hun blir en helt annen hund enn jeg har sett på lenge. Flere har skrevet at jeg kommer til å merke når hun ikke har det bra lenger og sånn, men jeg ble skremt av å oppdage hvordan hun har klart å forandre seg gradvis fra kjempeglad og leken og insisterende til litt mindre glad og roligere og mindre "masete" uten at noen av oss la merke til det. Hun spoler mindre rundt ute og kommer ikke lenger i 220 rundt hushjørnet når hun er ute i hagen. Jeg har egentlig tenkt at hun bare har blitt en voksen og litt fornuftig hund, men da hun fikk smertestillende var det som å ha en fornuftig valp istedet. Hun har vært superglad i de to-tre dagene på smertestillende! Så... det er ikke bare bare å vurdere sin egen hunds form objektivt når ting skjer gradvis.

Fremover: avtalen er å kontakte veterinæren over helgen for å vurdere virkningen av kiro. Antageligvis en ny kiro-behandling. Hvis Pie går tilbake til å bli mindre glad og aktiv nå som stølheten etter kiro-behandling skal ha avtatt, så er jeg mer på vakt nå og kommer til å gi henne smertestillende daglig.

Jeg har prøvd å skrive så ærlig som jeg kan, og når jeg leser over så må jeg innrømme at jeg hadde tenkt litt at det er ille å utsette hunden for behandling som gir flere dagers ubehag... Da vi satt i sofaen og hun endelig sovnet på torsdag så lurte vi veldig på hva vi holder på med. Nå som hun er så innmari lykkelig igjen så lurer vi litt mindre, men veien fremover er usikker, for å si det mildt.

 

Skrevet

 

20 minutter siden, Helianthus skrev:

Så... det er ikke bare bare å vurdere sin egen hunds form objektivt når ting skjer gradvis.

Nei, det er det ikke, det er noe av det vanskeligste du kommer til å gjøre fremover det, og folk som sier at du kommer til å se på hunden din når hun har mer vondt eller blir verre, vel.. Det er ikke min erfaring. Det er drit-vanskelig å vurdere formen til en hund du ser hver dag, som du har et forhold til, som du ønsker et annet og bedre liv for. Det du kan gjøre, er å få noen du stoler på til å se på henne med jevne mellomrom, som kan/tør/vil fortelle deg om Pie blir bedre eller dårligere. Da har du et slags sikkerhetsnett, og kanskje du slipper noe av den evige kverninga om hvordan formen er, er hun bedre, er hun dårligere, hvor mye dårligere, osv. 

Æsj, jeg håper dere får mange gode år sammen fremover, det er så utrolig kjipt med sjuke unghunder! :hug:  

Skrevet

Kan gi en anbefaling som jeg fikk av min veterinær. Skriv en liste over hunden din sine 10 favoritt ting, så en gang i uken setter du et kryss ved ca hvor mange ganger hunden har gjort disse tingene... Når noen ting begynner å få veldig få kryss ser du lettere at formen har blitt dårligere. 

Når Turbo, tolleren, ble syk begynte jeg å skrive dagbok hver dag. Skrev ned turer og hvordan han hadde oppført seg. For meg var det eneste måten å holde oversikten over progresjonen. Og stol på magefølelsen din. Du kjenner din egen hund bedre enn du tror

  • Like 7
Skrevet
11 timer siden, Tuvane skrev:

:hug:

Takk! Jeg vet hva du tenker selv om du ikke sier noe. Eller egentlig ikke, men jeg vet hva jeg ville tenkt hvis jeg leste noen andre som skrev det samme som meg :(

11 timer siden, 2ne skrev:

Nei, det er det ikke, det er noe av det vanskeligste du kommer til å gjøre fremover det, og folk som sier at du kommer til å se på hunden din når hun har mer vondt eller blir verre, vel.. Det er ikke min erfaring. Det er drit-vanskelig å vurdere formen til en hund du ser hver dag, som du har et forhold til, som du ønsker et annet og bedre liv for. Det du kan gjøre, er å få noen du stoler på til å se på henne med jevne mellomrom, som kan/tør/vil fortelle deg om Pie blir bedre eller dårligere. Da har du et slags sikkerhetsnett, og kanskje du slipper noe av den evige kverninga om hvordan formen er, er hun bedre, er hun dårligere, hvor mye dårligere, osv. 

Æsj, jeg håper dere får mange gode år sammen fremover, det er så utrolig kjipt med sjuke unghunder! :hug:  

Det er veldig fint at du sier dette, og historien er jo full av hunder og andre dyr som har blitt holdt liv i altfor lenge, mange fordi eieren har sett seg blind på hunden. Jeg kommer til å nevne det for andre, men tror det blir vanskelig at andre ser på henne, for hun er jo så glad når det skjer noe. Når det kommer besøk eller hun ser en katt eller leker med ballen osv så gir hun nok blaffen i smerten. 

Ja, det er fælt. Spesielt når vi vet hva det ender med til slutt.

 

34 minutter siden, Turb skrev:

Kan gi en anbefaling som jeg fikk av min veterinær. Skriv en liste over hunden din sine 10 favoritt ting, så en gang i uken setter du et kryss ved ca hvor mange ganger hunden har gjort disse tingene... Når noen ting begynner å få veldig få kryss ser du lettere at formen har blitt dårligere. 

Når Turbo, tolleren, ble syk begynte jeg å skrive dagbok hver dag. Skrev ned turer og hvordan han hadde oppført seg. For meg var det eneste måten å holde oversikten over progresjonen. Og stol på magefølelsen din. Du kjenner din egen hund bedre enn du tror

Det var ikke så dumt! Jeg tenkte på det i går, hvordan hun sakte men sikkert har sluttet å gjøre ting som jeg har avskrevet som at hun bare har blitt voksen. På smertestillende gjorde hun plutselig flere av disse tingene igjen. De kan jeg skrive ned (tigge popcorn i sofaen og sånn :icon_redface:).

***************

Tusen takk for alle svar og sympati! :)

 

Skrevet

Vondt å lese og ønsker dere lykke til :hug:

Ang det med å se hvor vondt hunden har det, når det skjer gradvis..
Jeg har en hund som fikk forkalkninger i ryggen etter en skade- hun feilbelastet lenge uten at jeg fikk det med meg, men da jeg endelig SÅ det, så hadde hun låsninger ifra hale til hode- skjevt bekken og ja... Og når hun da hadde blitt behandlet noen ganger så jeg så lyset komme tilbake i øynene, så var det først DA jeg skjønte hvor plaget hun hadde vært. Følte meg som verdens verste hundeeier :hmm:
Hun ble da pensjonert fra konkurranser og har blitt jevnlig behandlet (osteopat) og får tilskudd som har hjulpet mye. 
Vært FIN i formen i mange mnd og ikke sett antydning til noen vegring for å hoppe osv som var første tegnet på at noe var feil igjen. 
Men allikevel hvor fin hun har virket (og jeg følger med som en smed!) så har hun nå plutselig blir enda BEDRE- Hun oppfører seg som en valp igjen (hun er 9 år) hopper etter snøballer og tar saltoer i forsøket (jeg holdt på å få hjerteinfarkt) leker og raser- så tydeligvis så har hun IKKE vært så bra som jeg trodde- Det er faktisk litt skummelt hvor fin hun er nå...

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men er veldig enig i at det er kjempe vanskelig å se hvor smertepåvirket de er når det går så gradvis.
Jeg skal nå begynne å filme henne litt i f.eks lek med de andre hundene, på turer, av bevegelser osv- så jeg har noe å sammenligne med senere- og nyyyyyter hver dag hun er som hun er nå :wub: Og også skrive ned notater tror jeg er lurt :)

  • Like 4
Skrevet

Når Dill blir sånn "drastisk" dårligere og stivere så er det betennelse et sted, betennelsesdempende og smertestillende har roet det ned igjen også er han seg selv igjen lenge. 

Ellers enig med Tone, finn noen som kan vurdere hunden din som kjenner dere. Jeg har en veterinærvenninne som har lovet å si ifra når det begynner å nærme seg at "nok er nok". For det ER kjempevanskelig å vurdere selv!

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...