Avlivning av hund (vonde tanker i etterkant)

[Fidoibil]

Hei,

Sarte sjeler kan sikkert advares mot å lese videre. Om ikke annet er det et deprimerende tema.

Jeg anser ikke meg selv som en overfølsom person og jeg pleier å tåle en støyt i livet, men.... Jeg går rundt med vonde minner etter avlivningen av min hund. Tør ikke helt å "plage" venner og bekjente, men kjenner samtidig at jeg sliter mye etter avlivningen av hunden min. Jeg fikk altså en hund som fant veien direkte inn i hjertet mitt og sola skinte på oss. Livet var så godt, men så ble hunden så alvorlig syk at den måtte avlives som eneste ansvarlige alternativ. En ting er at jeg måtte ta "valget" om at hunden skulle dø og alt savnet som kommer med. En helt annen ting er at jeg ikke synes at avlivningssprøyta var så human som jeg ble forestilt. Ord som "sovne stille inn" høres ikke helt inn med det jeg så. Det så heller ikke ut som at hjertet bare sluttet å slå, men at hunden ikke klarte å puste, at den kjempet i en form for "bevisstløshet" og fikk deretter hjertestans. Jeg skriver "bevisstløshet" i gåseøyne, for jeg synes det så ut som hunden hadde et nivå som gjorde at den kjempet kraftig likevel. Det så innmari vondt ut. Å ta ansvaret som hundeeier å la den slippe lidelsene som sykdommen ville ha gitt før den ville ha dødd, ble byttet ut med noe som føltes stygt ut allikevel. Jeg er knust på alle måter etter dette. Så herlig et vesen, deretter sykdom, og så dette..... Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å fordøye dette. Jeg er skikkelig trist. Og ingenting i hele verden kan endre på det som har skjedd, dessverre.

Så kjære hundeeiere, hvordan kommer jeg meg gjennom dette? Er det slik avlivning er? Jeg klarer uansett ikke å få en ny hund på lange tider, men når jeg ser hva en lykkelig hundetid skal avsluttes med må jeg ærlig innrømme at jeg nå ikke makter tanken på en ny hund noensinne.

[Eloise]

Huff, så trist. Jeg skjønner hvordan du har det, det er grusomt å miste noen man er glad i, og kjæledyr lever så alt for kort. Jeg er veldig glad jeg har hatt familie å sørge sammen med, altså andre som har vært glad i hunden som ble avlivet, for vi har snakket mye i ettertid.

Utenom det å dele både gode og vonde minner, så har det vært viktig for meg å tenke på hva jeg sparte hunden fra å oppleve. Hvis jeg ikke hadde valgt avlivning, hva ville skjedd med henne da? Min hund ville ha lidd mye, og til slutt dødd en smertefull død. Jeg sparte henne fra det. Jeg lot henne slippe så snart jeg så tegn til ubehag/kvalme (hun hadde kreft). Andre avliver når hunden allerede har blitt ganske syk, og når det da ikke er flere behandlingsalternativer så blir valget tatt.

Når det gjelder avlivningen så er jeg enig at det ser mye mer brutalt ut enn det man ser for seg med å "sovne inn," men hunden er bedøvet. Min hund sovnet, etterpå skulle hun avlives. Kroppen reagerte, men hun sov allerede. Hun var ikke klar over noe av det. Samtidig så var jeg der sammen med henne helt frem til slutten, selv etter hun ble bedøvet. Det var viktig for meg. Å se henne dø var vondt, men det var et offer jeg gjorde for hunden jeg var så glad i.

Jeg hadde det motsatt av deg. Jeg måtte ha ny valp med en gang. Det å leve uten hund gjorde sorgen min mye sterkere, for hunden min er så viktig i hverdagen. Samtidig følte jeg at jeg hadde lært så mye av hun som døde. Jeg følte meg som en bedre hundeeier på grunn av henne. Det er kanskje litt teit, men det å få en ny hund ble nesten som en måte å ære minnet om henne. Alt hun hadde lært meg fikk min neste hund dra nytte av. En ny hund blir aldri en erstatning for den som er borte, men kjærlighet er en av de tingene det blir mer av jo flere man deler den med.

Har du ingen du kan snakke med i virkeligheten? Jeg er sikker på at familie eller venner ikke vil føle seg plaget a at du snakker med dem om dette. Hvis jeg kunne hjelpe en venn med å bearbeide noe vondt, så ville jeg vært kjempeglad for at personen valgte å betro seg til meg og lene seg på meg.

[Emilie]

Avliving kan være alt fra å sovne stille inn til dødskramper, dødshyl og slipping diverse kroppsvæsker. Uansett fremgangsmåte er reaksjonene individuelle. Den første av mine egne som ble avlivet "sovnet" stille inn. Kroppen var helt utslitt og ga opp veldig fort. Nå, med hund nr to som ble avlivet i vår, gikk det ikke fullt så fredelig. Han ga fra seg et hjerteskjærende vræl og hadde kramper i armene mine. Det varte kun i noen sekunder, men de sekundene varte for meg, i en evighet. Det var ikke spesielt hyggelig. Men jeg jobber på klinikk og visste godt hva jeg kunne ha i vente. Likevel sitter denne personlige opplevelsen i meg, og vil sannsynligvis alltid gjøre det. 

Når det er sagt så er jeg av den oppfatning at døden aldri er vakker, selv om det kan gå fredelig for seg. Det vil være naturlig for et hvert levende vesen å kjempe i mot, så sant det er krefter i kroppen. 

[Raksha]

Jeg har avlivet flere hunder, heldigvis har alle sovnet relativt stille og rolig, noen har tisset på seg ol. Men kun den siste gispet etter luft og hadde litt kramper. Men jeg prøver å stole på at hunden er ikke bevisst, det er kroppen som reagerer refleksivt, mens hunden er så bevistløs at den får ikke med seg noe. Det er min måte å "overleve" det på.  Avlivet en hest med sprøyte - aldri igjen. Når jentene mine skal gå, så blir det bolt, definitivt. 

 

[Guest 2ne]

Det er leit å lese at du fikk en så vond avskjed med hunden din  

Jeg håper du etterhvert klarer å huske bare de gode stundene dere hadde, for det var flest av dem, ikke sant. Det er noe av det vanskeligste vi gjør som dyreeiere, det å avgjøre at nok er nok, nå skal de få slippe, men det er vårt ansvar, det er prisen vi betaler for å ha de i livene våre. Hver gang har måtte ta det valget for mine hunder, så har jeg tenkt "det her orker jeg ikke igjen", men så husker jeg alt det gode og fine ved å dele livene våre med dem, og da er ikke den prisen vi betaler for høy allikevel. 

Hunden din var alvorlig syk, så hva hadde egentlig alternativet til avlivning vært? Som Eloise skriver, du har spart hunden din for smerter og lidelse. Nei, de sovner ikke alltid stille inn, nei, det er ikke alltid vakkert, men det er ikke alternativet heller. En alvorlig syk hund som kanskje visner gradvis bort, det er verre, for deg som eier også, men aller mest for hunden din. 

Hvordan du kommer deg over det? Ved å minnes det gode i forholdet deres. Ved å fokusere på det positive dere har hatt sammen. Døden er bare en avslutning, det definerer ikke det forholdet dere har hatt  

[Sprettballen]

Det er kjempetrist å avlive en hund, jeg har avlivet to. Den første var alvorlig syk og kunne ikke reddes. Det var såvidt han var ved bevissthet da vi ankom dyrlegen. Han fikk narkose og deretter en siste dose. Da han fikk siste dose(gjennom veneflon) trakk han pusten dypt et par ganger før han var borte.

Andre gangen ble siste sprøyte satt direkte i hjertet, det skulle gå fortere da. Veterinæren spurte da på forhånd om det var greit at de gjorde det sånn. Hun kunne få det i blodet også, om jeg syntes det var ille at hun fikk en svær sprøyte i hjertet, men hun var jo da allerede borte så det spilte ingen rolle for meg. Hun sovnet helt stille inn, uten noe annet enn at pulsen forsvant.Hun ble avlivet pga. atferdsproblemer som til slutt ble så store at hunden led i hverdagen. På en måte var det tøffere å miste en (gammel) hund til akutt sykdom, for avlivingen kom som et sjokk. Jeg sørget på en annen måte for den hunden enn jeg gjorde for nr. 2. Nr.2 var mitt valg, det var veloverveid og planlagt. Den siste tiden var jeg også veldig sliten og hundeholdet var ikke noe kjekt. Problemhunden tok hele energien min, så da hun ble avlivet ble jeg først veldig trist, for jeg var jo så ufattelig glad i hunden på tross, men det gikk fortere over og det gikk over i lettelse. Jeg kunne se på bilder og filmer raskere etter siste avliving enn første. Men det var jo to veldig forskjellige grunner for avliving.

Nå husker jeg på de gode minnene etter hundene og alt de har lært meg. Disse to hundene er de som desidert har lært meg aller mest om hund og hundetrening, det er verdifull kunnskap jeg ikke skulle vært foruten. 

Nå har jeg to relativt friske og fungerende hunder, så den dagen jeg må ta farvell med de blir veldig tøff. Da blir det høyst sannsynlig på grunn av sykdom og ikke atferd. Foreløbig vil nok eldste være den tyngste å miste, vi har vært igjennom så mye sammen og har et veldig tett bånd.

For din del i din situasjon så sørger folk forskjellig. Ta deg til til å kjenne på følelsene, til å gråte og sørge, men pass på at det ikke blir styrende i livet ditt og ikke fører til at du isolerer deg og bygger deg inne i sorg. Det er lov å savne å være lei seg, det er en helt normal reaksjon på tap, bare vær obs på at du også må se framover, etter hvert i det minste  

[patricia]

Har vært igjennom flere avlivinger, det er noe som hører med til det å ha ansvaret for dyr. De fleste har forgegått stille og rolig, uten noen opprivende scener. Hvis det kan være noen trøst for deg, så var hunden din bevisstløs , og merket ikke noe i siste fasen. Men skjønner veldig godt at du syntes det var leit og vondt. Det er viktig for oss dyreeiere å vite at vi gjorde det rette for dyret vårt, at det ble spart for smerter, og at der ikke fins noe bedre alternativ. Det er , enda så brutalt det høres, den mest omtenksomme og kjærlige handlingen vi kan gi dem.

Håper at du kommer deg over dette og kan kose deg med gode minner etter hvert. Og før du vet ordet av det, er du på jakt etter en ny valp!

[Guest lijenta]

Ille og høre at du har vært gjennom en san avliving. Men har ikke veterinæren informert deg om at det kan skje? Jeg har fått høre det hver gang jeg har avlivd en hund selv om vetrinæren vet at jeg har hørt det før. 

Nå er det noen år siden jeg fikk høre det, men den ene måten hadde større fare for at det kom dødskramper fra hunden enn den andre men der det var størst fare for det så var det snillest mot hunden. 

Og ja alt er stort og vondt i starten så etter som tiden går klarer man å plukke fram en og en fin opplevelse en har hatt med hunden

[Guest Jonna]

Det er dessverre ingen logikk i de kroppslige reaksjonene på dette. Den første sprøyten er for å få hunden til å sove, på lik linje som den skal opereres e.l. den andre er ren gift.

Min siste avliving viste jeg kom til å bli langdryg, pga jeg viste reaksjonene på hunden ved den første sove sprøyten. Veterinæren viste det også, hun gav henne 4 ganger mer enn normal dose. Fortsatt ville ikke hunden "sove". Hun fikk ekstra dose og dermed 5 ganger mer enn hva en normal hund av den vekten sovner av. Jeg har vært med på noen avlivinger, og jeg forstår at slike "kamper" kan være vond å se på. Jeg forventet at denne reaksjonen kom på denne hunden, jeg tror veterinæren var mer overrasket enn meg at hun i sin sykdomstilstand fortsatt reagerte som tidligere. 

Jeg har også vært med på stile og rolige avlivinger (det var forøvrig den nevnt over, hun bare brukte lang tid) og avlivinger der pulsen ble så lav at giften aldri kom fram via blodåre og satt direkte i hjerte tilslutt. og en hund som lå å knurret til siste gisp. 

Det er dessverre ingen fasit på hva som skjer. Og jeg håper de gode minnene om hunden din etterhvert overskygger det siste minnet  

[Djervekvinnen]

Jeg føler det ganske likt deg. Min første hund var jeg med på avlivningen til siste stund. Det var en ganske fæl opplevelse, og kjenner jeg får klump i halsen og tårer i øynene å skrive om det nå, 6 år etter. Jeg er en følsom person, og jeg knytter meg sterkt til dyrene mine. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, men jeg var helt bestemt på at jeg skulle være med hunden til siste stund. Min samboer nektet og klarte ikke å forholde seg til det, så jeg følte at jeg måtte. Men jeg var helt alene om det. Fikk ikke snakket ut om opplevelsen etterpå, for han ville ikke høre om det. Det gjorde vondt, for jeg har behov for å snakke om det. For meg hjelper det. Kanskje det gjør det for deg også? Å snakke ut om hele opplevelsen, kanskje flere ganger.

Jeg sitter igjen med synsinntrykket, og jeg sliter litt med det kjenner jeg. Jeg har kommet meg mye over det, selv om det kan kjenner vondt å tenke etter.  Det var egentlig ikke noe ille reaksjoner, som beskrevet i andre innlegg her, men det var en annerledes reaskjon enn hva jeg hadde sett for meg, og man kunne se livet ebbe ut. Det syns jeg var helt grusomt.

Jeg har avlivet en hund etter den tid, og da valgte jeg å gå ut etter at bedøvelsen var satt, og ventet utenfor til dyrlegen kom å sa at hunden var død.  Det er den siste sprøyten som gir reaksjonen, og det vil jeg spare meg for i fremtiden. Når hunden er bedøvd, er hunden borte, så da kan jeg gå vekk uten å føle at jeg svikter hunden på noe vis.

Så kanskje lurt å tenke over til neste gang? Om man vil være med hele prosessen. Alternativt kan man be noen andre til å gå inn med hunden.

Uff, det er et utrolig trist tema..

[Emilie]

3 timer siden, JeanetteH skrev:

Det er dessverre ingen logikk i de kroppslige reaksjonene på dette. Den første sprøyten er for å få hunden til å sove, på lik linje som den skal opereres e.l. den andre er ren gift.

Det stemmer ikke helt. Pentobarbital som benyttes ved avliving er et anestesimiddel som gies en overdose av ved avliving.

Jeg mener å ha lært at overdosen kan gi kraftige reaksjoner, men er ikke smertefull dersom den injiseres direkte i åren/hjertet. At man stort sett velger å bedøve i forkant er for å begrense reaksjonene ved den siste sprøyten.

Da min siste hund ble avlivet ønsket jeg ingen bedøvelse i forkant og han fikk kun pento injisert direkte via kateter. Dette var bare fordi JEG ønsket at han skulle være bevisst til det siste og for å unngå at hunden måtte kjempe mot bedøvelse og kanskje kjenne på kvalme og ubehag. Det måtte jeg "betale" dyrt ved i form av at han hadde en reaksjon på selve avlivingen. Likevel var det for meg verdt det, siden jeg fikk ha ham "med" meg inn til det siste. Dette er før øvrig ikke vanlig ved avliving, men uansett hva man velger så kan hunden alltid få en reaksjon, både med og uten sedativ før siste sprøyte. 

[Guest 2ne]

13 minutter siden, Emilie skrev:

Det stemmer ikke helt. Pentobarbital som benyttes ved avliving er et anestesimiddel som gies en overdose av ved avliving.

Et kjapt googlesøk sier at pentobarbital også brukes ved avlivning av mennesker, så da er det vel gift allikevel. 

Skal man pirke, er alkohol også giftig. At vi stort sett ikke dør av det, har vel noe med at vi ikke inntar nok. 

[Emilie]

1 time siden, 2ne skrev:

Et kjapt googlesøk sier at pentobarbital også brukes ved avlivning av mennesker, så da er det vel gift allikevel. 

Skal man pirke, er alkohol også giftig. At vi stort sett ikke dør av det, har vel noe med at vi ikke inntar nok. 

Det stemmer. Men det er ikke regnet som en "ren gift". Det er et anestesimiddel som benyttes ved avliving er av dyr (og mennesker), ved å gi en overdose. 

[Tuvane]

4 timer siden, 2ne skrev:

Et kjapt googlesøk sier at pentobarbital også brukes ved avlivning av mennesker, så da er det vel gift allikevel. 

Skal man pirke, er alkohol også giftig. At vi stort sett ikke dør av det, har vel noe med at vi ikke inntar nok. 

ALT er jo giftig i store doser, inkludert vann, men man går jo ikke rundt og sier at vann er giftig.

Pentobarbital er et barbiturat som tidligere ble brukt som anestesimiddel, men som nå er erstattet av benzodiazepiner som ikke er så lett å overdose, i tillegg til at barbiturater gir forlenget oppvåkning.

---

Pentobarbital kan gi bivirkninger som muskelrykninger og urolighet etter injeksjon, og man kan i noen tilfeller oppleve at hunden gisper eller sukker, noe som kan virke veldig forstyrrende dersom man ikke er klar over at det kan skje. Det som er viktig å tenke på at når dette skjer, så er hunden allerede klinisk død og hjertet har nettopp stoppet. Hunden er dypt sedert (noe som er grunnen til at man kan stikke i hjertet), og merker ikke noe som helst av injeksjon i hjertet eller muskelrykninger, og hjertet har allerede stoppet når hunden evt gisper. Det er ikke slik at den "stritter i mot" eller har vondt, den er allerede død. Noen hunder kan også tømme blæren eller slippe avføring, dette er også helt normalt, og ikke tegn på at hunden har vondt, men at muskulaturen slipper opp.

Det er fordelaktig å stikke i hjertet, da dør hunden raskere og uten komplikasjoner som kan skje dersom man gir intravenøst i labben, spesielt hos syke hunder med dårlig sirkulasjon.

Man skal ikke føle skyld fordi man har avlivet hunden sin og avlivingen ikke ble helt som man forventet ("hunden sovnet stille inn") - hunden merker ingenting, det er kun deg det føles fælt for. Har man vonde tanker etter avliving bør man prate med veterinæren som var tilstede, hun eller han vil sannsynligvis bekrefte det jeg skriver her.  Det er alltid vondt å miste en god venn, men man skal ikke ha dårlig samvittighet fordi man tok den rette beslutningen om å la dyret få slippe et liv i smerter eller sykdom.

Jeg kommer alltid til å følge mine hunder hele veien, det skylder jeg dem etter et langt liv med mange gode opplevelser, men jeg skjønner at ikke alle er komfortable med det.

[Tonje]

2 timer siden, Tuvane skrev:

ALT er jo giftig i store doser, inkludert vann, men man går jo ikke rundt og sier at vann er giftig.

Pentobarbital er et barbiturat som tidligere ble brukt som anestesimiddel, men som nå er erstattet av benzodiazepiner som ikke er så lett å overdose, i tillegg til at barbiturater gir forlenget oppvåkning.

---

Pentobarbital kan gi bivirkninger som muskelrykninger og urolighet etter injeksjon, og man kan i noen tilfeller oppleve at hunden gisper eller sukker, noe som kan virke veldig forstyrrende dersom man ikke er klar over at det kan skje. Det som er viktig å tenke på at når dette skjer, så er hunden allerede klinisk død og hjertet har nettopp stoppet. Hunden er dypt sedert (noe som er grunnen til at man kan stikke i hjertet), og merker ikke noe som helst av injeksjon i hjertet eller muskelrykninger, og hjertet har allerede stoppet når hunden evt gisper. Det er ikke slik at den "stritter i mot" eller har vondt, den er allerede død. Noen hunder kan også tømme blæren eller slippe avføring, dette er også helt normalt, og ikke tegn på at hunden har vondt, men at muskulaturen slipper opp.

Det er fordelaktig å stikke i hjertet, da dør hunden raskere og uten komplikasjoner som kan skje dersom man gir intravenøst i labben, spesielt hos syke hunder med dårlig sirkulasjon.

Man skal ikke føle skyld fordi man har avlivet hunden sin og avlivingen ikke ble helt som man forventet ("hunden sovnet stille inn") - hunden merker ingenting, det er kun deg det føles fælt for. Har man vonde tanker etter avliving bør man prate med veterinæren som var tilstede, hun eller han vil sannsynligvis bekrefte det jeg skriver her.  Det er alltid vondt å miste en god venn, men man skal ikke ha dårlig samvittighet fordi man tok den rette beslutningen om å la dyret få slippe et liv i smerter eller sykdom.

Jeg kommer alltid til å følge mine hunder hele veien, det skylder jeg dem etter et langt liv med mange gode opplevelser, men jeg skjønner at ikke alle er komfortable med det.

Jeg har vært med på en avlivning hvor hunden knurret vel og lenge etter at sederingen var satt, jeg tror faktisk han knurret seg inn i døden. Leser jo også her om noen som har opplevd det, samt hunder som må ha mye sterkere dose enn det som er vanlig for å bli nok "borte". Så det kan vel skje at de ikke sovner?

Jeg er livredd for at hundene mine skal være bevisste og få med seg hva som skjer, selv om det nok er usannsynlig. Alle de andre 4 avlivningene jeg har vært med på har gått stille for seg heldigvis. 

[Tuvane]

15 minutter siden, Tonje skrev:

Jeg har vært med på en avlivning hvor hunden knurret vel og lenge etter at sederingen var satt, jeg tror faktisk han knurret seg inn i døden. Leser jo også her om noen som har opplevd det, samt hunder som må ha mye sterkere dose enn det som er vanlig for å bli nok "borte". Så det kan vel skje at de ikke sovner?

Jeg er livredd for at hundene mine skal være bevisste og få med seg hva som skjer, selv om det nok er usannsynlig. Alle de andre 4 avlivningene jeg har vært med på har gått stille for seg heldigvis. 

Veterinæren skal sjekke tegn på bevissthet før man setter den siste sprøyta, så i så fall er det noe galt med prosedyrene. Det kan jo også hende at det var et slags bissart fenomen som ikke nødvendigvis betydde at hunden var bevisst, men det er vanskelig å vite. Uansett er ikke dette normalt ved en avliving, og det er ikke noe jeg hadde bekymret meg nevneverdig for.

Får ikke hunden nok å sove på, så får den mer. Det er selvfølgelig en fordel at hunden er rolig og ikke stresser, for da kan den trenge mer sedativa. Er hunden veldig stresset kan det være aktuelt å sette sprøyten i bilen eller utendørs, sånn at hunden ikke stresser seg opp. Men normalt sett er jo hundene man avliver gamle og/eller syke og mette på livet, og ganske rolige.

Da vi avlivet Akila, vår forrige schäfer, gikk det rolig for seg. Hun kastet etter hvert opp (mulig bivirkning av sykdom, evt sedativene), men hun virker rimelig uaffisert av det. Da hun hadde sovnet helt sjekket veterinæren tegn på bevissthet, og satt til slutt pentobarbital i hjertet. Da hadde hun noen få milde kramper, sukket dypt, og så var det over. Hun lakk også urin, men det var sannsynligvis relatert til at blæra var sprengt og at hun ikke klarte å tømme den selv. Vi fikk deretter sitte så lenge vi ønsket før vi tok det aller siste farvel. Selv om vi opplevde de bivirkningene man kan få, hadde veterinæren på forhånd fortalt at det kunne skje. Akila var i tillegg veldig rolig og veldig syk, og det var nok ikke så mange flere dager kroppen hennes ville ha holdt ut. Selv om det var helt fryktelig å avlive min beste venn gjennom nesten ti år, var det for oss en god og respektfull avskjed.