Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund, knurring og aggresjon..


marim
 Share

Recommended Posts

10 timer siden, marim skrev:

Jeg har faktisk tenkt tanken, men tror ikke det. Han løper rundt og virker frisk og rask, ser ikke ut til å ha vondt. 

Han hadde et stort tilbakefall i dag, da.. Han har vært veldig flink siden fredag da han beit meg, men i dag begynte han først å knurre på meg, jeg satt på gulvet med han, og etterhvert begynte han å glefse, da kom samboeren min og skulle avlede han,  og han flyger da på hendene hans og bet han skikkelig... :( 

Er så fortvila nå, håpet at det var et engangstilfelle.. Han er så god og snill ellers, men når han får disse raseriene sine, er han helt umulig. 

Merker at han har vært bortskjemt, tror nesten det er det det kommer av. Om vi ber han gå ned fra sofaen f.eks. begynner han med en gang og knurre, han gjør virkelig krav på den. Det skjønte vi spesielt da han hadde vært alene i to minutter mens jeg var på badet, og han hadde markert seg i sofaen.. Hmm..

Jeg vil anbefale en veterinærsjekk om ikke for annet enn for å utelukke noe fysisk. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 55
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er ikke godt å vite hva hunden har opplevd tidligere, men det å knurre og faktisk bite er sterke avstandssøkende signaler. De situasjonene han gjør dette er jo situasjoner hvor du/dere opptrer tru

Kanskje dere skal slutte med den ballkastingen og forsøk heller å la ham bruke nesa si, søke etter leker, mat, andre ting som dere gjemmer i huset eller ute. Aktiviser ham med noe som ikke involverer

Jeg er muligens kynisk, men jeg synes det er ganske drøyt at en ny eier som har hatt en hund i kort tid skal belemres med dyre dyrlegeregninger fordi hunden må til utredning pga drittatferd eller må p

Ja, kan nok hende det er lurt med en sjekk, for å være helt sikker. 

Veldig usikker på hva vi skal gjøre. Jeg har jo allerede blitt så glad i han, men jeg blir jo mer og mer skeptisk. Spesielt etter det angrepet i går. En ting var på fredag, da han ble sint når jeg måtte løfte han siden han løpte ut. Men når han flyger på å bite, bare fordi det ikke går etter hans pipe, det er bekymringsverdig. Greit å være bortskjemt asså, meeen, finnes grenser.

Jeg har jo på en måte tro på han, siden han var veldig vennlig mot tantebarna mine som maste veldig på han, han var jo veldig tålmodig. Vi var også borte på bursdag på søndag, og han gikk jo bort for å hilse på alle uten noe problem. Så det er jo klart at det er meg og samboeren som han prøver å kontrollere, eller noe sånt. Jeg tror han rett og slett prøver å overkjøre oss jeg. :P Tror på en måte han må skjønne at uansett hvor mye han knurrer eller glefser når vi ber han pent om å gå ned fra sofaen, så må vi vise at den atferden ikke hjelper. 

Er jo veldig trist, jeg har hatt lyst på hund så lenge jeg kan huske. Men ikke sånn her jeg så det for meg. Samtidig jeg synes han fortjener en sjanse, siden han har vært igjennom såpass mange hjem nå på kort tid. Er nok det han reagerer på. En kombinasjon mellom usikker og bortskjemt, kanskje?? Så har ikke lyst til å gi han opp. 

På en annen side så tenker jeg også at det er litt skummelt å ha han også. Som en av dere sa, en ting er at han biter oss, men hva om han plutselig finner det for godt å bite noen andre. Føler at jeg heller aldri kommer til å kunne stole helt på han, siden han nå i flere anledninger har vist at han er i stand til å bite. :( Jeg tenker som så, at vi må gjøre alt vi kan for å unngå å bli bitt igjen, og om det skjer en gang til, så må vi virkelig starte den vurderingen om han kan være hos oss eller ikke.

Er jo ikke bra for hverken oss eller hunden. Han har det jo tydeligvis ikke helt bra, siden han reagerer som han gjør av så ''små'' ting som å be han gå ned fra sofaen.. Det er jo heller ikke gøy å ha en hund du må frykte.

Men atter en gang, har jeg lyst til å få det til, kommer til å føle meg så mislykka om jeg må gi han opp.......

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, marim skrev:

Ja, kan nok hende det er lurt med en sjekk, for å være helt sikker. 

Veldig usikker på hva vi skal gjøre. Jeg har jo allerede blitt så glad i han, men jeg blir jo mer og mer skeptisk. Spesielt etter det angrepet i går. En ting var på fredag, da han ble sint når jeg måtte løfte han siden han løpte ut. Men når han flyger på å bite, bare fordi det ikke går etter hans pipe, det er bekymringsverdig. Greit å være bortskjemt asså, meeen, finnes grenser.

Jeg har jo på en måte tro på han, siden han var veldig vennlig mot tantebarna mine som maste veldig på han, han var jo veldig tålmodig. Vi var også borte på bursdag på søndag, og han gikk jo bort for å hilse på alle uten noe problem. Så det er jo klart at det er meg og samboeren som han prøver å kontrollere, eller noe sånt. Jeg tror han rett og slett prøver å overkjøre oss jeg. :P Tror på en måte han må skjønne at uansett hvor mye han knurrer eller glefser når vi ber han pent om å gå ned fra sofaen, så må vi vise at den atferden ikke hjelper. 

Er jo veldig trist, jeg har hatt lyst på hund så lenge jeg kan huske. Men ikke sånn her jeg så det for meg. Samtidig jeg synes han fortjener en sjanse, siden han har vært igjennom såpass mange hjem nå på kort tid. Er nok det han reagerer på. En kombinasjon mellom usikker og bortskjemt, kanskje?? Så har ikke lyst til å gi han opp. 

På en annen side så tenker jeg også at det er litt skummelt å ha han også. Som en av dere sa, en ting er at han biter oss, men hva om han plutselig finner det for godt å bite noen andre. Føler at jeg heller aldri kommer til å kunne stole helt på han, siden han nå i flere anledninger har vist at han er i stand til å bite. :( Jeg tenker som så, at vi må gjøre alt vi kan for å unngå å bli bitt igjen, og om det skjer en gang til, så må vi virkelig starte den vurderingen om han kan være hos oss eller ikke.

Er jo ikke bra for hverken oss eller hunden. Han har det jo tydeligvis ikke helt bra, siden han reagerer som han gjør av så ''små'' ting som å be han gå ned fra sofaen.. Det er jo heller ikke gøy å ha en hund du må frykte.

Men atter en gang, har jeg lyst til å få det til, kommer til å føle meg så mislykka om jeg må gi han opp.......

 

Du skal ikke ha dårlig samvittighet eller føle deg mislykket om du leverer han tilbake. Men jeg ville være ærlig mot oppdretter om alt som har skjedd slik at hun vet til evt neste hjem. 

Har du vært i dialog med adferdsterapeut som kan komme hjem til dere? Det kan være stor hjelp med en utenifra som kan se ting dere ikke tenker over. Jeg ville tatt han med til veterinær og tatt en full helsesjekk. Smerter kan forklare ustabil adferd. Om det ikke er noe galt fysisk og du leverer han tilbake så vet du i allefall

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er muligens kynisk, men jeg synes det er ganske drøyt at en ny eier som har hatt en hund i kort tid skal belemres med dyre dyrlegeregninger fordi hunden må til utredning pga drittatferd eller må påkoste atferdsterapeut av samme årsak. Dette bør oppdretter eller den som omplasserer bikkja i så fall betale for.

Og så ville jeg som sagt levert bikkja tilbake. :P

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med fare for å virke nedlatende nå, men vi snakker om en papillon, ikke sant? Hvordan får man gått rundt å frykta noe du kan blåse på så ramler det overende? Hvis den prøver å bite, så knips til den. Om den prøver å angripe, så hold den unna. Det er ikke akkurat en tiger, så faren for å bli skadet er vel forholdsvis liten? 

Det pleier å være meg som er det kyniske rasshølet som sier kvitt deg med drittbikkja, men vi snakker om ei bikkje som vedkommende har hatt i ei uke i morra, gjør vi ikke? En hund som har mista matmor for et halvt år siden, har bodd hos datter til matmor i et halvt år, så blitt flytta til oppdretter, og nå forventer vi at han skal ha slått seg til ro og begynt å oppføre seg på en liten uke? Kanskje han ikke trenger veterinærsjekk og atferdsterapaut, kanskje han trenger fred, ro og trygghet? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, 2ne skrev:

 Kanskje han ikke trenger veterinærsjekk og atferdsterapaut, kanskje han trenger fred, ro og trygghet? 

Jeg er helt enig (jeg er forsåvidt sjelden enig i det evige tipset om å stikke til veterinær så snart en hund begynner å ha egne meninger) i at bikkja trenger ro og fred uten at folk renner ned dørene, men også at det er helt irrelevant at hunden veier 3 kg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En vetrinærsjekk kan jeg være villig til å påkoste, men atferds konsulent blir noe helt annet. Ikke all verdens penger i kassa med studentøkonomi ;) 

Det er en papillon, den får jo ikke gjort oss noe alvorlig, men når den biter, skjer det så raskt, og uforutsigbart, det som er ekkelt. Jeg er på ingen måte redd den, men  blir jo til at jeg går å er litt skeptisk på når han kommer til å gjøre det igjen, vil jo ikke bli bitt. Gjør faktisk ganske vondt til tross for størrelsen hans,  når han beit i går spruta jo blodet. Så når han først biter,  går han all in. 

Jeg kommer ikke til å kvitte meg med han om det ikke er høyst nødvendig nei, jeg har tro på at det kan ordne seg. 

Vi får nok bare krysse fingrene for at det roer seg og har kommet seg ordentlig til rette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du vært i dialog med oppdretter? Kan oppdretter dekke/dele utgiftene til veterinær? Om du ikke vil levere han tilbake så vet jeg om flere tilfeller hvor det har gått bra med tilsynelatende håpløse tilfeller :) Lykke til :)

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, SandyEyeCandy skrev:

Jeg er helt enig (jeg er forsåvidt sjelden enig i det evige tipset om å stikke til veterinær så snart en hund begynner å ha egne meninger) i at bikkja trenger ro og fred uten at folk renner ned dørene, men også at det er helt irrelevant at hunden veier 3 kg.

Selvfølgelig er det relevant at bikkja veier 3 kg. Come on! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, 2ne skrev:

Selvfølgelig er det relevant at bikkja veier 3 kg. Come on! 

De frykter vel ikke for sine liv, akkurat, men det er naturlig å frykte skade/smerte. Glefsete hunder er jeg redd for uansett størrelse. Forskjellen er at de store hundene gjør mer skade, mens de mindre hundene er kjappere og føles mer uberegnelige av den grunn. Siden vi først snakker om størrelse, så er det ganske sannsynlig at en så uberegnelig og utagerende hund ville vært avlivet dersom den hadde vært 30 kg eller mer.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Maries skrev:

 

3 timer siden, Maries skrev:

Har du vært i dialog med oppdretter? Kan oppdretter dekke/dele utgiftene til veterinær? Om du ikke vil levere han tilbake så vet jeg om flere tilfeller hvor det har gått bra med tilsynelatende håpløse tilfeller :) Lykke til :)

 

 

Tusen takk for det :) Har snakket med oppdretter ja, ringte henne og fortalte om episoden på fredag, og hun trodde det hadde noe med det at han har blitt flytta fra sted til sted på kort tid, og at det er en slags reaksjon. Samt at hun også hadde fått merket at han ikke tåler å ikke få gjøre som han vil. Der hadde han også knurret når  han ble dytta ned fra sofaen. Og der fikk han ikke være i sofaen i det heletatt. Sikkert derfor han er så sur om vi ber han gå ned, fordi han alltid har fått lov der han bodde tidligere. Han har nok vært en skikkelig sofagris...;) 

Hun er helt sikkert villig til å dele på eventuelle utgifter, men tror vi skal vente med å ta han med dit, så det ikke blir ennå et "svikt" for tilitten hans til oss, at vi tar han med på ennå et fremmed sted med enda en fremmed person som skal nær han. :)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Eloise skrev:

De frykter vel ikke for sine liv, akkurat, men det er naturlig å frykte skade/smerte. Glefsete hunder er jeg redd for uansett størrelse. Forskjellen er at de store hundene gjør mer skade, mens de mindre hundene er kjappere og føles mer uberegnelige av den grunn. Siden vi først snakker om størrelse, så er det ganske sannsynlig at en så uberegnelig og utagerende hund ville vært avlivet dersom den hadde vært 30 kg eller mer.

Er nettopp det, vet at han ikke kommer til å få gjort oss noe alvorlig, men er jo aldri koselig med dyr som biter, uansett hva slags dyr, og hvilken størrelse :) Ubehagelig, ekkelt og litt skremmende er det jo. Hjelper ikke hvordan han ser ut når han får disse raseriene heller, er ikke akkurat like søt da.. ;) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, Papillon skrev:

Når papillonen min beit meg kjente jeg det godt, til tross for flere hansker imellom, derav tykke arbeidshansker. Så, jeg skjønner godt at det er veldig ubehagelig...

Jepp. Er ingen puslinger selv om de er små. :) 

Var det engangstilfelle, eller beit han gjentatte ganger sånn som min? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Eloise skrev:

De frykter vel ikke for sine liv, akkurat, men det er naturlig å frykte skade/smerte. Glefsete hunder er jeg redd for uansett størrelse. Forskjellen er at de store hundene gjør mer skade, mens de mindre hundene er kjappere og føles mer uberegnelige av den grunn. Siden vi først snakker om størrelse, så er det ganske sannsynlig at en så uberegnelig og utagerende hund ville vært avlivet dersom den hadde vært 30 kg eller mer.

Men han er ikke uberegnlig. Vi snakker om en utrygg hund som blir håndtert som om han var en bombe som kunne gå av når som helst, og de biter de. Fordi når man er nervøs rundt utrygge hunder, så blir de ikke mer trygge. 

Han kan ikke reglene for det hjemmet - det tredje på 6 mnd - han har nå. Han har gitt uttrykk for at han ikke vil løftes, hvilket burde respekteres i den grad man kan - dvs ikke løft så sant det ikke er helt nødvendig. Det er mange småbikkjer som reagerer på det,  så det er ikke rart eller tegn på dårlig gemytt. Man må ikke like å bli båret på selv om man er 3 kg tung/lett. Vi hadde ikke tenkt på det engang om han var 30 kg, hadde vi vel?

Han virker ikke som om han har sansen for kroppskontakt i det store og hele. Det er heller ikke et tegn på atferdsproblemer i seg sjøl, ikke alle bikkjer liker det. Det kan være fordi han er utrygg, og det kan være fordi han bare er sånn. Det kan være fordi han vil bestemme sjøl, og det burde han få lov til  i den grad det går. 

Det han derimot ikke får bestemme sjøl, er om han får være i møblene eller ikke. Hvis han ikke kan håndteres,  så ta på han et bånd, dette evige slips-trikset pleier å dukke opp i alle tråder som handler om sånne hunder, særlig når de veier 30 kg. Det funker på småbikkjer og det. 

Han får heller ikke bestemme sjøl når han skal slippes, har man først tatt tak i ham, så hjelper det ikke å glefse eller bite, da holder man til han puster med magen igjen. Fordi sånn oppførsel ikke skal lønne seg! Og siden jeg alt har sagt han skal respekteres, så må man som menneske velge sine kamper med omhu og rett og slett være smartere enn bikkja. Derav mitt forslag om slips. Da kan man flytte på han fysisk uten å bli påtrengende fysisk. 

Når han bjeffer og knurrer, så sier man "det går bra", "det er ikke farlig" eller lignende i et lett og rolig tonefall. Må man korrigere sånn atferd, så er en finger i siden på de forholdsvis effektivt. Gjør det kort og konsist, og vær blid når han holder kjeft igjen. Motbetinging er en god ide, men det kan ta tid, alt ettersom hvorfor han varsler og hvor innarbeidet den varslinga er.

Hva skjedde før han gikk til angrep da ts satt på gulvet? Hva var foranledningen? Jeg tviler på at på avledning funker om det er sånn at han prøver å jage deg bort, uavhengig av hvorfor han prøver det. Da har du to valg - sette han på plass eller avvise ham. Begge deler kan føre til bitt. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble også bitt av min papillon et par ganger og det var dritvondt! Greit nok at han var liten, men han greide virkelig å lage vonde kjøttflenger i hendene når han beit til. Den en gangen skulle jeg løfte han vekk fra en løpetispe, og da tok han fatt i fingeren min og fillerista den. Den gjorde vondt i flere uker etterpå. 

Størrelse i denne sammenhengen er relevant, fordi en større hund(trenger ikke være mye større en gang) som hadde oppført seg sånn ville vært i stand til å skade mye mer og forhåpentligvis vært avlivet for lenge siden.

Når det er sagt så er jo bitt et det siste skrittet hunden går når en situasjon er skremmende for den, så hvis dette er noe som skjer ofte og det er i situasjoner som er vanskelige eller nærmest umulige å unngå, så synes jeg man bør tenke på hundens velferd oppi det hele. Det er ikke bra for en hund å bli så redd at den må bruke sitt sterkeste våpen. 

Jeg er kanskje også litt kynisk sånn at det er SÅ mange flotte hunder som trenger nye hjem, at jeg ikke orker å bruke masse tid på hunder med mer eller mindre alvorlige atferdsproblemer. De fleste omplasseringshunder har bagasje, men den atferden som denne hunden viser er langt i fra normal og vitner om en veldig utrygg hund. Det er så klart opp til TS å vurdere hvor alvorlig hun synes det er, men det er litt lurt å tenke igjennom sånt. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, 2ne skrev:

Men han er ikke uberegnlig. Vi snakker om en utrygg hund som blir håndtert som om han var en bombe som kunne gå av når som helst, og de biter de. Fordi når man er nervøs rundt utrygge hunder, så blir de ikke mer trygge. 

 

Jeg kortet ned sitatet litt, men jeg er enig i det du skriver om hva som er problemet og hvordan det må håndteres, men det du skriver øverst synes jeg er viktig. TS har blitt bitt flere ganger, hun frykter nye konflikter, og er som du sier nervøs rundt hunden. Er man engstelig eller anspent, så nytter det ikke å prøve å skjule det for en hund, og så lenge TS og kjæresten hennes føler det sånn så er det fryktelig vanskelig.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men føler ikke at alt håp er ute for han. Han er tydelig utrygg, og da er det jo vår jobb og få hunden trygg. 

Jeg er ikke nervøs rundt han til vanlig, for ser veldig fort på han når han er "glad" og ikke. Er når han starter å knurre jeg blir nervøs, men føler jeg klarer å holde fatningen ganske bra. 

Han er jo snill meste parten av tiden, og er ingen sint hund til vanlig. Vi må nok bare holde oss "harde" og vise han at det ikke hjelper å knurre, og at ting ikke er farlig. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 timer siden, marim skrev:

Jepp. Er ingen puslinger selv om de er små. :) 

Var det engangstilfelle, eller beit han gjentatte ganger sånn som min? 

Hun kan bite ved fks kloklipp. Det som fungerer her i gården er å bare være bestemt og klippe i vei, noen ganger prøver hun å bite, andre ganger ikke. :P Tror det er mye slikt gemytt hos papilloner dessverre, ingen av de store hundene mine har noen gang vist slike tendenser.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Hei igjen dere! 

Tenkte å prøve å skrive her i stedet for å starte et helt nytt emne. :)

Har fått masse positiv fremgang med hunden. Meen, nå har et annet problem dukket opp! Han er så oppmerksomhetssyk, vi gir han masse oppmerksomhet og kos, men når han vil kose, og vi ikke kan/har tid. Får han heelt dilla. Han begynner først og ''klore'' oss på hendene for å få oppmerksomhet, og hjelper ikke dette, begynner han å løpe i sirkel og gnage seg i halen, eller på ballene..:huh: Og han gir seg ikke før han får oppmerksomhet! Overser vi han, er han ustoppelig, stopper vi han går det tre sekunder til vi snur oss unna, og da er han i gang igjen.. For eksempel nå i skrivende stund løper han i sirkel rundt og biter seg i halen fordi jeg holder på med pc'n og ikke han. 

Også kommer det beste.. Han er rett og slett sjalu også, når jeg og samboeren gir hverandre en klem for eksempel, kommer han løpende mot oss og piper. Blir helt desperat fordi han ikke får oppmerksomheten.

Tips?? Bør vi bare overse han når han starter sånn? Hva hadde dere gjort?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, marim skrev:

Hei igjen dere! 

Tenkte å prøve å skrive her i stedet for å starte et helt nytt emne. :)

Har fått masse positiv fremgang med hunden. Meen, nå har et annet problem dukket opp! Han er så oppmerksomhetssyk, vi gir han masse oppmerksomhet og kos, men når han vil kose, og vi ikke kan/har tid. Får han heelt dilla. Han begynner først og ''klore'' oss på hendene for å få oppmerksomhet, og hjelper ikke dette, begynner han å løpe i sirkel og gnage seg i halen, eller på ballene..:huh: Og han gir seg ikke før han får oppmerksomhet! Overser vi han, er han ustoppelig, stopper vi han går det tre sekunder til vi snur oss unna, og da er han i gang igjen.. For eksempel nå i skrivende stund løper han i sirkel rundt og biter seg i halen fordi jeg holder på med pc'n og ikke han. 

Også kommer det beste.. Han er rett og slett sjalu også, når jeg og samboeren gir hverandre en klem for eksempel, kommer han løpende mot oss og piper. Blir helt desperat fordi han ikke får oppmerksomheten.

Tips?? Bør vi bare overse han når han starter sånn? Hva hadde dere gjort?

Kanskje han trenger å gå brukt hodet litt? En hund som gjerne maser mye (nesten overdrevent) etter den minste oppmerksomhet, kan gjerne kjede seg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi går flere timer tur om dagen, også pleier vi å kaste ball inne, og øve på ''slipp'' og øve på sitt og bli. Det er de to øvelsene vi fokuserer på for tiden. Pleier også å ha han med ut på fotballbana hvor vi også kaster ball, også får han løpe løst. Så syntes egentlig vi gir han en del og gjøre også. Men for all del, kanskje han trenger enda mer aktivisering ja. 

Han går jo rundt og tråkker, syns det virker som han stresser veldig.:icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, marim skrev:

Vi går flere timer tur om dagen, også pleier vi å kaste ball inne, og øve på ''slipp'' og øve på sitt og bli. Det er de to øvelsene vi fokuserer på for tiden. Pleier også å ha han med ut på fotballbana hvor vi også kaster ball, også får han løpe løst. Så syntes egentlig vi gir han en del og gjøre også. Men for all del, kanskje han trenger enda mer aktivisering ja. 

Han går jo rundt og tråkker, syns det virker som han stresser veldig.:icon_confused:

Kanskje dere skal slutte med den ballkastingen og forsøk heller å la ham bruke nesa si, søke etter leker, mat, andre ting som dere gjemmer i huset eller ute. Aktiviser ham med noe som ikke involverer løping og stress. 

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...