Gå til innhold
Hundesonen.no

Burde jeg få enda en hund?


TheRoomPet
 Share

Recommended Posts

Hei, jeg har en Hvit Gjeterhund som jeg sliter litt med.

Han klarer ikke å være hjemme alene som er et veldig stort problem etter som at jeg begynner på skole full tid til høst. Jeg hadde tenkt å bruke i mellomtiden til å trene med separasjonsangsten som han har. 

Problemet er da at, hvis han ikke blir noe bedre, så har jeg veldig få alternativer på hva jeg må gjøre, og en av dem gjelder desverre avliving, men før dere begynner med alt den derre "omplasser han" som vil mest sannsynelig ende opp som en kasteball eller bli avlivet hos neste eier.

 

Jeg vurderte kanskje å kjøpe enda en hund for han, tenkte en tispe, liten rase som kunne være med han i selskap når jeg er på skolen/ute å handler. Jeg har hørt at det hjelper og jeg har rå til det, men mange vil mest sannsynelighvis si at jeg ikke burder. Ville jo helst kjøpe en allerede voksen hund da. 

Burde jeg gjøre det? Eller har dere en bedre ide med hvordan jeg kan "kurere" separasjonsangsten hannes?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo lyst på enda en hund, men har også vært redd for at hund nr.2 lærer av hund nr.1

 

Jeg har prøvd medikamenter, kjemisk kastrering, bur trening, gå lange turer, kong i fryser, triks og trening og gått så langt at jeg må ha munnkurv osv.. akuratt nå har jeg startet alt på nytt, der jeg prøver å gå til gangen og om han reagerer, så sitter jeg meg ned ijen, dette kan på gå lenge. Han stresser seg opp, begynner å bjeffe og springer rundt i leiligheten og jeg har ikke engang fått på meg jakke eller sko.

Han skader seg selv hjemme, klorer opp gulvet til han begynner å blø og skaper på vegger og dører. Destruktiv, ødeleger gjenstander og tisser/får diarre. 

Så langt klarer jeg å komme til gangen men det er alt, jeg fikk en plan av en konsulent med hvordan jeg skulle gjøre dette, men så langt har det ikke hjulpet. Har vurdert å kastrere han helt men vet ikke om det er noe vits om siste løsning i alt dette blir avliving, noe jeg IKKE har løst å gjøre, er alt for gla i han, men pga dette så får jeg ikke gått på skole siden jeg måtte ta tid til å trene han først for å se om det ville virke. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik du beskriver ham så tror jeg neppe at en annen hund vil hjelpe stort dessverre. Jeg tror han ville hatt det best om han kunne bo hos noen som kan være sammen med ham hele tiden, for dette tror jeg beklageligvis ikke vil ende opp med en fungerende hund som kan være hjemme alene..

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er helt grei i bil, men eier ikke bil desverre.

Jeg tror ikke på omplassering etter som ingen vil ta imot en hund me separasjonsangst, de kan ikke garantere på at de er hjemme 24/7 og kommer mest sannsynelighvis til å kaste han vidre til noen andre eller avlive han selv. 

Så jeg prøver heller å ha enda en hund enn å ikke prøve å ha en hund. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil dessverre tro at denne hunden (slik du beskriver den) ikke kan være alene hjemme, punktum. :( En annen hund vil neppe hjelpe når problemet er så stort. 

Jeg vet det er vanskelig med hunder som har problem med å være alene (jeg har en slik selv). Men slik du beskriver hunden virker det rett og slett ikke forsvarlig å la den være alene. Du kan ikke skaffe deg en bil? Eller finne en hundepasser? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan risikere at ny hund blir preget av den første. Jeg ville ha prøvd å gjort hva jeg kunne for å bedre situasjonen for hund 1, før skolen begynte. Mulig du må finne hundepass eller noe slikt. Tenk på for et stress det er for hunden over mange dager, ikke bra. I noen tilfeller er det så ille at hunden i beste fall må slippe. Det er dog forskjell på å bjeffe litt og være litt urolig i starten når man drar, til å være veldig stresset og engstelig med lyd hele dagen. Regner med du har prøvd litt ulike metoder, som det å avgrense området mer, ha på radio, prøvd feromoner, gradvis tilvenning osv.

Vet det er et vanskelig problem. Lykke til. Men anbefaler å legge valpeplanen på hylla en stund til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige hund hadde seperasjonsangst, stresset, siklet, bjeffet i flere timer etter jeg reiste.Så fikk jeg en hund til, og etter noen få dager ble han helt rolig og avslappet når jeg var borte. Så det kaaan hende det hjelper med en hund til, men da ville jeg lånt en voksen hund som er trygg og prøvd med den først. Den andre hunden jeg fikk var forresten en voksen som var vant til å være alene hjemme. Min fikk seperasjonsangst etter kastrering (måtte gjøre det pga prostataproblemer).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

OM det skal være aktuelt å prøve med en hund til så bør det være en voksen hund som allerede er trygg både på alenetid og på verden generelt. En valp er en for stor risiko ift påvirkning og usikkerhet generelt. Og da må denne hunden såklart komme inn i hjemmet og ha god tid på å bli vant til nye omgivelser og hundene til hverandre før du begynner alenetreningen med de to sammen.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enkleste ting å gjøre er vell å passe en hund noen dager også ser du hva som skjer da. Blir det bedre så er det jo antagelig verdt forsøket. Utover det tror jeg ikke kastrering eller noe annet sånt vil hjelpe på en hund med såpass separasjonsangst, det har jo ingen sammenheng med at hunden er inntakt.Antagelig, om det er så ille jeg får inntrykk av når jeg leser her så er det nok lite håp for trening osv også, men selskap av annen hund kan jo hjelpe.

 Ellers så er det ikke sikkert at det er et stort problem å finne ny eier til han. Ihvertfall ikke når han er ok å ha med i bil. Det finnes mange som er hjemmeværende, som har bil og/ eller folk rundt seg som kan passe hund når det trengs. Eller så har man jo i dag ofte god tilgang på folk som jobber med hundepass. Men jeg skjønner at duver skeptisk, det er ikke gøy å gi fra seg ansvar for hunder med problemer til folk man ikke kjenner.. håper det ordner seg på det ene eller andre viset. ?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Omplassering er ikke nødvendigvis en negativ ting; hva me då i det minste prøve? Finner du ingen som du ikke føler passer så er jo det bare å droppe omplassering. Finner du noen er jo det bra, og evt. ha en avtale på å få han tilbake hvis de ikke lenger ønsker han liksom - altså ha en god dialog med dem. Jeg tenke rjo at det er verdt forsøket da, fremfor å avlive ut i fra situasjonen som jeg forstår den.

Skal du prøve en hund nr. 2 (som kan gå begge veier) ville jeg overhodet ikke gått for valp ihvertfall. Da burde du gå for en eldre, rolig og voksen hund som klarer fint å være hjemme alene. Lykke til ihvertfall, ikke noe ett situasjon uansett!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig trist å lese - og jeg håper virkelig du finner en god løsning på dette. Må være vanskelig og vondt for deg. 

Omplassering er nødvendigvis ikke noe negativt og det trenger heller ikke være en kort prosess. Du kan jo i første omgang annonsere det på forskjellige steder, også når du får kontakt med folk, så bruk tiden på å få en god dialog, finn like verdier og tankegang om ting osv. For det er jo altfor mange som omplasserer til hjem de ikke aner særlig om eller ikke har videre kontakt med folket. Det beste er jo om du finner noen som du har god kontakt med og som du ikke får noen negative tanker ved selv om hunden er omplassert, altså at du merker at dette er riktig og ikke sitter igjen med angst for valget. Sett også kriterier og fortell problemet, da er det større sjanse for og lykkes. Beste er om du forteller alt om hunden, så de som faktisk da kontakter deg er seriøse ovenfor problemene. 

Har du prøvd å høre med noen kjente med en trygg hund som kan prøve å være hos deg noen dager for å se om en annen trygg hund hjelper hunden din? Det kan også være verdt et forsøk eller to. 

Du har kanskje dårlig tid, men du må kanskje begynne rett og slett helt på nytt med all hjemme alene - trening. Bare fra at du går i et annet rom med døra bare inntil karmen, så hunden KAN gå inn om den vil. Etter hvert øke til ut inngangsdøren osv osv. Det tar himla lang tid, men kanskje er det verdt det? Vet ei venninne som slet med en husky med seprasjonsangst og med tiden så gikk det seg jo til, med bevisst trening og god tid. 

Håper det går bra - føler virkelig med deg! Får vondt av det, for hadde vært helt fortvilet seg om det var min hund. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk Frida og dere andre :) Jeg har kontaktet flere steder om å være fosterhjem eller forvert for å se hvordan det vil gå, jeg vet selv at det kan hende det ikke vil hjelpe, men han er så mye bedre med andre hunder til det punktet at han driter i meg av og til, og det sier mye etter som at han ikke kan gå noen meter bort fra meg uten å snu seg og se om jeg fortsatt er der. 

Jeg har aldri sakt at jeg skulle få en valp, om det hender seg at han er ok hjemme med en annen hund, så blir det en voksen hund som ikke har noe problem med å være alene hjemme. 

Jeg tenkte om det blir omplassering, og om det viser seg at de som får han ikke tålerere han, så må jeg gjøre det slik at de må gi han meg tilbake, som sakt, ingen andre får kaste han videre eller avlive han. Jeg har jo ikke lyst, men når det går ut over helsen min og hans så vet man jo ikke hva man skal gjøre. 

Jeg elsker han jo av hele mitt hjerte :'( 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville forsøkt å låne en voksen, trygg hund som kan være alene hjemme. Jeg vet det har fungert for andre. Det er jo verdt et forsøk. Hvis det går bra, kan du jo skaffe deg en hund til.

Jeg har en unghund som ikke er fan av å være alene(ikke i nærheten av din så klart), hun fungerer bare om hun får gå helt løs i leiligheten(ikke i bur o.l) sammen med min voksne eller om hun er i bilen. 

Hvis du har råd og mulighet, så kan jo også kanskje bil være et alternativ, om han er rolig der. Eventuelt en fast "dagmamma" eller hundebarnehage(det er ganske dyrt da). Ellers tenker jeg også at en ærlig omplasseringsannonse er verdt et forsøk hvis overnevnte ting går skeis. Og i verste fall avliving om ikke noe annet fungerer.

Jeg skjønner veldig godt at du er glad i hunden din, men det er grenser for hvor mye "bry" en hund skal være. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hadde en utrivelig opplevelse i går. Vi fikk hjemmelekser fra forrige privattime, der målet generelt er godt samspill og lydighet uten godbiter fremme, og vi fikk en spesifikk øvelse å fokusere på: hverdagslig lineføring, uten lokking og luring og bestikkelser. Ede skal ganske enkelt bare holde seg i posisjon fordi han aksepterer mitt lederskap, ikke fordi jeg bestikker ham med godis. Jeg har vært litt sløv og reluctant med de leksene, fordi det blir så dårlig stemning. Ede går skyhøyt i stress når jeg er bestemt og stiller krav. Det er ikke bare testing av lederskap og maktkamp, han blir redd. Som om han får angstanfall og hans verden raser sammen av at hans autonomitet trues. Jeg forstår ham. Samtidig er vi nødt til å få på plass lydighet uten godbiter tilgjengelig. Han MÅ noen ganger bare høre etter, med en eneste gang. Derfor må han ALLTID høre etter med en eneste gang, for han evner ikke skille en alvorlig situasjon fra en øvelse. Han er såpass kunnskapsløs om den naturvitenskapelige verden at han prøver hilse fysisk på mennesker inni forbipasserende biler. Fysikk forstår han seg ikke på. ..så instruktøren har rett og min indre pølsetante har feil. En kan ikke bare dille og dalle og shape og lokke og bestikke absolutt ALT med en så stor hund. Noen ganger må en stille KRAV til hunden som hunden må følge opp uten å stille spørsmål.  Lineføring er mange ganger en sånn situasjon, hvor en må kunne KREVE av hunden at den gjør nøyaktig som den får beskjed om.  ..men jeg er for soft til å være streng nok. Ble instruert til å bruke kroppen som blokkering. Rolig, behersket, men dominant, blokkere og presse ham til å rygge bakover om han passerer skotuppene mine, selvstendig fremoversøkende. Jeg vil gjerne ha resultatet. En hund jeg slipper å hele tiden fokusere på i bekymring for at han kan bryte posisjonen når vi manøvrerer på steder det skjer mye.  ..men metoden er ikke my cup of tea med akkurat denne hunden. Har forsøkt lure meg til å bruke shaping for å oppnå det samme, og det går stadig fremover. Ede kan gå et godt stykke uten noe i hånden, med kontakt, uten utbetalinger nå, men vi er langt fra i mål.  For å få fortgang har jeg blandet litt. Litt mindre godis, aldri i hånden, og høyere krav for å få opp fra lomma, samtidig som jeg har satt grenser ved metoden fra instruktør. Stresser han seg opp og ikke adlyder, men fortsetter bryte fremover, så "legger jeg ham i bakken" (høres så ille ut - det er bare en dekk ved litt press i halsbåndet, ikke så mye at han stritter i mot, bare en veiledning) og så må han ligge til han har stresset ned før vi fortsetter. Dette gikk SÅ fint 4/5 av turen i går. Han har forstått at jeg vil han skal holde hodet ved låret mitt, og han var såååå flink gutt til bare sporadiske godiser. Jeg var SÅ fornøyd med fremgangen. Så gikk vi tom for godis. Ede gikk umiddelbart opp i stress. Vi nærmet oss hjemme. Der er det mer godis.   Han.. Han våknet og må tisse. Kommer tilbake for å fullføre når det behager Herren.  ... Altså, det luktet tomt fra lommene og vi var nær hjemme igjen. Edeward identifies as a labrador når det kommer til mat. Han selger sjelen sin for en tørrforkule. Grønnsaker, blåbær, spaghetti, absolutt alt som ikke smaker direkte vondt er nom nom. Han til og med ser ut som The Cookie Monster.  JEG har kommunisert de spillereglene han nå forholder seg til som om de er naturlover. Vårt forhold er transaksjonelt. Jeg ber ham om noe og han gjør det mot betaling i godis. Det er sånn livet er.  Tomt for godis i lommene er en krisesituasjon, det er en force majeure, og det eneste som betyr noe da er å komme seg fortest mulig til nærmeste godis depot. Ede trodde vi hadde en felles forståelse av det der, men dumme, DUMME muttern sakket farten da han som ansvarsbevisst lagkamerat satte den opp for å hjelpe oss ut av knipa. Hun sakket farten og så forvandlet hun seg til et monster av en syk tyrann som holdt ham igjen og blokkerte og presset ham bakover og "la ham i bakken" og stilte seg til å pause på stedet hvil midt på veien uten mål og mening, med tomme lommer, bare et minutt fra matlageret. Ede gikk i harnisk. Han ble RASENDE. Noen øyeblikk der var jeg sikker på han ville BITE BRUTALT. Det der var på liv og død for ham. Han var så sint. Jeg var forberedt på en virkelig stygg slosskamp mellom oss to. Emergency situation modus kicked in og jeg holdt meg heldigvis iskald og rolig og var sta og bestemt i møte med en så rasende hund som jeg aldri har sett i levende live før. Han ville heldigvis bare gi uttrykk for hva han synes om å fjase bort tid på å ikke haste hurtigst mulig til matfatet og lot seg legge i bakken igjen, tydelig opprørt, tydelig skuffet, tydelig sjokkert over det elendige lederskapet til det dumme nautet som ikke forsto alvoret i situasjonen, men han tok det. Han aksepterte lederskapet og la seg ned. Ingen bitt. Vi kom oss hjem. Vel innenfor døren gjorde han alt han kunne for å beklage utbruddet sitt og skape god stemning igjen. Hoppet og jukket (jeg har avledet valpejukking uten å være sur og streng, så han tror nå tydeligvis det er en hyggelig gest) og var tydelig lei seg for episoden og ville forsikre seg om at relasjonen mellom oss to var fin igjen. ..for å få åpnet matskapet.  Det er ikke bare bare.  Den matmotivasjonen hans er en medalje med en bakside. Gull verdt, men det kjemiske symbolet for gull er også Au.  ... Prøver på en litt kortere lineføringstur i kveld, uten å tømme lommene. Viktig at det lukter innhold fra dem, tydeligvis.   
    • Uten å ha fått svar på spørsmålene fra Simira, som er høyst relevante, så lurer jeg på om hun kanskje synes det er kjedelig å bare gå? Hva slags aktiv rase er det? Vorsteher og border collie har svært ulike interesser og behov. Om det er vorsteher type aktiv rase har jeg ingen tips, men om det er den andre typen, så synes jeg selv det KAN hjelpe å gi hunden oppgaver mens vi går, som øvelser fra ulike former for (kreativ) lydighet.  Tilskudd av magnesium og omega 3 fettsyrer, samt større mengder fullspektret lys inn i øynene hjelper også mot stress på mer generelt grunnlag. Merker godt forskjell på valpen min, som sank veldig i stress kort tid etter påbegynt lysterapi og mer tid utendørs sammen med disse tilskuddene. Så økte han veldig i stress igjen da jeg begynte sløve og glemme gi ham omega 3 og magnesium. Da mener jeg ikke stressnivå døgnet gjennom, men peaks når han blir stresset. Tilskuddene tar brodden av det. ..på min. 
    • Det høres ut som du har et godt grunnlag, men det er vanskelig å si uten å se hunden. Noen typer, raser og individer er også bare lettgiret. Alder er også relevant. Hvor gammel er hunden? Er hun fulgt opp hos veterinær, og er frisk? Alle signalene på stress kan også være signaler på smerte og ubehag. Og så er spørsmålet hvordan hun får løpt fra seg og hodearbeid. Kanskje hodearbeidet er for mye, for vanskelig, eller for lite? Løper hun i hundegård, løpetur med deg? Hvordan ser dagsrutinen deres ut?
    • Jeg lurer på om det er noen her inne som har tips å gi til å roe ned en veldig giret og stresset hund på tur. Hunden min er en veldig aktiv rase, så vi lar henne alltid få løpt fra seg og brukt hodet litt før vi går tur. Likevel har jeg lagt merke til flere tegn på stress; hun rister seg og piper MYE, gjesper, kaver frem og tilbake, drar mye i båndet og biter i båndet når vi stopper. Jeg ønsker så gjerne å lære henne å gå fint i bånd og få bedre kontakt med henne, men det er utfordrende når hun er så stresset. Så langt har jeg prøvd å ta pauser i løpet av turen, gjøre godbit-søk og belønne henne hver gang hun tar kontakt, men det skjer sjeldent. Har noen av dere erfaring med dette, eller tips som kan hjelpe? Jeg setter stor pris på alle innspill! Takk på forhånd!
    • Hei, altså dette er egentlig ikke noe problem bare et visst familiemedlem holder ham inne om morgenen. Ellers har han program han, masse trim - får han mer så hadde han kunnet risikere belastningsskader så jeg har kuttet litt ned på det, bilturer, lek osv, her er det full rulle nesten til leggetid og utenom en tid på dagen jeg ofte trener. Han har luke og kan gå ut i hundegården som han vil når døra ut er låst (han åpner dører selv), men det er mest for å ligge der og glane eller tisse. Om han ikke har 50-100 meter å løpe på så er det nesten ingen vits med gjerde for den typen hund, en hundegård er bare en startgrop for ham. Men på det nye stedet vi flytter vil han få det sånn, med 1.5 meter høyt gjerde. Og det har vi bestemt uavhengig av dere akuratt pga denne uvanen hans med å stikke av (flytte skulle vi uansett). Før har det gått hunder fritt her i alle år, de har åpnet dørne på huset selv og gått inn og ut som de ville, og det har aldri vært noe problem, men nå har det blitt det.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...