Gå til innhold
Hundesonen.no

Trenger gode råd ang. usikker unghund som reagerer med utfall mot barn og fremmede mennesker.


Recommended Posts

Skrevet

Jeg har en jaktlabrador tispe på 1 år.  Kan nevne at hun er av de beste jaktlinjer og fra en seriøs oppdretter som driver med jakt selv.  

Allerede ved henting reagerte jeg på at moren hennes knurret mot min sønn og at valpene tok lite kontakt med oss.  Har selv oppdrettet flere kull, så jeg vet hvordan det burde ha vært.

Da vi fikk henne hjem viste hun seg å være veldig usikker mot folk og miljø, jeg stusset på dette, da jeg aldri har opplevd dette med tidligere hunder.   Hun trakk seg unna og fikk lov til det.  Når hun da ble litt eldre klarte hun å tilnærme seg greit.  Jeg innser nå i ettertid at miljøtreningen vi og oppdretter har drevet med, nok har vært altfor liten for akkurat dette individet (jeg burde ha sett det før).  Hun har ingen dårlige erfaringer med barn eller andre mennesker.

Kan nevne at jeg har lang erfaring med hunder og trening av hunder selv.  Hun er kjempelydig, veldig bra innkalling, førerorientert, reagerer veldig raskt, smarteste hunden jeg har hatt, er tøff i miljøsituasjoner (ingen usikkerhet her), absolutt ingen pinglehund.  Hun får søksoppgaver og aktivisering i tillegg til mye mosjon løs i skogen hver dag, hvor det går i hundre og tyve.  Kobler fint av inne. Hun er egentlig den beste hunden egenskapsmessig som jeg har hatt, om det ikke var for usikkerheten.   Grei mot andre hunder. Hun blir trent med positiv forsterkning og klare grenser. Hun blir ikke 'tatt' i disse situasjonene, da jeg tror dette vil forsterke usikkerheten.

Hjemme knurrer hun når vi får besøk (vi tar alltid positiv kontakt først med gjester og kontrollerer situasjonen), også mot kjente(ikke oss hun bor hos), men avreagerer etter noen minutter og da er de veldig stas.  Hun kan også gå rundt hjemme og boffe mot ingenting eller TV-en(skjer vel kanskje en gang pr dag, avreagerer relativt raskt). Vi bor langt ute på landet, så det er ingenting utenfor å reagere på. Våre barn er fra 11 og opp, deres venner er ok etter en liten stund.

Status er nå:

Hadde henne med på skolen til min sønn, hun klarte ikke å avreagere på barna der, ble redd og vi trakk oss ut av situasjonen.   Vi møtte da noen barn på hjemvei (hun var 100 meter fra meg), da var hun løs, reagerer med å løpe lynraskt bort til dem og har en bjeffende, truende adferd.  Hun går ikke på, men står 1 meter fra og bjeffer.  Jeg klarer å kalle henne inn, men det er en veldig ubehagelig situasjon.  Jeg skjønner ikke at hun kan reagere med så mye mot, når hun er så usikker på dem.  En farlig kombinasjon spør du meg.......

En lignende episode hadde jeg med en voksen nabo.  Hun var langt foran meg, ser ham, løper dit og blir stående og bjeffe mot ham.  Får igjen kallt henne inn og går bort til ham og hun får hilse på i eget tempo.

Når hun er med meg, så kan hun gå løs forbi på plass, fordi hun er under kommando (veldig lydig, ingen klatring på rangsstigen).  Hun kan ta kontakt med de fleste voksne som innbyr til kontakt, dog ikke uten boffing.

Har noen episoder, hvor hun er med meg i band uten kommando, og gjør utfall mot barn som passerer, med bjeffing og at hun går mot. (UFF…).

Tror ikke hun ville bite, men hun har en veldig negativ adferd.  Ser at den er for å skremme, så jeg prøver å løse situasjonene med henne.  Har startet å jobbe med kindereggmetoden, og tar henne med på steder for å eksponere henne for slike situasjoner på avstand under kontroll.  Jobber og lydighet med henne i nærheten av skoler og lignende. 

Det er lite aktuelt å omplassere henne, da hun neppe vil komme til noen som kan håndtere dette noe særlig bedre enn meg. 

Jeg lurer på om noen har noen gode råd?  Håper ting går seg til når hun blir noe eldre, men tror vel egentlig ikke det.  Ser vel for meg en fremtid på tå hev, og en hund som ikke kan gå løs hvor det er sjanse for å møte andre mennesker…….  Det er dessverre ikke slik jeg ønsker at en hund i vår familie skal ha det.  

Skrevet

Dette høres ikke ut som noen trivelig situasjon nei. Jeg tror det første jeg ville gjort var å holde henne i bånd og dermed hindre henne i å løpe bort til folk og bjeffe og skremme dem. Når hun gjør dette nå, kan det hende hun blir "tøffere" når hun blir eldre og dermed kan gå et skritt videre og kanskje nappe/bite i situasjonen. 

Nå er jeg overhodet ingen ekspert på adferd, men jeg tenker egentlig at jeg ville ha skjermet henne, jeg, slik at hun slapp å forholde seg til det hun faktisk synes er så skummelt. Det kan selvsagt være vanskelig å få til dette gjennomført, men jeg tror ikke det nødvendigvis er positiv å eksponere henne så mye for det hun er redd. Da er det bedre å vise henne at du tar kontrollen og la henne slippe å forholde seg til dette skumle, rett og slett. Jeg hadde en gang en valpekjøper som fikk en skikkelig b-hund fra meg. Han var redd mye, spesielt folk, og eier trente masse på at folk ga godbit og gjorde alt "etter boka". Det var først da vi ble enige om at det kanskje var like greit å droppe all denne treningen og heller skjerme ham fra det han syntes var skummelt, at hunden slappet av og fikk progresjon i livet (for å si det sånn). Det er ikke sikkert dette er løsningen - men jeg ville kanskje forsøkt det en stund slik at hun slipper å gå rundt og vente på når neste skumle episode skjer :)

Jeg tror det kan være vanskelig å få en hund med slik skepsis til mennesker helt 100% bra, man må lære seg metoder for å takle det på vegne av hunden - om det var forståelig. 

  • Like 3
Skrevet

Høres ut som dere er i trist situasjon om dagen. Jeg skal ikke uttale meg så mye hva gjelder råd, men jeg har egne erfaringer med en hund som minner veldig om din. Jeg har en corgi cardigan tispe, nå to og et halvt år gammel, som alltid har vært en usikker liten frøken. Innendørs og i ulike miljøer har hun alltid vært veldig sterk og god, lydig og førerorientert. Men helt fra 3-4 måneders alderen begynte hun å reagere på mennesker og barn. Likte ikke å bli klappet (noe som er en utfordring når man har en "søt dverg" av en hund, som alle vil hilse på) og trakk seg unna, fikk bust, la øra ned og bjeffet. Spesielt barn var en utfordring, disse begynte hun å reagere på fra avstand, gjerne 50-100 meter.

Man blir jo såklart fortvilet, men samtidig motivert til å finne en løsning og jobbe mot å få henne tryggere på mennesker. Vi forsøkte også gi folk vi kjente godbiter og på den måten få henne til å forbinde mennesker med noe positivt. Samtidig ble vi veldig strenge med fremmede mennesker vi møtte på tur, og sa at hun ikke skulle hilses på, slik at hun slapp å forholde seg til dette hver eneste dag. 

Absolutt ingenting fungerte, og det hele toppet seg når hun rundet året. Vi gikk fra å være aktive hundefolk som elsket å trene i den lokale hundeklubben til å kvie oss for å ha henne med i enhver situasjon. Hennes usikkerhet tok rett og slett overhånd i hele hundeholdet, og vi klarte ikke å se forbi det. Vi tok en lang pause fra all trening, kun tur i skog og mark, og hadde henne bare med om vi visste det var situasjoner hun vil mestre.

Men så skjedde utviklingen. Vi har i huset snakket mye om hva som egentlig har skjedd med henne, og vi har vel konkludert med at hun har blitt voksen og moden. En lang periode slapp hun å forholde seg til sin usikkerhet, og det kombinert med at hun utviklet seg mentalt har gjort henne _veldig_ godt. Fortsatt er dette en hund som er reservert ovenfor fremmede (ligger forøvrig i rasen) og på ingen måte digger barn, men det virker som hun har lært seg å forholde seg til det på en helt annen måte. Kommer det barn gående på fortauet vi går på, så rusler hun på andre siden, men ingen tegn på at hun synes det er ubehagelig. Fremmede folk overser vi som regel, og prøver de å ta kontakt med henne så går hun bare vekk. Uten at hu får lave ører eller bust, bare sier "jeg har ikke helt behov for å hilse på deg nå.." :) Men så har vi andre folk igjen, som hu kan være super begeistret for! Merkelig liten frøken. 

Som sagt, har ingen råd å gi. Men ville bare forklare hvordan det gikk for seg hos oss. Dem utviklet seg stadig, og for oss så var unghund perioden et absolutt toppunkt (eventuelt lavpunkt..) hvor vi ikke så noen utvei. Men gi henne litt tid, så vil kanskje mye bedre seg helt naturlig. 

  • Like 4
Skrevet

Jeg ville iallfall ikke tatt henne med på skolen igjen med det første, og hatt henne i bånd hele tiden. Altså skjerm henne til en viss grad, så kan dere heller trene på at mennesker er positivt i kontrollerte omgivelser inntil videre. Ikke la noen gå for fort frem med henne. Få folk som kommer på besøk til å først ignorere henne totalt, også kan de gi henne godbit når hun roer seg ned, så hun lærer at folk er positivt, og at de ikke "trenger" seg på henne uten at hun liker det. Pass på at folk respekterer kropsspråket hennes hvis hun viser at hun er usikker. Fortsett å terp på kindereggmetoden, og kanskje få folk dere møter på gata, som ønsker å hilse, til å gi henne godbit? (Hvis hun er usikker da så lønner det seg nok at de setter seg på huk litt på skrå fra henne). 

Tipper at alderen gjør ting enda verre enn det er i utgangspunktet. Så hvis du trener riktig med henne, eller hun ikke får noen særlig flere negative opplevelser, så kan det hende det blir litt bedre når hun blir voksen i hodet? 

Jeg tror jeg også ville trent på å bare være rolig i nærheten av folk/barn, uten at hun er i lydighet. Og om hun viser tegn til å reagere på noe så kanskje avled med godbit? 

Og du kan jo bruke nærmeste hundeklubb? På å trene på å være i nærheten av folk og hilse på folk. :) 

Skrevet

Har selv en usikker hund, men dette gjelder for så vidt bare hjemme, eller i enkelte hilsesituasjoner. Han er fem år nå til april, så hos oss har vi valgt å skjerme han, men dere har jo fremdeles mulighet. 

Det finnes et ord for det, men jeg kommer ikke på det her og nå:
Hva med å belønne henne for å se på det som er skummelt? Målet er selvsagt at hun etterhvert assosierer fremmede mennesker med mye ros og belønning, og hun vil da vende seg til deg. Har ikke prøvd dette selv, men har hørt at det fungerer på noen!

Skrevet
54 minutter siden, bjeffemonster skrev:


Det finnes et ord for det, men jeg kommer ikke på det her og nå:
Hva med å belønne henne for å se på det som er skummelt? Målet er selvsagt at hun etterhvert assosierer fremmede mennesker med mye ros og belønning, og hun vil da vende seg til deg. Har ikke prøvd dette selv, men har hørt at det fungerer på noen!

Det pleier å kalles for "kindereggmetoden" :)

Skrevet
4 timer siden, Sofie & Aska skrev:
4 timer siden, bjeffemonster skrev:

Har selv en usikker hund, men dette gjelder for så vidt bare hjemme, eller i enkelte hilsesituasjoner. Han er fem år nå til april, så hos oss har vi valgt å skjerme han, men dere har jo fremdeles mulighet. 

Det finnes et ord for det, men jeg kommer ikke på det her og nå:
Hva med å belønne henne for å se på det som er skummelt? Målet er selvsagt at hun etterhvert assosierer fremmede mennesker med mye ros og belønning, og hun vil da vende seg til deg. Har ikke prøvd dette selv, men har hørt at det fungerer på noen!

Det pleier å kalles for "kindereggmetoden" :)

Hun nevner det også i posten sin at det er slik de nå jobber.

Skrevet
På 1/9/2016, 10:00:05, Nuttenufff skrev:

[..] Tror ikke hun ville bite, men hun har en veldig negativ adferd.  Ser at den er for å skremme, så jeg prøver å løse situasjonene med henne.  Har startet å jobbe med kindereggmetoden, og tar henne med på steder for å eksponere henne for slike situasjoner på avstand under kontroll.  Jobber og lydighet med henne i nærheten av skoler og lignende. 

Det er lite aktuelt å omplassere henne, da hun neppe vil komme til noen som kan håndtere dette noe særlig bedre enn meg. 

Jeg lurer på om noen har noen gode råd?  Håper ting går seg til når hun blir noe eldre, men tror vel egentlig ikke det.  Ser vel for meg en fremtid på tå hev, og en hund som ikke kan gå løs hvor det er sjanse for å møte andre mennesker…….  Det er dessverre ikke slik jeg ønsker at en hund i vår familie skal ha det.  

Control unleashed av Leslie McDevitt er perfekt for sånne hunder! "Kinderegg" er en del av de metodene hun bruker, men da kalles den Look at That (LAT).
Boken finnes både som fysisk bok og pdf, og den finnes oversatt til norsk. Jeg anbefaler den engelske versjonen for best utbytte. Det finnes også videoer som kan kjøpes "on demand" på Clean Run.
Her er boken: https://www.cleanrun.com/index.cfm/product/1328/control-unleashed.htm

Her er boken i ulike digitale format: https://www.cleanrun.com/index.cfm?category=701

Og her ligger videoene: https://www.cleanrun.com/index.cfm?fuseaction=category.display&category_ID=497 (Du ser etter de som heter noe med CU Games.

Det er også flere på det norske forumet http://www.modhund.no som liker CU-metodene.

Og en egen facebookgruppe, hvor Leslie McDevitt selv er aktiv:  https://www.facebook.com/groups/298300721554/

 

 

Skrevet
12 timer siden, Sofie & Aska skrev:

Det pleier å kalles for "kindereggmetoden" :)

Nei, det var ikke helt det jeg tenkte på! Om det er så veldig stor forskjell, det vet jeg ikke, men jeg tenkte spesifikt på "sladretrening" :)
 

8 timer siden, Perfect Image skrev:

Hun nevner det også i posten sin at det er slik de nå jobber.

Takk, det må jeg ha oversett. Men jeg tenkte på sladretrening, ikke kindereggmetoden. 

Skrevet
36 minutter siden, bjeffemonster skrev:

Nei, det var ikke helt det jeg tenkte på! Om det er så veldig stor forskjell, det vet jeg ikke, men jeg tenkte spesifikt på "sladretrening" :)
 

Takk, det må jeg ha oversett. Men jeg tenkte på sladretrening, ikke kindereggmetoden. 

Er ikke det akkurat det samme?

Skrevet
På 12. januar 2016 kl. 12.00.57, Sofie & Aska skrev:

Er ikke det akkurat det samme?

hehe jo, det er visst det! Jeg hører om både sladremetoden og kindereggmetoden, og har hele tiden trodd det har vært to forskjellige begrep. Jeg trodde kindereggmetoden gikk ut på å trene kontakt fra første stund, ikke at hunden etterhvert tok kontakt frivillig fordi at...

På 12. januar 2016 kl. 12.53.34, Helianthus skrev:

Så morsomt! Jeg fant denne da jeg googlet forskjellen på kindereggmetoden og sladremetoden:
http://hundesonen.no/topic/60505-kinderegg-metoden-passeringstrening/

Verden har heldigvis gått videre og redselen for å forsterke/belønne følelser er long gone :thumbs:

Ja, det er jo bare helt fantastisk!

Skrevet

Hei Nuttenuff, jeg har hatt og har samme problem med min hund. Hun er omplasseringshund og dårlig sosialisert, også sannsynligvis litt ymse erfaringer med folk. Hun har faktisk klart å jage bort både et barn og en voksen mann, ved to forskjellige anledninger. De trodde sikkert hun var farlig (begge Polakker, og har sikkert erfaring med noen mannevonde hunder der de kommer fra), men det er hun ikke, hun bare står på litt avstand og bjeffer og ser bisk ut. Akkurat slik som deg så får jeg kalt henne tilbake når hun har bjeffet fra seg og da hilser hun vanlig.

Jeg har måttet lære veldig mye for å få endret på dette, er jo selvsagt livredd for at det skal utarte seg.
Det jeg har gjort den siste tiden etter endel prøving og feiling er å alltid ha henne i bånd eller langline, så jeg unngår at hun får "øvd" på denne adferden. Jeg skjermer henne også fra situajsoner, slik som det blir foreslått lenger opp i tråden. Hun skal ikke måtte hilse på alle! Jeg prøver å se henne an, og å skjerme henne om jeg ser noe som helst usikkerhet. Om jeg er i tvil, skjermer jeg henne alltid. Jeg har måttet lære å bli avvisende og ignorere folk, og har ved en anledning "bjeffet" til noen "Ikke klapp hunden min!" da de prøvde å strekke ut hånden for å klappe henne idet vi gikk forbi.

Når vi møter mennesker på tur, så lager jeg en smattelyd rett etter hun har sett dem, og får henne til å følge meg i en bue rundt dem, så vi slipper å gå så nær.  Dette har jeg lært på kurs hos noen som er kurset av Turid Rugaas, det er hennes metode for å få hunden til å gå i slakt bånd. Det er veldig nyttig både med hensyn til kontakttrening og det at når hunden strammer båndet kan det oppstå "barriærefrustrasjon" og den kan føle seg fanget. https://www.youtube.com/watch?v=sCStWBwPaO0

Jeg bruker også sladremetoden/kindereggmetoden, både med ordet "bra", smattelyd og klikker, og det har resultert i at hun har begynt å automatisk se på meg når noe eller noen dukker opp.

Jeg trener ikke bare med mennesker, men med alle ting; biler, katter, hester, syklister, hunder, hva som helst som dukker opp som fanger hennes oppmerksomhet, slik at jeg får økt antall ganger hun ser på noe og så ser på meg og forventer en godbit.

Jeg trener på sitt når vi går tur, og å hoppe opp i veikanten og sitte der mens en forstyrrelse passerer, jeg later som jeg snakker med noen, mens hun sitter i ro og venter, slik at jeg kan bruke det når noen går forbi.

Jeg har funnet ut at nøkkelen er avstand. Har jeg nok avstand, så får jeg alltid belønne rigktig adferd (f.ex. se på meg, gå i bue, sitte, gå fot, snuse i bakken, se på forstyrrelsen etc.), men har jeg for lite avstand, er det alltid en sjanse for at hun gjør feil adferd (bjeffe på dem, stirre på dem, bevege seg mot dem).

Jeg har funnet ut at om hun lar være å bjeffe på noen to ganger på rad, så betyr ikke dette at det er blitt til en pålitelig adferd å la være, jeg har lært dette ved å gjøre den feilen å la henne gå løs fordi jeg tror hun har sluttet med det, og så har hun ikke det. Nå har jeg tenkt å ha henne i bånd/langline til hun har unngått å gjøre det over tid og jeg vet at adferden er pålitelig.

De bøkene jeg har brukt er Control Unleashed som er nevnt her, Klikkertrening og Dempende Signaler av Emma Parsons, Grisha Stewart - Behavior Adjustment Training http://empoweredanimals.com/proddetail.php?prod=MCH-0310   og Patricia McConnel - The Cautious Canine. Har også tenkt å kjøpe 100% Positiv Problemløsning http://www.canis.no/nettbutikk/omtale.php?id=1600&mid=395&ug= da jeg likte 100% Positiv Hverdagslydighet veldig godt.

Vi har hatt framgang, og kanskje særlig etter at jeg skjønte at jeg må skjerme henne, at sosialisering ikke handler om at hun "skal" møte mennesker, men heller at hun har en positiv opplevelse med dem uansett hvor stor avstand vi må ha til dem. Eller kanskje det var rett og slett fordi hun ble eldre. Hun begynte med denne adferden når hun var ca ett år, og nå er hun to og et halvt, så jeg har hatt ca ett år med prøving og feiling, og ca et halvt år med den "oppskriften" vi bruker nå. Vi treffer ikke så mange mennesker her jeg bor, og det er her hun gjerne vil jage bort folk, så det har ikke gått så raskt, men jeg ser jo at det går bedre.

Skrevet

Jeg leste denne artikkelen i går, og tenkte på denne tråden. Aktiviteter som gir hunden (og eieren) selvtillit er ikke dumt. Da får man fokusere på noe annet enn problemene (det i seg selv skaper et godt forhold mellom og samarbeid med hund og eier), og en større del av tiden går med til å ha det morsomt (=mindre tid til å ha det kjipt) :)

http://www.st.nu/medelpad/sundsvall/problemhund-blev-praktexemplar-efter-traning

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...