Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei! Litt sårt tema, men føler ikke at noen vet hvordan dette er for meg og hvor mye energi og tid som går og hvor alene jeg er rundt dette.

Jeg har en bestefar som er veldig syk. Han bruker sonde for å få mat i seg pga svelgeproblematikk. Han har liggesår på halebein og kroniske smerter etter en stomioperasjon. Han er lei av smerter og har hatt lungebettenelse 3 ganger på rad.

Han er veldig frisk og klar i hodet og en veldig smart mann. Problemet mitt er at jeg er en dumsnill person som bestandig setter andre foran meg selv, og nå begynner det å tære på meg.

Jeg har bestandig vært til stede og hjulpet til. Jeg er her hver dag, hjelper med sonden og holder med selskap. Det er blitt en selvfølge at jeg skal ta vare på min bestefar, da jeg sa opp min jobb for å hjelpe til hjemme.

Jeg er nå på randen til å ikke klare mer. Jeg blir veldig sliten psykisk og er stort sett alene om dette. Å høre på en eldre person klage over livet og smerter gjør noe med en person. Jeg er bare i 20 årene og føler at livet mitt er satt på vent til døden intreffer.

Jeg føler at det barnebarn-bestefar forholdet er endret å jeg er blitt mer en pleier.

Det jeg lurer på er hva kan jeg gjøre/si for at han skal kunne få sykehjemsplass? Eventuelt hvordan jeg kan få dette fram uten at det blir feil?

Håper dere har noen råd/ innspill da jeg kjenner at det trenger jeg.

Skrevet

Har han hjemmesykepleie? Dersom han ikke har det, må han ha det. Dersom han har det, må de komme oftere. Snakk med dem og si det som det er at du ikke lenger kan bistå han med de gjøremålene du har stått for til nå. Kommunen skal gi han et tilbud som gir han den hjelpen han trenger. Det er de som avgjør om det er hjemmesykepleie eller sykehjemsplass.

  • Like 3
Skrevet

Ta kontakt med fastlegen din om ikke annet, den kan hjelpe deg å få ballen til å rulle så han får mer hjelp og du får mer "fri". Det må søkes til kommunen for å få hjemmesykepleie og sykehjemsplass. Men fastlegen din kan hjelpe deg med å få tak i de rette instanser.

Skrevet

Det har selvfølgelig gått for langt når det går ut over din egen helse, trivsel og hverdag! Ikke ha dårlig samvittighet for å prøve å skaffe bestefaren din den hjelpen han trenger.. :)

  • Like 8
Skrevet

Han burde absolutt hatt en sykehjemsplass, ikke minst for å få regelmessig stell av liggesår. Og du skal iallefall ikke ha dårlig samvittighet for å ikke greie mer. Du skulle hatt anledning til å være bare pårørende for lenge siden. Hvis han har tilbud fra kommunen må du forlange at det trappes opp. Få en samtale med leder for hjemmebaserte tjenester så fort som råd er.

Vi hadde det på samme måte for noen år siden. Vi har spart kommunen for mangfoldige tusener av kroner ved å ta den pleien som de skulle hatt ansvaret for. Til slutt satte vi foten ned og forlangte plass på et hjem.

  • Like 1
Skrevet

Du sier det jo selv, du er alt for snill og du strekker deg så langt at det går utover eget liv og egen helse. Ta kontakt med hjemmesykepleien og fastlegen hans, og få i gang en søknadsprosess snarest (det tar tid, vi har akkurat vært gjennom det). Lykke til! :hug:

Skrevet

Ring til kommunens helse-og velferdskontor og si fra om at du ikke lenger kan ta vare på bestefaren din og at han er i akutt behov for omsorgsplass i kommunen. De har da PLIKT til å skaffe han en plas - om nødvendig midlertidig inntil videre. Mange kommuner har slike akuttplasser.

Skrevet

Så heldig han er som har deg! Sannsynligvis betyr du veldig mye for han i hverdagen, selv om han ikke sier det til deg. Du kommer til å være glad for at du har stilt opp - men jeg er helt enig i kommentarene over. Du må også ta vare på deg selv!

Har han ikke hjemmesykepleie, så må han få det. Har han det, så bør han kanskje få mer? Sykehjemsplass kan være vanskelig å få (mye billigere at folk bor hjemme, enn at de bor på sykehjem), men prøv i alle fall. Følg han gjerne til fastlegen, så kan dere sammen forklare situasjonen. Siden han er mentalt oppegående, kan du sikkert få han med på at han trenger mer medisinsk hjelp?

Hjemmehjelp (vaskehjelp) er også lurt ofte, da betaler man etter inntekt, så privat innleie kan vøre billigere, men mer usikkert. Og man må søke kommunens helseavdeling om å få hjemmehjelp..

Er det noen andre i familien som bor i nærheten, som du kan snakke med og be om avlastning? Naboer som kjenner han godt? Sjekk også den lokale frivillighetssentralen og eventuelt Røde Kors som jeg tror kan ha besøksordninger eller bidra med aktiviteter - gå tur eller lignende om han er i form til det.

Jeg beundrer deg for at du stiller opp, flott gjort!

Lykke til, håper dette løser seg for dere begge.

  • Like 2
Skrevet

Har du sagt opp jobben din for å være sykepleier ? Du må få hjemmesykepleien inn i bildet så snart som råd er. Jeg skjønner ikke at ikke sykehuset har sørget for at tjenestebehovet fra det offentlige er dekket når han har vært ferdigbehandlet derfra.

Skrevet

Takk for alle svar og forståelsen! Han har bare hjemmehjelp 2 ganger om dagen, da han mener han ikke trenger mer siden jeg er her, noe jeg er sterkt uenig i , men vil ikke si at jeg ikke vil mer.

Han må ha sonden 5 ganger om dagen pluss noe som heter calogen i sprøyter 3 gang om dagen. Han klarer med maten selv men calogen slurver han med.

Jeg har vært i denne situasjonen siden august i fjor, da var det pga bestemoren min som hadde demens som bodde hjemme. Da hjalp jeg til med avlastning osv. Nå gikk hun bort i desember, men da ble bestefaren min pleietrengende. Men nå er jeg så lei av å gå glipp av livet og ikke kunne være noe sosial eller få trent med hundene at jeg helst vil kunne være ett barnebarn og ikke pleier.

Jeg vet ikke om jeg kan ringe til hjemmehjelpen å bare nevne hvordan ting er? Jeg vil ikke overkjøre min bestefar, men noe må jeg gjøre så jeg kan begynne å jobbe igjen.

Men oppi alt dette så har vi våre stunder der vi er som bestevenner og jeg er veldig glad i bestefaren min, men det tærer selfølgelig på meg at situasjonen er som den er.

Skrevet

Her må du faktisk bare, selv om han kanskje mener akkurat nå at situasjonen er bra. Selvfølgelig syns han det, han får jo henge med deg hver dag! :) MEN, du sier du ikke vil miste det gode forholdet til bestefaren din... jeg tipper at det vil skje hvis du ikke ringer inn mer hjelp og fortsetter å kjøre deg selv mer og mer ned. Når skal du eventuelt sette ned foten, om ikke nå?

Edit: Her er det jo snakk om å skaffe han den hjelpen han trenger, ikke å gjøre noe negativt mot ham. Du kan jo fremdeles komme masse på besøk, men ikke som ansvarsperson!

Guest lijenta
Skrevet

Ut fra det du har skrevet så virker det som ansvaret blir for mye, men at du er utrolig glad i bestefaren din.

Nå kjenner jeg ikke helsetilstanden og hva som er forsvarlig ovenfor dere begge, men kommer med et forslag. Du må få en tid du er der og en tid du kan ta fri. For en eldre er det gjerne på kveld og natt som er vanskeligst og den trenger noen der.

Jeg syntes du skal få inn hjemmesykepleien til sår stell og sjekking av sonde næringen og hvis han trenger det vanlig morgen stell.. Så kan du heller gjøre reint og kanskje handle og være der noe. Men sett opp tider du skal være der som på en jobb og tider du skal gjøre annet. Det er nemlig ikke alltid det er plass på sykehjem med en gang og der må vente om han er kvalifisert til plass også. Så du må tenke begge deler.

Lykke til og håper det kommer til en god løsning for dere begge.

Guest lijenta
Skrevet

Må da være mulig å få hjemmesykepleie oftere?

Mine nærmeste naboer er et ektepar på 90 år. De har hjemmesykepleie 1 gang i timen - hele døgnet.

den gangen jeg jobbet der så var det unntakstilstander som gjorde at dem fikk besøk mer enn fire ganger + natt ved behov

Skrevet

Siden han allerede har hjemmesykepleie, så ser forhåpentligvis de at behovet for mer er der. Derfor må du ta en prat med bestefaren din og hjemmesykepleien for å klargjøre at du ikke ønsker å ta av deg de oppgavene du nå utfører. Vanligvis er maks bistand 4 besøk per dag + evt natt.

Jeg skjønner at det er et vanskelig tema å ta opp, men du vil få det veldig mye bedre når du slipper å bære alt dette ansvaret selv!

Guest Gråtass
Skrevet

Det finnes ikke noe max tak for bistand fra hjemmesykepleien. Man skal få etter behov, om behovet er så stort at man heller trenger døgnkontinuerlig tilsyn eller bistand, så er det ofte andre løsninger som er mer aktuelle. Det mange ikke er klar over er at det vedtaket en har om helsehjelp gjelder også utenfor hjemkommunen eller hjemstedet.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...