Gå til innhold
Hundesonen.no

Avliving? Trenger råd...


Magicafratryll
 Share

Recommended Posts

Hei! Jeg har en stor hanhund på ca.80 kg som har en del adferdsproblemer. Det startet når han var 1 år og han er nå 6. Han utagerer ekstremt mot andre hunder og også mennesker og barn uten hund. Dette gjelder i bånd på tur og når han står inngjerdet på eiendommen, veldig snill med andre hunder ellers. Han har utagert/bitt(?) ved 2 anledninger slik at det har blitt sår i huden, men dette kan også skje med meg når han utagerer og han dunker hånden min med tennene så derfor usikker på om det var ordentlige bitt. Han er ikke vant til barn og jeg har bevisst holdt han unna barn fordi han er så voldsom.Jeg har prøvd å trene med alle slags metoder og kurs disse årene, men til ingen nytte. Bkir bare verre og jeg har ikke mer motivasjon igjen. Vi har nå fått baby og jeg har forsøkt å omplassere han i nesten ett år , men ingen vil ta på seg ansvaret. De som tar kontakt skjønner ikke hva det går ut på og jeg vil ikke sende han landet rundt for å måttr få han tilbake ellr risikere at han biter noen pga av manglende kompetanse hos de som skal overta han. Han står nå på ett begrenset område i huset hvir han kan gå ut ig inn selv, og får tur når jeg har anledning til å gå med han. Kan ikke gå med vogn og han samtidig for han er så vannvittig sterk, selv med grime så må ta det innimellom når mannen kan ha baby(er min hund) eller noen kan gå med oss. Jeg føler ikke han har noe liv som han står nå og jeg klarer ikke gi han det han trenger lengre. Han er en veldig stresset og voldsom type jevnt over og har vært det siden han var valp( har hatt han siden 8 uker gammel) Jeg går med hjertet i halsen og håper på å ikke treffe noen på tur og legger turene til tider det er minst sannsynlig å treffe folk...redd for å stoppe å snakke med kjentfolk osv for stoler ikke på han...veldig slitsomt og ingen glede i å gå tur med han... Problemet har alltid vært stort, men nå med liten baby blir det uhåndterlig.... Hva syns dere er det riktige å gjøre? Setter pris på alle svar.

Endret av Magicafratryll
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Kort brutalt og vondt. En død hund lider ikke. Du har forsøkt mangt og når tanken er inne på avliving er det gjerne en rett avgjørelse å ta. Å la han leve og tilrettelegge i alle hjørner, etter hvert så må du sikre enda mer når barnet begynner å forflytte seg. Er du da virkelig villig til å ta den jobben

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt for å tilrettelegge og å gjøre det beste ut av ting, men denne hunden bør du avlive, og du skal ikke ha dårlig samvittighet. Du har en stor, uhåndterbar gigant som er ute av kontroll, som allerede har bitt to stk, og du har nå et barn og får ikke gitt hunden det du trenger. Hunden er stresset og redd, og det høres ikke ut som han har det noe godt med seg selv.

For alles beste, la hunden slippe, og når du har tid og overskudd, så skaffer du deg heller en hund av en "normal" rase, som kan bli en god familiehund og turkamerat, uten at du trenger å være livredd for å gå tur og for hva hunden skal finne på.

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En såpass krevende hund vil med stor sannsynlighet bli sendt i retur eller på rundtur i landet mellom ene eieren etter den andre som skal "fikse" hunden. Kanskje til og med bli avlivet i sitt neste hjem pga skadene en så stor hund kan forårsake, uansett intensjon fra hundens side. Jeg tror at i din situasjon er du best tjent med avlivning, men det er en forferdelig vond avgjørelse å ta, og ingen kan ta den for deg. Men etter det lille jeg vet av det du skriver, så ville det etter avlivning blitt litt lettere å leve for deg og resten av familien. Man må først og fremst prioritere familien og den nyfødte. Det er ingen som er tjent med å slite seg i hjel pga en hund, og siden du allerede har prøvd å finne en løsning med tanke på omplassering så forstår jeg godt om du velger å avlive.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig. Jeg har selv en hund med aggresjonsproblemer, selv om det har blitt mye bedre. Men det er kun mot hunder, og han veier under 10 kg. Jeg har også en hund på 40 kg, og har alltid sagt til meg selv at om han hadde hatt lignende problemer så hadde det vært slutt.

Det er et stort ansvar, og stort skadepotensiale. Og du har prøvd, og har jobbet med det. Hadde det vært en nylig endring som følge av noe, og som kanskje kunne trenes bort, så er det en ting, men et problem han har "øvd på" i fem år vil ikke bli helt borte noen gang.

Det er sjelden jeg direkte vil anbefale noen å avlive basert på et foruminnlegg, men her synes jeg saken virker rimelig enkel.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ofte enklere sagt enn gjort, men dette er et stort ansvar å legge over på noen andre, samme hvem de er, det høres jo heller ikke ut som hunden har det optimalt, selv med skjerming, og jeg tipper dette problemet er et problem som hunden har hatt med seg fra starten av. Et problem som mest sannsynlig kommer til å følge hunden resten av livet og mest sannsynlig så er det slitsomt for hunden også, ikke bare de som har ansvaret for å passe på den. Du får gjøre det du synes er rett, men jeg synes på ingen måte at du velger feil om du velger å si stopp her. Du har tydeligvis prøvd alt du kan, mer enn veldig mange andre ville gjort. Det virker som dette også går utover hunden og det er ikke noe hyggelig å dytte et slikt ansvar over på andre. avliving er ikke en uansvarlig handling her. Eller egoistisk eller "lettvint" eller hva nå folk kan finne på å si. Det høres veldig riktig ut for alle parter.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare alle sammen. Utrolig frustrerende situasjon og veldig godt å få andres synspunkter på saken. Dere sier på en måte det samme som fornuften min, mens hjertet syns jo det er helt forferdelig naturligvis... Og føles så vanvittig feil å skulle råde over liv og død på den måten... håper jo i det lengste på at det skal dukke opp en hundehviskende person som bor utfor alllfarvei som kunne tenke seg en overbeskyttende kamerat, men tror nok beslutningen faller på avliving hvis ikke det dukker opp en aktuell person innen jul. Bare det å gå rundt med den dårlige samvittigheten for at han ikke får det han trenger gnager meg jo istykker, og så blir man irritert over at han "ødelegger sånn for seg selv" og ikke forstår det. Det er jo veldig bittert å avlive en så gammel hund, han har jo sannsynligvis ikke mange årene igjen uansett siden det er en så stor rase, og så jo for meg at han skulle ende sine dager hos oss av alderdom eller sykdom. Men ja, ansvaret blir for stort og jeg vil ikke risikere at noen blir skadet pga min hund. Igjen, tusen takk for svarene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For hunden spiller det ikke så mye rolle om du gir han 1 mnd eller 5 år til. Så lenge vi gjør det beste ut av dagen man har i dag.  Vi tok en lignende avgjørelse for noen år siden. Det var skrekkelig vondt, en det føltes veldig riktig i etterkant. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...