Gå til innhold
Hundesonen.no

Kastrering - for lav terskel?


Superbikkja
 Share

Recommended Posts

Jeg vet ikke, men Siri skrev at det gikk på kjemiske nivå og ikke adferd. Så da tenkte jeg at det ikke nødvendigvis var sånn at ekstrem hannhund var hyperseksuell eller omvendt. Mulig jeg trakk feil slutning der :)

Selv oppfatter jeg jo ofte retrievere som hannene som er mest på og mest uhøflige. Det kan vel ikke bare ha sammenheng med at retrievere har dårlige eiere som ikke oppdrar hunden? Har det ikke sammenheng med hormonnivå og hvordan rasen(e) er? Har i alle fall lest her inne at hyperseksualitet er et (begynnende) problem på labrador, om det stemmer eller ei vet jeg ikke, men det overrasker meg ikke utifra hva jeg har møtt i alle fall.

Jeg tenker i alle fall at det er noe galt et sted om en hannhund ikke kan omgås tisper før den blir 3-4 år, skal virkelig hannhunder være sånn? Er det ikke noe galt med avlen da? Det er i alle fall helt uvanlig på "mine raser" at hannhundene er slik.

Jeg veit ikke helt jeg. Jeg skal visstnok ha en rase som er hormonell selv, både tispene og hannene, men allikevel så har ganske mange av dem både hanner og tisper i samme hus, og ikke bare en hann heller, de har gjerne 2 og 3 stykker minst. Så hvor hormonelle er de egentlig?

Hvorfor snakkes det utelukkende om dårlige eiere da? Det er en gjenganger i tråden her at folk ikke har erfart hannhunder med problemer på området, kun hannhunder med eiere som ikke oppdrar dem.

Når det gjelder andre adferdsproblemer/vanskeligheter så er det motsatt holdning som regjerer. Da er det arv og genetikk, og det skal ekstremt mye til for å ødelegge en bra hund. "Hunden hadde ikke blitt sånn uansett dersom den var skrudd sammen korrekt". Hva er det som gjør at ufin hannhundoppførsel faller utenfor dette?

Jeg mener det er noe i veien med avlen når det regnes som normalt at hannhunder ikke kan omgås tisper på en okei måte før de er godt voksne, da etter masse oppdragelse og irettesetting fra eieren. Det er noe galt et sted når de ikke leser signalene til tispene, når de ikke tåler løpetid uten å stresse ekstremt, osv. Men mulig jeg tar feil.

Det har med arv og genetikk å gjøre, og det har med holdning å gjøre. Dette gjelder ikke bare kastrering, men sånn generelt, holdning til hund og hvordan det skal være. Jeg har hatt en utblåsning (eller tre) over at folk sier at mellompuddelen er mye hund. For nei, det er ikke mye hund, men det er hund. De er aktive, de kan ha egne meninger om ting, de syns det er morsomt å få gjøre "noe fornuftig", men hvis mellompuddel skal klassifiseres som mye hund, da lurer jeg på hva folk ville syns om å ha en litt driftig belger, f.eks. Det er i så fall dritmye hund, det da :P

Når det kommer til kastrering, så har det de siste 10-15 årene blitt mer og mer snakk om at hunder skal slippe å leve med kjønnsdrift. Som at kjønnsdrift er en lidelse? De skal helst gå overens med alt som er av andre hunder, for det at de er av samme art gjør de automatisk til bestevenner. Det som er interessant, er at man på den ene siden syns at hormoner er slitsomt, men at det på den andre siden blir sett på som slemt å ikke la hannhunden pisse på alt mulig rart, f.eks. Det er et paradoks jeg stadig vekk lar meg forundre over. Det er slemt å sette grenser for hanner når det kommer til markering, men å kappe ballene av dem, det er liksom greit? Jeg skjønner ikke det jeg.

Så er det dette med at de får være griser med tisper. Det er virkelig en ting som irriterer meg, både når hannhundeier ikke går inn og fjerner møkkabikkja si som har nesa si limt opp i ræva på ei stadig surere tispe, og eller når eieren til den stadig surere tispa hever at hun må lære seg å si i fra. Hvorfor må hun det? Hvorfor må han få lov til å holde på til hun er sur? Det blir som at mannfolk (tobeinte) skal få grafse alt de møter av kvinnfolk på puppa når de møtes det. Det ække greit, det er ekkelt og uhøflig.

Også har du den evige "han kan ikke konsentrere seg når det er løpetid i nærheten". Det er merkelig hvor lite problematisk løpetid er for en hannhund når eieren hans ikke veit det? Så hvorfor bruker man det som unnskyldning til å la de slippe å gjøre som de får beskjed om? De blir rett nok litt tregere i oppfattelsen og litt tunghørte, de verste av dem (hannene, ikke eierne.. Vel, noen ganger eierne også :P ), men de blir ikke hjernedøde og døve.

Og hvorfor, HVORFOR, får hanner lov å stå og ruse seg på tisseflekker til de sikler, øya går i kryss og tennene klaprer? Greit at de sjekker ut og snuser, men når de står som limt fast og ikke vil gå videre, hvorfor får de lov til det?

Og da ender vi opp med det vi begynte med.. Når du har latt hannhunden din oppføre seg som en fjomp fremfor å prøve å oppdra den, HVORFOR klage over at du har fått en hormonell grisegutt, og hvorfor skal kastrering være løsninga på din latskap?

Men ja. Noen ganger så er hormonell atferd et reelt problem, og da er det gener og avslproblem. Og hvis alle kastrerer så fort man lukter pubertal atferd, hvordan får man tatt hensyn til det i avl da? For da veit man jo strengt tatt ikke hvor hormonelle de er når de ikke er pubertale fjortiser?

I mitt tilfelle: oppdretter har selv valgt å selge oss en hannhund som familiehund(står til og med i kontrakten), vi var helt fra starten klar på at vi ikke er interessert i utstilling og avl. Ville hun drive avl på valpen, ville hun valgt andre kjøpere(hun hadde flere interesserte). Han har også et lite navlebrokk, noe som jo kan være arvelig. Hvorfor skal jeg da holde ham intakt bare fordi hu kan komme til å ønske genene hans om mange år?

Jeg hadde et kull ifjor, der alle i utgangspunktet var "familiehunder". Fordi det er det viktigste, at de kommer til familier som kan ta seg av dem, gjerne valpekjøpere som sier de vil helseteste (det er viktig for meg), og som veit hva det vil si å ha puddel (det er MYE pelsstell på puddel). Det var det viktigste. At de kom til hjem som var "alt det der, pluss litt". Vil de stille ut, så er jeg glad for det, men å ha puddel i full utstillingsklipp er MYE jobb, jeg forventer ikke at alle gidder det. Men skal de gå i avl, så bør de være stilt ut, så folk finner dem et sted. Så, alle tre gutta ser ut til å utvikle seg til å bli noen fine representanter for rasen, og hvis helsa på de er bra, så hadde jeg jo håpet at de kunne gå videre i avl, fordi vi trenger flere hanner som går i avl, fremfor at alle bruker de samme hannene om igjen og om igjen. Men det viktigste var allikevel at de fikk hjem der de får det stellet og livet de fortjener.

Jeg har forøvrig sett på andre oppdretteres hanner som er solgt som familiehunder. Jeg tror det er en 5-6 stykker som har vært interessante til nå, helt til jeg har oppdaget at de er kastrerte. I Sverige så har de kastreringskampanjer på hund sånn som vi har på katt i Norge, visste dere det? Det visste ikke jeg heller, før jeg fant en hannhund som hadde alt bortsett fra testikler. Det overrasket meg, svenskene pleier å være bedre på hundehold enn vi er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 288
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Problemet er vel at alt for mange inkompetente mennesker skaffer seg hannhunder .

Da er hunden din i puberteten, og jeg ser faktisk ingen grunn til å ikke jobbe seg gjennom det. Ja, han har forandret seg, men det går over. Med at han er dominant, mener du at han prøver å ri på alt

Hopper kan styre sin egen brunstsyklus og kan bedekkes/parres omtrent hele året, men de velger som oftest sommer/våren å la hingsten bedekke grunnet egnet tid å ha føll, men en hingst vil alltid ønske

Hvorfor snakkes det utelukkende om dårlige eiere da? Det er en gjenganger i tråden her at folk ikke har erfart hannhunder med problemer på området, kun hannhunder med eiere som ikke oppdrar dem.

Når det gjelder andre adferdsproblemer/vanskeligheter så er det motsatt holdning som regjerer. Da er det arv og genetikk, og det skal ekstremt mye til for å ødelegge en bra hund. "Hunden hadde ikke blitt sånn uansett dersom den var skrudd sammen korrekt". Hva er det som gjør at ufin hannhundoppførsel faller utenfor dette?

Jeg mener det er noe i veien med avlen når det regnes som normalt at hannhunder ikke kan omgås tisper på en okei måte før de er godt voksne, da etter masse oppdragelse og irettesetting fra eieren. Det er noe galt et sted når de ikke leser signalene til tispene, når de ikke tåler løpetid uten å stresse ekstremt, osv. Men mulig jeg tar feil.

Spør du meg, så spør jeg deg :P

Jeg er helt overbevist over at griseoppførsel først og fremst er arv. Men det er klart; mye kan forsterkes ved å la dem "holde på" , som 2ne beskriver. Dette er nok ting som er lettere å forsterke enn mye annet skrapopplegg...

Men, som med alt annet; er det ikke noe tøys å forsterke, så blir det ikke forsterket ;) Og da mener jeg selvsagt ikke at hanhunder skal være kjønnsløse dotter. Jeg har faktisk til gode å ha en grisete hanbikkje. Det betyr ikke at de har hatt det minste problem med paringer og det som hører med :) Jeg har god tro på at det skyldes at jeg har jakthunder. Og jegere flest gidder ikke ha bikkjer som pisser ned alt som er, og flyr på bygda i steden for å jakte. Slik blir seleksjonen også...

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det kommer til kastrering, så har det de siste 10-15 årene blitt mer og mer snakk om at hunder skal slippe å leve med kjønnsdrift. Som at kjønnsdrift er en lidelse? De skal helst gå overens med alt som er av andre hunder, for det at de er av samme art gjør de automatisk til bestevenner. Det som er interessant, er at man på den ene siden syns at hormoner er slitsomt, men at det på den andre siden blir sett på som slemt å ikke la hannhunden pisse på alt mulig rart, f.eks. Det er et paradoks jeg stadig vekk lar meg forundre over. Det er slemt å sette grenser for hanner når det kommer til markering, men å kappe ballene av dem, det er liksom greit? Jeg skjønner ikke det jeg.

Så er det dette med at de får være griser med tisper. Det er virkelig en ting som irriterer meg, både når hannhundeier ikke går inn og fjerner møkkabikkja si som har nesa si limt opp i ræva på ei stadig surere tispe, og eller når eieren til den stadig surere tispa hever at hun må lære seg å si i fra. Hvorfor må hun det? Hvorfor må han få lov til å holde på til hun er sur? Det blir som at mannfolk (tobeinte) skal få grafse alt de møter av kvinnfolk på puppa når de møtes det. Det ække greit, det er ekkelt og uhøflig.

Også har du den evige "han kan ikke konsentrere seg når det er løpetid i nærheten". Det er merkelig hvor lite problematisk løpetid er for en hannhund når eieren hans ikke veit det? Så hvorfor bruker man det som unnskyldning til å la de slippe å gjøre som de får beskjed om? De blir rett nok litt tregere i oppfattelsen og litt tunghørte, de verste av dem (hannene, ikke eierne.. Vel, noen ganger eierne også :P ), men de blir ikke hjernedøde og døve.

Og hvorfor, HVORFOR, får hanner lov å stå og ruse seg på tisseflekker til de sikler, øya går i kryss og tennene klaprer? Greit at de sjekker ut og snuser, men når de står som limt fast og ikke vil gå videre, hvorfor får de lov til det?

Og da ender vi opp med det vi begynte med.. Når du har latt hannhunden din oppføre seg som en fjomp fremfor å prøve å oppdra den, HVORFOR klage over at du har fått en hormonell grisegutt, og hvorfor skal kastrering være løsninga på din latskap?

Men ja. Noen ganger så er hormonell atferd et reelt problem, og da er det gener og avslproblem. Og hvis alle kastrerer så fort man lukter pubertal atferd, hvordan får man tatt hensyn til det i avl da? For da veit man jo strengt tatt ikke hvor hormonelle de er når de ikke er pubertale fjortiser?

TAKK! Og :teehe: til det uthevede, jeg skjønner heller ikke det der. Man må for all del la hund være hund, minus ballene/livmora da, det er tydeligvis bare dilldall som er til overs det :huh:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal ikke diskutere den tolkningssaken, for jeg tror jeg allerede har sagt min mening om å tolke lover for å passe en selv. Intensjonen bak loven synes jeg er ganske tydelig, og tolkningen blir for meg å omgå loven med viten og vilje, og ved hjelp av tolkning.

Men dette du sier i quoten er galt. Veterinærene er ikke uenige med mattilsynet her. NOEN veterinærer er det, noen veterinærer har gått ut offentlig og sagt at de synes loven er tull. jeg synes også det er verdt å merke at noen veterinærer tar utdannelsen sin i land hvor kastrering ikke bare er tillatt, men også anbefalt.

Jeg vet ikke om du leste kommentarfeltet under den linken som ble lagt ut til deg? Kommentarfelt skal man ta med en klype salt, men det var sprøtt å lese hvordan det er å ha intakte hunder i land hvor de fleste er kastrerte, og hva folk tror om intakte hunder.

At du mener at intensjonen er tydelig, er jo farget av ditt standpunkt, men i og med at folk tolker den ulikt, så er den jo åpenbart ikke så tydelig likevel. Og så lenge det ikke ligger klare og spesifikke føringer for hvordan loven skal tolkes, så får vi ikke en offisiell tolkning før presedens settes i en rettssak. Når det gjelder akkurat denne loven, så åpner begrepet "dyrevelferd" for en haug med mulig tolkninger. Det handler ikke om å omgå loven, det handler om at man oppfatter ting ulikt. Selv om det er gjengs oppfatning at god dyrevelferd inkluderer mat, relevant stell og medisinsk behandling ved behov, så er det mange andre deler av et dyrehold som er vanskeligere å definere ut fra et velferdsståsted. Disse er individuelle, både for dyr og eier, og det er rett for en dyr, kan være reinspikka dyremishandling for et annet. Derfor er det vanskelig, for ikke å si umulig, å sette klare rammer i et lovverk, utover basiskrav som mat osv. Og jeg vil tippe at det er derfor det ikke er definert tydeligere i loven som omhandler kirurgiske inngrep, det er umulig å dekke alle tenkte situasjoner.

Jeg ser at jeg skrev feil, det burde stått "DNV og MT er ikke enige...", det er sikkert uenigheter innad i DNV også. Er forresten mulig det er regionale forskjeller her også, i og med at alle veterinærene jeg har snakket med om dette, og som har støttet min avgjørelse, holder til i Akershus, det har vel vært en 8-10 stk, tror jeg. Jeg vet at i hvertfall to av dem er utdannet ved NVH, om det spiller noen rolle.

Hvilken link sikter du til, det ligger flere ute her (og jeg er lat :P)

I mitt tilfelle: oppdretter har selv valgt å selge oss en hannhund som familiehund(står til og med i kontrakten), vi var helt fra starten klar på at vi ikke er interessert i utstilling og avl. Ville hun drive avl på valpen, ville hun valgt andre kjøpere(hun hadde flere interesserte). Han har også et lite navlebrokk, noe som jo kan være arvelig. Hvorfor skal jeg da holde ham intakt bare fordi hu kan komme til å ønske genene hans om mange år?

Det skal du selvfølgelig ikke, det er ditt valg. Men jeg må påpeke at det ikke skal være et lett valg, det er en stor avgjørelse, og det eneste ansvarlige er å sette seg godt inn i først og fremst mulige bivirkninger og sannsynligheten av disse for din hund (for de kan variere ut fra rase, alder og flere andre faktorer). Man må være klin ærlig med seg selv om hvorfor man vurderer å kastrere, for hvis det er kun fordi man tror man kan trene mindre, så kan det fort bite deg i stumpen, da en mulig bivirkning er forverring av negativ atferd. Da bør man ikke ha hannhund, etter min mening. Man bør også snakke med flere veterinærer, det er aldri lurt å få bare et synspunkt på en avgjørelse som dette. Dersom du da tar en informert avgjørelse om å kastrere, så synes ikke jeg at noen andre har noe med å legge seg opp i ditt valg ;)

Jeg veit ikke helt jeg. Jeg skal visstnok ha en rase som er hormonell selv, både tispene og hannene, men allikevel så har ganske mange av dem både hanner og tisper i samme hus, og ikke bare en hann heller, de har gjerne 2 og 3 stykker minst. Så hvor hormonelle er de egentlig?

Jeg vet om et par (jeg kjenner ikke så mange med flere hunder i samme hus) som må flytte enten tispa eller hannen når tispa har løpetid, bl.a. fordi hannen ikke spiser. Bare litt kuriositet ;)

Når det kommer til kastrering, så har det de siste 10-15 årene blitt mer og mer snakk om at hunder skal slippe å leve med kjønnsdrift. Som at kjønnsdrift er en lidelse?

Nei, kjønnsdrift er ikke en lidelse, men det kan føre til lidelse, om du skjønner. Evolusjonsmessig er jo kjønnsdriften til for å føre slekten videre. I naturen blir denne driften naturlig begrenset fordi alle hunndyrene (hos de fleste arter) kun har løpetid på bestemte tidspunkter, mens i vår kunstige setting fungerer det ikke sånn. I tett befolkede områder så kan man jo i teorien ha en løpetispe i nærheten til enhver tid, og hannhundene får aldri pause. Det er jo nødt til å bli slitsomt for dem, eller?

De skal helst gå overens med alt som er av andre hunder, for det at de er av samme art gjør de automatisk til bestevenner. Det som er interessant, er at man på den ene siden syns at hormoner er slitsomt, men at det på den andre siden blir sett på som slemt å ikke la hannhunden pisse på alt mulig rart, f.eks. Det er et paradoks jeg stadig vekk lar meg forundre over. Det er slemt å sette grenser for hanner når det kommer til markering, men å kappe ballene av dem, det er liksom greit? Jeg skjønner ikke det jeg.

Nå kan jeg bare snakke for tispa mi, som har lært å markere av sin intakte venninne, men jeg ser ikke på det som noe problem at hun skal tisse noen dråper her og der. Det er ikke noe som plager meg at hun markerer. Den eneste begrensning jeg ville lagt på markering er tissing på andres saker, for det er en uting at folk lar hundene sine tisse på andres blomsterpotter og sånt, men nå rekker jo ikke tuppa mi opp til en dritt med rompa si :P Men sånn av interesse: Hvorfor er det så galt at hundene skvetter på diverse gresstuster bortover?

Så er det dette med at de får være griser med tisper. Det er virkelig en ting som irriterer meg, både når hannhundeier ikke går inn og fjerner møkkabikkja si som har nesa si limt opp i ræva på ei stadig surere tispe, og eller når eieren til den stadig surere tispa hever at hun må lære seg å si i fra. Hvorfor må hun det? Hvorfor må han få lov til å holde på til hun er sur? Det blir som at mannfolk (tobeinte) skal få grafse alt de møter av kvinnfolk på puppa når de møtes det. Det ække greit, det er ekkelt og uhøflig.

Både enig og uenig. Når føler jeg det blir litt feil å trekke parallell til mennesker, da vi har helt andre sosiale spilleregler enn bikkjer, og litt strengere intimgrenser generelt. Bikkjer bruker jo kroppene sine mer i sin sosiale omgang, som å snuse hverandre i rassen for å identifisere hverandre. Jeg vil vel også tro at tisper har varierende toleransegrenser på dette området. Ayla har rimelig kort lunte på dette, og sier fra etter noen få sekunders sniffing. Jeg synes det er flott at hun sier fra, for hun er bedre til å kommunisere med en annen hund enn det jeg og eieren av hannen er. Jeg er av den mening at så langt det er mulig, bør hundene sette grenser overfor hverandre selv, rett og slett fordi det for oss mennesker, uansett hvor gode vi er til å lese dyr, fort kan misse viktig informasjon, spesielt i situasjoner der mye formidles, og man kan da gjøre mer vondt enn godt. Selvfølgelig, i enkelte situasjoner må man si fra, og man skal skal beskytte dyrene fra skade, men jeg synes ikke man skal redde dem ut av enhver situasjon med litt psykisk ubehag. På samme måte som at jeg aldri løfter opp Ayla når hun synes noe er skummelt.

Jeg er forøvrig enig i at hannhundeiere godt kan sette en grense for hvor invaderende den overkåte slabbedasken skal få være, selv om jeg prinsipielt mener at tispene godt kan sette grensene sjøl.

Også har du den evige "han kan ikke konsentrere seg når det er løpetid i nærheten". Det er merkelig hvor lite problematisk løpetid er for en hannhund når eieren hans ikke veit det? Så hvorfor bruker man det som unnskyldning til å la de slippe å gjøre som de får beskjed om? De blir rett nok litt tregere i oppfattelsen og litt tunghørte, de verste av dem (hannene, ikke eierne.. Vel, noen ganger eierne også :P ), men de blir ikke hjernedøde og døve.

Det er vel variabelt? Det var f.eks. kompisen til Ayla som informerte oss alle om at Aylas bestevenninne Mini fikk løpetid for en mnd siden. Når hannen og Mini møttes, måtte eieren av hannen bære han med seg for å unngå å knekke nakken hans fordi han nekta å flytte på seg. Han pleier vanligvis å elske å leke med Ayla, men da ensa han ikke henne engang. Eieren vurderer nå kjemisk kastrering fordi dette er tredje gangen han omtrent ikke fungerer når Mini har løpetid.

Og da ender vi opp med det vi begynte med.. Når du har latt hannhunden din oppføre seg som en fjomp fremfor å prøve å oppdra den, HVORFOR klage over at du har fått en hormonell grisegutt, og hvorfor skal kastrering være løsninga på din latskap?

Dessverre så er ikke alle verdensmestere når de får sin første hund. Gjorde du alt riktig med din første? Klarte du å forutsi alt som kunne bli et problem senere? Det er ikke alltid latskap det dreier seg om, men manglende erfaring. Og selv erfarne folk kan bomme. Og noen ganger kan man gjøre alt rett, og likevel få en overhormonell grisegutt, fordi, guess what, hormoner er biologi, ikke etologi. Jeg synes det er ganske freidig å anta at alle som kastrere sin hannhund gjør det av latskap, for det er bare rett og slett ikke riktig ;)

Men ja. Noen ganger så er hormonell atferd et reelt problem, og da er det gener og avslproblem. Og hvis alle kastrerer så fort man lukter pubertal atferd, hvordan får man tatt hensyn til det i avl da? For da veit man jo strengt tatt ikke hvor hormonelle de er når de ikke er pubertale fjortiser?

Jeg hadde et kull ifjor, der alle i utgangspunktet var "familiehunder". Fordi det er det viktigste, at de kommer til familier som kan ta seg av dem, gjerne valpekjøpere som sier de vil helseteste (det er viktig for meg), og som veit hva det vil si å ha puddel (det er MYE pelsstell på puddel). Det var det viktigste. At de kom til hjem som var "alt det der, pluss litt". Vil de stille ut, så er jeg glad for det, men å ha puddel i full utstillingsklipp er MYE jobb, jeg forventer ikke at alle gidder det. Men skal de gå i avl, så bør de være stilt ut, så folk finner dem et sted. Så, alle tre gutta ser ut til å utvikle seg til å bli noen fine representanter for rasen, og hvis helsa på de er bra, så hadde jeg jo håpet at de kunne gå videre i avl, fordi vi trenger flere hanner som går i avl, fremfor at alle bruker de samme hannene om igjen og om igjen. Men det viktigste var allikevel at de fikk hjem der de får det stellet og livet de fortjener.

Der er du inne på et veldig viktig poeng: utstilling! Det hjelper ikke hvor egnet hannhund man har om ingen ser den. Der vil jeg anta at utstilling er den aller største arenaen. Og hvis det er gjengs oppfatning blant oppdrettere, som jeg tror det er, at avlsdyr skal/bør stilles ut, så blir det jo straks mer komplisert. Jeg er overhodet ikke interessert i utstilling, og kommer aldri til å stille ut noen av mine dyr (hvorfor er en annen diskusjon). Dermed ville det jo være rimelig usannsynlig at noen som måtte ha interesse av det ville sett min imaginære fantastiske hannhund (se tidligere tenkt scenario), hvilket betyr at det etter dette hensynet ikke spiller noen rolle om han er kastrert. Og hvis noen så mot formodning skulle ha oppdaget han på gata, men krever utstillingresultater, så ville svaret vært blankt nei herfra. Kall det gjerne egoistisk å si nei i en sånn situasjon, men en ting er å sende bikkjekreket på date, en annen ting er å bryte med egne prinsipper. Der sette jeg grensa i hvertfall ;)

Jeg har forøvrig sett på andre oppdretteres hanner som er solgt som familiehunder. Jeg tror det er en 5-6 stykker som har vært interessante til nå, helt til jeg har oppdaget at de er kastrerte. I Sverige så har de kastreringskampanjer på hund sånn som vi har på katt i Norge, visste dere det? Det visste ikke jeg heller, før jeg fant en hannhund som hadde alt bortsett fra testikler. Det overrasket meg, svenskene pleier å være bedre på hundehold enn vi er.

Det synes til og med jeg er unødvendig. De har da ikke noe større løshundproblematikk i Sverige enn i Norge?

Har svart i bold, aner ikke hvordan man deler opp en quote :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Jeg lurer fremdeles på dette, kanskje noen med erfaring med hannhunder har noen tanker bak det? :)

 

Tja, min er stressa gjennom løpetiden (har tispe og hannhund sammen) såpass at jeg lurte på hva **** vi hadde gjort dagen etter vi henta tispa. Sliter med å spise, piper hele tiden og vil bare bort til tispa. Ingen interesse av å kastrere han da, med litt planlegging og hard lydighet klarer han seg fint for det. Klart det er slitsomt, men når han oppfører seg ellers normalt 48 uker i året (en uke i løpetiden bryr han seg ikke) så tenker jeg at det ikke er noen vits i å ødelegge han på den måten bare for at han sliter litt i 4 uker tilsammen. Så her i hus er det ganske strenge regler på dette med atferd under løpetid.

Han er interessert i tispeflekker ute, men får aldri lov til å grise seg på dem. Han liker også å slafse i seg slufse ( :P ), men der har han forstått at et øyekast er nok til at det ikke er lov.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Morro å se hvor opphengt folk er i hvorvidt det er ulovlig å kastrere eller ikke, for om man går ut i den virkelige verden, så har majoriteten av veterinærer overhodet ingen problem med å kastrere hunder

Det er strengt tatt alt annet enn moro at dyrleger villig og gledelig bryter loven. Jeg vet ikke om de gjør det fordi de har tatt utdanning plasser kastrering er vanlig eller om det er dollartegn i øynene, men moro synes jeg ikke det er.
  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Morro å se hvor opphengt folk er i hvorvidt det er ulovlig å kastrere eller ikke, for om man går ut i den virkelige verden, så har majoriteten av veterinærer overhodet ingen problem med å kastrere hunder

Både leger for mennesker og veterinærer opererer med en del "quick-fixes", og det er jo strengt talt ikke et ukjent fenomen. De har kompetansen, etterspørselen er der. Vel - det betyr ikke at det er riktig likevel. Jeg synes det er viktig at man ikke slipper en debatt som dette ned i fanget på veterinærfaget. Det er svært begrenset hva en del veterinærer faktisk kan om hund og adferd - mange av dem er generalister innenfor smådyr, noen først og fremst på produksjonsdyr, der det tas hensyn til helt andre årsaker og rutiner. Ikke alle veterinærer vil kastrere "uten grunn", selv om noen gjør det!

Jeg går til en veterinær med den ene hunden min, som gjettet at min langhårede krølleportis med raseklipp var en labrador... Det i seg selv er ikke noe krise, men det sier meg at han er under gjennomsnittet interessert i hund. Han er rasende dyktig i faget sitt, men hans fag er ikke nødvendig vis adferd (som ofte er grunn til katerering). Han gjør stort sett som jeg ber ham om, faktisk.

- Maria

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri sagt at vi tenker på å kastrere preventivt. Jeg har hele veien holdt meg til et scenario der man, TIL TROSS FOR riktig trening (med kyndig hjelp), tilstrekkelig aktivisering og god oppdragelse(igjen, med kyndig hjelp) ender opp med en hannhund som er tydelig stressa og sliten. Hvorfor er det da bedre hundehold å la ham fortsette å være stressa og sliten flere ganger i året når alle midler er prøvd, når han faktisk kan få slippe det?

Ok, da har jeg misforstått hva hyperseksualitet er, jeg trodde det gikk på adferd. Altså når adferden mot tisper gikk over til å bli ekstrem og hunden ikke fungerer sammen med tisper.

Omformulerer spørsmålet til "hva slags adferd går innenfor normalen, og når er adferd alene god nok grunn til å kastrere en hannhund?".

Er ikke interessert i å diskutere dårlig oppdragelse, men de tilfellene der eier faktisk gjør alt rett men hunden likevel er ekstrem. :)

Min hannhund er ikke kastrert fordi han var grisete ute på tur. Han var ikke plagsom på tisper. Men når vi var inne, og det var løpetid ute, så sutret han, samme hvor sliten han var, og når vi var ute på tur var han overhodet ikke seg selv - samme hvor streng jeg prøvde å være, så var han bare ikke i samme verden som meg.

Men det verste var at han ikke sov og ikke spiste. Og når han da var blitt tre og et halvt år, og dette problemet hadde kommet vår og høst de siste par årene og vedvart i en måned eller to hver gang, så mente veterinæren at han ville ha et bedre liv uten kjønnsdriften som overstyrte alt det andre i livet hans.

Men han var fremdeles ikke grisete med tisper, og ikke vond å få med videre fra tisseflekker på tur, selv når han sto på som verst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Morro å se hvor opphengt folk er i hvorvidt det er ulovlig å kastrere eller ikke, for om man går ut i den virkelige verden, så har majoriteten av veterinærer overhodet ingen problem med å kastrere hunder

Det er strengt tatt en av grunnene til debatten, at mange av oss er så "opphengt" i at veterinærer bryter loven og tar så lett på det.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet om et par (jeg kjenner ikke så mange med flere hunder i samme hus) som må flytte enten tispa eller hannen når tispa har løpetid, bl.a. fordi hannen ikke spiser. Bare litt kuriositet ;)

Jeg veit om et par sånne jeg også, fellesnevneren pleier å være lite erfaring med hund, dårlig på grensesetting for hundene generelt, og ingen avlsinteresse. Merkelig at alle de får overhormonelle hanner, mens oppdrettere/folk med interesse for avl, aldri har sånne problemer med sine hunder? Kanskje det er fordi at det ikke er et hundeproblem, men ett menneskeproblem?

Nei, kjønnsdrift er ikke en lidelse, men det kan føre til lidelse, om du skjønner. Evolusjonsmessig er jo kjønnsdriften til for å føre slekten videre. I naturen blir denne driften naturlig begrenset fordi alle hunndyrene (hos de fleste arter) kun har løpetid på bestemte tidspunkter, mens i vår kunstige setting fungerer det ikke sånn. I tett befolkede områder så kan man jo i teorien ha en løpetispe i nærheten til enhver tid, og hannhundene får aldri pause. Det er jo nødt til å bli slitsomt for dem, eller?

Hvorfor må det være slitsomt for dem? Jeg har åpenbart vært heldig med både egne hanner og hanner jeg kjenner, for ingen av de har reagert noe større på løpetid, hverken i nabolaget eller hos samboende tisper, så nei, jeg kjøper ikke argumentet om at løpetid er slitsomt, hverken for hanner eller tisper.

Nå kan jeg bare snakke for tispa mi, som har lært å markere av sin intakte venninne, men jeg ser ikke på det som noe problem at hun skal tisse noen dråper her og der. Det er ikke noe som plager meg at hun markerer. Den eneste begrensning jeg ville lagt på markering er tissing på andres saker, for det er en uting at folk lar hundene sine tisse på andres blomsterpotter og sånt, men nå rekker jo ikke tuppa mi opp til en dritt med rompa si :P Men sånn av interesse: Hvorfor er det så galt at hundene skvetter på diverse gresstuster bortover?

Hvorfor skal de få tisse på alt? Det er ingen grunn til at de skal få lov til det? Det er ekkelt og uhygenisk, og det er med og fremmer atferd man ikke vil ha..

Både enig og uenig. Når føler jeg det blir litt feil å trekke parallell til mennesker, da vi har helt andre sosiale spilleregler enn bikkjer, og litt strengere intimgrenser generelt. Bikkjer bruker jo kroppene sine mer i sin sosiale omgang, som å snuse hverandre i rassen for å identifisere hverandre. Jeg vil vel også tro at tisper har varierende toleransegrenser på dette området. Ayla har rimelig kort lunte på dette, og sier fra etter noen få sekunders sniffing. Jeg synes det er flott at hun sier fra, for hun er bedre til å kommunisere med en annen hund enn det jeg og eieren av hannen er. Jeg er av den mening at så langt det er mulig, bør hundene sette grenser overfor hverandre selv, rett og slett fordi det for oss mennesker, uansett hvor gode vi er til å lese dyr, fort kan misse viktig informasjon, spesielt i situasjoner der mye formidles, og man kan da gjøre mer vondt enn godt. Selvfølgelig, i enkelte situasjoner må man si fra, og man skal skal beskytte dyrene fra skade, men jeg synes ikke man skal redde dem ut av enhver situasjon med litt psykisk ubehag. På samme måte som at jeg aldri løfter opp Ayla når hun synes noe er skummelt.

Jeg er forøvrig enig i at hannhundeiere godt kan sette en grense for hvor invaderende den overkåte slabbedasken skal få være, selv om jeg prinsipielt mener at tispene godt kan sette grensene sjøl.

Det er forskjell på å snuse og hilse, og konstant gå med nesegrevet i ræva på den de er sammen med.

Jeg er uenig i at hunder skal få ordne opp selv. Jeg har f.eks ei frøken her som er for snill, og som lukter for godt, så hanner har det med å ville klistre seg i rompa hennes. Hvorfor skal hanner få gå og mase og klenge på henne til hun blir sint? Hvorfor skal hun måtte bli sint for å få være i fred? Bare fordi at hannhundeieren er for lat til å gidde å fjerne den uoppdragne bikkja si fra ræva på bikkja mi..

Det er vel variabelt? Det var f.eks. kompisen til Ayla som informerte oss alle om at Aylas bestevenninne Mini fikk løpetid for en mnd siden. Når hannen og Mini møttes, måtte eieren av hannen bære han med seg for å unngå å knekke nakken hans fordi han nekta å flytte på seg. Han pleier vanligvis å elske å leke med Ayla, men da ensa han ikke henne engang. Eieren vurderer nå kjemisk kastrering fordi dette er tredje gangen han omtrent ikke fungerer når Mini har løpetid.

Selvsagt finnes det hanner som reagerer på løpetid, noen sterkere enn andre, men at det er et generelt problem, det nekter jeg å tro, for igjen - det er stort sett uerfarne folk som har hormonelle grisegutter..

Dessverre så er ikke alle verdensmestere når de får sin første hund. Gjorde du alt riktig med din første? Klarte du å forutsi alt som kunne bli et problem senere? Det er ikke alltid latskap det dreier seg om, men manglende erfaring. Og selv erfarne folk kan bomme. Og noen ganger kan man gjøre alt rett, og likevel få en overhormonell grisegutt, fordi, guess what, hormoner er biologi, ikke etologi. Jeg synes det er ganske freidig å anta at alle som kastrere sin hannhund gjør det av latskap, for det er bare rett og slett ikke riktig ;)

Nei, jeg var ikke verdensmester, men jeg visste fikk meg en hannhund, og jeg visste at med hannhund så følger det visse atferder - og jeg var innstilt på å leve med de. Akkurat som at nå når jeg velger å ha tisper, så veit jeg at de får løpetid et par ganger i året, og at de kan bli innbilte og hormonelle.

Der er du inne på et veldig viktig poeng: utstilling! Det hjelper ikke hvor egnet hannhund man har om ingen ser den. Der vil jeg anta at utstilling er den aller største arenaen. Og hvis det er gjengs oppfatning blant oppdrettere, som jeg tror det er, at avlsdyr skal/bør stilles ut, så blir det jo straks mer komplisert. Jeg er overhodet ikke interessert i utstilling, og kommer aldri til å stille ut noen av mine dyr (hvorfor er en annen diskusjon). Dermed ville det jo være rimelig usannsynlig at noen som måtte ha interesse av det ville sett min imaginære fantastiske hannhund (se tidligere tenkt scenario), hvilket betyr at det etter dette hensynet ikke spiller noen rolle om han er kastrert. Og hvis noen så mot formodning skulle ha oppdaget han på gata, men krever utstillingresultater, så ville svaret vært blankt nei herfra. Kall det gjerne egoistisk å si nei i en sånn situasjon, men en ting er å sende bikkjekreket på date, en annen ting er å bryte med egne prinsipper. Der sette jeg grensa i hvertfall ;)

Jeg kan ikke svare for hvordan alle andre oppdrettere tenker og mener, men jeg personlig hadde lett brukt en hannhund som ikke var stilt ut, om alt annet stemte, fordi det er et problem når utvalget av hanner er så begrenset som det er. Samme hva dere valpekjøpere tror og mener om det. Innavl og matadoravl og snever genpool er et problem i ganske mange raser, og det problemet blir større om kastrering skal bli vanlig - og jo, det blir mer og mer vanlig. Da jeg fikk mine første hanner (to på en gang, til og med) for over 20 år siden, så var ikke kastrering et tema i det hele tatt, mens nå er det plutselig sunt for dem å ikke ha baller.

Det synes til og med jeg er unødvendig. De har da ikke noe større løshundproblematikk i Sverige enn i Norge?

Nei? Det er vel neppe noe større problem med overdreven hormonproduksjon og kjønnsdrift på svenske hunder enn det er på norske heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg veit om et par sånne jeg også, fellesnevneren pleier å være lite erfaring med hund, dårlig på grensesetting for hundene generelt, og ingen avlsinteresse. Merkelig at alle de får overhormonelle hanner, mens oppdrettere/folk med interesse for avl, aldri har sånne problemer med sine hunder? Kanskje det er fordi at det ikke er et hundeproblem, men ett menneskeproblem?

Dette minner meg om det en del dvergpinscheroppdrettere sa om rasen da den den var på sitt dårligste. Oppdretterne eller raseentusiaster hadde jo aldri noe problem med sine hunder, problemene dukket kun opp hos uerfarne eller normale hundeeiere, så dette var et eierproblem. Eiere hadde ikke sosialisert hunden sin nok, eier var ikke streng nok i oppdragelsen, eier satt ikke grenser. I mange tilfeller stemte det jo, i alle fall delvis, for ufungerende hunder ble levert tilbake og ble til relativt fungerende hunder hos oppdretteren. Men en hund skal jo ikke være så vanskelig at ikke en normal hundeeier kan ha den, at hunden må ha spesialbehandling for å bli bra, og rasen er ikke slik i dag...

Jeg ser poenget til dere som sier at mange av hannhundproblemene kunne vært redusert dersom eier hadde satt greiser. Tro meg, jeg har sett min andel hannhundeiere som kun fungerer som tilskuere til sin egen hund. Men å legge all skyld på eiere syns jeg er feil, oppdrettere har også et ansvar i avlen. Det er langt fra alle raser som får disse problemene, og noen raser er klart overrepresenterte, bare det sier jo sitt. Da er det på tide at oppdrettere faktisk tar ansvar og gjør det de kan for å redusere problemene i avlen, fremfor å bare skylde på dårlige eiere...

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette minner meg om det en del dvergpinscheroppdrettere sa om rasen da den den var på sitt dårligste. Oppdretterne eller raseentusiaster hadde jo aldri noe problem med sine hunder, problemene dukket kun opp hos uerfarne eller normale hundeeiere, så dette var et eierproblem. Eiere hadde ikke sosialisert hunden sin nok, eier var ikke streng nok i oppdragelsen, eier satt ikke grenser. I mange tilfeller stemte det jo, i alle fall delvis, for ufungerende hunder ble levert tilbake og ble til relativt fungerende hunder hos oppdretteren. Men en hund skal jo ikke være så vanskelig at ikke en normal hundeeier kan ha den, at hunden må ha spesialbehandling for å bli bra, og rasen er ikke slik i dag...

Jeg ser poenget til dere som sier at mange av hannhundproblemene kunne vært redusert dersom eier hadde satt greiser. Tro meg, jeg har sett min andel hannhundeiere som kun fungerer som tilskuere til sin egen hund. Men å legge all skyld på eiere syns jeg er feil, oppdrettere har også et ansvar i avlen. Det er langt fra alle raser som får disse problemene, og noen raser er klart overrepresenterte, bare det sier jo sitt. Da er det på tide at oppdrettere faktisk tar ansvar og gjør det de kan for å redusere problemene i avlen, fremfor å bare skylde på dårlige eiere...

Hvordan kan jeg som oppdretter ta hensyn til det i avl, hvis mine hannhundvalpekjøpere kastrerer sine hannhunder før de er ferdig med pubertet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette minner meg om det en del dvergpinscheroppdrettere sa om rasen da den den var på sitt dårligste. Oppdretterne eller raseentusiaster hadde jo aldri noe problem med sine hunder, problemene dukket kun opp hos uerfarne eller normale hundeeiere, så dette var et eierproblem. Eiere hadde ikke sosialisert hunden sin nok, eier var ikke streng nok i oppdragelsen, eier satt ikke grenser. I mange tilfeller stemte det jo, i alle fall delvis, for ufungerende hunder ble levert tilbake og ble til relativt fungerende hunder hos oppdretteren. Men en hund skal jo ikke være så vanskelig at ikke en normal hundeeier kan ha den, at hunden må ha spesialbehandling for å bli bra, og rasen er ikke slik i dag...

Jeg ser poenget til dere som sier at mange av hannhundproblemene kunne vært redusert dersom eier hadde satt greiser. Tro meg, jeg har sett min andel hannhundeiere som kun fungerer som tilskuere til sin egen hund. Men å legge all skyld på eiere syns jeg er feil, oppdrettere har også et ansvar i avlen. Det er langt fra alle raser som får disse problemene, og noen raser er klart overrepresenterte, bare det sier jo sitt. Da er det på tide at oppdrettere faktisk tar ansvar og gjør det de kan for å redusere problemene i avlen, fremfor å bare skylde på dårlige eiere...

Ja, det er det klassiske det. Fra oppdrettere som avler drittbikkjer. Uansett om det er frynsenerver eller hormontroll. For DE har jo ikke noe problem med bikkjene sine. Man behøver vel heller ikke være superobservant for å se at en god del oppdrettere (da særlig miniatyrhundfolk) godtar og lever med langt mere drittoppførsel enn en normale mennesker skal behøve å gidde å leve med. Når du som det mest normale i verden legger ut på fb at du har gjerdet inn juletreet for å hindre hanhundene i å pisse på det. Og ikke er i nærheten av å gidde å snakke til bikkjene når de kakler og bærer seg (for de holder ikke kjeft uansett...) Og ikke blunker ved å legge ut om at nå har hanhund x og y hylt sammenhengende i tre månder, for alle tispene har hatt løpetid. Da sier det seg vel selv at neste generasjon fillebikkjer kanskje ikke blir så mye triveligere..

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser poenget til dere som sier at mange av hannhundproblemene kunne vært redusert dersom eier hadde satt greiser. Tro meg, jeg har sett min andel hannhundeiere som kun fungerer som tilskuere til sin egen hund. Men å legge all skyld på eiere syns jeg er feil, oppdrettere har også et ansvar i avlen. Det er langt fra alle raser som får disse problemene, og noen raser er klart overrepresenterte, bare det sier jo sitt. Da er det på tide at oppdrettere faktisk tar ansvar og gjør det de kan for å redusere problemene i avlen, fremfor å bare skylde på dårlige eiere...

Jeg er ikke oppdretter, men dette er helt klart en av de mange grunnene til at jeg er mot å kastrere hannhunder som ikke er ferdige med puberteten. I dag opplever mange oppdrettere at valpene de har solgt blir kastrerte, til tross for at det ikke er lov å kastrere uten grunn. Og dette er i dag, med vår strenge lovgivning. Tenk hvordan det ville vært dersom 50% ble kastrert. Eller 80%. Hvordan skal en oppdretter kunne ta hensyn til hormonproblematikk og samkjønnsaggresjon dersom 2 av 3 hannvalper i hvert kull blir kastrert i ung alder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er i mot kastrering som ikke er av medisinske årsaker, bare så det er sakt :) Jeg ser poengene dere kommer med, innlegget mitt er ment som en digresjon til alle innlegg i tråden her der kun eiere "får skylda".

Men om en hannbikkje er så ekstrem som unghund at den må kastreres, så bør det blinke noen varselslamper hos oppdretter. Her har veterinærer også et ansvar, de bør kunne skille mellom normal unghundatferd og ekstrem unghundatferd. Førstnevnte bør selvsagt ikke kastreres.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke oppdretter, men dette er helt klart en av de mange grunnene til at jeg er mot å kastrere hannhunder som ikke er ferdige med puberteten. I dag opplever mange oppdrettere at valpene de har solgt blir kastrerte, til tross for at det ikke er lov å kastrere uten grunn. Og dette er i dag, med vår strenge lovgivning. Tenk hvordan det ville vært dersom 50% ble kastrert. Eller 80%. Hvordan skal en oppdretter kunne ta hensyn til hormonproblematikk og samkjønnsaggresjon dersom 2 av 3 hannvalper i hvert kull blir kastrert i ung alder?

Det er jeg også helt enig i. Om rutinemessig kastrering av valper/unghunder skulle bli vanlig, blir det håpløst å få oversikt over bredden. MEN oppdrettere får jo uansett se på hva de selv har og avler. Innenfor endel raser er det normalt å avle på overkåte grisebikkjer. Da kan man heller ikke vente at alle valpekjøperene gidder å holde dyra inntakte :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er i mot kastrering som ikke er av medisinske årsaker, bare så det er sakt :) Jeg ser poengene dere kommer med, innlegget mitt er ment som en digresjon til alle innlegg i tråden her der kun eiere "får skylda".

Men om en hannbikkje er så ekstrem som unghund at den må kastreres, så bør det blinke noen varselslamper hos oppdretter. Her har veterinærer også et ansvar, de bør kunne skille mellom normal unghundatferd og ekstrem unghundatferd. Førstnevnte bør selvsagt ikke kastreres.

Dette er jeg helt enig i, men det må være ganske ekstreme tilfeller dersom man ikke klarer å vente til hunden er ute av puberteten før man tar valget. Men jeg tror nok at dette kunne vært mer eller mindre stoppet dersom veterinærer var konsekvent med å si nei.

Hvis jeg hadde en hannhund på rundt året og ringte til 10 veterinærkontor for å se om jeg kunne avtale time for å kastrere en hund de aldri hadde sett før, hvordan ville reaksjonene vært? Jeg mistenker at jeg ville kunne gå rett inn med hunden å få han kastrert uten å si noe mer enn at han er så fryktelig hormonell, eller at han bor sammen med en tispe og det er vanskelig i løpetiden. Hvor mange veterinærer vil kreve noe mer enn dette fra meg?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg veit om et par sånne jeg også, fellesnevneren pleier å være lite erfaring med hund, dårlig på grensesetting for hundene generelt, og ingen avlsinteresse. Merkelig at alle de får overhormonelle hanner, mens oppdrettere/folk med interesse for avl, aldri har sånne problemer med sine hunder? Kanskje det er fordi at det ikke er et hundeproblem, men ett menneskeproblem?

Ikke i disse tilfellene, nei. Begge er oppdrettere, den ene har sågar etter eget utsagn "vokst opp i en valpegård", altså bortimot hele livet som erfaring), og har dyr som 1., 2. og 3. prioritet. Ellers synes jeg Elisabeth00 har et veldig godt poeng her: Hvis det nå er slik som du sier (selv om min erfaring ikke er lik din her), så er det jo noe noe veldig galt noe sted. For du mener vel ikke at hund kun skal være for folk med avlsinteresse og erfaring (hvordan skal man i så fall få den erfaringen?)? Hvis hundene krever så mye utover grunnkunnskaper, da har noe gått veldig galt, mener jeg.

Hvorfor må det være slitsomt for dem? Jeg har åpenbart vært heldig med både egne hanner og hanner jeg kjenner, for ingen av de har reagert noe større på løpetid, hverken i nabolaget eller hos samboende tisper, så nei, jeg kjøper ikke argumentet om at løpetid er slitsomt, hverken for hanner eller tisper.

Vel, for det fleste andre pattedyr er formeringsinstinktene veldig sterke, og jeg tror ikke at hunder er så spesielle at de ikke, i varierende grad, føler sine instinkter og blir påvirket av disse. Selv om man kan trene bort atferder knyttet til disse instinktene, betyr det ikke at de er borte. Jeg synes det er ganske nedlatende å bare avfeie så mange menneskers observasjoner. Mange, også på dette forumet, forteller om hannhunder som stresser på ulike måter når noen i nærheten har løpetid. Det samme gjelder tisper med løpetid Juger de, eller vet du bare bedre uten å ha sett dyret? Jeg sier ikke at det er like slitsomt for alle, for det er helt klart individuelle forskjeller, men alt jeg vet om biologi tilsier at aktivert kjønnsdrift stresser både kroppen og hjernen. Men du mener altså at hunder er så særegne at de til og med overgår oss, som faktisk kan rasjonalisere? Hvorfor tror du vi har et uttrykk som "seksuell frustrasjon"? Kan det være at til og med vi blir stresset av å ikke få dekket våre behov? Hvorfor er det vanskelig å innrømme at hunder har like sterke formeringsinstinker som andre pattedyr, og hvorfor er det vanskelig å innrømme at disse instinktene påvirker store deler av livet deres?

Etter et kjapt søkt fant jeg bla dette:

Hvorfor skal de få tisse på alt? Det er ingen grunn til at de skal få lov til det? Det er ekkelt og uhygenisk, og det er med og fremmer atferd man ikke vil ha..

Seriøst? Er det uhygienisk å tisse på noen gresstuster hist og her også nå? Hvor få bikkjene dine lov å tisse da, hvis gress ikke er godkjent for deg? Da er i så fall jeg også på gyngende grunn, for jeg tar meg den friheten og tømmer tanken bak en busk om behovet melder seg når vi er på tur. Ærlig talt, jeg påpekte jo at det ikke er greit å la hundene tisse på andres ting, men naturen må de da vel for svingende kunne få tisse på? Alle andre dyr gjør jo det, og det skylles bort i første regnvær. Og hvilken uønsket atferd fremmes av tissing på gresstuster?

Det er forskjell på å snuse og hilse, og konstant gå med nesegrevet i ræva på den de er sammen med.

Jeg er uenig i at hunder skal få ordne opp selv. Jeg har f.eks ei frøken her som er for snill, og som lukter for godt, så hanner har det med å ville klistre seg i rompa hennes. Hvorfor skal hanner få gå og mase og klenge på henne til hun blir sint? Hvorfor skal hun måtte bli sint for å få være i fred? Bare fordi at hannhundeieren er for lat til å gidde å fjerne den uoppdragne bikkja si fra ræva på bikkja mi..

Jeg mener at selvfølgelig har hannhundeiere et ansvar for å sette grenser for bikkja si, men jeg ikke enig i at grensesetting nødvendigvis skal mellom hund og hund, med mindre noen er i fare. I den gitte situasjonen ville jeg ha fjernet hannhunden, men da kun for å være sikker på at jeg rakk det før han prøvde å pare seg med frøkna. Men med min egen tispe, så er jeg streng på at hun skal løse sine egne problemer så langt det er er forsvarlig. Dette gjelder også omgang med andre (egnede) hunder. Hun kan si fra tydeligere, og mer effektivt, enn et menneske kan, og hvorfor skal ikke hun få lov til det? Jeg er forøvrig like glad når andre hunder irettesetter henne når hun tråkker over en grense (det skjer dog alt for sjelden, jeg er overrasket over hvor overhøflige mange hunder er).

Selvsagt finnes det hanner som reagerer på løpetid, noen sterkere enn andre, men at det er et generelt problem, det nekter jeg å tro, for igjen - det er stort sett uerfarne folk som har hormonelle grisegutter..

Nei, jeg var ikke verdensmester, men jeg visste fikk meg en hannhund, og jeg visste at med hannhund så følger det visse atferder - og jeg var innstilt på å leve med de. Akkurat som at nå når jeg velger å ha tisper, så veit jeg at de får løpetid et par ganger i året, og at de kan bli innbilte og hormonelle.

Jeg tror de fleste som skaffer seg hannhund også er innstilt på å leve med enkelte drifter, men mange er ikke forberedt på hvor sterke disse kan være. Man kan lese om både det ene og det andre, men ting blir gjerne mer intense når man står i situasjonen. Da er det fort gjort at det blir et så stort fokus at det overskygger andre aspekter. Hvis hundeholdet ikke lenger er trivelig for eieren, så går det også utover bikkja, det er vi vel skjønt enige om? Da har gjennomsnitteieren 3 alternativer, slik jeg ser det.

1) Man omplasserer, hvilket jeg vil tippe at det vil bli ropt på, men det er ikke lett å få omplassert en frisk og velfungerende hund, hvor enkelt er det å finne noen som vil ta til seg følgende beskrivelse: Vi kan ikke ha han lenger fordi han humper på alt, markerer over det hele osv osv. Det kan fort ta sin tid, og i mellomtiden lider både hund og eier.

2) Avliving

3) Kastrering, og alle lever i skjønn forening etterpå (da forutsetter jeg at bikkjas problemer er blant de som vanligvis løser seg ved kastrering).

Folk med over gjennomsnittlig interesse og engasjement hadde prøvd f.eks. atferdskonsulenter e.l., men det er en kjensgjerning at Hvermannsen generelt ikke er interessert i å spandere så mange ressurser, men heller foretrekker enklere løsninger. Egner ikke disse seg som hundeeiere? Du mener kanskje det, men jeg føler at dette valget bare er et i det store bildet. Det er flere faktorer som spiller inn når man skal avgjøre hva som er en god hundeeier eller ei. Det eneste som alene kan kåre noen til uegnet er reinspikka dyremishandling, og de eneste jeg noen gang har vært borti som mener at kastrering er mishandling er mannfolk med et overføringsproblem i forhold til egne baller. Jeg mener det er andre, og viktigere, ting enn hvilken løsning som løser et problem som avgjør hvorvidt noen er egnet som hundeeier. Mener du jeg er uegnet kun basert på mitt valg om å kastrere Ayla?

Jeg må også bare si at jeg igjen synes det er en ganske så nedlatende holdning, for du trekker ganske mange mennesker, også her på forumet, mennesker med lang erfaring og stor interesse for hund, under samme kammen. Noen ganger kan det kanskje være greit å være litt fleksibel i sine standpunkt: Jeg mener som hovedregel at..., men ser at i enkelte tilfeller... Eller er du like steil uansett? Har intensjon ingenting å si? Er det akkurat like galt i dine øyne å ville beskytte bikkja for sykdommer den har stor sjanse til å få som å kastrere en hannhund midt i puberteten?

Jeg kan ikke svare for hvordan alle andre oppdrettere tenker og mener, men jeg personlig hadde lett brukt en hannhund som ikke var stilt ut, om alt annet stemte, fordi det er et problem når utvalget av hanner er så begrenset som det er. Samme hva dere valpekjøpere tror og mener om det. Innavl og matadoravl og snever genpool er et problem i ganske mange raser, og det problemet blir større om kastrering skal bli vanlig - og jo, det blir mer og mer vanlig. Da jeg fikk mine første hanner (to på en gang, til og med) for over 20 år siden, så var ikke kastrering et tema i det hele tatt, mens nå er det plutselig sunt for dem å ikke ha baller.

Hvordan ville du fått øynene opp for en bikkje som ikke er med på utstilling eller andre organiserte konkurranser? Nå er det etablert tidligere i tråden at det foreløpig er et relativt lavt antall som kastrere. Så da lurer jeg på hvorfor utvalget er så lite pr dags dato? At genpoolen er for liten hos mange raser har faktisk andre og, i mine øyne, mer alvorlige årsaker. Oppdretteres uvilje til utavl er en av dem, feil prioritering er en annen. Hvis ikke gjengs oppfatning blant oppdrettere innenfor en rase var at det er bedre med snever genpool enn å dra inn individer fra lignende eller komplimenterende raser, kunne mye vært gjort, også med tanke på genetiske skavanker av ymse slag. Det har i hvertfall fungert tidligere, men de som prøver seg blir jo fordømt.

Hva som var normalt for 20 år siden er vel liten vits i å dra inn. Verden går videre, og man får ny kunnskap hele tiden. For 20 år siden var det gjengs oppfatning at hunder kun kunne oppføre seg hvis de ble dominert, og ingen, uten om kanskje de meget spesielt interesserte, hadde hørt om kognitive prosesser, verken hos mennesker eller hunder. Dyrevelferd har jo blitt revolusjonert. Ingen uten om oppdrettere vurderte å ta en katt til en dyrlege, langt mindre en kanin eller ei rotte. Og de færreste ville ikke vurdert en operasjon på bikkja, da ble den avlivet. Nå er det helt vanlig for katter å dra til dyrlegen, og det blir stadig vanligere for de mindre skapingene også, samt at bikkjer blir operert over en lav sko. Det har skjedd mye på disse årene, og vi vet mer, bryr oss mer og prioriterer annerledes. Katter ble ikke kastrerte for 20 år siden, men nå er det vanlig og anbefalt praksis, selv om en del fortsatt henger igjen i "gamlemåten". Kanskje kastrering av hund også har noe for seg, noe man ikke vurderte for 20 år siden? Det kan jo hende at verden går fremover også på det punktet ;)

Nå mener altså ikke jeg at man skal kastrere alle på prinsipp. Jeg er mer opptatt av fri vilje, og individuelle vurderinger. Jeg er ikke opptatt av å påtvinge andre mine valg. For det som er rett for meg og mitt, er ikke automatisk rett for andre og deres. Og det er der kjerne ligger for meg, hvorfor jeg gidder å fortsette å diskutere med deg. Hvorfor skal du påtvinge meg, og andre dine valg. Du står helt fritt til å velge å ikke kastrere, og hvis det fungerer for deg og bikkjene er happy, så all ære til deg for det. Men hvorfor kan ikke andre få lov prioritere annerledes? Det er mange veien til Rom, og når Rom = en frisk og fornøyd hund og et trivelig hundehold, så er det vel det som er viktig, ikke hvilken vei man tok?

Nei? Det er vel neppe noe større problem med overdreven hormonproduksjon og kjønnsdrift på svenske hunder enn det er på norske heller.

PS: Hvordan får du til å dele opp quotes? :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

But dog mating is not all, scent marking, dog mounting, searching for mates and fighting for mates are also behaviors motivated by the sex drive in dogs and triggered by hormonal changes. These behaviors facilitate the process of selecting a suitable mate and courtship, allowing dogs to know who to mate with and when the time is right for successful procreation.

When you own a sexually mature dog, these behaviors will always be present and due to the power that sex drive has over your dog’s behavior, they can become difficult to control.

Dette her som du quotet er nettopp en sånn skremselspropaganda som hører hjemme i USA. Når du har en seksuelt moden hund, så er ikke dette oppførsel som alltid er tilstede, nei. Det er individavhengig, og har også sammenheng med trening og alder. En unghund som omtrent flyter over med hormoner, og som ikke har lært å håndtere disse tingene enda vil selvfølgelig ha mye mer av dette enn en hund på 4-5 år som har blitt ordentlig voksen, ikke bare utvokst i kroppen og kjønnsmoden.

Og nå spurte du 2ne, men jeg svarer likevel. Jeg mener at dersom man ikke klarer med en hund uten å kirurgisk endre den først, så har man sagt i fra seg retten til å bli hundeeier. Hvis man ikke er sikker på om man orker en hannhund sine drifter igjennom tenårene, så kjøper man seg tispe. og syne man løpetiden er for ekkel, så dropper man hele hundekjøpet. Tåler man ikke løpetid, så tåler man neppe alt det andre ele man får et veldig avslappet forhold til gjennom en hunds liv.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er det klassiske det. Fra oppdrettere som avler drittbikkjer. Uansett om det er frynsenerver eller hormontroll. For DE har jo ikke noe problem med bikkjene sine. Man behøver vel heller ikke være superobservant for å se at en god del oppdrettere (da særlig miniatyrhundfolk) godtar og lever med langt mere drittoppførsel enn en normale mennesker skal behøve å gidde å leve med. Når du som det mest normale i verden legger ut på fb at du har gjerdet inn juletreet for å hindre hanhundene i å pisse på det. Og ikke er i nærheten av å gidde å snakke til bikkjene når de kakler og bærer seg (for de holder ikke kjeft uansett...) Og ikke blunker ved å legge ut om at nå har hanhund x og y hylt sammenhengende i tre månder, for alle tispene har hatt løpetid. Da sier det seg vel selv at neste generasjon fillebikkjer kanskje ikke blir så mye triveligere...

Det her er SÅ viktig.

Uten å henge ut noen så må jeg innrømme at jeg ikke ble mektig imponert da jeg skulle hente min miniatyrvalp og hannene i huset til oppdretter faktisk løftet beinet og pissa på sofaen, hvorpå oppdretter bare.. "jaja,. nå igjen". Jeg fikk bakoversveis! Hadde min hanne gjort det i voksen alder hadde den fått skikkelig beskjed om at sånn oppførsel aksepteres ikke!

Oppdretter av min andre hund - mitt store forbilde som sådan- har alltid hatt tisper og hanner sammen. Der lærer hannene fra de er små at griseoppførsel er helt uakseptabelt. Hun har kustus på alle bikkjene, og når det er løpetid adskilles hanner og tisper når de ikke er under oppsyn. Det er ikke blottet for stress i de periodene, men likevel fungerer det godt og det er fredelig i huset. Det handler vel så mye om oppdrettets evne til å tilpasse, holde orden og legge til rette for suksess. Samtlige hanner i det huset (nei, med ett unntak forresten) har vært brukt i avl. Det betyr ikke at de klikker i vinkel om de ikke får pare de tispene oppdretter har hjemme.Eller at de ikke prøver seg. Men at det er noe de plages av kan jeg virkelig ikke se.

Det er sammensatt det her, men som det ble nevnt over her er det i alle fall umulig å vite om hanner fra enkelte linjer er "hyperseksuelle" eller annet dersom de kastreres før man har hatt sjansen til å finne ut av akkurat det. Den tidligere nevnte hannen fra "min" oppdretter, som ble kastrert før 6 mnd., kommer jo fra denne oppdretteren som får til hannene sine. Jeg kan derfor ikke begripe hvorfor de ville kastrere bikkja i så ung alder.. Det de har nå er jo en tispe i hannhunddrakt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke i disse tilfellene, nei. Begge er oppdrettere, den ene har sågar etter eget utsagn "vokst opp i en valpegård", altså bortimot hele livet som erfaring), og har dyr som 1., 2. og 3. prioritet. Ellers synes jeg Elisabeth00 har et veldig godt poeng her: Hvis det nå er slik som du sier (selv om min erfaring ikke er lik din her), så er det jo noe noe veldig galt noe sted. For du mener vel ikke at hund kun skal være for folk med avlsinteresse og erfaring (hvordan skal man i så fall få den erfaringen?)? Hvis hundene krever så mye utover grunnkunnskaper, da har noe gått veldig galt, mener jeg.

Vel, for det fleste andre pattedyr er formeringsinstinktene veldig sterke, og jeg tror ikke at hunder er så spesielle at de ikke, i varierende grad, føler sine instinkter og blir påvirket av disse. Selv om man kan trene bort atferder knyttet til disse instinktene, betyr det ikke at de er borte. Jeg synes det er ganske nedlatende å bare avfeie så mange menneskers observasjoner. Mange, også på dette forumet, forteller om hannhunder som stresser på ulike måter når noen i nærheten har løpetid. Det samme gjelder tisper med løpetid Juger de, eller vet du bare bedre uten å ha sett dyret? Jeg sier ikke at det er like slitsomt for alle, for det er helt klart individuelle forskjeller, men alt jeg vet om biologi tilsier at aktivert kjønnsdrift stresser både kroppen og hjernen. Men du mener altså at hunder er så særegne at de til og med overgår oss, som faktisk kan rasjonalisere? Hvorfor tror du vi har et uttrykk som "seksuell frustrasjon"? Kan det være at til og med vi blir stresset av å ikke få dekket våre behov? Hvorfor er det vanskelig å innrømme at hunder har like sterke formeringsinstinker som andre pattedyr, og hvorfor er det vanskelig å innrømme at disse instinktene påvirker store deler av livet deres?

Etter et kjapt søkt fant jeg bla dette:

Hva amerikanske studier sier om seksualatferd hos hund, eller atferd i det store og hele, er ikke relevant for meg i det hele tatt, for hundeholdet i statene er så langt fra det norske at det ikke er sammenlignbart i det hele tatt. Vi går turer med hundene våre i Norge, vi gir de mosjon og opplevelser utenfor vår egen backyard, de aller fleste får oppdragelse, og vi har ingen løshundproblematikk. Det er ironisk at folk så gjerne drar inn amerikanske forhold i disse diskusjonene for å fremme hvor lurt kastrering er, mens de glatt hopper over debarking og declawing (hos katt), som også er forholdsvis vanlig, og quickfix på ting som kan løses ved å legge tilrette for dyrehold på en mer ordentlig måte.

Jeg var sikker på at jeg hadde svart på dette før i denne tråden, men det var kanskje i en annen tråd. Det har noe med holdninger å gjøre, og det gjelder ikke bare seksualatferd. Jeg har f.eks mellompuddel, mine jenter er aktive og liker å jobbe med meg, og det hender de mener noe om ting (eldstefrøkna her f.eks, protesterer fortsatt på barbering av labber og snute). Dette gjør at folk kaller de "mye hund". Seriøst. Begge to har blitt kalt mye hund. Det samme har søsknene til yngstemann, og ja. De har meninger om ting, de ønsker å gjøre mer enn bare tusle en runde i kvartalet, og de er aktive. Men mye hund syns ikke jeg de er. De har litt mer stress enn jeg ønsket, de er lekne, har jaktlyst og er nysgjerrige. De er hunder, med behov som andre hunder har, ikke jålete pyntesaker som helst vil ligge i sofaen og se pene ut.

Så, hvis de syns mellompudler er mye hund, så tenker jeg at de forventa kanskje ikke all verdens av en hund. Og det har med holdninger å gjøre, ikke det faktum at mellompuddelen er så innmari mye hund.

Det er det samme med kastrering. Du sitter selv og hevder at seksualdrift er slitsomt for hunder og at de bør slippe det, mens jeg mener at seksualdrift er normalt og naturlig, og de aller fleste hunder lever fint med normal seksualdrift uten å bli frustrerte eller syke av det, så jeg ser ikke helt det samme behovet for å operere hund som du åpenbart gjør.

Seriøst? Er det uhygienisk å tisse på noen gresstuster hist og her også nå? Hvor få bikkjene dine lov å tisse da, hvis gress ikke er godkjent for deg? Da er i så fall jeg også på gyngende grunn, for jeg tar meg den friheten og tømmer tanken bak en busk om behovet melder seg når vi er på tur. Ærlig talt, jeg påpekte jo at det ikke er greit å la hundene tisse på andres ting, men naturen må de da vel for svingende kunne få tisse på? Alle andre dyr gjør jo det, og det skylles bort i første regnvær. Og hvilken uønsket atferd fremmes av tissing på gresstuster?

Jeg tror de fleste som skaffer seg hannhund også er innstilt på å leve med enkelte drifter, men mange er ikke forberedt på hvor sterke disse kan være. Man kan lese om både det ene og det andre, men ting blir gjerne mer intense når man står i situasjonen. Da er det fort gjort at det blir et så stort fokus at det overskygger andre aspekter. Hvis hundeholdet ikke lenger er trivelig for eieren, så går det også utover bikkja, det er vi vel skjønt enige om? Da har gjennomsnitteieren 3 alternativer, slik jeg ser det.

1) Man omplasserer, hvilket jeg vil tippe at det vil bli ropt på, men det er ikke lett å få omplassert en frisk og velfungerende hund, hvor enkelt er det å finne noen som vil ta til seg følgende beskrivelse: Vi kan ikke ha han lenger fordi han humper på alt, markerer over det hele osv osv. Det kan fort ta sin tid, og i mellomtiden lider både hund og eier.

2) Avliving

3) Kastrering, og alle lever i skjønn forening etterpå (da forutsetter jeg at bikkjas problemer er blant de som vanligvis løser seg ved kastrering).

Folk med over gjennomsnittlig interesse og engasjement hadde prøvd f.eks. atferdskonsulenter e.l., men det er en kjensgjerning at Hvermannsen generelt ikke er interessert i å spandere så mange ressurser, men heller foretrekker enklere løsninger. Egner ikke disse seg som hundeeiere? Du mener kanskje det, men jeg føler at dette valget bare er et i det store bildet. Det er flere faktorer som spiller inn når man skal avgjøre hva som er en god hundeeier eller ei. Det eneste som alene kan kåre noen til uegnet er reinspikka dyremishandling, og de eneste jeg noen gang har vært borti som mener at kastrering er mishandling er mannfolk med et overføringsproblem i forhold til egne baller. Jeg mener det er andre, og viktigere, ting enn hvilken løsning som løser et problem som avgjør hvorvidt noen er egnet som hundeeier. Mener du jeg er uegnet kun basert på mitt valg om å kastrere Ayla?

Jeg må også bare si at jeg igjen synes det er en ganske så nedlatende holdning, for du trekker ganske mange mennesker, også her på forumet, mennesker med lang erfaring og stor interesse for hund, under samme kammen. Noen ganger kan det kanskje være greit å være litt fleksibel i sine standpunkt: Jeg mener som hovedregel at..., men ser at i enkelte tilfeller... Eller er du like steil uansett? Har intensjon ingenting å si? Er det akkurat like galt i dine øyne å ville beskytte bikkja for sykdommer den har stor sjanse til å få som å kastrere en hannhund midt i puberteten?

Bare for å ta det først, så er det ikke et overføringsproblem i mitt tilfelle. Jeg har aldri hatt baller, og jeg ble kastrert sjøl for 8 år siden (kastrert ja, jeg har ingen livmor lenger). Fordi det var nødvendig, ikke pga atferdsproblemer :P

Jeg syns jeg ER fleksibel jeg. Jeg mener som hovedregel at hunder ikke trenger å bli kastrert, men jeg ser at i enkelte tilfeller så er kastrering nødvendig. Hvis hunden har store atferdsproblemer pga hormonell atferd, så skal man selvsagt vurdere å kastrere. Hvis hunden har en eller annen sykdom pga forplantningsorganer, så skal man selvsagt kastrere. Men jeg er sterkt i mot rutinemessig kastrering, og jeg er sterkt i mot å kastrere på grunnlaget du har kastrert din hund på - i tilfelle den kanskje blir syk i forplantningsorganene en gang om 10 år. Jeg mener forøvrig ikke at du er uegnet som hundeeier av den grunn, jeg bare mener at du tok feil.

Og da står vi igjen med holdningsproblemer igjen. Nei, jeg forventer ikke at det skal være vanskelig å ha hund, snarere tvert i mot, jeg er veldig for at det skal være lett å ha hund, man skal ikke trenge å gå kurs etter kurs for å lære seg å håndtere hunden sin, og man skal ikke ha en hverdag der alt stort sett dreier seg om bikkjas issues, feil og mangler. Men hunder er hunder, dyr, ikke kosebamser fra Ikea, man må oppdra de, man må gi de en hverdag som stimulerer de og man må bruke tid på de.

Å få en velfungerende voksen hund starter lenge før den er voksen. Det burde være enkelt, det du ikke vil at den skal gjøre som voksen, får den ikke lov som valp eller unghund. Vil du ikke ha en hund som krangler med andre hunder, så ikke utsett den for kranglete hunder. Vil du ikke ha en hannhund som tisser på alt, så ikke la den tisse på alt. Vil du ikke ha en hund som står og ruser seg på tisseflekker, så ikke la den stå og ruse seg på tisseflekker. Vil du ikke ha en hund som rir på alt, så ikke la den ri på noe.

Joda, mine hunder får lov å tisse på gress, men ingen av mine hunder, hverken tisper eller hannhunder har fått lov til å gå og markere og markere på enhver liten gresstust som stikker over bakken. De får ikke tisse på gjerdene til folk, eller hekker, eller blomstepotter, frukttrær og bærbusker, eller sekker, stoler, telt eller whatever, de får lov å tisse, men ikke markere. Nå har jeg vært tre dager på EDS på Lillestrøm, og det er, selv for meg som har vært aktiv i hundemiljøet i ganske mange år nå, overraskende mange som syns at det er greit at bikkjene deres pisser ned andres ting (selv innendørs!), fordi det visstnok er naturlig markere på alt som stikker opp av bakken. Og DET er ekkelt og uhygenisk og fremmer atferd vi ikke vil ha.

For hva er markering, fra naturens side av? Det er en måte å hevde revir på, ikke sant? "Her bor jeg, dette området er mitt". "Jeg har snart løpetid, gjør dere klar, jeg vil befruktes". Hvorfor skal de få lov til det? Mine hunder har ikke noe område som er deres, de får bo på mitt område de (og nei, jeg markerer heller ikke revir, vi har gjerder til sånt), og når vi går tur, så får de lov til å tisse, men ikke markere. Det er bare bikkjer med urinveisinfeksjon som trenger å tisse hver 10 meter - og da burde den vært hos veterinæren så den slapp å gå med sånne plager.

Hvordan ville du fått øynene opp for en bikkje som ikke er med på utstilling eller andre organiserte konkurranser? Nå er det etablert tidligere i tråden at det foreløpig er et relativt lavt antall som kastrere. Så da lurer jeg på hvorfor utvalget er så lite pr dags dato? At genpoolen er for liten hos mange raser har faktisk andre og, i mine øyne, mer alvorlige årsaker. Oppdretteres uvilje til utavl er en av dem, feil prioritering er en annen. Hvis ikke gjengs oppfatning blant oppdrettere innenfor en rase var at det er bedre med snever genpool enn å dra inn individer fra lignende eller komplimenterende raser, kunne mye vært gjort, også med tanke på genetiske skavanker av ymse slag. Det har i hvertfall fungert tidligere, men de som prøver seg blir jo fordømt.

Hva som var normalt for 20 år siden er vel liten vits i å dra inn. Verden går videre, og man får ny kunnskap hele tiden. For 20 år siden var det gjengs oppfatning at hunder kun kunne oppføre seg hvis de ble dominert, og ingen, uten om kanskje de meget spesielt interesserte, hadde hørt om kognitive prosesser, verken hos mennesker eller hunder. Dyrevelferd har jo blitt revolusjonert. Ingen uten om oppdrettere vurderte å ta en katt til en dyrlege, langt mindre en kanin eller ei rotte. Og de færreste ville ikke vurdert en operasjon på bikkja, da ble den avlivet. Nå er det helt vanlig for katter å dra til dyrlegen, og det blir stadig vanligere for de mindre skapingene også, samt at bikkjer blir operert over en lav sko. Det har skjedd mye på disse årene, og vi vet mer, bryr oss mer og prioriterer annerledes. Katter ble ikke kastrerte for 20 år siden, men nå er det vanlig og anbefalt praksis, selv om en del fortsatt henger igjen i "gamlemåten". Kanskje kastrering av hund også har noe for seg, noe man ikke vurderte for 20 år siden? Det kan jo hende at verden går fremover også på det punktet ;)

Nå mener altså ikke jeg at man skal kastrere alle på prinsipp. Jeg er mer opptatt av fri vilje, og individuelle vurderinger. Jeg er ikke opptatt av å påtvinge andre mine valg. For det som er rett for meg og mitt, er ikke automatisk rett for andre og deres. Og det er der kjerne ligger for meg, hvorfor jeg gidder å fortsette å diskutere med deg. Hvorfor skal du påtvinge meg, og andre dine valg. Du står helt fritt til å velge å ikke kastrere, og hvis det fungerer for deg og bikkjene er happy, så all ære til deg for det. Men hvorfor kan ikke andre få lov prioritere annerledes? Det er mange veien til Rom, og når Rom = en frisk og fornøyd hund og et trivelig hundehold, så er det vel det som er viktig, ikke hvilken vei man tok?

:lol: 20 år siden var rett nok i forrige årtusen, men så utdaterte var vi nok ikke den gangen heller - det var helt vanlig å kastrere katter den gangen også, faktisk.

Hvor mye fremover vi har kommet på disse årene kan nok diskuteres. Joda, vi har jevnt over hyggeligere måter å trene hund på, men vi stappa de ikke i bur for den minste lille filleting den gangen, vi hadde ikke snørrogførti hundeskoler som får kunder av å hevde at det er så vanskelig å oppdra hund at man må betale flerfoldig tusen kroner i kursing for å klare det, og vi opererte ikke hanner for å være hanner, eller tisper for å være tisper. Så vi kan kanskje si at vi har tatt et skritt eller tre frem på noen områder, og et skritt eller tre bakover på andre.

Jeg tror ikke du forstår hvor mange timer som brukes på hannhundleiting :P Stort sett så finner jeg de på internett først, jeg kikker hos oppdrettere jeg veit/har hørt at har ålreite hunder, eller jeg sjekker ut oppdrettere/eiere hvis jeg møter en hund jeg syns ser interessant ut. Jeg sjekker resultatene deres både på helse og evt konkurranser. Jeg ser på videoer av mentaltester. Jeg hilser på de eller slekt om det er mulig. Møter jeg ei tispe jeg liker, så sjekker jeg ut faren og brødrene, og evt sønner. Jeg gjør forsåvidt det med hannene også, sjekker ut brødre eller sønner. Derfor så snubler jeg over en "skogspuddel" eller tre. Derfor har jeg vurdert en håndfull hanner som har vist seg å være kastrerte. Ved spørsmål om hvorfor de har vært kastrerte, så har minst halvparten av de blitt kastrerte fordi "de skal ikke gå i avl allikevel". En har vært kastrert fordi han har hatt PL og blitt operert for det - han hadde rett nok ikke vært interessant å bruke i avl uansett, men jeg veit ikke helt hvorfor man kastrerer mot PL, det sitter i kneet, ikke i ballene.

Så nei. Jeg syns ikke det er opp til hver enkelt hva de gjør med bikkjene sine. Hver enkelt må forholde seg til norsk lov, selv om veterinærer mer enn gjerne bryter den loven sjøl. Det er for meg helt latterlig at man bruker hva veterinærer sier om kastrering som rettesnor for hvorvidt man bør kastrere eller ikke - hvem er det som tjener penger på at vi opererer hundene våre, liksom? Det er veterinærene det, eller? Og hvor mange timer har en veterinær om hundeatferd i løpet av studiet sitt? Er det et ukeskurs til sammen? Hvorfor tror man at de automatisk har så greie på atferd?

Jeg har forøvrig ikke "påtvunget" deg mine valg, jeg har argumentert for hvorfor jeg mener det jeg mener, og velger det jeg velger. At du syns det er ubehagelig at jeg ikke applauderer din såkalt frie vilje til å operere et friskt dyr, er ikke det samme som at jeg påtvinger deg mine holdninger.

PS: Hvordan får du til å dele opp quotes? :icon_redface:

Helt til venstre over svarboksen er det en knapp som heter BBCode Mode, jeg går inn på den og kopierer og limer inn quotestart og quoteslutt og mellomorommene mellom de der jeg vil ha de :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo også en del oppdrettere som bruker hannhunder som bare er et år gamle, har hørt en del myter om at hvis ikke hannhunden får pare tidlig så får de det ikke til senere. En ett år gammel hannhund er ikke voksen, så da vet man jo ikke noe om hvordan hunden er som voksen hannhund, om den har problemer med kjønnsdriften eller er en balansert og fin hund...

Jeg tror mange glemmer oppdrettere ikke er flinke nok til å snakke med valpekjøperne sine om hva som er normalt å forvente i pubertetstiden. At det kan være utrolig slitsomt i en periode, men at det er ganske normalt at de er sånn som tenåringer og at det går over etterhvert. Jeg opplever at mange sliter mellom å skille på hva som er normal tenåringsatferd og hva som er unormalt (dvs mot hyperseksualitet). Jeg tror også at normalitetssekken er ganske stor.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det her er SÅ viktig.

Uten å henge ut noen så må jeg innrømme at jeg ikke ble mektig imponert da jeg skulle hente min miniatyrvalp og hannene i huset til oppdretter faktisk løftet beinet og pissa på sofaen, hvorpå oppdretter bare.. "jaja,. nå igjen". Jeg fikk bakoversveis! Hadde min hanne gjort det i voksen alder hadde den fått skikkelig beskjed om at sånn oppførsel aksepteres ikke!

Oppdretter av min andre hund - mitt store forbilde som sådan- har alltid hatt tisper og hanner sammen. Der lærer hannene fra de er små at griseoppførsel er helt uakseptabelt. Hun har kustus på alle bikkjene, og når det er løpetid adskilles hanner og tisper når de ikke er under oppsyn. Det er ikke blottet for stress i de periodene, men likevel fungerer det godt og det er fredelig i huset. Det handler vel så mye om oppdrettets evne til å tilpasse, holde orden og legge til rette for suksess. Samtlige hanner i det huset (nei, med ett unntak forresten) har vært brukt i avl. Det betyr ikke at de klikker i vinkel om de ikke får pare de tispene oppdretter har hjemme.Eller at de ikke prøver seg. Men at det er noe de plages av kan jeg virkelig ikke se.

Det er sammensatt det her, men som det ble nevnt over her er det i alle fall umulig å vite om hanner fra enkelte linjer er "hyperseksuelle" eller annet dersom de kastreres før man har hatt sjansen til å finne ut av akkurat det. Den tidligere nevnte hannen fra "min" oppdretter, som ble kastrert før 6 mnd., kommer jo fra denne oppdretteren som får til hannene sine. Jeg kan derfor ikke begripe hvorfor de ville kastrere bikkja i så ung alder.. Det de har nå er jo en tispe i hannhunddrakt.

Det du beskriver fra din andre oppdretter, er helt normalt i min verden. Hanhunder og tisper ER helt greit å ha sammen. Hanhundene oppfører seg, og de pisser ikke ned hus og heim. Svært mange jakthundoppdrettere- og eiere- har begge kjønn i hus. Og kastrering er et fremmedord. Også for valpekjøpere, om de så har sin første hund.

Alt sier meg egentlig at dette først og fremst er et avlsspørsmål. For det er jo helt åpenbart store raseforskjeller. Kjøper du en miniatyr, må du nesten forvente at den jukker og pisser på alt som er. Kjemperart, når oppdretterene synes slikt er helt greit. Jeg må innrømme, at hadde jeg fått noe slikt i hus, hadde jeg sikkert ønsket å kappe ballene av den med en sløv saks :P Så ja, når hunder sliter såpass med hormoner, synes jeg det er greit å kastrere dem. Men det er IKKE normal hundeadferd. Det er framavlede problemer...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det du beskriver fra din andre oppdretter, er helt normalt i min verden. Hanhunder og tisper ER helt greit å ha sammen. Hanhundene oppfører seg, og de pisser ikke ned hus og heim. Svært mange jakthundoppdrettere- og eiere- har begge kjønn i hus. Og kastrering er et fremmedord. Også for valpekjøpere, om de så har sin første hund.

Alt sier meg egentlig at dette først og fremst er et avlsspørsmål. For det er jo helt åpenbart store raseforskjeller. Kjøper du en miniatyr, må du nesten forvente at den jukker og pisser på alt som er. Kjemperart, når oppdretterene synes slikt er helt greit. Jeg må innrømme, at hadde jeg fått noe slikt i hus, hadde jeg sikkert ønsket å kappe ballene av den med en sløv saks :P Så ja, når hunder sliter såpass med hormoner, synes jeg det er greit å kastrere dem. Men det er IKKE normal hundeadferd. Det er framavlede problemer...[/quote

Til det siste - ja, jeg tenker at det er fremavlet adferd OG dårlig oppdragelse i skjønn forening...

- Maria

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...