Gå til innhold
Hundesonen.no

Når har en hannhund dårlig gemytt?


MonicaT
 Share

Recommended Posts

Jeg forventer absolutt godt gemytt hos hundeeiere jeg. Det vil for det første si at jeg forventer at hunder med, skal vi kalle det mentale særtrekk, blir holdt unna situasjoner der de er en plage for mennesker og dyr. For det andre forventer jeg at folk ikke tar sjanser med hunder som faktisk kan skade noen. Hvis folk hadde vært realistiske og tatt ansvar så hadde jo ikke litt bølling vært noe problem.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns veldig mange hannhunder vi møter er slike hormontroll/jokketroll jeg? I mange tilfeller er det gjerne et eierskapt problem? For ofte bryr jo ikke hannhundeiere vi møter seg i det hele tatt (nei, det gjelder absolutt ikke alle). Aner ikke hvor mange hannhunder jeg har irettesatt, lempet vekk eller satt i bånd og ført tilbake til sine eiere sånn at mine får være i fred... Samtidig, er det egentlig greit at hannhunder oppfører seg slik mot tisper? Da tenker jeg ikke på å la være å korrigere for adferden, men at det i det hele tatt skal være nødvendig å måtte gjøre det? For det er vel ganske utbredt den adferden? Regnes det som hyperseksualitet eller er det en en normal del av unge hannhunders utvikling?

Min kan nok bli oppfattet som jokketroll. Men ikke hyperseksuell heldigvis. Han synes stort sett at alle tisper lukter godt og er kjempedeilige (er ikke alle mannfolk sånn da? :P), men det betyr ikke at han får love å kjøre på og overfalle tispa. Derfor jeg sjelden lar han leke med tisper, fordi jeg vet hvordan han er. Kastrerte tisper er bedre. Men jeg vil ikke si at det er jeg som har gjort han slik. Han var nok slik hos de forrige eierne også.Jeg har mange års erfaring med hunder, men akkurat dette problemet synes jeg er vanskelig å få gjort noe med. Ergo er han stort sett i bånd, hvis vi møter andre hunder. Selv ikke da, er det ikke alltid han får lov å hilse. Da tar jeg han heller med meg og går. Han blir korrigert hvis han blir for pågående. Da avbryter jeg leken og går videre. Han har faste lekekompiser og det holder. Har ikke behov for at han skal hilse på gud og hverman.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men verden er vel ikke så svart-hvit at jeg lar tispene ta hele jobben med å oppdra hannen min? Jeg - og sikkert veldig mange andre - sier ifra til bikkja, og han får ikke lov til hva som helst. Men det som også hjelper er om tispa faktisk sier ifra også. Et kort knurr eller to klapp med tennene, og så blir det rolig og god stemning. Det er ikke å være sur, det er å være tydelig. Det er vi mennesker som synes alt av veldig tydelig hundespråk er dårlig atferd, men noen ganger må hundene si ifra med litt større bokstaver for at det skal gå inn. Er det virkelig bare jeg som ikke synes det er så dårlig tispeatferd når de sier ifra? Det handler jo om å vise skjønn også. Vet man at den og den tispa ikke får gå i fred, blant annet fordi hun ikke sier ifra, ja, så får hormontrollet gå i bånd eller ikke møte henne til de verste hormonene har roa seg. Det går også an å se an situasjonen og avbryte leken hvis det bare er mas og plaging. Men faktum er at hvis det koker i starten så kan det bli hyggelig likevel om bikkja får beskjed om hva som tolereres av noen som snakker dens språk. Det er en del av å bli voksen. Også for tispas del, og mange vokser på seg motet til å si ifra etter hvert også. Det betyr ikke at de har som jobb å si ifra alltid og har hele oppdragerrollen, for så svart-hvitt er det faktisk ikke. Jeg gjør det i hvertfall ikke sånn. Hvis tispeeiere tror at all pubertetskok eller tydelige beskjeder er dårlig gemytt, så er det ikke rart det oppleves som at det er mye "jokkedyr" rundt om og at unge hannhunder kastreres over en lav sko. Vi eiere skal jo løse alle situasjoner for dem.

Jeg har ei tispe som hannhunder syns lukter godt selv om hun ikke er i nærheten av å ha løpetid, og som ikke er så flink til å si ifra sjøl, så hannhunder skal plage henne en stund før hun blir så sur at hun sier i fra så kraftig at de lar henne være i fred, og jeg syns det er dårlig gjort å utsette henne for det bare fordi at hannhund-eiere ikke gidder å oppdra bikkja si sjøl.

Jeg har også hatt ei tispe som hadde litt kortere lunte, og hun beit hull når andre hunder ikke tok signalene hennes (og hun var jo en belger, så hun syns at alle andre burde ta signalene hennes FORT), hun holdt på å ta øyet på en hannhund som trodde hun var blidere på høyre siden enn venstre siden - det var hun ikke. Hun ble sluppet med denne hannen nettopp fordi han var en gris som skulle bli satt på plass av ei tispe, jeg tror ikke han lærte noe av det. Jeg derimot lærte at jeg ikke er spesielt hypp på å risikere å bli økonomisk ansvarlig for skader min hund påfører andres uhøfllige bikkjer.

Nå har jeg to små tisper, og hannene vi kjenner er stort sett 2 og 3 ganger større enn dem, å overlate til de å sette på plass hanner, er urettferdig. Og unødvendig, fordi at det å oppdra hund er eiers jobb - og gidder ikke eier å ta den jobben, så gjør jeg det for dem fremfor å overlate det til jentene mine, for jeg foretrekker at de er de omgjengelige og greie tispene de er jeg, og ikke purker som tenner fra hæla og opp for den minste lille filleting fordi de har lært seg at de ikke blir tatt alvorlig før de er forbanna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter kastreringen har faktisk Kuro også blitt en sånn som andre hanner gjerne vil ri på. Jeg synes det er ufint når eierne ikke reagerer med én gang og tar bort hundene sine. Og vi går jo en del i Frognerparken, så det opplever vi innimellom selv i disse båndtvangstider...

Hanner (hunder generelt) som er til plage for andre når eier gjør en moderat innsats for å unngå at de ikke er det, synes jeg har dårlig gemytt. (Og ja, det inkluderer tidvis min egen.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del synes jeg det er urettferdig uavhengig av kjønn når man ikke fjerner sin hund før den andre hunden må si fra med "store ord".

Det skal være nok med dempede signaler, og eieren av den pågående/plagsomme hunden skal raskt fjerne den om ikke den tar de dempede signalene.

Jeg vil ikke ha en drittbikkje fordi han må bli plaget til tusen før han sier fra med "store bokstaver". Jeg liker hans gode språk og tålmodighet, og den vil jeg beholde.

Helt uavhengig om det er en tispe eller hannhund!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Handler ikke om at jeg er lat heller, for jeg korrigerer bikkja mi, men det er mye læring i at det kommer fra den som ikke liker atferden også.

De hannhundene som virkelig plager meg tar gjerne ikke korreks verken fra tispa eller eier. Så godt gemytt på hannhunder handler for meg litt om at de er i stand til å bruke hodet sitt selv om de har drifter.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg hannhund, men jeg har en tispe som er veldig, veldig pågående i lek. Det hadde vært supert om noen av de hun lekte med faktisk kunne si ifra til henne, men jeg synes det er veldig urettferdig å la henne holde på helt til de må si ifra på den måten. Da har det jo for de fleste gått altfor langt.. Det er mitt ansvar å lære henne opp til å ikke spise andre hunder under lek.

Jeg har vært på andre siden og, for med Luna så ble både hun og jeg drittlei når hun måtte si ifra. Hun var alltid en sånn som smalt i bakken og la seg på rygg når hanner ble for pågående. Det gjorde hun til hun ble ca 2. Da begynte hun å svare. Hun luktet alltid veldig godt, og vi var veldig plaget av hannhunder som skulle ri på henne 24/7. Hun var veldig tålmodig, spesielt de gangene hun var i bånd og en løs hann hadde løpt fra eieren sin... Hun måtte si ifra noen ganger, men det er jo så ukomfortabelt og ekkelt for tispene som faktisk må si ifra for å få fred.

Det verste er at mange hannhundeiere ikke skjønner at det er stressende for begge parter. "Nei nei, det er jo bare sånn de er. Det går over."

Hannhunder burde omgås trygge og stødige tisper som tydelig sier ifra med kroppsspråk, ikke glefsing/knurring. Det har ingenting for seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener det ikke er tispene som skal oppdra hannene, på samme måte som dersom en valp plager vettet av en voksen hund, så skal man som eier gå inn og begrense valpen før det går for langt. Til tross for valpelisens, så kan det hende at den voksne føler seg nødt å si fra, og da kan strikken ha blitt tøyd så langt at den smeller. Bedre å gå inn tidlig og "veilede". Sånn gjør jeg det med tispen min også, som har en tendens til å hekte seg fast på noen småhunder av og til; hun ser på de halvveis som jaktbytte og får veldig til ekkel jaktlek på de. Da går jeg inn og avbryter og ber henne kutte ut. Dersom hun ikke hører etter, blir hun fjernet. Forstår ikke at det skal være noe annerledes med hannhundoppdragelse? Jeg tenker i alle fall at dersom min hannhund (mot formodning) skulle bli så atal at en tispe må si ifra pga hannhundatferd, så har han allerede gått alt for langt. Så drøy vil jeg ikke at min hannhund skal være på tisper, enkelt og greit. Jeg har også blitt flinkere med årene til å lempe av ekle hannhunder fra min tispe, som dessverre har blitt en sånn sur grinete bitch som ikke har blitt hørt i sine små ord og nå stadig tyr til store. :no: Neste gang skal jeg gjøre alt så mye bedre, og det starter med å oppdra en hannhund.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min ene synes det er kjempegøy å humpe på tisper, jeg synes det er dritflaut og kobler så kjapt jeg kan og får roet han. Det jeg opplever veldig ofte er at når jeg kommer trampende inn med mine sinte "NEI, SLUTT!" så kommer det ofte fra tispe-eierne at "Neida, hun må jo lære å si ifra"... så det er ikke bare hannhundeierne som synes at tispa skal si ifra, det er mange av de tispe-eierne vi har møtt som sier det samme. Mitt svar er gjerne at "Nei, jeg synes ikke det er greit at han skal løpe rundt og voldta av fri lyst".

Og når har en hannhund dårlig gemytt? Jeg svarer som noen har svart før at det er når den går utover det som forventes ut ifra rasen - på en negativ måte. For eksempel så synes jeg ikke at en hund av en rase som skal være reservert mot fremmede har dårlig gemytt om den digger fremmede, men om den derimot er livredd fremmede så er det dårlig gemytt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...