Gå til innhold
Hundesonen.no

Pippin knurrer!


Symra&Pippin

Recommended Posts

Pippin er stort sett en snill og grei bamse, selv om han er bare 15 måneder. Han har (før nå) aldri vist ressursaggresjon, det er helt greit for han at kattene spiser av maten hans, eller at vi puffer han ut av godstolen når vi vil sitte der. Om natta sover han i senga vår. I det siste han han begynt å knurre skikkelig hvis vi kommer borti han mens han ligger der. Noen ganger er det skikkelige SNERR! Han kan også "sette tenna i oss", men det er absolutt ikke snakk om biting, det er bare så vidt han rører borti. Men poenget er at det er akkurat som han prøver å skremme oss så han får ligge uforstyrret. Vi må jo puffe litt på han hvis han ligger oppå beina våre så det blir vondt! Vi synes det har vært veldig trivelig å ha han i senga, men nå lurer jeg på om det er på tide med egen soveplass på gulvet... Hva ville dere gjort?? (Mulig denne skulle vært på "Spørsmål om hund"....)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er blitt en ung mann som begynner å tørre å si ifra.... når han synes dere forstyrrer ham i dyp søvn :-)

Dét er naturlig at så skjer - og så blir det opptil dere å vurdere hvordan dere ser på dette. Det avhenger helt av hvordan treningsmetode dere har valgt, rettere sagt: Hvilken treningsfilosofi dere sverger til... Noen av de største "snillistene" ville nærmest ment at det er dere som bør passe dere! - mens de i den andre enden av skalaen ville sagt "hiv hunden ned av sengen øyeblikkelig".

Rett eller galt... blir opptil øyet som ser. Resultatet er det som teller.

Det JEG synes, er at dere bør tenke etter denne hunden totalt. Er han ellers en lydig og grei kar, som dere har god kontroll over - og "skjønner" dere på, så kan du tillate mer enn dersom du nå føler at dere kanskje har undervurdert ham litt - trodd at han skulle forbli en søt og trivelig "bamse".

Nå er ikke softiene noen dustebikkjer - det er meget freske, ofte barske hunder og ekte terriere, iallfall gutta, er min erfaring med de jeg har truffet i ulike sammenhenger. Dette vet du sikkert :-) Men ingen hund begynner å bli seg selv før de er bortimot tre år, er min erfaring... så det er bra dere er obs.

Har man prøvd å forutse at søte unghunden, som oppfører seg engleaktig, en dag vil begynne å våkne og bli atskillig mer full av meninger - ja, da har man gjerne lagt et godt grunnlag. Da har man grunnlydigheten, man har gode kommandoer inne.

Føler dere at dere har solid kontroll, kan dere følgelig tillate mer. Det jeg liker dårlig med det du forteller, er at han vender seg mot dere - selv om han ikke er borti med tennene. Men igjen... det er vanskelig å si noe om uten å ha sett ham.

Siden han har vært lydig i andre situasjoner, så kan du jo heller forsterke dem - som å flytte seg når dere ber ham om det fra sofaen, altså jobbe MER i situasjoner der han ikke sover eller hviler og blir mer provosert. Samtidig er det viktig at dere ikke synes knurringen er såpass at dere ikke helt føler for å røre på dere... da er det for mye av den. Din vurdering...

Det JEG gjør med min egen hannhund, som også er en liten herre med enorme meninger, har vært å sørge for å ha solid kontroll - hele veien. Fra han var valp har han lært "gå unna", derfor kan jeg nå kommandere ham helt greit ut av situasjoner hvor han blåser seg opp i forhold til andre hunder - fordi jeg REGNET med at dette ville skje en dag :-)

Han har også vært en liten "brøler" når han har ligget i dyp søvn og jeg har kommet borti ham. Siden han er liten, har jeg valgt å bare le av det, si "jaja", ikke flyttet meg - men heller ikke mast mer på ham. Det jeg nå pleier å gjøre, er å si noe når jeg flytter på meg - "nå er det min plass", så han får en liten advarsel først om at nå skjer det, så han ikke bråvekkes.

Den der blandingen av å "forebygge" litt, ikke ta det altfor alvorlig så lenge det ikke er grunn til det (Eva Bodfäldts teori om at dersom vi ikke tar en jypling helt på alvor, men bare "ler litt" og ikke lar oss hemme), og også vite at han vil høre i det sekundet jeg sier at "nå er det nok".

Fordi jeg synes dette funker, tillater jeg ham litt mer spillerom, fordi jeg liker hunder med litt tak i.

Om jeg husker riktig, så snudde han seg også en smule mot meg - men han er av natur ingen "glefser" eller "napper". Derfor tok jeg ikke det så tungt. Dersom dere ser at deres hund er kjappere i andre situasjoner, bør du kanskje legge mer vekt på dette.

Det som jeg også har merket meg, er at min andre hund er riktig så dannet ovenfor ham - når han er trøtt etter en real langtur. Da får han ligge helt i fred, og hun er særs nøye med ikke å forstyrre ham. Sover han bare vanlig, så passer hun seg mindre. For meg er det umulig å se nyansene her, så det synes jeg også er interessant. Og hun er definitivt hans store oppdrager, siden hun både er eldre og mer "ordnete".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...