Gå til innhold
Hundesonen.no

aggresjon mot fremmede


Therse88
 Share

Recommended Posts

Hei, jeg har en shæfer blanding tispe på snart 2 år. Hun er en fantastisk hund på mange måter, men det har vert en del problemer så lenge jeg har hatt henne, vi har blitt kvitt en del men det dukker stadig opp nye problemer, i det siste har ett av dem eskalert såpass mye at jeg begynner å bli bekymret. Jeg flyttet til ungarn for ett par måneder siden for å studere, jeg tok da med hunden som har klart å tilpasse seg kjempe fint på det meste. Vi bor nå i ett leilighetskompleks, ( før bodde vi i eget hus), når vi møter mennesker i gangene begynner hun å bjeffe. Hysterisk og trekke not dem, og kan til tider knurre.  Etterhvert synes jeg også at kroppsspråket hennes har blitt mer aggresivt, hun reiser bust, halen er ganske høy, og hun virker rett og slett truende,  uansett hva jeg gjør får jeg henne ikke til å slutte. Jeg har alltid med  godbiter, og jobber mye med kontakt, men hun blir så fiksert at hun knapt enser meg. Kun opotatt av personen som ee på vei birt til heisen eller står med post boksen for eksempel. Hun har alltid varslet når folk kommer på døren hjemme i norge, og vi harr jatt problem med at hun kan knurre litt før vi får åpnet døren, men det går har gått fint. Det er en helt annen holding på henne her, naboene er redde for henne, noe jeg forstår godt, det er en stor hund og hun virker jo sint. Jeg gruer meg til å lufte henne i frykt for å møte folk i gangene, noe som defientivt ikke hjelper, og uansett hvor mye vi jobber med det har det ingen effekt. Hun får lang tur hver dag og mental stimuli så jeg tror ikke hun er understimulert. Hun har en del usikkerhet, det har hun hatt hele livet, men vi sosialiserte mye som valp og vi har prøved å jobbe med usikkerheten. I tillegg har hun utviklet ett kraftig ressursforsvar mot andre hunder på alt mulig, hvor hun gir få advarsler og heller går til angrep. Barn er hun også usikker på. Jeg føler jeg har gjort mye feil og tanken har vert inne på omplassering og det som verre er en stund nå. Men jeg eslker denn hunden så ufattelig mye.  Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan skal jeg få bort denne atferden, det skal ikke være sånn at jeg har hjertet i halsen hver gang vi skal ut fordi vi kan risikere å møte på folk. Jeg er jo rett hin får på de. Jeg er ganske fortvilet, det blir bare verre og verre, og har til og med opplevd ett par episoder på tur hvor hun "velger" seg ut personer som hun kan knurre mot og bjeffe på, hun hun bykset etter en mann en gang i det han snudde seg mot henne. Om noen har noen råd er jeg hjertelig takknemlig, jeg vet ikke lenger hva seg skal gjøre. 

Endret av Therse88
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første så bør du slutte å skylde på deg selv, det er ikke sånn at bare man gjør alt rett så får man en fin, snill og grei hund uten problemer. Noen hunder har problemer med seg fra starten av og kommer til å bli slik uansett hva man gjør. Hunden er usikker, og det er helt sikkert der det ligger. Usikkerhet som trigger vokt/vakt når man er på hennes område i hennes hus (sett fra hennes ståsted) eller ute at hun føler at hun må passe på fordi det finnes skumle folk. Typisk også at barn er vanskelig når hunden er usikker, fordi de er så uforutsigbare. 

Ressursforsvar er jo ikke et ukjent fenomen på schæfer(tisper) ihvertfall, det er det ikke sikkert du får gjort så mye med, annet enn å passe på å ikke ha ressurser i nærheten når de er flere hunder. Og litt vakt/vokt må man jo også bare regne med egentlig. Å blande usikkerhet oppi det hele derimot er jo det som ofte skaper problemene. Usikkerheten kan bli både bedre og verre/likens som den er nå, hun er enda ung og det kan jo ha litt med at hun er blitt verre å gjøre. De skal jo gjennom div faser med hormoner, modning osv hvor de kan bli litt ekstra usikre e.l. så er du heldig så kan hun bli mye bedre helt på egen hånd om litt når hun får landet litt og blitt "voksen". Men det kan jo selvsagt også være at hun har blitt voksen nå og det som hun før kanskje vek ifra når hun ble usikker, kanskje hun nå er tøff nok til å gå imot istedet. Ikke ønskelig som regel, men ikke uvanlig at skjer når de får mer "pondus" til å bakke opp meningene sine..

Ting kan altids trenes på, men sånn usikkerhet er ofte noe dritt som man må jobbe mye med for lite resultat. Har selv en i hus som var noe ala det du beskriver, hun har blitt mye bedre på å oppføre seg etter uttalige timer med trening over de siste snart 4 årene, men hun kommer aldri til å bli bra og jeg må hele tiden følge med, passe på og forebygge. Hun har feks ingen problemer med å gå forbi folk lengre, men om noen stopper for å ta kontakt blir hun skeptisk og vaktsom med en gang. 

Første bud er at du må jobbe med deg selv og så langt som mulig greie å holde deg rolig selv om hunden oppfører seg dumt. Begynner du å stresse så kommer garantert ihvertfall hunden til å være dum og treningen kommer til å bli umulig/vanskelig. Deretter er det greit å ihvertfall vite at man har kontroll på hunden, da er det lettere for deg å slappe av også, feks ved hjelp av en grime, evt en munnkurv om du faktisk er redd for hva hunden kan finne på. Det kan jo være kjekt å alliere seg med folk som ikke er redd for hund som kan stå i gangen eller "møte" dere på tur å stoppe å snakke litt med dere osv. Utover det så er det bare å fortsette å trene på lydighet, kontakt, oppdragelse/oppførsel (sett krav til hunden), gjør ting som hunden synes er vanskelig/utfordrende å jobb med det så det gradvis blir bedre. Dette gjelder egentlig alt, hva som helst. Folk, miljø, hunder, impulskontroll osv. Start med små utfordringer og øk på etterhvert som hunden blir bedre. Ellers må du bare regne med å måtte skru på tålmodigheten og være forberedt på at det kan ta lang tid og mye jobb før du får noe særlig igjen for det du gjør. Og at hunden kanskje ikke blir 100% trygg og grei noen gang, selv om den sikkert kan bli bedre enn den er nå.

Endret av Malamuten
  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for råd. Godt å høre at det er noe som kan jobbe med, håper at vi til slutt klarer å få det litt under kontroll. Har fått tak i grime, så idag har vi brukt det hver gang vi gått i gangen, ikke møtt på noen enda men jobber mye med rutiner, som å sitte før vi åpner en dør, og kontakt i gangene. Føler at grimen gir meg mer kontroll, så det gir meg forhåpentligvis litt mer trygghet. Skal også snakke med noen å få de med på treningen. Så kan det hende det blir litt bedre etter hvert.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...