Gå til innhold
Hundesonen.no

Burde jeg få enda en hund?


TheRoomPet
 Share

Recommended Posts

Hei, jeg har en Hvit Gjeterhund som jeg sliter litt med.

Han klarer ikke å være hjemme alene som er et veldig stort problem etter som at jeg begynner på skole full tid til høst. Jeg hadde tenkt å bruke i mellomtiden til å trene med separasjonsangsten som han har. 

Problemet er da at, hvis han ikke blir noe bedre, så har jeg veldig få alternativer på hva jeg må gjøre, og en av dem gjelder desverre avliving, men før dere begynner med alt den derre "omplasser han" som vil mest sannsynelig ende opp som en kasteball eller bli avlivet hos neste eier.

 

Jeg vurderte kanskje å kjøpe enda en hund for han, tenkte en tispe, liten rase som kunne være med han i selskap når jeg er på skolen/ute å handler. Jeg har hørt at det hjelper og jeg har rå til det, men mange vil mest sannsynelighvis si at jeg ikke burder. Ville jo helst kjøpe en allerede voksen hund da. 

Burde jeg gjøre det? Eller har dere en bedre ide med hvordan jeg kan "kurere" separasjonsangsten hannes?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo lyst på enda en hund, men har også vært redd for at hund nr.2 lærer av hund nr.1

 

Jeg har prøvd medikamenter, kjemisk kastrering, bur trening, gå lange turer, kong i fryser, triks og trening og gått så langt at jeg må ha munnkurv osv.. akuratt nå har jeg startet alt på nytt, der jeg prøver å gå til gangen og om han reagerer, så sitter jeg meg ned ijen, dette kan på gå lenge. Han stresser seg opp, begynner å bjeffe og springer rundt i leiligheten og jeg har ikke engang fått på meg jakke eller sko.

Han skader seg selv hjemme, klorer opp gulvet til han begynner å blø og skaper på vegger og dører. Destruktiv, ødeleger gjenstander og tisser/får diarre. 

Så langt klarer jeg å komme til gangen men det er alt, jeg fikk en plan av en konsulent med hvordan jeg skulle gjøre dette, men så langt har det ikke hjulpet. Har vurdert å kastrere han helt men vet ikke om det er noe vits om siste løsning i alt dette blir avliving, noe jeg IKKE har løst å gjøre, er alt for gla i han, men pga dette så får jeg ikke gått på skole siden jeg måtte ta tid til å trene han først for å se om det ville virke. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik du beskriver ham så tror jeg neppe at en annen hund vil hjelpe stort dessverre. Jeg tror han ville hatt det best om han kunne bo hos noen som kan være sammen med ham hele tiden, for dette tror jeg beklageligvis ikke vil ende opp med en fungerende hund som kan være hjemme alene..

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er helt grei i bil, men eier ikke bil desverre.

Jeg tror ikke på omplassering etter som ingen vil ta imot en hund me separasjonsangst, de kan ikke garantere på at de er hjemme 24/7 og kommer mest sannsynelighvis til å kaste han vidre til noen andre eller avlive han selv. 

Så jeg prøver heller å ha enda en hund enn å ikke prøve å ha en hund. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil dessverre tro at denne hunden (slik du beskriver den) ikke kan være alene hjemme, punktum. :( En annen hund vil neppe hjelpe når problemet er så stort. 

Jeg vet det er vanskelig med hunder som har problem med å være alene (jeg har en slik selv). Men slik du beskriver hunden virker det rett og slett ikke forsvarlig å la den være alene. Du kan ikke skaffe deg en bil? Eller finne en hundepasser? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan risikere at ny hund blir preget av den første. Jeg ville ha prøvd å gjort hva jeg kunne for å bedre situasjonen for hund 1, før skolen begynte. Mulig du må finne hundepass eller noe slikt. Tenk på for et stress det er for hunden over mange dager, ikke bra. I noen tilfeller er det så ille at hunden i beste fall må slippe. Det er dog forskjell på å bjeffe litt og være litt urolig i starten når man drar, til å være veldig stresset og engstelig med lyd hele dagen. Regner med du har prøvd litt ulike metoder, som det å avgrense området mer, ha på radio, prøvd feromoner, gradvis tilvenning osv.

Vet det er et vanskelig problem. Lykke til. Men anbefaler å legge valpeplanen på hylla en stund til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige hund hadde seperasjonsangst, stresset, siklet, bjeffet i flere timer etter jeg reiste.Så fikk jeg en hund til, og etter noen få dager ble han helt rolig og avslappet når jeg var borte. Så det kaaan hende det hjelper med en hund til, men da ville jeg lånt en voksen hund som er trygg og prøvd med den først. Den andre hunden jeg fikk var forresten en voksen som var vant til å være alene hjemme. Min fikk seperasjonsangst etter kastrering (måtte gjøre det pga prostataproblemer).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

OM det skal være aktuelt å prøve med en hund til så bør det være en voksen hund som allerede er trygg både på alenetid og på verden generelt. En valp er en for stor risiko ift påvirkning og usikkerhet generelt. Og da må denne hunden såklart komme inn i hjemmet og ha god tid på å bli vant til nye omgivelser og hundene til hverandre før du begynner alenetreningen med de to sammen.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enkleste ting å gjøre er vell å passe en hund noen dager også ser du hva som skjer da. Blir det bedre så er det jo antagelig verdt forsøket. Utover det tror jeg ikke kastrering eller noe annet sånt vil hjelpe på en hund med såpass separasjonsangst, det har jo ingen sammenheng med at hunden er inntakt.Antagelig, om det er så ille jeg får inntrykk av når jeg leser her så er det nok lite håp for trening osv også, men selskap av annen hund kan jo hjelpe.

 Ellers så er det ikke sikkert at det er et stort problem å finne ny eier til han. Ihvertfall ikke når han er ok å ha med i bil. Det finnes mange som er hjemmeværende, som har bil og/ eller folk rundt seg som kan passe hund når det trengs. Eller så har man jo i dag ofte god tilgang på folk som jobber med hundepass. Men jeg skjønner at duver skeptisk, det er ikke gøy å gi fra seg ansvar for hunder med problemer til folk man ikke kjenner.. håper det ordner seg på det ene eller andre viset. ?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Omplassering er ikke nødvendigvis en negativ ting; hva me då i det minste prøve? Finner du ingen som du ikke føler passer så er jo det bare å droppe omplassering. Finner du noen er jo det bra, og evt. ha en avtale på å få han tilbake hvis de ikke lenger ønsker han liksom - altså ha en god dialog med dem. Jeg tenke rjo at det er verdt forsøket da, fremfor å avlive ut i fra situasjonen som jeg forstår den.

Skal du prøve en hund nr. 2 (som kan gå begge veier) ville jeg overhodet ikke gått for valp ihvertfall. Da burde du gå for en eldre, rolig og voksen hund som klarer fint å være hjemme alene. Lykke til ihvertfall, ikke noe ett situasjon uansett!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig trist å lese - og jeg håper virkelig du finner en god løsning på dette. Må være vanskelig og vondt for deg. 

Omplassering er nødvendigvis ikke noe negativt og det trenger heller ikke være en kort prosess. Du kan jo i første omgang annonsere det på forskjellige steder, også når du får kontakt med folk, så bruk tiden på å få en god dialog, finn like verdier og tankegang om ting osv. For det er jo altfor mange som omplasserer til hjem de ikke aner særlig om eller ikke har videre kontakt med folket. Det beste er jo om du finner noen som du har god kontakt med og som du ikke får noen negative tanker ved selv om hunden er omplassert, altså at du merker at dette er riktig og ikke sitter igjen med angst for valget. Sett også kriterier og fortell problemet, da er det større sjanse for og lykkes. Beste er om du forteller alt om hunden, så de som faktisk da kontakter deg er seriøse ovenfor problemene. 

Har du prøvd å høre med noen kjente med en trygg hund som kan prøve å være hos deg noen dager for å se om en annen trygg hund hjelper hunden din? Det kan også være verdt et forsøk eller to. 

Du har kanskje dårlig tid, men du må kanskje begynne rett og slett helt på nytt med all hjemme alene - trening. Bare fra at du går i et annet rom med døra bare inntil karmen, så hunden KAN gå inn om den vil. Etter hvert øke til ut inngangsdøren osv osv. Det tar himla lang tid, men kanskje er det verdt det? Vet ei venninne som slet med en husky med seprasjonsangst og med tiden så gikk det seg jo til, med bevisst trening og god tid. 

Håper det går bra - føler virkelig med deg! Får vondt av det, for hadde vært helt fortvilet seg om det var min hund. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk Frida og dere andre :) Jeg har kontaktet flere steder om å være fosterhjem eller forvert for å se hvordan det vil gå, jeg vet selv at det kan hende det ikke vil hjelpe, men han er så mye bedre med andre hunder til det punktet at han driter i meg av og til, og det sier mye etter som at han ikke kan gå noen meter bort fra meg uten å snu seg og se om jeg fortsatt er der. 

Jeg har aldri sakt at jeg skulle få en valp, om det hender seg at han er ok hjemme med en annen hund, så blir det en voksen hund som ikke har noe problem med å være alene hjemme. 

Jeg tenkte om det blir omplassering, og om det viser seg at de som får han ikke tålerere han, så må jeg gjøre det slik at de må gi han meg tilbake, som sakt, ingen andre får kaste han videre eller avlive han. Jeg har jo ikke lyst, men når det går ut over helsen min og hans så vet man jo ikke hva man skal gjøre. 

Jeg elsker han jo av hele mitt hjerte :'( 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville forsøkt å låne en voksen, trygg hund som kan være alene hjemme. Jeg vet det har fungert for andre. Det er jo verdt et forsøk. Hvis det går bra, kan du jo skaffe deg en hund til.

Jeg har en unghund som ikke er fan av å være alene(ikke i nærheten av din så klart), hun fungerer bare om hun får gå helt løs i leiligheten(ikke i bur o.l) sammen med min voksne eller om hun er i bilen. 

Hvis du har råd og mulighet, så kan jo også kanskje bil være et alternativ, om han er rolig der. Eventuelt en fast "dagmamma" eller hundebarnehage(det er ganske dyrt da). Ellers tenker jeg også at en ærlig omplasseringsannonse er verdt et forsøk hvis overnevnte ting går skeis. Og i verste fall avliving om ikke noe annet fungerer.

Jeg skjønner veldig godt at du er glad i hunden din, men det er grenser for hvor mye "bry" en hund skal være. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...