Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilket kjønn er du?


Lene_S
 Share

Hvilket kjønn er du?  

127 stemmer

  1. 1. Hvilket kjønn er du?

    • Jente / kvinne / dame / kjerring / kvinnfolk
      120
    • Gutt / mann / kar / gubbe / kæll
      3
    • Transkjønnet - MFT / FTM
      0
    • Annet - queer / fluid / andro / transe osv.
      4


Recommended Posts

2 timer siden, Lene_S skrev:

Det handler vel mest om at samfunnet generelt har blitt mer åpent, og fått større aksept for individer som ikke faller ned i tradisjonelle boksene. 

Det er, etter min erfaring, de som er i den fasen av livet der de plasserer seg selv som har størst behov for å putte et navn på den båsen de føler seg i. Senere, når de føler seg komfortable med, og har akseptert, hvem de er, forsvinner det behovet for å definere. Jeg personlig opplever det motsatte av det du beskriver i forhold til min legning. Der er det andre, utenforstående, som har behov for å plassere merkelapp på meg. Jeg har alltid vært trygg på hvem jeg er, og har aldri følt behovet for å definere det, aldri vært i et skap osv. Men andre sliter med å ta på strak arm at jeg, som lever lesbisk, også sikler på mannfolk. De føler behov for en forklaring og et navn. Og derfor fant jeg på en merkelapp som jeg følte passet sånn nogenlunde; biseksuell lesbe. Ikke ut fra mitt behov for å definere, men andres behov for en knagg å henge meg på.

Jeg opplever egentlig ikke at folk flest bryr seg så mye jeg , men det kan være at jeg har vært heldig med omgangskretsen :P Faktisk synes jeg det er nesten mer fordommer homofile,  lesbiske etc i mellom.  Det var i hvertfall mitt inntrykk når jeg var ung og var ensomt heterofil i vennegjengen :P 

Jeg har faktisk aldri sett eller møtt en jente jeg kunne hatt sex med. Jeg har hatt lesbiske venninner som jeg har syntes var pene og alt det der, men damer er bare ikke noe for meg :P 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 122
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mulig mannfolka trener hundene sine, mens kjerringene liker å snakke om hundene sine  

Jeg er (sikkert) enda eldre, men vet at det finnes tusen blomster i hagen!  

Jeg er veldig klar over at det er tusen forskjellige blomster i en kjempestor blomstereng, og hver og en aksepterer jeg fult ut  Bare sliter med å henge med på definisjonene nå. For når jeg var ung, d

Posted Images

43 minutter siden, Lene_S skrev:

Uttrykket blir ofte brukt litt løsere enn det som blir beskrevet på Wikipedia, mange bruker slik du beskrev, som at man kan titte på samme kjønn uten at det nødvendigvis er seksuelle følelser med i bildet.

Okay, da er jeg det :) Det er lov å titte på hotte folk, uavhengig av hva slags kjønn de har :P 

43 minutter siden, Lene_S skrev:

Kan det ikke være verdt et forsøk å prøve da? *jobber med å vinne vervepremie* :P 

:lol: Nei, jeg tror ikke det. Jeg ødela leketøyet mitt i fjor jeg, så det leker jeg ikke med sjøl engang lenger :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

25 minutter siden, Mud skrev:

Jeg opplever egentlig ikke at folk flest bryr seg så mye jeg , men det kan være at jeg har vært heldig med omgangskretsen :P Faktisk synes jeg det er nesten mer fordommer homofile,  lesbiske etc i mellom.  Det var i hvertfall mitt inntrykk når jeg var ung og var ensomt heterofil i vennegjengen :P 

 

Det der er jeg dessverre enig i, og det er en av grunnene til at jeg aldri har vært veldig aktiv i "miljøet". Jeg vet om flere, riktignok mest i utlandet, som f.eks. har valgt å skifte kjønn fra hunn til hann, og blitt fryst ut av butchene, blitt kalt svikere. Jeg synes det er så dust at jeg ikke kan få beskrevet det. Det blir ikke mindre diskriminering av at det kommer fra "egne" rekker. Det er verre, i mine øyne, en skrudd form for selvhat. 

4 minutter siden, 2ne skrev:

:lol: Nei, jeg tror ikke det. Jeg ødela leketøyet mitt i fjor jeg, så det leker jeg ikke med sjøl engang lenger :P 

Hey, vervepremien min da :o Det var da voldsomt som du skulle ødelegge for meg denne uka *hrmf* Først illusjonene om deg som trippende puddeldame, og nå dette! Det er snart jul, Tone, være snill med meg da *se bedende på*

:P 

Forslag (OBS, 16 årsgrense):

Spoiler

Kjøpe denne, du, Tonemor :D 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For dem som ønsker å lære mer om div rundt temaet så har facebookgruppen "Have a gay day" vært veldig lærerik for meg. :) Merkelapper er titt og ofte oppe til diskusjon, stort sett veldig bra tone der inne. I hvertfall fra moderatorer f.eks.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

49 minutter siden, Lene_S skrev:

Det der er jeg dessverre enig i, og det er en av grunnene til at jeg aldri har vært veldig aktiv i "miljøet". Jeg vet om flere, riktignok mest i utlandet, som f.eks. har valgt å skifte kjønn fra hunn til hann, og blitt fryst ut av butchene, blitt kalt svikere. Jeg synes det er så dust at jeg ikke kan få beskrevet det. Det blir ikke mindre diskriminering av at det kommer fra "egne" rekker. Det er verre, i mine øyne, en skrudd form for selvhat. 

Hey, vervepremien min da :o Det var da voldsomt som du skulle ødelegge for meg denne uka *hrmf* Først illusjonene om deg som trippende puddeldame, og nå dette! Det er snart jul, Tone, være snill med meg da *se bedende på*

:P 

Forslag (OBS, 16 årsgrense):

  Vis skjult innhold

Kjøpe denne, du, Tonemor :D 

 

Så det har ikke bedret seg så mye nei.  

"Alle" så ned på "skruller" , og biseksuelle er ekle. Enkelte Lebiske og homofile kunne knapt være i samme rom. Homsene terget og lesbene fyrte.  Oh,  the drama! 

Det opplevdes rimelig tåpelig sånn sett utenifra.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Lene_S skrev:

Forslag (OBS, 16 årsgrense):

  Skjul innhold

Kjøpe denne, du, Tonemor :D 

 

Jeg synes den der bare ser rar og teit ut, jeg :lol:  

Jeg er cis-kvinne og synes det er helt greit å ha det som merkelapp. 

(Selv om jeg, da jeg var veldig liten, var supermisunnelig på at lillebroren min hadde sånn kul UTOVERtiss :lol::lol::lol: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Lene_S skrev:

Hey, vervepremien min da :o Det var da voldsomt som du skulle ødelegge for meg denne uka *hrmf* Først illusjonene om deg som trippende puddeldame, og nå dette! Det er snart jul, Tone, være snill med meg da *se bedende på*

:P 

Forslag (OBS, 16 årsgrense):

  Vis skjult innhold

Kjøpe denne, du, Tonemor :D 

 

:lol: Takk for tipset, jeg skal vurdere det når jeg har 1400 kroner å bruke på "egenpleie" :P Om du ønsker det, så kan du godt tenke på meg som ikke-praktiserende lesbe, det er ett fett for meg, for å være helt ærlig.. hehe 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg er jente, men ikke av den mest feminine typen. Må innrømme at jeg har slitt noe, og fremdeles sliter litt med å finne plassen min. Det er utelukkende på grunn av hvordan samfunnet er, og hva som blir sett på som normalt. Hvordan jenter bør kle seg, oppføre seg, prate, hvilke interesser de bør ha osv.

Familien min legger også et slags press på meg uten å vite om det selv (jeg har en flott familie, de bare tenker ikke lenger). Jeg får høre at jeg burde bruke kjoler, at jeg er fin med langt hår, at jeg er så fin når jeg har sminka meg.

Realiteten er at jeg føler meg utrolig ukomfortabel i kjoler og ikke har brukt det siden jeg var kanskje 10 år. Jeg liker håret mitt kort, synes det er et pes å sminke meg, foretrekker løse bukser, luer og Playstation-spill. 

I tillegg er jeg lesbisk, og jeg synes det er synd at legningen min og hvordan jeg er som person gjør det ok å se på meg som mindre jente enn andre mer feminine jenter. Selv om de fleste nok tuller når de sier at jeg er mannen i forholdet, så synes jeg det er unødvendig. Unødvendig fordi det er enda et bevis på at mennesker ser på meg som mindre jente enn andre. Jeg tar meg derfor alltid tid til å forklare at det slettes ikke er en mann og en kvinne i et lesbisk forhold, uansett om det er folk på byen eller venner/familie som sier det.

Jeg tror faktisk at de eneste gangene jeg kan være meg selv uten å føle meg litt ukomfortabel er under skeive dager i Oslo. Der er liksom alt greit, og en blir akseptert for den en er. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, Tempus skrev:

Selv om de fleste nok tuller når de sier at jeg er mannen i forholdet, så synes jeg det er unødvendig. Unødvendig fordi det er enda et bevis på at mennesker ser på meg som mindre jente enn andre. Jeg tar meg derfor alltid tid til å forklare at det slettes ikke er en mann og en kvinne i et lesbisk forhold, uansett om det er folk på byen eller venner/familie som sier det.

Jeg har akkurat hatt om homofili og kjønnsidentitet med 8. klassingene mine, og det var en som spurte hvordan homofile par bestemmer hvem som skal være mannen. Og så spurte jeg hvorfor det måtte være en mann i et lesbisk forhold i det hele tatt, hva det egentlig innebar at en av dem var mann, og da fomlet han veldig før han sa at det bare var det han var vant til, så det ble for rart hvis det ikke var sånn.

Jeg tror rett og slett problemet er manglende kunnskaper og erfaring. Min fanesak i skolen er mer informasjon til barna om dette her!

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Tinkie skrev:

Jeg har akkurat hatt om homofili og kjønnsidentitet med 8. klassingene mine, og det var en som spurte hvordan homofile par bestemmer hvem som skal være mannen. Og så spurte jeg hvorfor det måtte være en mann i et lesbisk forhold i det hele tatt, hva det egentlig innebar at en av dem var mann, og da fomlet han veldig før han sa at det bare var det han var vant til, så det ble for rart hvis det ikke var sånn.

Jeg tror rett og slett problemet er manglende kunnskaper og erfaring. Min fanesak i skolen er mer informasjon til barna om dette her!

Selvfølgelig så handler det også om hva en er vant til. Når det gjelder barn er nok det som regel tilfelle, men ikke alltid når det gjelder voksne. Kjæresten min får for eksempel aldri kommentarer om at hun må være mannen i forholdet, fordi hun er mer feminin enn meg. Vennepar av meg der begge er veldig feminine får heller aldri disse kommentarene så ofte (eller kanskje aldri). Derfor opplever jeg at jeg får spørsmål om det nettopp fordi jeg er mindre feminin enn det som er "normalt", og da automatisk blir mann. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Tempus skrev:

Selvfølgelig så handler det også om hva en er vant til. Når det gjelder barn er nok det som regel tilfelle, men ikke alltid når det gjelder voksne. Kjæresten min får for eksempel aldri kommentarer om at hun må være mannen i forholdet, fordi hun er mer feminin enn meg. Vennepar av meg der begge er veldig feminine får heller aldri disse kommentarene så ofte (eller kanskje aldri). Derfor opplever jeg at jeg får spørsmål om det nettopp fordi jeg er mindre feminin enn det som er "normalt", og da automatisk blir mann. 

Ja, det er sannsynligvis det som forårsaker det. Jeg blir oppgitt av voksne som ikke er interessert i å lære og forstå, eller i hvert fall holde seg ute av, samliv (og andre ting) som bryter med det de selv er vokst opp med...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Tempus skrev:

Jeg er jente, men ikke av den mest feminine typen. Må innrømme at jeg har slitt noe, og fremdeles sliter litt med å finne plassen min. Det er utelukkende på grunn av hvordan samfunnet er, og hva som blir sett på som normalt. Hvordan jenter bør kle seg, oppføre seg, prate, hvilke interesser de bør ha osv.

Familien min legger også et slags press på meg uten å vite om det selv (jeg har en flott familie, de bare tenker ikke lenger). Jeg får høre at jeg burde bruke kjoler, at jeg er fin med langt hår, at jeg er så fin når jeg har sminka meg.

Realiteten er at jeg føler meg utrolig ukomfortabel i kjoler og ikke har brukt det siden jeg var kanskje 10 år. Jeg liker håret mitt kort, synes det er et pes å sminke meg, foretrekker løse bukser, luer og Playstation-spill. 

I tillegg er jeg lesbisk, og jeg synes det er synd at legningen min og hvordan jeg er som person gjør det ok å se på meg som mindre jente enn andre mer feminine jenter. Selv om de fleste nok tuller når de sier at jeg er mannen i forholdet, så synes jeg det er unødvendig. Unødvendig fordi det er enda et bevis på at mennesker ser på meg som mindre jente enn andre. Jeg tar meg derfor alltid tid til å forklare at det slettes ikke er en mann og en kvinne i et lesbisk forhold, uansett om det er folk på byen eller venner/familie som sier det.

Jeg tror faktisk at de eneste gangene jeg kan være meg selv uten å føle meg litt ukomfortabel er under skeive dager i Oslo. Der er liksom alt greit, og en blir akseptert for den en er. 

Når du beskriver deg selv, så kunne du like gjerne beskrevet kona mi. Hun også slet veldig med å finne sin plass i kjønnssystemet, og følte hun ikke passet inn i noen av leirene. Da hun var yngre, så var dette et stort problem for henne. Bare det å få mensen og pupper føltes veldig feil, og hun drev en periode med innbinding (binde stram bandasje over puppene). Senere har hun slått seg til ro med at hun er mer jente enn gutt, selv om ingen av delene føles helt rett. Det er dog ikke noe som opptar henne lenger.

Kona slet også med presset om å bruke kjoler og slikt. Men det var i barne- og tenårene. Som voksen har ingen blandet seg i det (bortsett fra meg, som har utfordret henne i skjørt et par ganger, rett og slett for å pushe litt grenser). At voksne mennesker sier slik til deg nå, det er bare for dumt. Det er selvfølgelig greit at de kan ha en mening om at du er finere med langt hår og har sminke, men det går jo direkte på smak. Og så klart hva man er vant til. For man er vant til at jenter som har pynta seg, og dermed i sin peneste utgave, har fancy hår og sminke. Men det er et stykke mellom å gi uttrykk for en mening om noe subjektivt, som hva de synes du kler mest, og å presse på med hva de mener du burde gjøre. Det første er greit i mine øyne, det andre; not so much. 

Det men kjønnsfordeling i forholdet trodde jeg helt ærlig begynte å gå ut på dato nå. Vi fikk noen sånne spørsmål tidlig, men det er mange år siden nå. Jeg trodde verden hadde kommet lenger på de 18 årene siden vi ble sammen. Mulig folk bare antar i sitt stille sinn at kona er "mannen". Og det skal de jo få lov til, de lærer fort nok når de blir kjent med oss at det ikke fungerer sånn. Ja, hun har noen av de tradisjonelle mannegreiene, som å mekke bil og klippe plenen, men noen må jo gjøre de tingene, uavhengig av kjønn. Og jeg driter i bil, skjønner meg ikke på det, og hun liker faktisk hagearbeid, så da er den saken klar. 

Jeg må jo si at kona jo har en fordel når hun ser ut som hun gjør. Hun trenger aldri å fortelle folk at hun er lesbisk. De aller fleste antar at hun er det basert på utseende. Jeg, derimot, må gjerne stappe det inn i folk med t-skje. Det kjenner kanskje kjæresten din seg igjen i? Det tar folk gjerne litt flere sekunder å oppfatte, og akseptere, at jeg også er lesbisk. Jeg ser jo ikke sånn ut, må vite. Og jeg skjønner det for så vidt. For jeg merker det jo selv. Det er enkelte der gaydaren lager et forferdelig rabalder, at selv den blindeste må ha et snev av mistanke. Og så har du de der gaydaren ikke gir fra seg et pip selv om den burde det. Det er dog sjelden for min del, jeg har en godt fungerende gaydar, selv om den missa Gro Hammerseng-Edin, noe som irriterer meg fortsatt :P 

Selv om jeg, som selv er lesbisk, som oftest klarer å se den der lille tingen som jeg ikke klarer å sette finger'n på som gjør at jeg tror noen er skeive (altså av de som ikke får gaydaren til å sette i gang fullt raveparty), så forventer jeg ikke at andre, streite, klarer å plukke opp de subtile signalene. Jeg er  en sånn selv, og gjenkjenner dermed "noe", men det har ikke streite. Så det er forståelig at de automatisk putter meg i heterobåsen. Antakelig helt ubevisst, og da tar det jo gjerne noen sekunder å overkjøre det når de får motstridende informasjon. Jeg har aldri vært i noe skap, så for meg er det ikke noe problem å måtte gjennom den lille indre kampen hos andre. Det er mest komisk, for å være ærlig. Og de aller fleste ler med meg når det går opp for dem hvilke automatiske oppfatninger de har. Det flotte er at det da samtidig lærer noe om å ikke ta ting for gitt, og undebevissheten deres vil neste gang ikke være like sikker i sin sak. 

Når det gjelder å føle at du kan være deg selv: Det er det kun du som kan gjøre noe med. Når du er komfortable med deg selv, så vil automatisk omgivelsene følge etter. Det kan være derfor folk kommer med kommentarer om kjoler og sminke, fordi de plukker opp signaler fra deg om at du ikke er komfortabel uten, om du forstår. Fordi kjoler for dem er den mest åpenbare mangelen, så vil de fikse problemet. De klarer ikke å se at det ikke kan fikses med ytre endringer. Så den dagen du klarer å være komfortabel med den du er, så vil de slutte å føle et behov for å fikse. Men det begynner med deg ;) 

2 timer siden, Tinkie skrev:

Jeg har akkurat hatt om homofili og kjønnsidentitet med 8. klassingene mine, og det var en som spurte hvordan homofile par bestemmer hvem som skal være mannen. Og så spurte jeg hvorfor det måtte være en mann i et lesbisk forhold i det hele tatt, hva det egentlig innebar at en av dem var mann, og da fomlet han veldig før han sa at det bare var det han var vant til, så det ble for rart hvis det ikke var sånn.

Jeg tror rett og slett problemet er manglende kunnskaper og erfaring. Min fanesak i skolen er mer informasjon til barna om dette her!

Synes det var en flott måte å håndtere spørsmålet på. I stedet for å bare komme med et bastant svar, så fikk du guttungen, og resten av klassen, til å reflektere over hvorfor spørsmålet i det hele tatt kom. Gid alle lærere var som deg :hug:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette med å pynte seg, er en greie jenter blir utsatt for uansett, tror jeg? For jeg har heller aldri syns det var stas å pynte meg, til mammas store fortvilelse, mamma er nemlig glad i blonder og blomster og sånn shit på klærne hun :lol: Jeg ville ikke ha det på meg som liten, og jeg vil ikke ha det på meg nå som voksen - og siden jeg så sjeldent har på meg "sånt", så blir det selvsagt et fjollete og ubekvemt oppstyr de få gangene jeg orker å være "dame". Sist var i et bryllup i 1997 (jeg husker det fordi datterbarnet var baby, ikke fordi det var så traumatisk.. hehe), hvor ei av mine bedre venninner ikke kjente meg igjen fordi jeg gikk i kjole :lol: Og måtte selvsagt ta bilde av det da, noe annet ville jo vært dumt.. *sukk* 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

27 minutter siden, 2ne skrev:

Dette med å pynte seg, er en greie jenter blir utsatt for uansett, tror jeg? For jeg har heller aldri syns det var stas å pynte meg, til mammas store fortvilelse, mamma er nemlig glad i blonder og blomster og sånn shit på klærne hun :lol: Jeg ville ikke ha det på meg som liten, og jeg vil ikke ha det på meg nå som voksen - og siden jeg så sjeldent har på meg "sånt", så blir det selvsagt et fjollete og ubekvemt oppstyr de få gangene jeg orker å være "dame". Sist var i et bryllup i 1997 (jeg husker det fordi datterbarnet var baby, ikke fordi det var så traumatisk.. hehe), hvor ei av mine bedre venninner ikke kjente meg igjen fordi jeg gikk i kjole :lol: Og måtte selvsagt ta bilde av det da, noe annet ville jo vært dumt.. *sukk* 

Jeg går også sjeldent i kjole, siden jeg synes det blir litt kleint når jeg først gjør det *se på Stine a, hu har fått på seg kjole!" Jeg liker liksom ikke den ekstra oppmerksomheten :P

Men til helgen skal jeg utforde meg selv, svigermor tok meg med på kjoleshopping og jeg fikk en kjempefin blå paljettkjole som tilogmed stopper ovenfor knærne mine :o Det og høye hæler og kanskje utslått hår (jeg har håret alltid i hestehale, så hver gang jeg har det utslått får jeg sånne kommentarer som når jeg går med kjole) jeg gruer meg faktisk litt, men jeg gleder meg også til å pønte meg ordentlig, håper bare jeg klarer å te meg som en lady :Laugh:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Stine skrev:

Jeg går også sjeldent i kjole, siden jeg synes det blir litt kleint når jeg først gjør det *se på Stine a, hu har fått på seg kjole!" Jeg liker liksom ikke den ekstra oppmerksomheten :P

Men til helgen skal jeg utforde meg selv, svigermor tok meg med på kjoleshopping og jeg fikk en kjempefin blå paljettkjole som tilogmed stopper ovenfor knærne mine :o Det og høye hæler og kanskje utslått hår (jeg har håret alltid i hestehale, så hver gang jeg har det utslått får jeg sånne kommentarer som når jeg går med kjole) jeg gruer meg faktisk litt, men jeg gleder meg også til å pønte meg ordentlig, håper bare jeg klarer å te meg som en lady :Laugh:

Jeg elsker lange skjørt, og trekker i det så fort anledningen byr seg, f.eks. gå på quizkveld på den lokale kafeen, eller en tur med Ayla på sommeren. Det betyr ikke at jeg ter meg som en lady...ever :P 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, Stine skrev:

Jeg går også sjeldent i kjole, siden jeg synes det blir litt kleint når jeg først gjør det *se på Stine a, hu har fått på seg kjole!" Jeg liker liksom ikke den ekstra oppmerksomheten :P

Men til helgen skal jeg utforde meg selv, svigermor tok meg med på kjoleshopping og jeg fikk en kjempefin blå paljettkjole som tilogmed stopper ovenfor knærne mine :o Det og høye hæler og kanskje utslått hår (jeg har håret alltid i hestehale, så hver gang jeg har det utslått får jeg sånne kommentarer som når jeg går med kjole) jeg gruer meg faktisk litt, men jeg gleder meg også til å pønte meg ordentlig, håper bare jeg klarer å te meg som en lady :Laugh:

Ja, det er sånn det er med meg og. Jeg liker oppmerksomhet jeg altså, men ikke for hvordan jeg ser ut :lol: 

Morsomt med klær man nesten umiddelbart liker og trives i da! Du blir sikkert fin :ahappy: Og det å være lady er oppskrytt :aww: Slå ut håret, vær litt gæern! :D 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig, argumentasjonen er helt på jordet. På hvilken måte går det utover et foster å vokse frem i kropp som biologisk er kvinne, men der kjønnsidentiteten er mann? Og på hvilken måte vil det gå utover et barn å vokse opp i en slik familie? Dette er et holdningsproblem, ikke et reelt problem for barnet. Det blir på linje med dem som argumenterer mot at homofile skal få barn, fordi barnet det kan gå utover barnet, f.eks med mobbing... Problemet er selvsagt ikke å vokse opp med homofile foreldre, men andre folks holdninger til det... Jeg har enda ikke møtt et barn som har problemer med å akseptere situasjoner eller folk som er anderledes, noen spør, noen syns ting er rart i starten, men det er ingen som er så flinke til å akseptere uvante situasjoner enn det barn er altså :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, Elisabeth00 skrev:

Enig, argumentasjonen er helt på jordet. På hvilken måte går det utover et foster å vokse frem i kropp som biologisk er kvinne, men der kjønnsidentiteten er mann? Og på hvilken måte vil det gå utover et barn å vokse opp i en slik familie? Dette er et holdningsproblem, ikke et reelt problem for barnet. Det blir på linje med dem som argumenterer mot at homofile skal få barn, fordi barnet det kan gå utover barnet, f.eks med mobbing... Problemet er selvsagt ikke å vokse opp med homofile foreldre, men andre folks holdninger til det... Jeg har enda ikke møtt et barn som har problemer med å akseptere situasjoner eller folk som er anderledes, noen spør, noen syns ting er rart i starten, men det er ingen som er så flinke til å akseptere uvante situasjoner enn det barn er altså :)

Nemlig. Det er et problem de som skriver har funnet på selv. Også den bagatelliseringa av tvangssterilisering.. :( 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når innlegget starter med å fastslå at man bør gi transpersoner en bedre hverdag, og så senere skriver dette:

Sitat

Vi finner det problematisk at kjønnsidentitet gjøres mer til et spørsmål om opplevelse enn om biologi.

... faller hele innlegget sammen i mine øyne. Da har ikke forfatterne forstått noen ting. Det å være trans handler nettopp om opplevelse over biologi. Uten det hadde ikke kjønnsidentitetsproblemer eksistert. Og for å gi transpersoner en bedre hverdag, er det nettopp det vi må akseptere. 

Det virker på dette innlegget som at assistert befruktning omtrent vil bli påtvunget. Jeg tviler sterkt på at kvinner registrert som menn som søker assistert befruktning vil skje i særlig stort omfang. Og de få som søker vil uansett måtte gjennom det samme nåløyet som alle andre. Den prosessen er ikke nådig mot noen. Så hvor mange vil dette i realiteten omhandle? 2 i året, tipper jeg. Og da er min kommentar til det: Giiiiid, for en kriiise :sheldon:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg leste kronikken og googlet litt, og tankesmien Skaperkraft er en kristen tankesmie, så holdningen er sånn sett ikke overraskende. I tråd med dette, dog litt på siden av det opprinnelige temaet ble det jo nylig furore av at Campbell's soups lagde reklame som viste to menn som lekte Star Wars mens de spiste middag med sin sønn. Google "Campbell soup commercial Star Wars" på YouTube :) 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Aslan skrev:

Jeg leste kronikken og googlet litt, og tankesmien Skaperkraft er en kristen tankesmie, så holdningen er sånn sett ikke overraskende. I tråd med dette, dog litt på siden av det opprinnelige temaet ble det jo nylig furore av at Campbell's soups lagde reklame som viste to menn som lekte Star Wars mens de spiste middag med sin sønn. Google "Campbell soup commercial Star Wars" på YouTube :) 

Den reklama var kul :D Har en svoger som elsker Star Wars, noen som vet om den suppa selges i Norge?
At reklama skapte massehysteri, er vel ikke noe sjokk. Husker under OL i Sotsji, da XXL sin reklame viste to kvinner som kysset (jubla forøvrig høyt første gangen vi så den her i huset :P ). Det ble det jo også masse oppstyr av, og det var i vårt lille, såkalte liberale land.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 months later...

Interessant tema :) Jeg har ett spørsmål, litt på siden av tema kanskje? Finnes det noen studier på barns oppfatning av kjønn? For å tydeliggjøre, hvor gamle er barn

når de relativt klart kan skille mellom kjønn og hvilke kriterier ligger til grunn, for at barn oppfatter en person som det ene eller det annet kjønn? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...