Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilket kjønn er du?  

127 stemmer

  1. 1. Hvilket kjønn er du?

    • Jente / kvinne / dame / kjerring / kvinnfolk
      120
    • Gutt / mann / kar / gubbe / kæll
      3
    • Transkjønnet - MFT / FTM
      0
    • Annet - queer / fluid / andro / transe osv.
      4


Recommended Posts

Skrevet
2 timer siden, Lene_S skrev:

Det handler vel mest om at samfunnet generelt har blitt mer åpent, og fått større aksept for individer som ikke faller ned i tradisjonelle boksene. 

Det er, etter min erfaring, de som er i den fasen av livet der de plasserer seg selv som har størst behov for å putte et navn på den båsen de føler seg i. Senere, når de føler seg komfortable med, og har akseptert, hvem de er, forsvinner det behovet for å definere. Jeg personlig opplever det motsatte av det du beskriver i forhold til min legning. Der er det andre, utenforstående, som har behov for å plassere merkelapp på meg. Jeg har alltid vært trygg på hvem jeg er, og har aldri følt behovet for å definere det, aldri vært i et skap osv. Men andre sliter med å ta på strak arm at jeg, som lever lesbisk, også sikler på mannfolk. De føler behov for en forklaring og et navn. Og derfor fant jeg på en merkelapp som jeg følte passet sånn nogenlunde; biseksuell lesbe. Ikke ut fra mitt behov for å definere, men andres behov for en knagg å henge meg på.

Jeg opplever egentlig ikke at folk flest bryr seg så mye jeg , men det kan være at jeg har vært heldig med omgangskretsen :P Faktisk synes jeg det er nesten mer fordommer homofile,  lesbiske etc i mellom.  Det var i hvertfall mitt inntrykk når jeg var ung og var ensomt heterofil i vennegjengen :P 

Jeg har faktisk aldri sett eller møtt en jente jeg kunne hatt sex med. Jeg har hatt lesbiske venninner som jeg har syntes var pene og alt det der, men damer er bare ikke noe for meg :P 

 

  • Svar 122
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mulig mannfolka trener hundene sine, mens kjerringene liker å snakke om hundene sine  

Jeg er (sikkert) enda eldre, men vet at det finnes tusen blomster i hagen!  

Jeg er veldig klar over at det er tusen forskjellige blomster i en kjempestor blomstereng, og hver og en aksepterer jeg fult ut  Bare sliter med å henge med på definisjonene nå. For når jeg var ung, d

Posted Images

Skrevet
43 minutter siden, Lene_S skrev:

Uttrykket blir ofte brukt litt løsere enn det som blir beskrevet på Wikipedia, mange bruker slik du beskrev, som at man kan titte på samme kjønn uten at det nødvendigvis er seksuelle følelser med i bildet.

Okay, da er jeg det :) Det er lov å titte på hotte folk, uavhengig av hva slags kjønn de har :P 

43 minutter siden, Lene_S skrev:

Kan det ikke være verdt et forsøk å prøve da? *jobber med å vinne vervepremie* :P 

:lol: Nei, jeg tror ikke det. Jeg ødela leketøyet mitt i fjor jeg, så det leker jeg ikke med sjøl engang lenger :P 

Skrevet
25 minutter siden, Mud skrev:

Jeg opplever egentlig ikke at folk flest bryr seg så mye jeg , men det kan være at jeg har vært heldig med omgangskretsen :P Faktisk synes jeg det er nesten mer fordommer homofile,  lesbiske etc i mellom.  Det var i hvertfall mitt inntrykk når jeg var ung og var ensomt heterofil i vennegjengen :P 

 

Det der er jeg dessverre enig i, og det er en av grunnene til at jeg aldri har vært veldig aktiv i "miljøet". Jeg vet om flere, riktignok mest i utlandet, som f.eks. har valgt å skifte kjønn fra hunn til hann, og blitt fryst ut av butchene, blitt kalt svikere. Jeg synes det er så dust at jeg ikke kan få beskrevet det. Det blir ikke mindre diskriminering av at det kommer fra "egne" rekker. Det er verre, i mine øyne, en skrudd form for selvhat. 

4 minutter siden, 2ne skrev:

:lol: Nei, jeg tror ikke det. Jeg ødela leketøyet mitt i fjor jeg, så det leker jeg ikke med sjøl engang lenger :P 

Hey, vervepremien min da :o Det var da voldsomt som du skulle ødelegge for meg denne uka *hrmf* Først illusjonene om deg som trippende puddeldame, og nå dette! Det er snart jul, Tone, være snill med meg da *se bedende på*

:P 

Forslag (OBS, 16 årsgrense):

Spoiler

Kjøpe denne, du, Tonemor :D 

 

  • Like 1
Skrevet

For dem som ønsker å lære mer om div rundt temaet så har facebookgruppen "Have a gay day" vært veldig lærerik for meg. :) Merkelapper er titt og ofte oppe til diskusjon, stort sett veldig bra tone der inne. I hvertfall fra moderatorer f.eks.  

Skrevet
49 minutter siden, Lene_S skrev:

Det der er jeg dessverre enig i, og det er en av grunnene til at jeg aldri har vært veldig aktiv i "miljøet". Jeg vet om flere, riktignok mest i utlandet, som f.eks. har valgt å skifte kjønn fra hunn til hann, og blitt fryst ut av butchene, blitt kalt svikere. Jeg synes det er så dust at jeg ikke kan få beskrevet det. Det blir ikke mindre diskriminering av at det kommer fra "egne" rekker. Det er verre, i mine øyne, en skrudd form for selvhat. 

Hey, vervepremien min da :o Det var da voldsomt som du skulle ødelegge for meg denne uka *hrmf* Først illusjonene om deg som trippende puddeldame, og nå dette! Det er snart jul, Tone, være snill med meg da *se bedende på*

:P 

Forslag (OBS, 16 årsgrense):

  Vis skjult innhold

Kjøpe denne, du, Tonemor :D 

 

Så det har ikke bedret seg så mye nei.  

"Alle" så ned på "skruller" , og biseksuelle er ekle. Enkelte Lebiske og homofile kunne knapt være i samme rom. Homsene terget og lesbene fyrte.  Oh,  the drama! 

Det opplevdes rimelig tåpelig sånn sett utenifra.  

Skrevet
2 timer siden, Lene_S skrev:

Forslag (OBS, 16 årsgrense):

  Skjul innhold

Kjøpe denne, du, Tonemor :D 

 

Jeg synes den der bare ser rar og teit ut, jeg :lol:  

Jeg er cis-kvinne og synes det er helt greit å ha det som merkelapp. 

(Selv om jeg, da jeg var veldig liten, var supermisunnelig på at lillebroren min hadde sånn kul UTOVERtiss :lol::lol::lol: )

Skrevet
2 timer siden, Lene_S skrev:

Hey, vervepremien min da :o Det var da voldsomt som du skulle ødelegge for meg denne uka *hrmf* Først illusjonene om deg som trippende puddeldame, og nå dette! Det er snart jul, Tone, være snill med meg da *se bedende på*

:P 

Forslag (OBS, 16 årsgrense):

  Vis skjult innhold

Kjøpe denne, du, Tonemor :D 

 

:lol: Takk for tipset, jeg skal vurdere det når jeg har 1400 kroner å bruke på "egenpleie" :P Om du ønsker det, så kan du godt tenke på meg som ikke-praktiserende lesbe, det er ett fett for meg, for å være helt ærlig.. hehe 

  • 2 weeks later...
Skrevet

Jeg er jente, men ikke av den mest feminine typen. Må innrømme at jeg har slitt noe, og fremdeles sliter litt med å finne plassen min. Det er utelukkende på grunn av hvordan samfunnet er, og hva som blir sett på som normalt. Hvordan jenter bør kle seg, oppføre seg, prate, hvilke interesser de bør ha osv.

Familien min legger også et slags press på meg uten å vite om det selv (jeg har en flott familie, de bare tenker ikke lenger). Jeg får høre at jeg burde bruke kjoler, at jeg er fin med langt hår, at jeg er så fin når jeg har sminka meg.

Realiteten er at jeg føler meg utrolig ukomfortabel i kjoler og ikke har brukt det siden jeg var kanskje 10 år. Jeg liker håret mitt kort, synes det er et pes å sminke meg, foretrekker løse bukser, luer og Playstation-spill. 

I tillegg er jeg lesbisk, og jeg synes det er synd at legningen min og hvordan jeg er som person gjør det ok å se på meg som mindre jente enn andre mer feminine jenter. Selv om de fleste nok tuller når de sier at jeg er mannen i forholdet, så synes jeg det er unødvendig. Unødvendig fordi det er enda et bevis på at mennesker ser på meg som mindre jente enn andre. Jeg tar meg derfor alltid tid til å forklare at det slettes ikke er en mann og en kvinne i et lesbisk forhold, uansett om det er folk på byen eller venner/familie som sier det.

Jeg tror faktisk at de eneste gangene jeg kan være meg selv uten å føle meg litt ukomfortabel er under skeive dager i Oslo. Der er liksom alt greit, og en blir akseptert for den en er. 

  • Like 1
Skrevet
3 minutter siden, Tempus skrev:

Selv om de fleste nok tuller når de sier at jeg er mannen i forholdet, så synes jeg det er unødvendig. Unødvendig fordi det er enda et bevis på at mennesker ser på meg som mindre jente enn andre. Jeg tar meg derfor alltid tid til å forklare at det slettes ikke er en mann og en kvinne i et lesbisk forhold, uansett om det er folk på byen eller venner/familie som sier det.

Jeg har akkurat hatt om homofili og kjønnsidentitet med 8. klassingene mine, og det var en som spurte hvordan homofile par bestemmer hvem som skal være mannen. Og så spurte jeg hvorfor det måtte være en mann i et lesbisk forhold i det hele tatt, hva det egentlig innebar at en av dem var mann, og da fomlet han veldig før han sa at det bare var det han var vant til, så det ble for rart hvis det ikke var sånn.

Jeg tror rett og slett problemet er manglende kunnskaper og erfaring. Min fanesak i skolen er mer informasjon til barna om dette her!

  • Like 5
Skrevet
Akkurat nå, Tinkie skrev:

Jeg har akkurat hatt om homofili og kjønnsidentitet med 8. klassingene mine, og det var en som spurte hvordan homofile par bestemmer hvem som skal være mannen. Og så spurte jeg hvorfor det måtte være en mann i et lesbisk forhold i det hele tatt, hva det egentlig innebar at en av dem var mann, og da fomlet han veldig før han sa at det bare var det han var vant til, så det ble for rart hvis det ikke var sånn.

Jeg tror rett og slett problemet er manglende kunnskaper og erfaring. Min fanesak i skolen er mer informasjon til barna om dette her!

Selvfølgelig så handler det også om hva en er vant til. Når det gjelder barn er nok det som regel tilfelle, men ikke alltid når det gjelder voksne. Kjæresten min får for eksempel aldri kommentarer om at hun må være mannen i forholdet, fordi hun er mer feminin enn meg. Vennepar av meg der begge er veldig feminine får heller aldri disse kommentarene så ofte (eller kanskje aldri). Derfor opplever jeg at jeg får spørsmål om det nettopp fordi jeg er mindre feminin enn det som er "normalt", og da automatisk blir mann. 

Skrevet
Akkurat nå, Tempus skrev:

Selvfølgelig så handler det også om hva en er vant til. Når det gjelder barn er nok det som regel tilfelle, men ikke alltid når det gjelder voksne. Kjæresten min får for eksempel aldri kommentarer om at hun må være mannen i forholdet, fordi hun er mer feminin enn meg. Vennepar av meg der begge er veldig feminine får heller aldri disse kommentarene så ofte (eller kanskje aldri). Derfor opplever jeg at jeg får spørsmål om det nettopp fordi jeg er mindre feminin enn det som er "normalt", og da automatisk blir mann. 

Ja, det er sannsynligvis det som forårsaker det. Jeg blir oppgitt av voksne som ikke er interessert i å lære og forstå, eller i hvert fall holde seg ute av, samliv (og andre ting) som bryter med det de selv er vokst opp med...

  • Like 1
Skrevet
2 timer siden, Tempus skrev:

Jeg er jente, men ikke av den mest feminine typen. Må innrømme at jeg har slitt noe, og fremdeles sliter litt med å finne plassen min. Det er utelukkende på grunn av hvordan samfunnet er, og hva som blir sett på som normalt. Hvordan jenter bør kle seg, oppføre seg, prate, hvilke interesser de bør ha osv.

Familien min legger også et slags press på meg uten å vite om det selv (jeg har en flott familie, de bare tenker ikke lenger). Jeg får høre at jeg burde bruke kjoler, at jeg er fin med langt hår, at jeg er så fin når jeg har sminka meg.

Realiteten er at jeg føler meg utrolig ukomfortabel i kjoler og ikke har brukt det siden jeg var kanskje 10 år. Jeg liker håret mitt kort, synes det er et pes å sminke meg, foretrekker løse bukser, luer og Playstation-spill. 

I tillegg er jeg lesbisk, og jeg synes det er synd at legningen min og hvordan jeg er som person gjør det ok å se på meg som mindre jente enn andre mer feminine jenter. Selv om de fleste nok tuller når de sier at jeg er mannen i forholdet, så synes jeg det er unødvendig. Unødvendig fordi det er enda et bevis på at mennesker ser på meg som mindre jente enn andre. Jeg tar meg derfor alltid tid til å forklare at det slettes ikke er en mann og en kvinne i et lesbisk forhold, uansett om det er folk på byen eller venner/familie som sier det.

Jeg tror faktisk at de eneste gangene jeg kan være meg selv uten å føle meg litt ukomfortabel er under skeive dager i Oslo. Der er liksom alt greit, og en blir akseptert for den en er. 

Når du beskriver deg selv, så kunne du like gjerne beskrevet kona mi. Hun også slet veldig med å finne sin plass i kjønnssystemet, og følte hun ikke passet inn i noen av leirene. Da hun var yngre, så var dette et stort problem for henne. Bare det å få mensen og pupper føltes veldig feil, og hun drev en periode med innbinding (binde stram bandasje over puppene). Senere har hun slått seg til ro med at hun er mer jente enn gutt, selv om ingen av delene føles helt rett. Det er dog ikke noe som opptar henne lenger.

Kona slet også med presset om å bruke kjoler og slikt. Men det var i barne- og tenårene. Som voksen har ingen blandet seg i det (bortsett fra meg, som har utfordret henne i skjørt et par ganger, rett og slett for å pushe litt grenser). At voksne mennesker sier slik til deg nå, det er bare for dumt. Det er selvfølgelig greit at de kan ha en mening om at du er finere med langt hår og har sminke, men det går jo direkte på smak. Og så klart hva man er vant til. For man er vant til at jenter som har pynta seg, og dermed i sin peneste utgave, har fancy hår og sminke. Men det er et stykke mellom å gi uttrykk for en mening om noe subjektivt, som hva de synes du kler mest, og å presse på med hva de mener du burde gjøre. Det første er greit i mine øyne, det andre; not so much. 

Det men kjønnsfordeling i forholdet trodde jeg helt ærlig begynte å gå ut på dato nå. Vi fikk noen sånne spørsmål tidlig, men det er mange år siden nå. Jeg trodde verden hadde kommet lenger på de 18 årene siden vi ble sammen. Mulig folk bare antar i sitt stille sinn at kona er "mannen". Og det skal de jo få lov til, de lærer fort nok når de blir kjent med oss at det ikke fungerer sånn. Ja, hun har noen av de tradisjonelle mannegreiene, som å mekke bil og klippe plenen, men noen må jo gjøre de tingene, uavhengig av kjønn. Og jeg driter i bil, skjønner meg ikke på det, og hun liker faktisk hagearbeid, så da er den saken klar. 

Jeg må jo si at kona jo har en fordel når hun ser ut som hun gjør. Hun trenger aldri å fortelle folk at hun er lesbisk. De aller fleste antar at hun er det basert på utseende. Jeg, derimot, må gjerne stappe det inn i folk med t-skje. Det kjenner kanskje kjæresten din seg igjen i? Det tar folk gjerne litt flere sekunder å oppfatte, og akseptere, at jeg også er lesbisk. Jeg ser jo ikke sånn ut, må vite. Og jeg skjønner det for så vidt. For jeg merker det jo selv. Det er enkelte der gaydaren lager et forferdelig rabalder, at selv den blindeste må ha et snev av mistanke. Og så har du de der gaydaren ikke gir fra seg et pip selv om den burde det. Det er dog sjelden for min del, jeg har en godt fungerende gaydar, selv om den missa Gro Hammerseng-Edin, noe som irriterer meg fortsatt :P 

Selv om jeg, som selv er lesbisk, som oftest klarer å se den der lille tingen som jeg ikke klarer å sette finger'n på som gjør at jeg tror noen er skeive (altså av de som ikke får gaydaren til å sette i gang fullt raveparty), så forventer jeg ikke at andre, streite, klarer å plukke opp de subtile signalene. Jeg er  en sånn selv, og gjenkjenner dermed "noe", men det har ikke streite. Så det er forståelig at de automatisk putter meg i heterobåsen. Antakelig helt ubevisst, og da tar det jo gjerne noen sekunder å overkjøre det når de får motstridende informasjon. Jeg har aldri vært i noe skap, så for meg er det ikke noe problem å måtte gjennom den lille indre kampen hos andre. Det er mest komisk, for å være ærlig. Og de aller fleste ler med meg når det går opp for dem hvilke automatiske oppfatninger de har. Det flotte er at det da samtidig lærer noe om å ikke ta ting for gitt, og undebevissheten deres vil neste gang ikke være like sikker i sin sak. 

Når det gjelder å føle at du kan være deg selv: Det er det kun du som kan gjøre noe med. Når du er komfortable med deg selv, så vil automatisk omgivelsene følge etter. Det kan være derfor folk kommer med kommentarer om kjoler og sminke, fordi de plukker opp signaler fra deg om at du ikke er komfortabel uten, om du forstår. Fordi kjoler for dem er den mest åpenbare mangelen, så vil de fikse problemet. De klarer ikke å se at det ikke kan fikses med ytre endringer. Så den dagen du klarer å være komfortabel med den du er, så vil de slutte å føle et behov for å fikse. Men det begynner med deg ;) 

2 timer siden, Tinkie skrev:

Jeg har akkurat hatt om homofili og kjønnsidentitet med 8. klassingene mine, og det var en som spurte hvordan homofile par bestemmer hvem som skal være mannen. Og så spurte jeg hvorfor det måtte være en mann i et lesbisk forhold i det hele tatt, hva det egentlig innebar at en av dem var mann, og da fomlet han veldig før han sa at det bare var det han var vant til, så det ble for rart hvis det ikke var sånn.

Jeg tror rett og slett problemet er manglende kunnskaper og erfaring. Min fanesak i skolen er mer informasjon til barna om dette her!

Synes det var en flott måte å håndtere spørsmålet på. I stedet for å bare komme med et bastant svar, så fikk du guttungen, og resten av klassen, til å reflektere over hvorfor spørsmålet i det hele tatt kom. Gid alle lærere var som deg :hug:

  • Like 2
Skrevet

Dette med å pynte seg, er en greie jenter blir utsatt for uansett, tror jeg? For jeg har heller aldri syns det var stas å pynte meg, til mammas store fortvilelse, mamma er nemlig glad i blonder og blomster og sånn shit på klærne hun :lol: Jeg ville ikke ha det på meg som liten, og jeg vil ikke ha det på meg nå som voksen - og siden jeg så sjeldent har på meg "sånt", så blir det selvsagt et fjollete og ubekvemt oppstyr de få gangene jeg orker å være "dame". Sist var i et bryllup i 1997 (jeg husker det fordi datterbarnet var baby, ikke fordi det var så traumatisk.. hehe), hvor ei av mine bedre venninner ikke kjente meg igjen fordi jeg gikk i kjole :lol: Og måtte selvsagt ta bilde av det da, noe annet ville jo vært dumt.. *sukk* 

Skrevet
27 minutter siden, 2ne skrev:

Dette med å pynte seg, er en greie jenter blir utsatt for uansett, tror jeg? For jeg har heller aldri syns det var stas å pynte meg, til mammas store fortvilelse, mamma er nemlig glad i blonder og blomster og sånn shit på klærne hun :lol: Jeg ville ikke ha det på meg som liten, og jeg vil ikke ha det på meg nå som voksen - og siden jeg så sjeldent har på meg "sånt", så blir det selvsagt et fjollete og ubekvemt oppstyr de få gangene jeg orker å være "dame". Sist var i et bryllup i 1997 (jeg husker det fordi datterbarnet var baby, ikke fordi det var så traumatisk.. hehe), hvor ei av mine bedre venninner ikke kjente meg igjen fordi jeg gikk i kjole :lol: Og måtte selvsagt ta bilde av det da, noe annet ville jo vært dumt.. *sukk* 

Jeg går også sjeldent i kjole, siden jeg synes det blir litt kleint når jeg først gjør det *se på Stine a, hu har fått på seg kjole!" Jeg liker liksom ikke den ekstra oppmerksomheten :P

Men til helgen skal jeg utforde meg selv, svigermor tok meg med på kjoleshopping og jeg fikk en kjempefin blå paljettkjole som tilogmed stopper ovenfor knærne mine :o Det og høye hæler og kanskje utslått hår (jeg har håret alltid i hestehale, så hver gang jeg har det utslått får jeg sånne kommentarer som når jeg går med kjole) jeg gruer meg faktisk litt, men jeg gleder meg også til å pønte meg ordentlig, håper bare jeg klarer å te meg som en lady :Laugh:

  • Like 3
Skrevet
1 time siden, Stine skrev:

Jeg går også sjeldent i kjole, siden jeg synes det blir litt kleint når jeg først gjør det *se på Stine a, hu har fått på seg kjole!" Jeg liker liksom ikke den ekstra oppmerksomheten :P

Men til helgen skal jeg utforde meg selv, svigermor tok meg med på kjoleshopping og jeg fikk en kjempefin blå paljettkjole som tilogmed stopper ovenfor knærne mine :o Det og høye hæler og kanskje utslått hår (jeg har håret alltid i hestehale, så hver gang jeg har det utslått får jeg sånne kommentarer som når jeg går med kjole) jeg gruer meg faktisk litt, men jeg gleder meg også til å pønte meg ordentlig, håper bare jeg klarer å te meg som en lady :Laugh:

Jeg elsker lange skjørt, og trekker i det så fort anledningen byr seg, f.eks. gå på quizkveld på den lokale kafeen, eller en tur med Ayla på sommeren. Det betyr ikke at jeg ter meg som en lady...ever :P 

  • Like 1
Skrevet
7 timer siden, Stine skrev:

Jeg går også sjeldent i kjole, siden jeg synes det blir litt kleint når jeg først gjør det *se på Stine a, hu har fått på seg kjole!" Jeg liker liksom ikke den ekstra oppmerksomheten :P

Men til helgen skal jeg utforde meg selv, svigermor tok meg med på kjoleshopping og jeg fikk en kjempefin blå paljettkjole som tilogmed stopper ovenfor knærne mine :o Det og høye hæler og kanskje utslått hår (jeg har håret alltid i hestehale, så hver gang jeg har det utslått får jeg sånne kommentarer som når jeg går med kjole) jeg gruer meg faktisk litt, men jeg gleder meg også til å pønte meg ordentlig, håper bare jeg klarer å te meg som en lady :Laugh:

Ja, det er sånn det er med meg og. Jeg liker oppmerksomhet jeg altså, men ikke for hvordan jeg ser ut :lol: 

Morsomt med klær man nesten umiddelbart liker og trives i da! Du blir sikkert fin :ahappy: Og det å være lady er oppskrytt :aww: Slå ut håret, vær litt gæern! :D 

Skrevet

Enig, argumentasjonen er helt på jordet. På hvilken måte går det utover et foster å vokse frem i kropp som biologisk er kvinne, men der kjønnsidentiteten er mann? Og på hvilken måte vil det gå utover et barn å vokse opp i en slik familie? Dette er et holdningsproblem, ikke et reelt problem for barnet. Det blir på linje med dem som argumenterer mot at homofile skal få barn, fordi barnet det kan gå utover barnet, f.eks med mobbing... Problemet er selvsagt ikke å vokse opp med homofile foreldre, men andre folks holdninger til det... Jeg har enda ikke møtt et barn som har problemer med å akseptere situasjoner eller folk som er anderledes, noen spør, noen syns ting er rart i starten, men det er ingen som er så flinke til å akseptere uvante situasjoner enn det barn er altså :)

  • Like 3
Skrevet
12 minutter siden, Elisabeth00 skrev:

Enig, argumentasjonen er helt på jordet. På hvilken måte går det utover et foster å vokse frem i kropp som biologisk er kvinne, men der kjønnsidentiteten er mann? Og på hvilken måte vil det gå utover et barn å vokse opp i en slik familie? Dette er et holdningsproblem, ikke et reelt problem for barnet. Det blir på linje med dem som argumenterer mot at homofile skal få barn, fordi barnet det kan gå utover barnet, f.eks med mobbing... Problemet er selvsagt ikke å vokse opp med homofile foreldre, men andre folks holdninger til det... Jeg har enda ikke møtt et barn som har problemer med å akseptere situasjoner eller folk som er anderledes, noen spør, noen syns ting er rart i starten, men det er ingen som er så flinke til å akseptere uvante situasjoner enn det barn er altså :)

Nemlig. Det er et problem de som skriver har funnet på selv. Også den bagatelliseringa av tvangssterilisering.. :( 

Skrevet

Når innlegget starter med å fastslå at man bør gi transpersoner en bedre hverdag, og så senere skriver dette:

Sitat

Vi finner det problematisk at kjønnsidentitet gjøres mer til et spørsmål om opplevelse enn om biologi.

... faller hele innlegget sammen i mine øyne. Da har ikke forfatterne forstått noen ting. Det å være trans handler nettopp om opplevelse over biologi. Uten det hadde ikke kjønnsidentitetsproblemer eksistert. Og for å gi transpersoner en bedre hverdag, er det nettopp det vi må akseptere. 

Det virker på dette innlegget som at assistert befruktning omtrent vil bli påtvunget. Jeg tviler sterkt på at kvinner registrert som menn som søker assistert befruktning vil skje i særlig stort omfang. Og de få som søker vil uansett måtte gjennom det samme nåløyet som alle andre. Den prosessen er ikke nådig mot noen. Så hvor mange vil dette i realiteten omhandle? 2 i året, tipper jeg. Og da er min kommentar til det: Giiiiid, for en kriiise :sheldon:

  • Like 3
Skrevet

Jeg leste kronikken og googlet litt, og tankesmien Skaperkraft er en kristen tankesmie, så holdningen er sånn sett ikke overraskende. I tråd med dette, dog litt på siden av det opprinnelige temaet ble det jo nylig furore av at Campbell's soups lagde reklame som viste to menn som lekte Star Wars mens de spiste middag med sin sønn. Google "Campbell soup commercial Star Wars" på YouTube :) 

  • Like 2
Skrevet
5 timer siden, Aslan skrev:

Jeg leste kronikken og googlet litt, og tankesmien Skaperkraft er en kristen tankesmie, så holdningen er sånn sett ikke overraskende. I tråd med dette, dog litt på siden av det opprinnelige temaet ble det jo nylig furore av at Campbell's soups lagde reklame som viste to menn som lekte Star Wars mens de spiste middag med sin sønn. Google "Campbell soup commercial Star Wars" på YouTube :) 

Den reklama var kul :D Har en svoger som elsker Star Wars, noen som vet om den suppa selges i Norge?
At reklama skapte massehysteri, er vel ikke noe sjokk. Husker under OL i Sotsji, da XXL sin reklame viste to kvinner som kysset (jubla forøvrig høyt første gangen vi så den her i huset :P ). Det ble det jo også masse oppstyr av, og det var i vårt lille, såkalte liberale land.

  • 3 months later...
Skrevet

Interessant tema :) Jeg har ett spørsmål, litt på siden av tema kanskje? Finnes det noen studier på barns oppfatning av kjønn? For å tydeliggjøre, hvor gamle er barn

når de relativt klart kan skille mellom kjønn og hvilke kriterier ligger til grunn, for at barn oppfatter en person som det ene eller det annet kjønn? 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...