Når barn er slemme mot hunder

[Tempus]

Ja, hva gjør dere egentlig når dere ser at barn oppfører seg stygt mot hunder?

Jeg var ute og gikk med Issi og på veien møtte vi en mamma med tre unger. Den ene gutten på kanskje 3-4 år gikk med en pinne i handa. Issi gikk fint inntil meg og vi gikk i grøfta for å gi de plass i tilfelle de var redd hunder. Idet vi passerte gutten så han på Issi og slo til hu i ansiktet med pinnen.

Jeg blei så sint at jeg knapt husker hva jeg sa nå, men jeg brølte vel ut at sånn oppfører en seg ikke mot hunder. Ungen slapp pinnen og løp bort til mora som unnskyldte seg og sa at ungen er snill, hvorpå jeg svarte noe sånt som at "det er han pokker meg ikke, tenk å oppføre seg sånn mot dyr! Du får se å oppdra han litt".

Jeg var vel muligens hakket for krass, men innerst inne ville jeg fike til ungen. Issi er noe skeptisk til små barn, og jeg er jo redd den episoden får henne til å bli enda mer skeptisk.

Det kan kanskje unnskyldes litt med at ungen var liten, men på den andre siden ville broren min aldri gjort noe sånt da han var på den alderen. 

Så hvordan reagerer man egentlig på sånt?

Endret 27. Oktober 2015 av Tempus

[Djervekvinnen]

Små barn vet ikke alltid hvordan de skal oppføre seg. De har ikke så god forståelse for konsekvenser og slikt. Og barn er så ulike og har ulike erfaringer. Det var helt greit å kjefte på ungen, kanskje han lærte noe.  Det å gi beskjed til foreldrene er også viktig slik at de kan lære ungen hvordan de skal oppføre seg. I dette tilfellet var foreldrene der og så dette, så det var jo bra. Synd at det skjedde med hunden din. Neste gang kan du prøve å gå enda lengere unna barn man skal passere.

[Annegru]

Jeg vet ikke hvordan man "skal" reagere på noe slikt, men jeg tipper jeg hadde reagert på samme måte som deg.

Jeg har aldri vært vitne til at barn har oppført seg sånn mot hunder, men på en tur i vår gikk jeg forbi et fellesområde til en lavblokk hvor 4 unger lekte, det var blant annet en trampoline der. Bikkjene mine snuste i gresset langs gjerdet så jeg gikk litt sakte forbi ungene, og da tar den største jenta opp en katt og hiver den på en av de andre ungene. Jeg trodde ikke mine egne øyne og stoppet helt opp og stirret på henne og ba henne oppføre seg ordentlig (jeg husker ikke hva jeg sa, men jeg tror det var noe sånnt som "man KASTER ikke dyr på hverandre, nå får dere se å oppføre dere".). Hun svarte skikkelig nesevist at det var deres katt så da kunne hun gjøre det. Jeg svarte med å si, rope er vel kanskje riktigere, at man **** ikke oppfører seg sånn mot dyr, uavhengig av hvem som eier det. Hadde foreldrene vært ute med barna, så hadde jeg nok sagt fra om at de skulle ta en liten alvorsprat med ungene. 

Det er IKKE greit å være slem mot dyr. Punktum. Så da er det lov å være streng og sint på de som er det.

Og nå kjenner jeg at jeg ble veldig sint, så jeg lar være å skrive mere

Lagt til: ungen i dette tilfellet var kanskje 6 år. Jeg synes en 6-åring skal være stor nok til å vite at man ikke skal kaste katter (eller slå hunder for den saks skyld).

Endret 27. Oktober 2015 av Annegru

[Gjest]

Foreldre som er sånn, føler jeg er litt som hundeiere "han er jo egentlig bare snill og grei assa" selv om bikkja fråder og tilter helt. Men så er jeg litt som han i the oatmeal jeg, da

 

[SandyEyeCandy]

Jeg blei så sint at jeg knapt husker hva jeg sa nå, men jeg brølte vel ut at sånn oppfører en seg ikke mot hunder. Ungen slapp pinnen og løp bort til mora som unnskyldte seg og sa at ungen er snill, hvorpå jeg svarte noe sånt som at "det er han pokker meg ikke, tenk å oppføre seg sånn mot dyr! Du får se å oppdra han litt".

Jeg er ikke mye nådig om jeg opplever at unger (eller voksne) er slemme mot dyr, men så bruker jeg litt tid nesten hver dag på å lære dem og hilse pent og lese atferd, så jeg føler jeg veier opp der. En gang opplevde jeg det samme som deg:

Vi gikk på et fortau rett ved siden av en trafikkert vei. En fyr med to barn ikledd sjørøverkostymer kom gående, og begge gutta hadde "sverd", ganske tjukke pinner. Vi gikk forbi helt som vanlig, og idet vi passerer, tar den ene ungen og klasker til Aiko. Min Aiko er et unikum helt enkelt, så hun takka for invitasjon til lek og nappa fornøyd fra han pinnen før hun spratt bortetter veien.  Ungen begynte å grine, og jeg sa leende til han at sånn går det når han er en dritt. Faren var helt enig.

Endret 27. Oktober 2015 av SandyEyeCandy

[Guest Jonna]

Men altså ett barn på 3-4 år har faktisk ikke utviklet så veldig mye empati enda, og ja det er foreldrene sitt ansvar. Men det hjelper faktisk ikke brøle til ungen, først pga ungen klarer faktisk ikke koble og ender med å bli redd deg (ikke så veldig bra læring) og at du brøler forsterker nok hunden sin redsel. Om foreldrene er tilstede og faktisk ser dette og får en reaksjon så ser jeg ikke helt grunnen til å brøle heller. 

Eldre unger, følger jeg til mor og far om de ikke er tilstede. Og er foreldre tilstede og ikke gir en reaksjon så er det foreldrene som tilsnakkes. Eldre unger som ikke er med foreldrene tilstede følges til foreldrene så tar man en prat. Kan love dere at en fremmed som følger ungen hjem til mor og far er noe av det skumleste som kan skje. + du slipper at ungen løper gråtene hjem for de har blitt skremt av deg og foreldrene faktisk ikke forstår hva som har skjedd. 

Endret 27. Oktober 2015 av Jonna

[Mari]

Ja, hva gjør dere egentlig når dere ser at barn oppfører seg stygt mot hunder?

Jeg var ute og gikk med Issi og på veien møtte vi en mamma med tre unger. Den ene gutten på kanskje 3-4 år gikk med en pinne i handa. Issi gikk fint inntil meg og vi gikk i grøfta for å gi de plass i tilfelle de var redd hunder. Idet vi passerte gutten så han på Issi og slo til hu i ansiktet med pinnen.

Jeg blei så sint at jeg knapt husker hva jeg sa nå, men jeg brølte vel ut at sånn oppfører en seg ikke mot hunder. Ungen slapp pinnen og løp bort til mora som unnskyldte seg og sa at ungen er snill, hvorpå jeg svarte noe sånt som at "det er han pokker meg ikke, tenk å oppføre seg sånn mot dyr! Du får se å oppdra han litt".

Sa du dette foran en 3-4 åring? At han ikke er snill? Så hva gjør man når voksne oppfører seg stygt mot barn lurer jeg på da? For det gjorde du. En 3-4 åring er ikke ansvarlig for det de gjør, det er det voksne som er. De har ikke dømmekraft, de har ofte ikke empati enda, de har gjerne ikke impulskontroll og de tester grenser. Å teste grenser er ikke noe man gjør på trass, for å være slem eller oppsternasig. Det er en helt normal måte å lære seg om livet på, å gjøre ting man vet man ikke skal er vanlig og normalt når man er 3-4 år gammel, og noen barn gjør det i større grad enn andre. Det gjør dem ikke slemme.
En 3-4 åring er uferdig og trenger veiledning og hjelp til å finne ut hva som er riktig og galt. Sånn er det å være barn.
 

Det kan kanskje unnskyldes litt med at ungen var liten, men på den andre siden ville broren min aldri gjort noe sånt da han var på den alderen. 

Unger er forskjellige. Veldig forskjellige. 

 

Så hvordan reagerer man egentlig på sånt?

For din egen del, hundens del, barnets del OG foreldrenes så del bør du forholde deg rolig. Du skal selvsagt reagere, og du kan også være streng, men vær rolig og tydelig. Sett deg ned på nivå med barnet og snakk med det, fortell at hunden blir redd og får vondt når barnet gjør sånn. Hunder kan bli sinte når de er redde og har vondt. At det ikke er lov til å slå. Gi barnet mulighet til å forstå hvorfor det ikke skal oppføre seg slik og vis dem så hvordan de skal oppføre seg. Involver foreldere(n) i samtalen om det er rom for det slik at de også forstår. La så barnet hilse på hunden på en ordentlig måte etterpå, slik at både hund og barn går derfra med god læring. Det er god oppdragelse, det er å opptre voksent og modent, det er å være et forbilde, det er å lære respekt for dyr og det er noe du kan bidra til. Det er dette som vil gjøre at han ikke slår neste hund som går forbi ham. Om forelderen(e) ikke bryr seg eller responderer nok, da er det desto viktigere at du gjør din del.
Når du i stedet roper at han ikke er snill? At han ikke er oppdratt? Det kan være han tror på deg. Det ville vært veldig trist kjenner jeg.

Barn må læres og det tar både tid, tålmodighet og modning. Husker du da du hadde valp? Da hunden din var dum, bet på alt og alle, hoppet, trakk i båndet og var en regelrett idiot? Hvordan ønsket du å bli møtt da? Med forståelse for at du har et individ som er uferdig og enda ikke evner å se forskjell på rett og galt - som er under oppdragelse - eller hadde du satt pris på å bli brølt og skreket til av mennesker som innerst inne har lyst til å klabbe til ham? 

Unger og valper er ikke så forskjellige. Unger er bare valper over mye lengre tid.

[Elita2005]

Jeg har vært vitne til at barn har vært slemme mot dyr. Men det var mens jeg bodde hjemme, så da var det mamma som pratet med foreldrene til barnet (5 år). 

 

Men jeg har i seinere tid avverget uheldige hendelser. Jeg er ikke fremmed for å bare ta tak i ungen, i den forstand at man fysisk bare stopper ungen vennlig før den løper ned hunden. Jeg regner ikke med at barn på rundt 3 år som løper fra foreldrene sine for å "klemme" hunden skjønner at det er galt. 

 

Ingen foreldre som ikke har skjønt det. For ordensskyld så prater jeg om disse barna som "forfølger"/løper etter deg. Jeg oppsøker ikke slike barn, unngår de helst?

[soelvd]

 Blir lettere sjokkert over alle som synes det er greit å brøle til et lite barn på 3-4 år og ikke minst si sånne ting til foreldrene foran barnet. En 3-4åring har, som andre har påpekt, ikke kontroll på sånt. Min snart treåring er snill med dyrene men eier verken impulskontroll eller evne til å forstå konsekvenser eller tenke spesielt langt. De er små barn.  Som andre også påpeker, små barn må få tydelig og gjerne streng beskjed og deretter bli fortalt hva de kan gjøre og hva de bør gjøre også få en ny mulighet. Hva tenker du at barnet lærte av å bli brølt sånn til? Antageligvis veldig veldig lite.

Er det sånn vi skal lære barn om rett og galt og er det sånn vi skal lære barn å kommunisere?

Endret 27. Oktober 2015 av soelvd

[Guest Jonna]

 

Men jeg har i seinere tid avverget uheldige hendelser. Jeg er ikke fremmed for å bare ta tak i ungen, i den forstand at man fysisk bare stopper ungen vennlig før den løper ned hunden. Jeg regner ikke med at barn på rundt 3 år som løper fra foreldrene sine for å "klemme" hunden skjønner at det er galt.

 Har faktisk gjort det samme med ett par barn i nabolaget når de kommer løpende etter hundene bakfra. Merkelig nok er de fleste barn vant med å bli "grebba" i ryggen etter klærene og snudd *ler* Foreldrene har sett på også de få gangene det har skjedd og rett og slett ikke vært kjappe nok med å følge etter de små stutt beina. Ingen foreldre som har reagert på det, har bare stoppet de, snudd de og sagt "Nå må du gå til mamma/pappa". Bikkjene har gjerne ikke fått med seg en gang at jeg har gjort det. 

[Mud]

En unge på 3-4 år kan godt ha "lært" å være snill mot dyr hjemme , men allikevel finne på sånt. De er fortsatt i alderen hvor de slår hverandre av all kraft med spader pga småting.  De har ikke impulskontroll, de har ikke empati og de er ALDRI slemme. 

Hadde min sønn gjort noe sånt hadde jeg forklart han at han sånn gjør man ikke, og forklart han hvorfor.  Hadde eier av hunden begynt å brøle og kalle ungen min slem hadde jeg klikket mental.  

Det er langt mer forståelig at et barn på 3-4 år slår en hund enn at et voksent menneske brøler til et fremmed lite barn og kaller det slem.  Barn vet ikke bedre,  en voksen burde vite bedre. 

[Tempus]

Da var da ikke måte til angrep her. Ungen gikk faktisk ut i grøfta for å slå til bikkja. Såpass burde han skjønne at ikke er greit. Når noen går inn for å være stygg mot hunden min, uansett alder, så får de høre det. Hadde mora faktisk fulgt med ungen så hadde det jo ikke skjedd. Når sånne ting skjer har jeg ikke kontroll på hva jeg sier, sånn er det bare.

At ungen muligens blei redd meg bryr jeg meg ikke mye om altså, beklager. 

[Mud]

Da var da ikke måte til angrep her. Ungen gikk faktisk ut i grøfta for å slå til bikkja. Såpass burde han skjønne at ikke er greit. Når noen går inn for å være stygg mot hunden min, uansett alder, så får de høre det. Hadde mora faktisk fulgt med ungen så hadde det jo ikke skjedd. Når sånne ting skjer har jeg ikke kontroll på hva jeg sier, sånn er det bare.

At ungen muligens blei redd meg bryr jeg meg ikke mye om altså, beklager. 

 

Jeg synes faktisk du stiller høyere krav til en 3-4 årings impulskontroll og  kunnskap om dyrevelferd, enn din egen impulskontroll  og  kunnskap om barn. 

 

Endret 27. Oktober 2015 av Mud

[Guest Jonna]

Da var da ikke måte til angrep her. Ungen gikk faktisk ut i grøfta for å slå til bikkja. Såpass burde han skjønne at ikke er greit. Når noen går inn for å være stygg mot hunden min, uansett alder, så får de høre det. Hadde mora faktisk fulgt med ungen så hadde det jo ikke skjedd. Når sånne ting skjer har jeg ikke kontroll på hva jeg sier, sånn er det bare.

At ungen muligens blei redd meg bryr jeg meg ikke mye om altså, beklager. 

Så du lager en tråd der du lurer på om du oppførte deg ok, der vi er uenig i måten du håndterte det på også blir du snurt?

Det er da ingen som har angrepet deg i denne tråden? Heller forklart hva slags mentaletilstand ett barn i den alderen er i.

Endret 27. Oktober 2015 av Jonna

[Mari]

Da var da ikke måte til angrep her. Ungen gikk faktisk ut i grøfta for å slå til bikkja. Såpass burde han skjønne at ikke er greit. Når noen går inn for å være stygg mot hunden min, uansett alder, så får de høre det. Hadde mora faktisk fulgt med ungen så hadde det jo ikke skjedd. Når sånne ting skjer har jeg ikke kontroll på hva jeg sier, sånn er det bare.

Så det er greit når du som voksen ikke har kontroll, men ikke når en 3-4 åring ikke har det? Det virker noe urettferdig.
Du brøler og skriker etter en unge. Såpass burde du skjønne ikke er greit, men du gjorde det alikevel. See what I did there?

Jeg undrer meg over at man kan ha empati, respekt og forståelse for en hund og dens reaksjoner, men ikke et barn. 

At ungen muligens blei redd meg bryr jeg meg ikke mye om altså, beklager. 

Jeg forstår ikke hvorfor du spør hva man skal gjøre i slike situasjoner når du hverken er interessert i å høre svarene eller hvordan du kunne håndtert det bedre. 

[Tempus]

Jeg skjønner jo at jeg var litt krass mot ungen, det skreiv jeg jo i startinnlegget også. Og den pedagogiske måten å snakke til en unge er fint og flott det altså, men ikke sånt jeg kommer på før senere. 

Forskjellen på en unge og en hund er jo at ungen går jo ikke rundt og er redd for fremmede resten av livet. Hunden kan godt tenkes at blir skeptisk til fremmede barn.

Og bare så det er sagt så er jeg ikke en person som har for vane å gå rundt og brøle til folk, heller ikke en dere må gjemme unga deres for. Jeg er hakket mer beskyttende ovenfor Issi enn den andre, for hu har gått igjennom nok allerede.

Ser jeg de igjen kan det godt tenkes at jeg ber de om unnskyldning  

[Raksha]

Spørs nå hva man vil oppnå da? Er det kun å stoppe den situasjonen der og da, så er jo brøling greit nok. Ungen blir redd og slutter med det den driver med, men skjønner neppe helt greia. Garantert mer hensiktsmessig å snakke skikkelig og forklare. 

[Perfect Image]

 

Forskjellen på en unge og en hund er jo at ungen går jo ikke rundt og er redd for fremmede resten av livet. Hunden kan godt tenkes at blir skeptisk til fremmede barn.

Da blir det jo enda viktigere å være flink med DINE reaksjoner så du ikke fortsetter å forsterke din hunds frykt om du har en hund som ikke klarer å avreagere, og å oppsøke gode situasjoner for hunden din  

Ellers er jeg helt enig med Mud, Jeanette, Mari og Soelvd. Har ikke noe å si enn at jeg er enig med dem. Jeg har to barn på 2 og 4 år, og 8 hunder. Ungene mine har blitt printet inn fra før de engang kunne sitte selv på hva som er lov og ikke lov å gjøre mot hundene mn likevel så skjer det sitausjoner og hendelser, fordi det er på den måten barn lærer på. Igjennom erfaringer. Det er helt normalt å teste grenser og som sagt ovenfor, de ser ikke konsekvensene av sine handlinger, de holder enda på å lære det.

[Mari]

Forskjellen på en unge og en hund er jo at ungen går jo ikke rundt og er redd for fremmede resten av livet. Hunden kan godt tenkes at blir skeptisk til fremmede barn.

Jeg tror at om du hadde håndtert situasjonen roligere og mer konstruktivt så hadde sjansen for at hunden din ble skeptisk også blitt mindre. 

Barn er en del av samfunnet og de gjør tullete ting. Hele forbanna tiden. Tro meg, jeg vet. Jeg har et. Det er dritirriterende. Men det stopper ikke det faktum at de er her og at de er teite og uforutsigbare. Det må vi bare akseptere, hvor enn frustrerende det kan være om man har en hund som er skeptisk (eller om man er forelder for den saks skyld...). På samme måte som det finnes fyrverkeri for de som eier lydredde hunder, løshunder for de med hundeaggressive og katter for de med krakilske jegere, vi må bare gjøre det beste ut av det.
Ikke bli sur på ungen, det er ikke den som er problemet. Problemet er møtet mellom et barn som dreit seg ut et øyeblikk og en småredd hund, sant? Tenk heller hvordan du kan gjøre dette annerledes neste gang slik at et slikt møte oppleves bedre for dere alle. For slike møter kommer du sannsynligvis til å få igjen. Du kan ikke trene andres unger, og du kan ikke forutse disse situasjonene i forkant. Det eneste du kan gjøre er å jobbe med din egen impulskontroll og med hunden din. Dette er faktorene du har kontroll over. Så om jeg var deg ville jeg begynt der.

Ser jeg de igjen kan det godt tenkes at jeg ber de om unnskyldning  

Det synes jeg er veldig fint.  

Endret 27. Oktober 2015 av Mari

[Tempus]

Da blir det jo enda viktigere å være flink med DINE reaksjoner så du ikke fortsetter å forsterke din hunds frykt om du har en hund som ikke klarer å avreagere, og å oppsøke gode situasjoner for hunden din  

Så klart det hadde vært til fordel for bikkja om jeg tok det rolig. Vi fikk henne for tre måneder siden og har ikke gjort annet enn å øve, øve og øve. Hu har blitt så mye bedre, så jeg så vel for meg at nå må vi starte på nytt. Hadde nok ikke reagert likt hadde det vært med en annen hund. 

[soelvd]

Forskjellen på en unge og en hund er jo at ungen går jo ikke rundt og er redd for fremmede resten av livet. Hunden kan godt tenkes at blir skeptisk til fremmede barn.

...sånn utover det andre har sagt så synes jeg du undervurderer din egen evne til å påvirke barn. Hvorfor skulle ikke en 3-4åring som blir brølt til (og som garantert skvatt) reagere i ettertid? Jeg var eldre enn 3-4, men når jeg var barn møtte vi en ufornuftig hissig mann som var sint på pappaen min. Det preget mitt forhold til fremmede ganske lenge, altså. Så kan man jo spørre seg om jeg var lettskremt og bar det med meg ufornuftig lenge, men faktum er at barn kan naturligvis også bli redde for ting i ettertid av at de har opplevd noe ekkelt eller skremmende.

[mokken]

Når barna er så små som 3-4 er det nok mest fruktbart å snakke til foreldrene. Men når man står i det er det relativt naturlig tenker jeg å komme med en reaksjon/utrop el lign.

Noen unger i 7-8 års alderen kastet stein på en av våre valper (på tur, valpen var i bånd og under kontroll).  K fulgte etter ene ungen hjem da de løp i hver sin retning og fikk pratet med foreldrene. Bra for både ungen, foreldrene og pedagogikken at det ikke var meg... Kan ikke garantere for å ha holdt hodet så kaldt i samme situasjon. 

Det har vært noen "nesten" situasjoner med barn som har prøvd å pirke borti med pinn, klype el slå hunden (e) i passereringssituasjoner, men da har barna vært litt eldre ca 5-6 år. Da har jeg sagt høyt "hva gjør du nå?" Og da blir de relativt flau av å bli tatt på fersken... 

Ettersom jeg er lite intressert i å bruke så mye tid på å oppdra andres barn så holder jeg rett og slett avstand. Og svarer nei i 95 % av tilfellene når fremmende barn spør om å få klappe hundene. 

[Tempus]

...sånn utover det andre har sagt så synes jeg du undervurderer din egen evne til å påvirke barn. Hvorfor skulle ikke en 3-4åring som blir brølt til (og som garantert skvatt) reagere i ettertid? Jeg var eldre enn 3-4, men når jeg var barn møtte vi en ufornuftig hissig mann som var sint på pappaen min. Det preget mitt forhold til fremmede ganske lenge, altså. Så kan man jo spørre seg om jeg var lettskremt og bar det med meg ufornuftig lenge, men faktum er at barn kan naturligvis også bli redde for ting i ettertid av at de har opplevd noe ekkelt eller skremmende.

For å omformulere meg litt så er jeg ikke sikker på om brøle er det rette ordet. Kommer vel an på hva en legger i det kanskje. Det jeg sa til ungen var "SÅNN gjør du ikke" med en "høyere enn innestemme-stemme". Resten ropte jeg til mora hans. Kan godt hende ungen blei redd altså, sjøl om han ikke så så veldig berørt ut. 

[Siri]

Jeg er fortsatt imponert over at folk vet akkurat hvordan man reagerer i en slik situasjon, jeg, og at man greier å være sånn superpedagogisk og "voksen" når man ser at noen plutselig plager bikkja... jeg aner ikke hvordan jeg hadde reagert, men jeg hadde neppe verken satt meg ned og tatt "den lange samtalen" med en unge som antakelig ikke forstod en pøkk av det eller vært så åndsnærværende at jeg hadde tatt samtalen med foreldrene..

Jeg hadde muligens bare gått avgårde og slengt noen mindre pedagogiske gloser akkurat passe høyt til at foreldrene hadde hørt det  .... 

[Margrete]

Jepp, ørlite granne feil reagerte du. MEN du reagerte som ett helt normalt menneske i RL, for all del, jeg virkelig beundrer slike pedagogiske mennesker som klarer å holde roen i en hver situasjon og setter seg vakkert ned med barnet som slo bikkja de i ansiktet. En 3-4 åring bør skjønne og ha lært at man er ikke slemme mot dyr! Ett åringen, nei, men en så stor unge bør ha lært det. Sorry, men mine unger og flere av mine venninners unger har lært det. 

All ære til superpedagogene som holder roen og reager riktig i alle situasjoner   

Endret 27. Oktober 2015 av Margrete