Gå til innhold
Hundesonen.no

HD - hva gjør jeg nå?


Recommended Posts

Jeg har vært hos veterinæren for å snakke om hva vi gjør videre etter at (rutinemessig) hd-røntgen avslørte grad E men hhv markant og begynnende forkalkninger på venstre og høyre side. Albuene er fine og veterinæren, som også er kiropraktor, kjente over hele hunden uten å finne noe annet. 

Hunden er en working kelpie tispe på 18 kg, og hun er snart 2 år gammel. Hun halter ikke, men er stiv når hun reiser seg etter å ha sovet, spesielt etter å ha løpt rundt og lekt løs ute. Jeg ser også at hun skjelver lett i lårene innimellom. Men som sagt, hun halter ikke og er en aktiv og ivrig og glad hund.

Iflg veterinæren så er det to gode løsninger; 1) sette inn kunstig hofteledd og 2) fjerne lårhodet og la musklene gjøre jobben. I utgangspunktet var/er jeg skeptisk til operasjon, men jeg ble veldig i tvil når veterinæren sier at en hund med sånne hofter og de symptomene jeg har nevnt nok har konstante smerter. Jeg så for meg et liv med fysioterapi og styrkeøvelser, men nå høres det ut som det eneste som duger er kirurgi.

Jeg rakk dessverre ikke å stille henne spørsmål som er viktige, feks:

a) Hva skjer etter operasjonen hvor man fjerner lårhodet? Hvor lenge må hunden holdes i ro? Hvor lenge må hunden behandles forsiktig/begrenses? Jeg ser ikke så lyst på å holde henne i ro i ukes- eller månedsvis, egentlig. Er det noen her som har latt sin egen hund gjennomgå denne operasjonen, og var det vellykket? Vil du i tilfelle anbefale meg å la hunden gjennomgå denne operasjonen? Hva koster en slik operasjon ca?

b) Dere med hunder med sterk grad HD, hva har dere valgt å gjøre med deres hunder? Og hva har dere blitt anbefalt? 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så vidt jeg husker fra bildene du la ut i HD/AD tråden så hode på femur ok ut? 

Jeg valgte avlivning fremfor en større opersjon av min valp. De operasjonene jeg fikk foreslått var såpass omfattende og krevde at hunden var på ett veldig lite begrenset område over mange uker. Jeg fikk se røntkenbilder av flere suksessfulle opersjoner, og videoer av hunder som har gjenomgått forskjellig HD-operasjoner.

Min valp fikk gjennomført en mindre opersjon (pectinectomi), men når den opersjonen ikke hjalp slik vi håpet fikk han slippe. 

Vi diskuterte 3-4 forskjellige opersjoner som kunne ha vært gode alternativer, men for min del var det for liten garanti for at valpen ville få ett ok liv.

Fordelen din er at du har en relativt liten hund.

Ulempen er at det allerede er forkalkninger.

Jeg vil ikke anbefale eller fraråde operasjon. Det jeg vil si er at tenk deg godt om før du gjennomfører en opersjon, og få et klart bilde av hva du kan forvente deg i forhold til begrensing av hunden og opptrening. Jeg tror det er der det går galt for de fleste etter operasjon. Alt for mange tar seg vann over hode og går for fort frem fordi hunden virker så mye bedre i etterkant av operasjonen. 

Hva opersjon i Norge koster er jeg usikker på.

 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg aldri hatt hund med hd. Men hadde en gang en valp med ocd. Spørsmålet til vet. ble da: vil denne hunden kunne bli en aktiv jakt og trekkhund med opperasjon? Siden svaret ikke gav noen garanti for JA, så fikk valpen en siste tur i skogen... 

Nå kan jo din hund få henge med så lenge det fungerer. Men å opperere en hund av aktiv bruksrase, da skal du vel ha svært gode prognoser for at den kan leve det livet den er laget for? 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg har aldri operert hund med HD, men hadde ei rottweilertispe som røyk korsbåndet (for mye motor i forhold til karosseriet - hvilket ikke er uvanlig på rasen). Hun ble operert - og måtte være i bur i tre måneder før hun kunne få tilnærmet normalt med mosjon, var i full vigør etter 4 måneder. Det er det verste jeg har gjort mot en hund noen gang. Det var helt grusomt å se den aktive, lekne og treningsvillige hunden ligge i ro i et bur foruten 5 min. sakte gåing en gang i timen de første fjorten dagene - deretter økte jo aktiviteten for hver uke, men i bånd  - leeeeenge.
Jeg bestemte meg da for at jeg aldri noensinne skulle utsette en hund for en operasjon som krevde så lang rekonvalens. Da får den heller slippe - og jeg hører nå at folk sier "den får det jo bra etterpå" - men det hjelper ikke, for meg var det helt grusomt, og hunden var rett og slett deprimert.  Det skal rett nok sies at jeg nok ville sett an type hund, for klart - hadde det skjedd frallen så hadde det ikke vært noe stress, hun synes det er stas å ligge i sofaen under tepper liksom. Belgeren - aldri i verden - da hadde han fått smertestillende (rimadyhl) til det ikke funka mer og så hadde han fått slippe.

 

Jeg vet - ikke spesielt oppløftende, men det er i alle fall sånn jeg føler det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, Belgerpia skrev:

Jeg har aldri operert hund med HD, men hadde ei rottweilertispe som røyk korsbåndet (for mye motor i forhold til karosseriet - hvilket ikke er uvanlig på rasen). Hun ble operert - og måtte være i bur i tre måneder før hun kunne få tilnærmet normalt med mosjon, var i full vigør etter 4 måneder. Det er det verste jeg har gjort mot en hund noen gang. Det var helt grusomt å se den aktive, lekne og treningsvillige hunden ligge i ro i et bur foruten 5 min. sakte gåing en gang i timen de første fjorten dagene - deretter økte jo aktiviteten for hver uke, men i bånd  - leeeeenge.
Jeg bestemte meg da for at jeg aldri noensinne skulle utsette en hund for en operasjon som krevde så lang rekonvalens. Da får den heller slippe - og jeg hører nå at folk sier "den får det jo bra etterpå" - men det hjelper ikke, for meg var det helt grusomt, og hunden var rett og slett deprimert.  Det skal rett nok sies at jeg nok ville sett an type hund, for klart - hadde det skjedd frallen så hadde det ikke vært noe stress, hun synes det er stas å ligge i sofaen under tepper liksom. Belgeren - aldri i verden - da hadde han fått smertestillende (rimadyhl) til det ikke funka mer og så hadde han fått slippe.

 

Jeg vet - ikke spesielt oppløftende, men det er i alle fall sånn jeg føler det.

Jeg hadde omtrent samme regimet her etter at Tonks hadde hofta ute av ledd (påkjørsel). Jeg synes dog det var verdt det, kanskje fordi hun fortsatt var valp. Jeg venta ekstra lenge før hun fikk være løs, fordi det var helt ekstremt med is (altså glatt) den vinteren der, så jeg turte rett og slett ikke, i frykt for at den skulle poppe ut igjen. Hun ble friskmeldt da hun ble HD-røntget rett over et år gammel (mars) og fikk A på begge hofter, først da turte jeg å løsne tøylene. Jeg synes det var verdt det fordi hun hadde hele livet foran seg, og hun er en velfungerende og frisk hund den dag idag. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt 2 hunder med HD grad E, og jeg valgte å ikke operere noen av de. 
Den første fungerte relativt bra, med smertestillende. Men hun ble bare 3 år og 8 mnd gammel. Tung rase.
Hun hadde nok fint klart en operasjon og all den tiden de må være i ro i ettertid, men hun hadde så pass mye mentale problemer at det var ikke verdt det. Så vi gjorde fysioøvelser på egenhånd, med fitpaws baller, og vanntredemølle hos en klinikk etc.

Hund nr 2 var en cattledogvalp/unghund, og han hadde en del verre hofter enn hund nr 1. 
Han hadde nok aldri klart å holdes i ro over så mange mnd etter en operasjon, han hadde for mye energi. Så det føltes som mishandling å skulle gjøre noe sånt. Til og med veterinær frårådet operasjon, da mye pga hoftenes tilstand. 
De opererer vel kun 1 hofte om gangen (?), og hoftene hans var så dårlige at den hoften som ikke ble operert først aldri ville klart å støtte kroppen den tiden til neste operasjon. Det var egentlig kun muskler som holdt ting på plass hos han.
Så han fikk smertestillende til det ikke fungerte lenger, og så fikk han slippe. 1 år gammel.

Man må nesten veie det positive mot det negative, og være litt realistisk. Og objektiv. 
Hva er prognosene? Vil hunden fungere optimalt i ettertid? Vil hunden klare den lange rekonvalesenstiden? 
Hadde hund nr 1 ikke hatt mentale issues, så hadde jeg mest sannsynlig fortsatt valgt å ikke operere. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svarene deres! Jeg setter stor pris på ærligheten, selv om den til tider er brutal (det var jo ærlighet jeg ønsket!)

Jeg tør ikke å tenke på å holde hunden i ro i flere uker, og enda verre om det blir måneder! Nå har jeg forstått det slik at den operasjonen hvor lårhodet fjernes ikke krever like mye ro som den andre operasjonen, men hunden må jo allikevel begrenses/holdes i ro i tre uker og deretter trenes opp. Og det må gjøre i to omganger, noe som også teller. I utgangspunktet er hunden en ideell kandidat for begge operasjonene, men jeg har veldig lite lyst til å la henne gjennomgå en operasjon som hun uansett ikke blir 100% bra av.

Når det gjelder å bytte hoftekuler for 200 000 kroner er nok ikke aktuelt økonomisk uansett, og der er rekonvalesenstiden mer som den @Belgerpia opplevde med sin rottweiler, noe som gjør det helt uaktuelt.

Jeg dro til veterinæren for å se på mulige behandlinger (hva gjør jeg fremover?) og kom ut igjen med to anbefalinger, operasjon og operasjon. Jeg prøvde å nevne styrkeøvelser, smertebehandling og fysioterapi, men hun var veldig klar på at hunden har vondt siden hun viser stivhet og at det eneste som kan løse det problemet er operasjon. Det skjønner jeg jo, men jeg hadde forventet alternative forslag  for å gjøre livet hennes så bra som mulig så lenge som mulig.

Jeg kom liksom ut igjen like klok, for jeg hadde lest meg opp på mulighetene på forhånd og bestemt at operasjon ikke var aktuelt før jeg dro dit.

Oppdretteren er veldig pragmatisk oppi det hele. Hun har tilbudt meg å levere tilbake hunden og få en ny valp av henne. Planen hennes er da å gi hunden smertestillende og la henne gjete sau og kose seg så lenge hun orker, og så la henne slippe når smertestillende ikke virker lenger. I teorien en fantastisk plan, ikke minst for hunden som får gjøre det beste i verden, men det klarer jeg nok dessverre ikke.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Helianthus skrev:

 

Oppdretteren er veldig pragmatisk oppi det hele. Hun har tilbudt meg å levere tilbake hunden og få en ny valp av henne. Planen hennes er da å gi hunden smertestillende og la henne gjete sau og kose seg så lenge hun orker, og så la henne slippe når smertestillende ikke virker lenger. I teorien en fantastisk plan, ikke minst for hunden som får gjøre det beste i verden, men det klarer jeg nok dessverre ikke.

For en flott oppdretter du har som kommer med det forslaget til deg, selv om du kanskje velger å ikke ta det. :wub:

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner to som har fått fjernet kulen og trent opp igjen hundene. Jeg kan ikke gå inn på detaljer, for dette var før min tid som bekjent av det. Men ingen av hundene ble eldre enn ca 5 år. Begge byttet bare ene hoften (en pga ulykke og en pga HD)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, MaritaS skrev:

For en flott oppdretter du har som kommer med det forslaget til deg, selv om du kanskje velger å ikke ta det. :wub:

Ja, helt enig! Det var et flott tilbud til både meg og hunden, men nå er det engang slik at hunden er vant til oss og livet hos oss (og å være enehund ;) ), og da blir det for skummelt å sende henne avgårde til et nesten ukjent sted hvor hun blir en av mange hunder. Sikkert teit av meg å tenke sånn, for hun trives jo godt blant sine egne også, men tenk om hun ikke gjør det.. osv.

2 minutter siden, JeanetteH skrev:

Kjenner to som har fått fjernet kulen og trent opp igjen hundene. Jeg kan ikke gå inn på detaljer, for dette var før min tid som bekjent av det. Men ingen av hundene ble eldre enn ca 5 år. Begge byttet bare ene hoften (en pga ulykke og en pga HD)

Veterinæren skrøt veldig av metoden, men det er også den mest risikable. Mest pga infeksjonsfaren, slik jeg forsto. Ble hundene avlivet pga hoftene, vet du det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Helianthus skrev:

 

Veterinæren skrøt veldig av metoden, men det er også den mest risikable. Mest pga infeksjonsfaren, slik jeg forsto. Ble hundene avlivet pga hoftene, vet du det?

Slik jeg har forstått det ja. Belastningskader andre steder i kroppen, rygg og muskler eller motsatt hofte. 

Gull derimot vet jeg mange har lykkes med, men vet ikke hva som var utgangspunktet på de hoftene. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, JeanetteH skrev:

Slik jeg har forstått det ja. Belastningskader andre steder i kroppen, rygg og muskler eller motsatt hofte. 

Gull derimot vet jeg mange har lykkes med, men vet ikke hva som var utgangspunktet på de hoftene. 

Akkurat, det høres jo naturlig ut. Nå er Pie en lett og ung hund, så det er ikke sikkert risikoen for det er like stor, men mulige belastningsskader må være en del av den totale vurderingen. 

Ja, jeg spurte om gull også, men fikk egentlig ikke noe svar. Hun ville operere. (punktum) :ahappy:

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har fått fjernet hoftekulen på en hund, og hun fikk et nytt liv etterpå.
Det var moren til den jeg har nå, og hun hadde fått veldig store belastningsskader etter et beinbrudd som valp, og som grodde skjevt. Hun hadde store smerter, og da vi endelig fikk tak i dyktige veterinærer som gav oss den muligheten, (andre hadde kun sagt smertestillende, og at hun bare later som:huh:) så var valget enkelt for vår del.
Røntgen viste en hoftekule som var helt bortspist, og spissen gnog seg inn i hofteleddet. Det var helt ****** å se på.
Nå var hun en voksen hund, og en veldig lett en som sådan, som veldig gjerne sov en uke i strekk på sofaen, så rekonvalesens var ikke det som bekymret oss. I tillegg var andre siden fin, så hun hadde et godt utgangspunkt.
Det var nesten utrolig å se hvor fort hun ble bedre, man kunne se noen dager etterpå at hele hunden slappet av. Så hun hadde hatt veldig store smerter som hun hadde skjult litt for bra, og når roten til det vonde var borte, da blomstret hun. 

Dessverre døde hun av andre årsaker to år etterpå (akutt sepsis med organsvikt, 10 år gammel), men hun hadde to veldig fine år etter operasjonen, og vi angrer ikke en dag på at vi gjorde det.

Men, jeg er faktisk litt usikker på om jeg ville gjort det på din hund. Mtp at det allerede er forkalkninger, og at begge sider er problematiske, så blir det i tilfelle to operasjoner, to rekonvalesensperioder og ikke garanti for at hun får det bedre. 



 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tidligere hatt en hund med e hofter.  Jeg ble anbefalt av vetrinæren å ikke operere, og heller satse på kvalitet foran kvantitet. Hunden fikk glucosamin tilskudd,  samt bruk av bot dekken fra 1 1/2 års alder.

På vinterstid fikk han noen behandlinger på vibragulv. Det kom en kiropraktor på besøk i forbindelse med kurs og da  fikk han 1 behandling der, samt at jeg fikk tips om forebygging. Han viste dog ikke tegn til smerte/ubehag før han fikk en annen skade i ryggen ved 5 års alder. Etter flere runder med smertestillende og økning av dose som stadig ikke virket ble han avlivet. Vet kunne ha operert ryggen men prognosene var dårlige grunnet hoftene. Den eneste de kunne si med sikkerhet var at rehabiliteringen ville bli lang og smertefull. 

På omtrent samme tid hadde en annen hund av samme rase d hofter. Denne hunden fikk satt inn gullstifter ved ca 2 års alder. Hunden ble avlivet ved ca 4-5 års alder da hunden hadde store smerter. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke noe fornuftig å komme med. Men fy for en kjip situasjon, og kudos til oppdretter for løsningsforslaget, selv om det kanskje ikke er gjennomførbart for deg. :hug: Jeg ville nok bedt om second opinion hos en annenveterinær før jeg tok en avgjørelse den ene eller den andre veien. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er utrolig rart av en veterinær å gi deg kun 2 alternativer, og begge er operasjon. :huh:
Det at en hund viser tegn til stivhet betyr ikke at den har så mye smerter at den MÅ ha operasjon. 

HD grad E er ikke ensbetydende med at hunden har veldig mye smerter. Man kan prøve ut nsaids og se om hunden endrer atferd.
Bouviertispa mi med grad E gikk uten smertestillende ganske lenge.
Hun fikk selvsagt smertestillende den siste tiden, og før det brukte vi mye tid på å bygge muskler. Muskler er det viktigste ved HD!

Men det er mye en kan prøve ved HD, og jeg hadde tatt veterinæren sin "ut ifra røntgenbildene så er bikkja NØDT til å ha smerter" med en klype salt. Tror DU at hunden har smerter? Hvis ja, gi den NSAIDS, eller prøv cartrophen (men ikke samtidig. :P ).
Glucosamin, omega 3, svømming eller vanntredemølle, fysiotrening. Bygg muskler på bikkja! Gå i ulendt terreng.

Operasjon er ofte siste utvei ved HD, og selv da hadde jeg nok aldri valgt det selv. 
Oppsøk en annen veterinær for en second opinion. Jeg har selv aldri blitt anbefalt operasjon på HD hundene mine, så syns det er rart veterinæren pusher sånn på det.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Raksha skrev:

Har ikke noe fornuftig å komme med. Men fy for en kjip situasjon, og kudos til oppdretter for løsningsforslaget, selv om det kanskje ikke er gjennomførbart for deg. :hug: Jeg ville nok bedt om second opinion hos en annenveterinær før jeg tok en avgjørelse den ene eller den andre veien. 

Akkurat det jeg skulle til å skrive. Høres ut som en noget snodig veterinær.

@Helianthus Jeg har ingen erfaring med HD, annet enn min egen, og jeg trenger ikke operasjon foreløpig, så jeg har ikke noe glupt å tilføye her. Annet enn kanskje å si at min lett-middels grad HD, antakelig uten forkalkninger foreløpig, faktisk kjennes hele tiden når jeg kjenner etter, og til tider gjør sabla vondt, så jeg kan ikke se for meg annet enn at E-hofter med forkalkninger er pukka nødt til å gjøre vondt.

Jeg føler veldig med deg her, Helle, det er en marerittsituasjon for alle dyreeiere. Vi er i lignende situasjon med en katt nå, og diskuterer nesten daglig når tiden er inne. Vi er skjønt enige om at han ikke skal gå gjennom en vinter til, så til det vil bli senest til høsten. Spørsmålet er om han skal lide seg gjennom resten av denne vinteren for å få en sommer med varme og forhåpentligvis bedre skjelett. Det vil i så fall være for vår skyld, ikke hans, for han har jo ikke begrep om kjøping av tid osv. For meg føles det veldig feil, men klarer liksom ikke helt å bestemme meg likevel, selv om jeg egentlig vet hva som er rett. Vrient, det der, med de dustete følelsene som alltid skal blande seg inn i fornuften. :hug:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dill har HD E og her er det ikke aktuelt med operasjon siden han uansett også har short ulna og alle feilbelastninger kan bli katastrofale. Det betyr at vi må gjøre som endel andre her har valgt, satse på styrke, behandlinger og smertestillende. Nå har jeg jo nettopp hatt en tråd der jeg sier det er vanskelig å vurdere smertegrad, men etter å ha fulgt med før, under og etter aktivitet klarer jeg ikke se at han har det så veldig ille. Dette gjør vi: 

- Jevnlige behandlinger med massasje og laser hos ei som er utdanna innen massasje, fysio og rehab. 

- Fitbone 3 dager i uken, 2-3x1 minutt (det som er det fine med fitbone er at vi forsiktig kan legge press på beinet sånn at han blir "tvunget" til å bruke begge bakbena i styrketreningen). 

- Turer i skog og mark, god oppvarming og nedgåing. 

- Back on track 

 

Vi har ikke brukt noe smertestillende som har fungert enda men finner vi noe som fungerer greit er det aktuelt. Det er helt tydelig at de dagene han får ganske mye (faktisk) variert mosjon så ser bevegelser og kroppen mye bedre ut enn roligere dager. Altså er det å ligge i ro og bli stiv og støl det verste han kan gjøre. Ellers er det noen som nevnte gullimplantater i hoftene. Jeg har ikke kikket noe på det, men det kan du jo gjøre som et alternativ? 

Hvor gammel Dill blir gjenstår jo å se, han var like gammel som din når han begynte å vise symptomer og ble røntget (han har E på ene, C/D på andre og forkalkninger). Men han skal heller få et rikt liv med fornuftige begrensninger og ha det kjekt. Så håper jeg vi har han til han blir 4-5 i alle fall. For oss betyr det at agility er skrinlagt men at han får trene litt lp og rally fordi han elsker det, feks.

 

Edit: Også glemte jeg svømming. Prøver å svømme litt med han. Til sommeren tror jeg han skal få seg badekar på terrassen :P 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva var planen din med denne hunden? Ble hun kjøpt som en kosehund eller konkurransehund?

Helt ærlig så hadde jeg nok enten avlivet eller sendt hunden tilbake til oppdretter. Operasjon av begge hofter har jo ingen super prognose for å bli så veldig bra, og dersom dette er en hund du hadde tenkt til å bruke til noe fornuftig, er det i det hele tatt sannsynlig at du får brukt den til noe? Det kan jo kanskje fungere en periode på smertestillende og betennelsesdempende, men hva slags liv er det for en ung hund?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke helt lett å like det du skriver, @Tuvane , men jeg har jo vært inne i samme tankebaner som deg, og som @Lene_S : når er nok nok, er det nå før hunden får problemer eller når den virkelig begynner å vise smerter? En ting er at JEG ikke ønsker ha et hundeliv som dreier seg om veterinærbesøk og fysioterapi og smertelindring - det må jeg bare leve med om jeg må, men hva er best for hunden? På den ene siden har vi hoftene som det bare går en vei med, og på den andre siden har vi en utrolig glad og bra hund som elsker å løpe og trene og leke enn så lenge. 

Planen med henne var en familiehund/treningshund. Hun er drømmehunden bortsett fra hoftene, så dette er så utrolig bittert og trist. Jeg overlever å ikke kunne bruke henne, men jeg kommer til å la henne være aktiv så lenge hun lever. 

Er det mange som tenker som Tuvane?

Edit: Jeg setter pris på ærligheten, bare så det er sagt!

Endret av Helianthus
La til en kommentar.
Lenke til kommentar
Del på andre sider



:hug:Så utrolig trist å lese! :no:

Jeg tenker ikke som @Tuvane :P Du sier hun er stiv når hun reiser seg og ellers virker hun glad og fornøyd. Da ville jeg gitt det tid jeg. Så fort hunden viser store smerter og mister humøret, vel da er det nok. 

Asti ble jo aldri bra etter kneoperasjonen, han lever livet som en frisk hund. Når humøret daler og han slutter å være Asti mer enn han er Asti, vel da er det nok.

Endret av Margrete
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Helianthus skrev:

Ikke helt lett å like det du skriver, @Tuvane , men jeg har jo vært inne i samme tankebaner som deg, og som @Lene_S : når er nok nok, er det nå før hunden får problemer eller når den virkelig begynner å vise smerter? En ting er at JEG ikke ønsker ha et hundeliv som dreier seg om veterinærbesøk og fysioterapi og smertelindring - det må jeg bare leve med om jeg må, men hva er best for hunden? På den ene siden har vi hoftene som det bare går en vei med, og på den andre siden har vi en utrolig glad og bra hund som elsker å løpe og trene og leke enn så lenge. 

Planen med henne var en familiehund/treningshund. Hun er drømmehunden bortsett fra hoftene, så dette er så utrolig bittert og trist. Jeg overlever å ikke kunne bruke henne, men jeg kommer til å la henne være aktiv så lenge hun lever. 

Er det mange som tenker som Tuvane?

Jeg skjønner deg veldig godt, og jeg hadde sikkert slitt veldig med avgjørelsen selv. Samtidig synes jeg ikke det er noe hundeliv for en aktiv og glad hund å måtte begrense seg eller operere for "å vare lengst mulig". Derfor synes jeg oppdretters løsning høres veldig grei ut, selv om det kanskje er det som er verst for deg.

Hunder viser ikke nødvendigvis hvor vondt de har, og dersom veterinæren mener at hoftenes tilstand medfører konstante smerter, har hunden det da bra, selv om den er glad? Hun bør i alle fall få godt med smertestillende slik at hun ikke går å ha vondt, men smertestillende lindrer jo bare smertene, hoftene vil jo sannsynligvis bare bli verre og verre, og hunden vil bli mer og mer begrenset.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det kommer helt ann på hundens formål. Og så lenge hovedformål er familiehund + litt trening, så er det vel bare å la henne henge med så lenge hun ikke har plager. 

Det ville være anderledes om hun var innkjøpt for kun gjeting feks. Jeg ville ikke nølt med å avlive en jakthund med en slik framtidsutsikt. Mens canarioen fikk sulle rundt med sin albue i grad som skalaen ikke strekker til. Vel sluttet vi å konkurrere i lp, men det var pga mine bein, ikke bikkja sine :P

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Helianthus skrev:

Er det nå før hunden får problemer eller når den virkelig begynner å vise smerter? En ting er at JEG ikke ønsker ha et hundeliv som dreier seg om veterinærbesøk og fysioterapi og smertelindring - det må jeg bare leve med om jeg må, men hva er best for hunden? På den ene siden har vi hoftene som det bare går en vei med, og på den andre siden har vi en utrolig glad og bra hund som elsker å løpe og trene og leke enn så lenge. 

Planen med henne var en familiehund/treningshund. Hun er drømmehunden bortsett fra hoftene, så dette er så utrolig bittert og trist. Jeg overlever å ikke kunne bruke henne, men jeg kommer til å la henne være aktiv så lenge hun lever. 

Er det mange som tenker som Tuvane?

Edit: Jeg setter pris på ærligheten, bare så det er sagt!

Først svare på siste spørsmålet. Nei, jeg tenker overhodet ikke som Tuvane. Jeg skjønner tankegangen, men jeg er bare ikke enig. 
Jeg hadde muligheten til å sende bouvier tispa med HD grad E tilbake til oppdretter, jeg valgte å beholde henne. 
Altså, hvis du hadde klart å sende hunden tilbake så hadde jo ikke det vært noe forferdelig for hunden sin del, så det er mer det at jeg personlig ikke klarte å levere hunden tilbake. Et personlig valg. 
Men det jeg er uenig med er å avlive bare for å avlive, sånn i tilfelle hunden har det vondt. Bare for å være på den sikre siden.

Det er ikke snakk om å begrense hunden overhodet, du lar henne styre på som hun selv vil. Det er veldig lite man ikke kan gjøre med en HD hund. Og det er bedre å la henne ha et aktivt kort liv, enn å begrense henne i håp om at hun varer lenger. 
Hun blir kanskje ikke en gammel hund, men hun vil ha hatt et godt liv. 

En HD hund sitt liv dreier seg egentlig ganske lite om veterinærbesøk. Det dreier seg om smertelindring og å bygge muskler.
Trenger ikke gå til en fysioterapeut heller, man kommer langt med det man kan gjøre hjemme. Jeg gjorde all fysiotreningen med Bouvier'en min selv. 
Man kan ha en eneste time hos en fysioterapeut, og få en liste med øvelser man kan gjøre hjemme.

Man merker ofte (hvis man er litt observant og bevisst på det) når det blir nok for hunden, når hunden ikke er seg selv lenger. Når det ikke er like mye fart i den. Det går ofte mer på personligheten og væremåten til hunden, enn nødvendigvis hvordan hunden bruker kroppen, men det er greit å være bevisst på begge deler.
En grunn for å bruke nsaids tidlig er for å begrense feilbelastninger, og for å være sikker på at hunden ikke skjuler smerter, man kan jo fint gi hunden nsaids resten av livet uten konsekvenser.
HD er en degenerativ sykdom, og det går bare en vei, men det betyr ikke at man må løpe til veterinæren å avlive på dagen. :)

Røntgenbilder er veldig sjelden i samråd med hvordan hunden har det, utover de verste tilfellene. Man kan ikke se på et røngtenbilde og si hvor vondt denne pasienten har det. 
Jeg stoler også veldig sjelden på veterinæren sin mening om hvor vondt (eller lite vondt) mine hunder har det.

For å gi deg selv litt ro i sjela, så kan du jo begynne med å gi hunden nsaids. (når du samtidig får en second opinion hos en annen veterinær. :P ) Onsior og previcox har jeg god erfaring med. :)

Edit: Blir det ikke litt feil å sammenligne HD hos hund med HD hos mennesker? Mennesker har jo en helt annen belastning enn hunder, og derfor vil jeg tro HD hos mennesker er mer smertefullt enn hos hunder. 
Eller tar jeg helt feil her? Mennesker har jo den verste anatomien når det kommer til belastning, gleden av å stå på to bein.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...