Gå til innhold
Hundesonen.no

Noen som vet? Minstesats på AAP i 2015?


Kristin_nord
 Share

Recommended Posts

Dette er egentlig ett tema jeg hater å ta opp. Mest fordi det ikke er den jeg er og sykdom preger alle dager.

Jeg har nå vært sykmeldt ett år, og skal over på aap. Nav.no og google gir absolutt ikke svar annet enn masse forvirring. Ingen som jobber på nav klarer heller ikke gi meg ett svar.

Er det noen som vet minstesatsen i 2015 på aap?

For det hadde vært fint å vite hva man har å leve av fremover. (Jeg tjener såpass dårlig på jobb at saksbehandler vet jeg kommer på minstesats, men ingen vet hvor mye det er)

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 109
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

At noen som har måtte ha med NAV å gjøre av og til ila 5år f.eks ikke har kjipe erfaringer er jo ikke rart. Men at andre som er kronisk syke og har vært det over mange år har det er faktisk iallefall

De fleste som trenger uføretrygd får det nok (til slutt), men å få uføretrygd er jo i Norge synonymt med å være en snylter, siden alle kjenner en eller annen latsabb som lever på NAV - og da er jo all

Helt klart, jeg har kun hørt at det er for enkelt å bli ufør fra friske folk som syns folk med kronisk sykdom bare burde skjerpe seg og jobbe... Uten å tenke gjennom nettopp de tingene du sier, leve p

Minsteytelse

Har du ikke hatt lønnsinntekt eller mottatt andre ytelser før arbeidsevnen din ble redusert med minst 50 prosent, vil du likevel kunne få AAP. Minsteytelse er på 2 ganger grunnbeløpet (G) per år.

--

Dvs 180.000 kr sånn ca, brutto.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Minstesats er vel 160 i året, men vanligvis pleier de å legge det på 180.
Jeg har ikke hatt jobb før og fikk beskjed om å forvente 180 i året når jeg søkte. Jeg får nå utbetalt 5400 annenhver uke. (rundt 6000 ett eller annet før skatt) Jeg er veldig glad jeg har samboer og bor billig for å si det slik, men det er mer en hva jeg hadde før på tiltaksstønad, da hadde jeg 6300 i måneden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får ikke bostøtte, for jeg er så heldig å bo gratis frem til jeg kan kjøpe huset jeg bor i :)

Jeg har 50% stilling hos europris. Men det er dessverre elendig betalt og har ca 9 tusen i mnd.

Jeg blir 25 år nå i november. :)

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Da kan du ha rett på ung ufør tillegg på AAP. Du må be spesifikt om det til saksbehandler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men da må det vel ligge mer til diagnosen enn ett ukjent magefenomen ingen finner ut av? :(

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Sannsynligvis, dessverre. Jeg har ikke kunnet jobbe eller gå på skole siden jeg var 15 (5 år nå), men siden det er mulig med forbedring fikk jeg ikke innvilget ung ufør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sannsynligvis, dessverre. Jeg har ikke kunnet jobbe eller gå på skole siden jeg var 15 (5 år nå), men siden det er mulig med forbedring fikk jeg ikke innvilget ung ufør.

Foreløpig i min sak så er det jo umulig å si noe om fremtiden. Jeg har vært på undersøkelser hvor jeg tilsynelatende ser frisk ut. Jeg har gått 6 mnd til psykolog i håp om at det skulle løse noe, som det da ikke gjorde. Så pr dd bor jeg alt for mye på do. Er totalt utslitt av en så elendig levestandard. Så jeg er sykmeldt fordi jeg rett og slett ikke kommer meg på jobb pga mageproblemer. I tillegg til at det er umulig å tilrettelegge noe særlig på jobb.

Sånn jeg ser det nå så kommer jeg ikke til å klare å tilbake i noe butikkjobb så lenge ingen finner ut noe nå i høst :(

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter klage og avslag på klagen. Så klaget jeg på avslaget vant jeg igjennom ung ufør tillegg. Og de fleste som kjenner meg vet jeg er rimelig syk :P men nav mente jeg kunne kureres, nevro kirurgisk er bare ikke enig :lol:

Jeg skal på time hos poliklinikk på sykehuset 14 september. Jeg har igrunn lagt lista ganske høyt i forhold til hvilke undersøkelser jeg vil ha. Fordi selv om fastlegen min er fantastisk sendte hun meg på en undersøkelse, og når den ikke sa noe så var hun fast bestemt på at det er psykisk. Og psykologen sa "ja, ett hardt liv. Men det er langt ifra psykisk ". Legen er fortsatt fast bestemt på psykisk og jeg er fast bestemt på fysisk. Det er jo noe som er galt, det er ingen som er så mye på do som meg som det ikke er noe galt med. Og ja, det blir jo til dels psykisk etter ett år med så mye smerter og trøbbel så man burer seg jo litt inne :P

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, altså, "mulighet for forbedring" er det alltid så lenge man ikke har fått avklart en alvorlig, kronisk lidelse, selv om sykdommen ikke viser tegn til forbedring på år og dager... Så det skal litt vel mye til for å få det tillegget synes jeg. :P

Men du, jeg vil anbefale deg å vurdere fastlegebytte altså! Det tok flere år mer enn nødvendig for meg å finne ut hva problemene var, ettersom alle andre var fast bestemt på at det var psykisk (høyt fravær på ungdomsskole = lat/skolelei tenåring, visst nok). Jeg visste at det ikke var det, så hvis jeg kunne gjort det på nytt hadde jeg byttet til noen som tok meg på alvor. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, altså, "mulighet for forbedring" er det alltid så lenge man ikke har fått avklart en alvorlig, kronisk lidelse, selv om sykdommen ikke viser tegn til forbedring på år og dager... Så det skal litt vel mye til for å få det tillegget synes jeg. :P

Men du, jeg vil anbefale deg å vurdere fastlegebytte altså! Det tok flere år mer enn nødvendig for meg å finne ut hva problemene var, ettersom alle andre var fast bestemt på at det var psykisk (høyt fravær på ungdomsskole = lat/skolelei tenåring, visst nok). Jeg visste at det ikke var det, så hvis jeg kunne gjort det på nytt hadde jeg byttet til noen som tok meg på alvor. :)

Problemet er at dette er eneste fastlegen jeg har hatt som har sagt noe annet enn omgangssyke. Endelig noen som hvertfall forstår hvor forferdelig det er. Men hun innrømmer jo at mage er noe hun og de aller fleste ikke vet så mye om. Så derfor er jeg nå henvist til poliklinikk for å få bedre hjelp når ingenting har hjulpet hittil :)

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du foreløpig kun vært til fastlege og psykolog? For da er det jo isåfall mye mer som kan gjøres.

Jeg har vært på koloskopi. Men der fant dem ikke noe galt. Jeg er litt usikker på hva jeg tror det er, men jeg mener jo at man burde se lenger opp også. Særlig tatt i betraktning at jeg har gått ned 30 kg og magen vokser. Samtidig så føles det ut som om at noen river i livmora mi om dagen.. :(

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...