Pippin knurrer!

[Symra&Pippin]

Pippin er stort sett en snill og grei bamse, selv om han er bare 15 måneder. Han har (før nå) aldri vist ressursaggresjon, det er helt greit for han at kattene spiser av maten hans, eller at vi puffer han ut av godstolen når vi vil sitte der. Om natta sover han i senga vår. I det siste han han begynt å knurre skikkelig hvis vi kommer borti han mens han ligger der. Noen ganger er det skikkelige SNERR! Han kan også "sette tenna i oss", men det er absolutt ikke snakk om biting, det er bare så vidt han rører borti. Men poenget er at det er akkurat som han prøver å skremme oss så han får ligge uforstyrret. Vi må jo puffe litt på han hvis han ligger oppå beina våre så det blir vondt! Vi synes det har vært veldig trivelig å ha han i senga, men nå lurer jeg på om det er på tide med egen soveplass på gulvet... Hva ville dere gjort?? (Mulig denne skulle vært på "Spørsmål om hund"....)

[akela]

Han er blitt en ung mann som begynner å tørre å si ifra.... når han synes dere forstyrrer ham i dyp søvn :-)

Dét er naturlig at så skjer - og så blir det opptil dere å vurdere hvordan dere ser på dette. Det avhenger helt av hvordan treningsmetode dere har valgt, rettere sagt: Hvilken treningsfilosofi dere sverger til... Noen av de største "snillistene" ville nærmest ment at det er dere som bør passe dere! - mens de i den andre enden av skalaen ville sagt "hiv hunden ned av sengen øyeblikkelig".

Rett eller galt... blir opptil øyet som ser. Resultatet er det som teller.

Det JEG synes, er at dere bør tenke etter denne hunden totalt. Er han ellers en lydig og grei kar, som dere har god kontroll over - og "skjønner" dere på, så kan du tillate mer enn dersom du nå føler at dere kanskje har undervurdert ham litt - trodd at han skulle forbli en søt og trivelig "bamse".

Nå er ikke softiene noen dustebikkjer - det er meget freske, ofte barske hunder og ekte terriere, iallfall gutta, er min erfaring med de jeg har truffet i ulike sammenhenger. Dette vet du sikkert :-) Men ingen hund begynner å bli seg selv før de er bortimot tre år, er min erfaring... så det er bra dere er obs.

Har man prøvd å forutse at søte unghunden, som oppfører seg engleaktig, en dag vil begynne å våkne og bli atskillig mer full av meninger - ja, da har man gjerne lagt et godt grunnlag. Da har man grunnlydigheten, man har gode kommandoer inne.

Føler dere at dere har solid kontroll, kan dere følgelig tillate mer. Det jeg liker dårlig med det du forteller, er at han vender seg mot dere - selv om han ikke er borti med tennene. Men igjen... det er vanskelig å si noe om uten å ha sett ham.

Siden han har vært lydig i andre situasjoner, så kan du jo heller forsterke dem - som å flytte seg når dere ber ham om det fra sofaen, altså jobbe MER i situasjoner der han ikke sover eller hviler og blir mer provosert. Samtidig er det viktig at dere ikke synes knurringen er såpass at dere ikke helt føler for å røre på dere... da er det for mye av den. Din vurdering...

Det JEG gjør med min egen hannhund, som også er en liten herre med enorme meninger, har vært å sørge for å ha solid kontroll - hele veien. Fra han var valp har han lært "gå unna", derfor kan jeg nå kommandere ham helt greit ut av situasjoner hvor han blåser seg opp i forhold til andre hunder - fordi jeg REGNET med at dette ville skje en dag :-)

Han har også vært en liten "brøler" når han har ligget i dyp søvn og jeg har kommet borti ham. Siden han er liten, har jeg valgt å bare le av det, si "jaja", ikke flyttet meg - men heller ikke mast mer på ham. Det jeg nå pleier å gjøre, er å si noe når jeg flytter på meg - "nå er det min plass", så han får en liten advarsel først om at nå skjer det, så han ikke bråvekkes.

Den der blandingen av å "forebygge" litt, ikke ta det altfor alvorlig så lenge det ikke er grunn til det (Eva Bodfäldts teori om at dersom vi ikke tar en jypling helt på alvor, men bare "ler litt" og ikke lar oss hemme), og også vite at han vil høre i det sekundet jeg sier at "nå er det nok".

Fordi jeg synes dette funker, tillater jeg ham litt mer spillerom, fordi jeg liker hunder med litt tak i.

Om jeg husker riktig, så snudde han seg også en smule mot meg - men han er av natur ingen "glefser" eller "napper". Derfor tok jeg ikke det så tungt. Dersom dere ser at deres hund er kjappere i andre situasjoner, bør du kanskje legge mer vekt på dette.

Det som jeg også har merket meg, er at min andre hund er riktig så dannet ovenfor ham - når han er trøtt etter en real langtur. Da får han ligge helt i fred, og hun er særs nøye med ikke å forstyrre ham. Sover han bare vanlig, så passer hun seg mindre. For meg er det umulig å se nyansene her, så det synes jeg også er interessant. Og hun er definitivt hans store oppdrager, siden hun både er eldre og mer "ordnete".

[Symra&Pippin]

Tusen takk for flott svar som ga meg mange tanker!