Jump to content
Hundesonen.no

Ectropion - hvorfor så vanlig?


Orca
 Share

Recommended Posts

Ectropion, hengeøyne, synes jeg virker veldig utbredt, spesielt på enkelte raser. Nå synes jeg personlig at det virkelig ikke er pent, men det er da helsemessige ulemper med det og? Jeg har ingen erfaring med det selv, vet dere om hvilke ulemper det kan ha?

Jeg har hørt at det kan øke sjansen for øyeinfeksjoner, noe som virker logisk da alt mulig kan havne nedi øyekanten der.

Det jeg synes er litt rart er at på enkelte raser er denne tilstanden helt vanlig, og så og si et rasetypisk trekk? Hvorfor er det så akseptert?

På rasen jeg er interessert i, field spaniel, er det meget utbredt ser det ut til, selvom en god del også ikke har det. En amerikansk oppdretter jeg snakket med ang det sa at det ikke er ønskelig, men i noen tilfeller kan en ikke utelukke en ellers god hund fra avl pga akkurat det da rasen er så liten. Det er jo forståelig med tanke på den genetiske variasjonen. Men dette ser ut for meg til å være et mye mindre problem på de amerikanske field spanielene ut i fra bilder jeg har sett av mange mange amerikanske hunder. Merkelig nok er de fleste av denne rasen finere i USA (USA pleier jo nesten alltid å være mer ekstreme på alt) når det kommer til akkurat dette med øynene ser det ut til, hvertfall ut fra mitt inntrykk, jeg har snoket masse på oppdretterhjemmesider og facebookprofiler til fieldeiere.

Her i Europa derimot ser det ut til å være mye mer akseptert. Jeg ser stadig hunder som jeg ser har kraftig ectropion stadig vinne masse på utstillinger, enda det står i rasestandarden "tett tilliggende øyerander". Jeg vet ikke om disse hundene får det kommentert i kritikken, men jeg har en følelse av at det ikke blir det. Det er litt synd at det er så utbredt, de er jo så flotte når øynene er normale.

Ectropion ser også ut til å være utbredt hos noen cockere og clumber spaniel, og basset, og mange andre raser.

Er ectropion bare en bagatell? Eller kan det være store problemer knyttet til det? Burde det være grunn til å forsøke å avle vekk problemet? Og unngå valp fra foreldre med dette? Mitt største problem med det forløpig da jeg ikke har noe erfaring med det selv og vet lite om det, er at jeg synes det er stygt, men jeg tror jo det også må være dumt helsemessig for hunden.

Link to comment
Share on other sites

Er det så vanlig på field spaniel altså? Dette er jo en rase jeg også har snust litt på, og jeg opplever at det heller er unntaksvis jeg ser individer med "hengeøyne". Men nå må det sies at jeg kun har sett bilder da, aldri sett rasen live...

Link to comment
Share on other sites

Er det så vanlig på field spaniel altså? Dette er jo en rase jeg også har snust litt på, og jeg opplever at det heller er unntaksvis jeg ser individer med "hengeøyne". Men nå må det sies at jeg kun har sett bilder da, aldri sett rasen live...

Ikke så vanlig som på basset og clumber, men jeg føler det er en del som har det. Kanskje fordi jeg har sett/møtt så få, men jeg har inntrykk at det i allefall er 50/50 ut fra bilder. Bare mitt inntrykk, men det er ikke uvanlig hvertfall virker det som.

Hentet fra

http://www.border-wars.com/2012/03/ectropion-and-the-failed-crufts-dogs.html

"So what is Ectropion? Ectropion is an inherited genetic disorder where the skin of the lower eyelid is weakened causing the lid to fit poorly to the eye and turn outward. There is often a crase where this loose skin folds, creating a diamond shaped appearance to the eye. It is commonly seen in breeds that have been bred for excess loose skin and is likely caused by the same underlying mechanism which compromises the connective tissue, droopy “furnishings” mean droopy eyelids.

The poor fitting eyelids cause the sensitive tissues underneath the lid to become dried out and inflamed (conjunctivitis) and allow debris and allergens to enter the eye. It is not surprising that the Clumber Spaniel was found to have both an eye and ear infection, probably caused by the ectropion. In some breeds the nictitating membrane (often called the “haw”) becomes chronically irritated and visible and they tear constantly, discoloring the coat and giving the dogs a “hush puppy” weepy appearance.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har også sett ganske alvorlig ectropion på flere raser, bl.a. GD og St.Bernard, hvor det er by default. Skulle vært forbudt.

Kommentaren om at en ikke kan utelukke en ellers god hund fra avl for å bevare det genetiske mangfoldet i en liten rase, er helt absurd, og det er den typen idioti jeg peker på når jeg kritiserer "ren" raseavl. Selvsagt kan en utelukke en ellers god hund med ectropion fra avl, om en åpner for å krysse inn friske individer med ønskede egenskaper fra andre raser. Hva er det som gjør field spaniel så unik at en ikke kan krysse med cocker eller springer?

Link to comment
Share on other sites

Jeg har også sett ganske alvorlig ectropion på flere raser, bl.a. GD og St.Bernard, hvor det er by default. Skulle vært forbudt.

Kommentaren om at en ikke kan utelukke en ellers god hund fra avl for å bevare det genetiske mangfoldet i en liten rase, er helt absurd, og det er den typen idioti jeg peker på når jeg kritiserer "ren" raseavl. Selvsagt kan en utelukke en ellers god hund med ectropion fra avl, om en åpner for å krysse inn friske individer med ønskede egenskaper fra andre raser. Hva er det som gjør field spaniel så unik at en ikke kan krysse med cocker eller springer?

Idioti syns jeg var litt å ta i, når det nå sånn er slik at stambøkene er lukket, en hvilken som helst oppdretter kan ikke bare av seg selv begynne å blande raser sånn plutselig og forvente at hundene skal kunne registreres. Men jeg er enig i at det bør være åpnere for å krysse inn for å øke den genetiske variasjonen.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har også sett ganske alvorlig ectropion på flere raser, bl.a. GD og St.Bernard, hvor det er by default. Skulle vært forbudt.

Det er da på ingen måte standard med ektropion på de to rasene, selv om det er mange individer med løse øyelokk i forskjellig grad.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Hvorfor er ingen interessert i å diskutere dette? Og er det ingen her med erfaring med hund med hengeøyne? Jeg lurer jo på om det er andre ulemper med det annet enn utseendemessig. Og andres erfaringer er interessant.

Link to comment
Share on other sites

Jeg kjenner kun til fenomenet på papiret, og har samme inntrykk som deg, så jeg har ikke så mye å tilføye. Du har jo satt deg godt inn i det, virker det som. :) Jeg vet heller ikke hva du er ute etter å diskutere, annet enn at det påvirker mer enn bare utseendet, det kan umulig være godt for hundene å ha det sånn.

Jeg har jo springer, og ser endel løse øyerender, noe som er forstadiet til ectropion. Man bør fokusere på det allerede nå, og ikke velge hunder med masse løs hud (som er bakgrunnen for løse øyerender). Kanskje burde field være mer opptatt av å krysse løst med fast? Det er jo ikke umulig å tenke sånn, men dette blir jo en avlsdiskusjon hvis vi vrir det i denne retningen. :)

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Kanskje det er viktig å skille mellom ektropion, en medisinsk tilstand (nedre øyelokk vrenger seg utover slik at slimhinnen følger med) og løse render/hengeøyne, som er et mer kosmetisk problem? Jeg sier ikke at løse render er pent eller riktig, men det er stor forskjell på hvor plaget hunden kan bli med løse render vs ektropion.

Jeg har selv hatt to grander med løse render, der den ene var stram og fin om morgenen men øynene seg mer utover dagen. Den andre var hengete hele tia, og ble faktisk øyelyst for å finne grad av ektropion. Ingen ektropion fikk jeg til svar, kun åpnere øyne enn ønskelig, men siden slimhinnen lå riktig vei (innover) og kantene ikke vrengte seg var det ingen medisink diagnose.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Aldri. Ingen betennelse, rusk eller sand som satt seg fast, ingen prob med tørre/våte øyne. De ble nok fortere røde i slimhinnen enn hunder med strammere render, men etter en tuppelur var de normalt rosa igjen.

Link to comment
Share on other sites

Kanskje det er viktig å skille mellom ektropion, en medisinsk tilstand (nedre øyelokk vrenger seg utover slik at slimhinnen følger med) og løse render/hengeøyne, som er et mer kosmetisk problem? Jeg sier ikke at løse render er pent eller riktig, men det er stor forskjell på hvor plaget hunden kan bli med løse render vs ektropion.

Jeg har selv hatt to grander med løse render, der den ene var stram og fin om morgenen men øynene seg mer utover dagen. Den andre var hengete hele tia, og ble faktisk øyelyst for å finne grad av ektropion. Ingen ektropion fikk jeg til svar, kun åpnere øyne enn ønskelig, men siden slimhinnen lå riktig vei (innover) og kantene ikke vrengte seg var det ingen medisink diagnose.

Jeg kjenner kun til fenomenet på papiret, og har samme inntrykk som deg, så jeg har ikke så mye å tilføye. Du har jo satt deg godt inn i det, virker det som. :) Jeg vet heller ikke hva du er ute etter å diskutere, annet enn at det påvirker mer enn bare utseendet, det kan umulig være godt for hundene å ha det sånn.

Jeg har jo springer, og ser endel løse øyerender, noe som er forstadiet til ectropion. Man bør fokusere på det allerede nå, og ikke velge hunder med masse løs hud (som er bakgrunnen for løse øyerender). Kanskje burde field være mer opptatt av å krysse løst med fast? Det er jo ikke umulig å tenke sånn, men dette blir jo en avlsdiskusjon hvis vi vrir det i denne retningen. :)

Jeg trodde ectropion og løse øyelokkrender var det samme jeg! Googlet ectropion, og det som dukker opp der synes jeg ser ut som at hengeøyne ER ectropion. Men jeg vet jo ikke noe særlig om det som dere ser. Da lurer jeg mer på om hengeøyne generelt er et problem annet enn kosmetisk. Og hvorfor slås ikke det ned på hos raser som ikke skal ha det, på utstilling?

Jeg kan lite om utstilling, men en hund som feks vinner masse masse, skal ikke den oppfylle kravene i rasestandarden? Eller er det ikke så farlig på noen punkter?

:)

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Fikk meg nettopp en liten støkk av den 12 uker "lille" riesenschnauzer valpen. Han hadde så fin bitehemming fra morens harde korrigeringer i valpekassen. Ikke noe trykk, bare la tennene på armen. Forrige hunden min, vi hadde en greie der hun gjorde det når hun ville ha kos og nærhet. Bare holdt hånden min forsiktig i munnen. Det var koselig. Jeg har derfor latt Ede få tanne på meg, fordi han ikke brukte noe press, bare berørte forsiktig. Det har kommet gradvis mer trykk på, though, hvor jeg har avgitt uærlige smertehyl der jeg synes det har blitt for mye trykk ifht bare berøring. Han har sluppet hver gang, men mulig han har gjennomskuet uærligheten min? At det ikke egentlig gjorde vondt, jeg bare latet som og løy om det. Han beit plutselig såpass hardt nå at det gjorde faktisk vondt, og ikke bare en gang. Han ga seg ikke da jeg hylte, repeatedly. Dette ble nytt. Bad dream come true. Valpehyl har alltid fungert for meg på alle valper unntatt en som ble tent av det og gikk hardere på. Jeg har siden fryktet en ny sånn, fordi det er så mye mer tidkrevende og vanskelig å få den til å slutte.  Shit just got real again. Så mange har så lenge snakket så mye om at positive metoder ikke strekker til på "den typen hund". Det er en riesenschnauzer, ikke en spaniel.  Påvirket av alle som er kritiske til rene positive metoder og vissheten om at adferd som potensielt kan bli farlig og forvolde skader på folk eller fe må tas med en gang. Faktisk. Men hvordan? Ikke bare de forholdsvis erfarne og ganske lærde, de faktiske ekspertene strides. De virkelig erfarne er uenige. Det er et dilemma for en som er mindre erfaren enn de er. Hvem av dem skal en lytte til når de er like erfarne og har samme nivå av suksess, men er rykende uenige om enkelte prinsipper? ..og nå har jeg "en sånn type hund." I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke mye. En må handle.  Klynkehylene mine virket ikke, så jeg BRØLTE til Ede fordi den bittstyrken der var langt over grensen for akseptabel tanning fra en stor valp. Det tente ham, ga ham et fandenivoldsk uttrykk og han gikk i dominans maktkamp med meg. Stirret meg i øynene og bet hardere. Jeg brølte høyere, sintere og mer skingrende. Ubehagelig nok til at han slapp, men så gikk det en jævel i han og gikk på meg igjen, oppsatt på å vinne. Jeg tuller ikke. Ikke noen italiensk mynde. Søte og snille og myke lille valpen var plutselig en skikkelig røff gruppe 2 dominant hannhund - på bare 12 uker - og mot MEG!  Ubehagelig høye og skingrende brøl hadde altså ikke ønsket effekt det heller, han ble tent av det og ville virkelig sloss. I øyeblikkets hete valgte jeg lytte til den andre gruppen eksperter - de bøse og harde - som HAR suksess og meritter å vise til de også - i likhet med den skolen jeg kommer fra - som er 100% positiv. To ulike verdener av grunnleggende prinsipper, men også en generell trend av like ulike raser de trener og jobber med.  I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke twice, en må handle når det kommer til fullstendig uakseptabel adferd som kan bli farlig. Jeg valgte vike fullstendig fra alle mine tidligere valgte prinsipper, holde ham igjen over snuten med makt, stirre han inn i øynene, løfte leppa og knurre alvorlig til ham, hvorpå han absolutt ikke backet ned slik de bøse og harde fra den skolen der, de med den typen hund mener burde skje. Dette tente ham nemlig bare enda mer. Han var like sint og oppsatt på å stadfeste sjefsrollen som jeg var.  Så tok jeg råd fra en (annen) oppdretter om å vri armen min så leppa ble dratt over tennene hans, så han bet seg selv. Den sved. Den fungerte. ..der og da. Oppnådde en midlertidig pause i bitinga, men han var ikke blid. Fandenivoldsk uttrykk i ansiktet. Knurret sint. Alvorlig, ikke lek. Den holdningen han satte opp og hans vilje til å ta en dominans maktkamp med MEG?! NÅ? Kan bli festlig i puberteten hans ^^   Quick change of scenes med å forflytte oss i rommet og han var myke lille søte valpen igjen. Pustet lettet ut for now og roste og berørte ham behagelig. Samlet alle tyggeleker foran ham, men han hadde allerede glemt og så ikke noen sammenheng i det, var bare glad til for å sitte der og eie en haug med sine egne greier som han straks tok til å tygge på.  Etter å ha fått noen minutter til gjennomgang og analyse av situasjonen, så beveger jeg meg tilbake til positive og hjemmebrente metoder igjen. Den hjemmebrente delen av strategien er å vise at jeg er SÅRET og besviken. Vise at jeg er virkelig lei meg og skuffa. Ikke lest eller hørt noen fortelle at de bruker den der, så jeg kaller den hjemmebrent. Den bøse leiren av trenere med den typen hund kommer sikkert til å skjelle meg ut for å vise svakhet og underdanighet. Skal forklare hvorfor jeg velger det lenger ned. Den andre delen av metoden er textbook negativ straff. Forlate rommet eller trekke meg opp i loftssengen utenfor rekkevidde, med all godisen og alle tyggeleker og gjøre det klart at han kan få vinne den kampen der mot meg med tennene, men det har den typen kjipe konsekvenser at godterisjappa og tivoliet stenger. Hvorfor velger jeg vise at jeg er såret og skuffet og lei meg? Det er å vise svakhet. - Hunden kommer til å fullstendig overkjøre deg! Du gir hunden alfa posisjon og mister lederskapet. Du mister kontroll! Vel, noen fysisk dominans maktkamp med den typen hund fører IKKE frem. Den vinner jo lett om jeg går i duell med den på den måten. Det er en situasjon jeg ikke er tjent med.  Heldigvis har jeg pløyet gjennom det som ble gitt ut på Canis Forlag og mer innen samme skole og har erfaring med at det virker, så jeg trenger bare minne meg selv om at ekspertene faktisk er uenige. Jeg kan velge å ha tillit til meg selv angående hvem av dem jeg skal lytte til og hvilke metoder jeg har tillit til og er komfortabel med å bruke. Å lytte til de bøse old school om: "Men med denne typen hund..", det blir helt feil for meg med nettopp denne typen hund, fordi den er ASSERTIVE og den vil ikke backe ned om jeg går i sånne konflikter med den på den måten, det vil bare ødelegge relasjonen mellom oss og forsure hele hundeholdet med dårlig stemning, høye skuldre og endeløse maktkamper. Det er ikke sånn en best håndterer store dyr.  Tenker de bøse machofolka burde få prøve seg på løver og elefanter, eller selv hester, der enkelte kan være veldig assertive. Hva gjør du når det oppstår en interessekonflikt med en assertive hest eller elefant? Myke dyr, men prøv å dominere den med truende ansikt og kroppsspråk og fysisk makt og se hvordan det går, ikke bare der og da, men over tid.  Positive metoder for the win. Quick reminder to self om å gå med bitepølsa på lomma innendørs også.  Bite this instead.   
    • Mm, #metoo har en sånn "den typen hund". Gruppe 2. Hopper over til dagboken i Min Hund subforumet for å fortelle noe om akkurat det, fordi det blir en avsporing her. 
    • Jeg har veldig respekt for hunden jeg har og ser selv at jeg ikke har noen cocker spaniel. Hun har en enorm styrke og ser at hun er kapabel til å forårsake skade dersom hun virkelig hadde ønsket det. Hun har jo et driv og en intensitet fra disse rasene hun er blandet med. Hun er en drøm å ha inne. Her ligger hun stort sett i hundesenga og snorker, eller kryper opp til meg for kos.  Som du skriver. Jeg tar ikke noe sjanse på å gå med henne løs. De to gangene jeg har hatt henne løs var inngjerdet barnehage hvor hun kunne være litt hund.  Jeg vil ikke være den som har en "skummel" hund, eller skape en unødvendig ubehagelig situasjon. Jeg vil ha full kontroll på henne til enhver tid.  Jeg er også typen som undersøker dersom jeg er usikker på noe. Det er derfor jeg poster her. Jeg tar hundeholdet veldig seriøst. Jeg er heller ikke redd for å be om hjelp dersom jeg trenger det. 
    • Kanskje ikke så dumt. ..men det enkle er ofte det beste og billigste. Av den blandingen der ville jeg selv antatt at den plutselig en dag kan finne på å skade eller drepe en annen hund, tilsynelatende uten av det blå, selv om hun er snill og trygg overfor en mengde hunder i mange år. Det har skjedd eiere av "den typen hund" før, og alle er like sjokkerte hver gang, fordi hunden ikke viste noen tegn til annet enn å være super godmodig og snill. Selv hunder som bor sammen og er bestevenner kan plutselig en dag brake sammen i en kamp på liv og død over en tilsynelatende fillesak de ikke har brydd seg om før. Skjedde med ei her på forumet for mange år siden, tispe og hannhund på liv og død.  Det smalt plutselig over en interessekonflikt som skulle vært en bagatell for de to. Genetikk er genetikk.  Virker som du har god kontroll og evner forhindre at sånt skjer med en fremmed forbipasserende da. Selv hadde jeg ikke turt ha hunden løs utenom inngjerdet område med full kontroll, fordi jeg selv har mistet kontrollen på løs hund jeg trodde hadde sikker innkalling og det KUNNE gått ille gærnt. 
    • Ja, vi unngår hilsing i bånd. Det skaper unødig ekstra stress og som du sier ikke noe hun bør forholde seg til. Jeg har heller ikke behov for å hilse på fremmede hunder i gata.  Jeg skulle gjerne visst intensjonen hennes bak disse to møtene. Hun har som sagt ikke skadet noen, men bare bykset mot, nesten for å skremme de litt vekk. Det ser mer ut som et ønske om avstand enn noe annet. Når jeg da har holdt henne igjen er hun helt rolig igjen og kan fortsette turen. Hun blir fort ferdig med ting. Eieren til den lille hunden var heldigvis forståelsesfull og spurte tilogmed om de skulle hilse i etterkant da de hadde roet seg, men da sa jeg nei.  Det hadde kanskje vært fornuftig å få noen som har mer ekspertise til å se på dette. Jeg får følge med på utviklingen. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...