Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby- og barnetråden - 2016


Recommended Posts

Skrevet

Jeg er så veldig gravid for tiden.. føler meg allerede fremtung og tung generelt. Magen har sagt poff og jeg blir bare mindre og mindre brukbar på kveldene.. 

Jeg kjenner den overveldende følelsen av å være gravid komme veltende over meg.. 

  • Svar 6.6k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I natt kom han endelig  Ting går bare fint og det er helt nydelig dette. Intenst når det sto på, 3 timer tok det fra vannet gikk og jeg rakk ingen smertestillende akkurat  Fått litt røff behandling me

Takk alle sammen En mann sa til meg en gang at når jeg har smerter så er trikset "go to your happy place". Så, som ekte hundemenneske, har Monti sprunget en perfekt rute-øvelse til en strålende tier

Posted Images

Skrevet
4 timer siden, MarieR skrev:

Tusen takk alle sammen! :)

Å våkne kl.3 om natten med magesmerter og så bli mor 8 timer etterpå er det mest surrealistiske jeg noen gang har vært med på. Jeg har nesten lyst til å be om å få lydopptaket fra samtalen min med legevakta da det til slutt gikk opp for meg hva som var i ferd med å skje. "Hei! Tror jeg har rier jeg, men jeg er jo ikke gravid!". Stakkaren i andre enden trodde helt sikkert jeg var sprø, og jeg tenker han var glad for å kunne sette meg over til jordmor på fødeavdelingen. Ikke gravid jeg nei, neida..joda. Mensen gikk som normalt, ingen kvalme eller andre typiske symptomer. Jeg la på meg lite (4 kg), og hadde aldri den høygravid-magen. Jeg var hos fastlegen min to uker før fødselen og han så det heller ikke på meg. Nå i ettertid er det riktignok småting jeg kunne linket til graviditeten, men jeg tenkte jo ikke i de baner i det hele tatt. Begynte å fatte misstanke uken før fødselen pga at det jeg trodde var magekramper aldri ga seg (=sparking). Fikk time til legen uken etter, men rakk jo ikke å komme dit før fødselen. 

Jeg har egentlig aldri trodd på at det går an å være gravid uten å oppdage det, men det er altså mulig :P. Fordelen var at jeg ikke rakk å grue meg til fødselen i alle fall, men den gikk jo så kjapt og greit at det ikke hadde vært særlig mye å grue for uansett. Ikke det at jeg husker så mye av det, hjernen min koblet ut idet jeg ankom sykehuset og kunne overlate ansvaret til noen andre. 

Mange mener dette er det beste som har hendt meg - jeg klarer fremdeles ikke å se sånn på det, selv om jeg til slutt valgte å beholde henne etter å først ha vurdert fosterhjem eller adopsjon. De siste ukene har jeg allikevel følt på mer bitterhet, sinne og engstelse enn glede over å ha blitt mor. Folk har gratulert meg og jeg har tenkt at "kondolerer" ville vært mer passende. Det er forventet at det å bli mor skal være en glede og en berikelse, og det er både trist, forvirrende og frustrerende å ikke føle det helt sånn. Hvilken mor er jeg, som ikke en gang klarer å glede meg over den lille skapningen som er så avhengig av meg? Oppi alt dette måtte jeg i tillegg innse at jeg ikke kunne beholde ziva og gi henne den hverdagen hun fortjener, og å gi slipp på henne har gått veldig innpå meg. 

Det går litt bedre nå, og jeg blir mer og mer forelsket i henne for hver dag som går. Sakte men sikkert vil jeg komme til å se på dette som noe positivt, selv om jeg ikke er helt der enda. 

Dette ble veldig ærlig og jeg pleier ikke å være så åpen om personlige tanker og følelser, men det er litt godt å få snakket om det også, og soniser er så fine å ventilere til. 

 

Først, stor klem til deg:hug:
Jeg kan knapt forestille meg hvordan du har det, vi andre har som regel minst 7 mnd på å bli vant til tanken, i allefall om det er en uuuups som blir oppdaget litt sent. 
Selv hadde jeg veldig lang tid til å bli vant til tanken, etter at vi mistet vårt første barn slet vi lenge med å bli gravide på nytt, og måtte til slutt søke hjelp, og det viste seg at jeg ikke kunne få flere på egen hånd.
Så vi måtte runden med prøverør og full pakke, så den lille tornadoen vi har nå er veldig, veldig godt planlagt og veldig ønsket.
Og alikevel har det aldri vært rosenrødt eller idyllisk. 
De første månedene etter at han ble født sov vi nesten ikke, vi sov på skift, og jeg husker jeg snek meg ut til å gå turer med hundene og gråt. Jeg så gjennom vinduene og så folk sitte hjemme om kveldene og se på tv, bestille takeaway eller bare slappe av.
Jeg gråt og var så misunnelig på folk som kunne leve livet sitt, fantaserte om at de kunne helt sikkert legge seg på kvelden og sove helt til klokka ringte.
Jeg hatet livet mitt de første månedene, og jeg kan fortsatt kjenne følelsen, og nå er han halvannet år.
Jeg elsker han høyere enn livet, men det var ingen umiddelbar morskjærlighet å føle, kun beskyttelsestrang. Den inderlige kjærligheten tok lang tid for å modne.

Når jeg hører om og ser folk med nyfødte, så tenker jeg ikke "aw, heldige", jeg tenker heller "stakkars jævler"

Og jeg tror aldri jeg har vært sikrere på en ting: han blir enebarn. Vi har et helt fotballag på frys, men de får pent ligge der.
 

Veldig langt, og veldig personlig, men jeg ville bare si at jeg tror ikke det er så veldig uvanlig med slike følelser i etterkant av fødsel, og særlig for deg som fikk åtte timers forvarsel:hug:
Men jeg håper du har hjelp og støtte rundt deg nå, og ikke minst får profesjonell hjelp:hug:

  • Like 15
Skrevet

@MarieR Stor klem til deg! :console: Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å oppleve det du har gjort. Jeg håper du har folk rundt deg som tar vare på deg og som kan hjelpe deg og den lille jenta di. Det er så mye følelser som flyr rundt selv om barnet er ønsket og etterlengtet, så den følelsesmessige turen du er på må være ekstrem!

  • Like 1
Skrevet

Har begynt å se litt på permisjonsting. Hva er deres erfaring med 100% vs 80% dekningsgrad? Vi er relativt flinke til å leve stramt og spare :) Barnefar får sannsynligvis ikke opptjent rett til foreldrepenger ( :( ), så da har jeg skjønt det sånn at hele permisjonen kan søkes over til meg. Ønsker å være hjemme til barnehagestart august 2017, det er vel en gang i august? Fra 01.08? Da har jeg regnet at vi "trenger" ca 66 uker hvis jeg jobber frem til tre uker før termin, noe jeg har tenkt til. Håh, dette er forvirrende greier :lol: Jeg skal høre med arbeidsgiver hvordan det er med ferie og sånn, for det sper jo på noen uker, så tror jeg isåfall ikke trenger å ta så mye ulønna permisjon, avhengig av hvor mye ferie det er snakk om :) Det er jo veldig greit :) 

Skrevet

Jeg tok 100% dekning og så sparte vi det vi kunne ved siden av, slik at jeg/vi hadde råd til 6 uker ulønnet permisjon. Husker at det var et hav av papirer :P Og så hjalp det ikke når vi underveis i pappa permisjonen måtte endre den .....for et styr. Men vi kom i havn tilslutt.

Håper alt går bra Marie, ta tiden til hjelp og sonen er fin å ventilere på. :hug:

 

 

  • Like 1
Skrevet
1 time siden, Aslan skrev:

Har begynt å se litt på permisjonsting. Hva er deres erfaring med 100% vs 80% dekningsgrad? Vi er relativt flinke til å leve stramt og spare :) Barnefar får sannsynligvis ikke opptjent rett til foreldrepenger ( :( ), så da har jeg skjønt det sånn at hele permisjonen kan søkes over til meg. Ønsker å være hjemme til barnehagestart august 2017, det er vel en gang i august? Fra 01.08? Da har jeg regnet at vi "trenger" ca 66 uker hvis jeg jobber frem til tre uker før termin, noe jeg har tenkt til. Håh, dette er forvirrende greier :lol: Jeg skal høre med arbeidsgiver hvordan det er med ferie og sånn, for det sper jo på noen uker, så tror jeg isåfall ikke trenger å ta så mye ulønna permisjon, avhengig av hvor mye ferie det er snakk om :) Det er jo veldig greit :) 

Det lønner seg økonomisk å ta 100% dekning og spare vedsidenav til resten, om man har økonomi til det. Du får større utbetaling totalt ved 100% enn ved 80%. 

Barnehagestart er enten 1.8 eller 15.8 har jeg intrykk av. Hos oss er den 15. Dvs de tar inn hele året hos oss stort sett, minus juni/juli og starten av august. 

25 minus her i dag, da er det enda kaldere på tolga. *grøss* Kledd ungen i ull, som vanlig, og de holder dem inne. Brøt min regel om ikke utedress i bilen i dag, man må det når man har gammel, stor, kald bil, selv om den startes i god tid før kjøring. 

  • Like 2
Skrevet

Med lillebror har vi tatt 100% dekningsgrad da han er født i august og skal starte i barnehagen da han er ett år. Jeg tok ikke noe ferie i fjor, så har 10 uker ferie i år, så vi klarer oss uten ulønnet permisjon denne gangen. Jeg håper han er moden nok til å begynne i august, men vi legger av penger sånn at han kan begynne senere hvis det føles veldig galt.

I vår barnehage var 2åringene tre dager alene i avdelingen før det ble oppstart for 1åringene. De minste barna begynner med tre dagers mellomrom sånn at alle er "ferdig tilvendt" før et nytt barn kommer. Så da strekker barnehageoppstarten seg  utover hele august.

  • Like 1
Skrevet

Vært på ord ultralyd og hilst på ei lite jente. Så da slipper vi bytte ut alt rosa med blått. Kjempestas :) alt så veldig bra ut ellers også :) 

  • Like 23
Skrevet
6 minutter siden, soelvd skrev:

Vært på ord ultralyd og hilst på ei lite jente. Så da slipper vi bytte ut alt rosa med blått. Kjempestas :) alt så veldig bra ut ellers også :) 

Så herlig med ei lita jente som ser frisk og fin ut! :heart: 

Skrevet

Vi valgte 80% dekning og 59 uker. Ville ikke miste rett på sykepenger ved ulønnet permisjon, og vi har råd tid til å gjøre det slik. Pluss at jeg personlig ikke eier økonomisksans, så det hadde vært litt risky å måtte spare penger til ulønnet også sånn over tid, så siden samboer tjener såpss godt som han gjør vil vil vi ikke få veldig lite penger de 10 ukene han skal være hjemme med 80% dekning. Feriepengene jeg fikk i sommer ble riktignok satt over på sparekontoen med engang da, litt flink er man jo med gamle rutiner :lol: 

Jeg ble sykemeldt rett før vi gikk over i 2015, så jeg har da plusset på alle mine 5 ferieuker fra det året der, og har 1 ferieuke dette året som også blir lagt til permisjonslutt, så da har jeg 6 uker ferie nå :P begynner å jobbe igjen 2. Uka i februar, og da tar pappaen sine 10 uker hjemme og lille frøken strøken begynner da i bhg. I april når hun er 14 mnd gammel :) 

Skrevet
52 minutter siden, Fillerya skrev:

Med lillebror har vi tatt 100% dekningsgrad da han er født i august og skal starte i barnehagen da han er ett år. Jeg tok ikke noe ferie i fjor, så har 10 uker ferie i år, så vi klarer oss uten ulønnet permisjon denne gangen. Jeg håper han er moden nok til å begynne i august, men vi legger av penger sånn at han kan begynne senere hvis det føles veldig galt.

I vår barnehage var 2åringene tre dager alene i avdelingen før det ble oppstart for 1åringene. De minste barna begynner med tre dagers mellomrom sånn at alle er "ferdig tilvendt" før et nytt barn kommer. Så da strekker barnehageoppstarten seg  utover hele august.

Hos oss sprer de det også utover..

Skrevet

Ja, og i bhg vår har de oppstart så og si hele året avhengig av når foreldrene ønsker at ungen skal begynne, utenom rett før jul og i ferieukene på sommeren :) 

Skrevet
Har begynt å se litt på permisjonsting. Hva er deres erfaring med 100% vs 80% dekningsgrad? Vi er relativt flinke til å leve stramt og spare [emoji4] Barnefar får sannsynligvis ikke opptjent rett til foreldrepenger ( [emoji20] ), så da har jeg skjønt det sånn at hele permisjonen kan søkes over til meg. Ønsker å være hjemme til barnehagestart august 2017, det er vel en gang i august? Fra 01.08? Da har jeg regnet at vi "trenger" ca 66 uker hvis jeg jobber frem til tre uker før termin, noe jeg har tenkt til. Håh, dette er forvirrende greier [emoji38] Jeg skal høre med arbeidsgiver hvordan det er med ferie og sånn, for det sper jo på noen uker, så tror jeg isåfall ikke trenger å ta så mye ulønna permisjon, avhengig av hvor mye ferie det er snakk om [emoji4] Det er jo veldig greit [emoji4] 

Bare vær oppmerksom på at feriepenger på foreldrepenger er fryktelig lite, iforhold til hva man får når man er i arbeid. Så ta høyde for det ved permisjonsslutt :)

  • Like 1
Skrevet
På ‎05‎.‎01‎.‎2016‎ ‎09‎:‎37‎:‎13, Krilo skrev:

Jeg hadde så og si null sånn hormoner på ville veier under graviditeten (var en gang jeg begynte å gråte i bilen fordi jeg kjørte forbi en kirke hvor noen akkurat hadde giftet seg i på vei til jobb :lol: men utenom det svært lite) men etter fødselen begynte det, kan begynne å gråte av absolutt alt :P 

Jeg hadde heller ikke så mye hormoner under noen av mine svangerskap. Men etter å ha født minstemann, og det er snart 14 år siden, så begynte jeg å grine av alt mulig rart:icon_cry:. Og jeg griner fortsatt, så mange år etter :icon_confused:.

Skrevet

Nå har jeg laget hjemmelaget sviskemos, for å bruke til hjemmelaget sviskejuice. Ikke akkurat rocket science, men jeg føler husmorpoengene renner inn her :cool: Svisker er bra for magen og inneholder jern, det siste visste ikke jeg, så jeg følte for å dele det i dag :sleep:

  • Like 2
Skrevet
På 5.1.2016, 18.41.49, MarieR skrev:

 

 

Herlighet Marie :heart: 

Det er jo ikke lenge siden jeg gratulerte deg med fremgangen med Ziva og du la planer videre, også plutselig ut av det blå. :shocked:
Jeg er så lei meg for at du ikke kunne beholde henne. :hug:

Også vil jeg si noe om at det blir bedre, og du kommer til å få friheten din tilbake, selv om jeg er redd for at det føles feil ut å si. Men det var noe av det jeg følte da det stod på som verst her at jeg var fanget i den nye virkeligheten, lenket til mating, byssing og å sitte stille uten å røre en muskel mens babyen kun ville sove på meg.
Nå har det forandret seg til at jeg når jeg er borte fra henne hele tiden vil hjem til henne, ikke alltid har lyst til å finne på ting som gjør at jeg må være borte fra henne, selv om det er noe kjempegøy. Det er så mange som vil passe henne og låne henne og med barnehage og jobb så er slike ting som juleferie og mye tid sammen gull verd. Jeg prøver bare å beskrive den endringen at jeg gikk fra å føle meg litt kvalt til nå å lengte etter å være sammen hele tiden. ( Mari sier som vanlig ting mye bedre. :P

Uansett, tenker masse på deg og ønsker alt godt for både deg og Maja. Og velkommen i tråden! Og håper vi får se bilde etterhvert. :)
 

Skrevet

I dag dere, i dag tok lille frøkna mi 2 små skritt helt selv uten noe å holde seg i. :wub: 

Og jeg ble så stolt og glad at det nesten var litt komisk og frøkna skjønte nok ikke stort av akkurat det men syntes det var veldig gøy med en så engasjert og tullete mamma da :lol: 

 

  • Like 9
Skrevet
Akkurat nå, Krilo skrev:

I dag dere, i dag tok lille frøkna mi 2 små skritt helt selv uten noe å holde seg i. :wub: 

Og jeg ble så stolt og glad at det nesten var litt komisk og frøkna skjønte nok ikke stort av akkurat det men syntes det var veldig gøy med en så engasjert og tullete mamma da :lol: 

 

Så moro :D

Skrevet

Bekkenet mugger enda om at det var en dårlig idé å løfte rottisen inn i dusjen på mandagen, for å så holde henne der med litt sånn forsiktig makt mens hun ble dusjet.. 

Jeg blir nesten litt flirfull selv over hvor lite gjennomtenkt jeg klarer å være :lol: 

Skrevet
På 5.1.2016, 11.32.28, MarieR skrev:

Jeg har ikke annonsert det så veldig heller, men ja, ble brått mor fredag den 13. November. Og jeg kunne vært med på oops jeg er gravid for å si det sånn.

Edit! Takk! :)

Grattis! Får vi se et aldri så lite bilde eller? 

Ups, jeg leste ikke det hele før jeg siterte. Men jeg tror jeg sier gratulerer likevel jeg, siden du sier at du blir mer og mer forelsket i henne. Si fra hvis jeg kan hjelpe eller støtte på noen måte. 

  • Like 3
Skrevet
1 time siden, Krelise skrev:

Nå har jeg laget hjemmelaget sviskemos, for å bruke til hjemmelaget sviskejuice. Ikke akkurat rocket science, men jeg føler husmorpoengene renner inn her :cool: Svisker er bra for magen og inneholder jern, det siste visste ikke jeg, så jeg følte for å dele det i dag :sleep:

Haha, sånn følte jeg det og. Frys de i isbitformer så har man passe små porsjoner til de minste :D 

Skrevet
1 minutt siden, soelvd skrev:

Haha, sånn følte jeg det og. Frys de i isbitformer så har man passe små porsjoner til de minste :D 

Begge isbitbrettene er fyllt til randen :D

  • Like 1
Skrevet

Kjenner det er ordentlig rart å vende meg til tanken på at det er en jente siden han forrige trodde det kaaanskje var en gutt. Og "statistikken" (som er ganske solid) sier at vi skulle få gutt :P Rart å tenke på at det er to jenter vi skal ha resten av livet! Innmari praktisk da, alt er jo så rosa og lilla. Plutselig har vi omtrent alt. Klær, uteklær, sykler, etc :P Og nei, det er ingen krise om en gutt hadde hatt litt rosa ting, jeg vet :P 

  • Like 2
Skrevet
12 minutter siden, soelvd skrev:

Kjenner det er ordentlig rart å vende meg til tanken på at det er en jente siden han forrige trodde det kaaanskje var en gutt. Og "statistikken" (som er ganske solid) sier at vi skulle få gutt :P Rart å tenke på at det er to jenter vi skal ha resten av livet! Innmari praktisk da, alt er jo så rosa og lilla. Plutselig har vi omtrent alt. Klær, uteklær, sykler, etc :P Og nei, det er ingen krise om en gutt hadde hatt litt rosa ting, jeg vet :P 

Har to venner som 99% sikkert skulle få jenter, som fikk gutt :aww: 

  • Like 1
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...