Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Nei jeg er ikke et by menneske, men jeg ville heller ikke bodd i et folketomt område med 1 mil til nærmeste nabo. Nå bor jeg jo midt i byen da, men Horten er liksom ikke en by da, på samme måte som Tønsberg og Drammen liksom :P

Skrevet

Jeg er oppvokst på landet, og har alltid tenkt at jeg skal bosette meg et øde sted. Men de siste årene har jeg forelsket meg i Oslo, litt etter litt. Jeg må ha tilgang på skog og åpne områder hvor man kan få litt pusterom for seg selv, men jeg liker egentlig veldig godt å ha, som Ingvild så fint kaller det, passiv kontakt med mennesker. Bare det å vite at det alltid er noen som er våkne, driver med noe, skaper liv og røre.. Det finner jeg faktisk veldig avslappende :P Håper på å flytte til Oslo om et års tid når jeg er ferdig med å studere :)

Skrevet

Jeg er vokst opp 1 km fra Drammen sentrum. Har aldri vært bymenneske likevel. Flyttet landlig med det samme jeg flyttet hjemmefra, og har ikke bodd i by siden. Nå bor vi fint til. 2 km fra matbutikken og senteret i det tettstedet vi bor, og 3 mil til nærmeste større by (Drammen). Rolig sted med jorder og skog rundt. Jeg kunne gjerne bodd enda lengre unna egentlig, men pga jobb og studier ble det sånn denne gangen. Trives ikke i byen, så kommer nok til å fortsette å bo landlig :)

Skrevet

Jeg er oppvokst på landet, og har alltid tenkt at jeg skal bosette meg et øde sted. Men de siste årene har jeg forelsket meg i Oslo, litt etter litt. Jeg må ha tilgang på skog og åpne områder hvor man kan få litt pusterom for seg selv, men jeg liker egentlig veldig godt å ha, som Ingvild så fint kaller det, passiv kontakt med mennesker. Bare det å vite at det alltid er noen som er våkne, driver med noe, skaper liv og røre.. Det finner jeg faktisk veldig avslappende :P Håper på å flytte til Oslo om et års tid når jeg er ferdig med å studere :)

Må bare presisere at det er Jan Gehl og ikke undertegnede som skal ha æren for uttrykket passiv kontakt med mennesker. :teehe: Men jeg syns det er veldig beskrivende. Jeg liker å ha folk rundt meg, ikke fordi jeg skal bli bestevenner med alle sammen, men fordi det gir meg noe å se masse forskjellige folk hele tiden.

Skrevet

Jeg er et innbarket bygdemenneske. Og er livredd for "byen" som kryper oppover mot meg.Savner ikke noe her som jeg må dit for å finne,elsker å slippe nære naboer,mye folk og trafikk.

Jeg misliker vel omtrent alt med byen,i mitt tilfelle Oslo og det er over ti år siden jeg var der sist :D .

Guest Gråtass
Skrevet

Har prøvd begge deler. Trives med noe midt i mellom bygda og midt i byen.

Nå bor jeg 12 km fra nærmeste by, 10 mil fra Oslo. Matbutikken er det 1 mil til, og der kjører jeg rett forbi døra til og fra jobb hver dag.

Har èn nabo den nærmeste kilometeren, ingen gatelys, så når det er mørkt, er det virkelig mørkt.

Visste ikke at vi var naboer :-P

Jeg var et bymenneske som ung voksen, nå er jeg bøgdakjærring. Kunne ikke tenke meg å bo noe annet sted enn akkurat her. Bor i ei lita grend hvor alle kjenner alle på godt og vondt. Vi har 2 km til søpledunken og postkassen. 14 km til matbutikken, nærmeste by og mulige arbeidsplasser. Eneste støyen man opplever her er fuglekvitter.

Skrevet

Jeg har vokst opp på bondelandet - ei lita bygd den gang jeg vokste opp. Nå ekspandert til tettsted.
Bor i by - fordi det ble slik. Men føler meg som en fisk på land og plages av motorstøyen som jeg aldri greier å venne meg til eller stenge ut.
Gubben er bymenneske...ungene vil ikke bo noe annet sted og jobben er 6 minutter fra huset mitt...

Men når ungene er ute av redet - DA skal jeg lenger ut på landet ja! (Mens gubben da helst vil flytte inn i leilighet midt i bysentrum...men det blir i så fall uten meg...så tror han blir med på landet).

Guest lijenta
Skrevet

Deffinitivt ei bygdekjærring eller kanskje fjellet. Trenger dog å se litt folk men det andre kan være lengre unna

Skrevet

Jeg, som mange andre her, liker å bo litt i utkanten av byen. Vil ikke si jeg er bymenneske, men heller ikke bygdemenneske. Vil ikke bo lengre unna byen, flyplass og alt det har å by på enn at det tar max en time å kjøre dit jeg vil. Helst ikke mer enn 30 min. Samtidig som jeg liker å ha naturen og roen i "bakgården".

Skrevet

Ja takk, begge deler?

Jeg mistrives i småbygder, det er rett og slett for usentralt og hytteaktig for meg. Men samtidig kunne jeg ha bodd uten naboer rundt meg midt i busjen om et sentralt tettsted med alt av butikker og fasiliteter var i umiddelbar nærhet (typ maks 20-30 min). Da er plutselig "landet" helt greit.

Hadde vi hatt penger til huskjøp per. dags dato hadde vi nok kjøpt en leilighet i Oslo, gjerne ved Bislett, Sofienbergparken eller Grünerløkka :) Sentralt, men samtidig i umiddelbar nærhet til park og grønnarealer.

Skrevet

Jeg synes det er perfekt å bo 10 km fra Trondheim sentrum. Her er det veldig stille. Hører toget og en og annen bil, men ofte er fuglekvitter den eneste lyden. Samtidig kan jeg dure inn til byen og møte venner og familie på kafé eller gå på teater etc. Bruker byens mange tilbud en del, men ikke så mye at jeg trenger å bo helt sentralt.

Det høres faktisk helt fantastisk ut. Nær en "stor" by, men får være i fred. Ikke for langt sør heller. Hvordan er det med flått og huggorm hos dere? ;)

Skrevet

Bodd midt i Trondheim, alskens rundt Oslo og endte opp på mogreina. Kort vei til det meste men skog og jorder på alle kanter. Samt en flyplass :P

Skrevet

Jeg er ikke et bymenneske, helst vil jeg ikke ha naboer i nærheten og jeg behøver ikke å være i umiddelbar nærhet av noen stor by. Så lenge det er en litt "større" matbutikk i rimelig avstand så klarer jeg meg helt fint :)

Men vinner jeg i lotto så skal jeg ha en leilighet i både Oslo og Trondheim, fordi det faktisk er litt trivelig å være i by'en et par dager.

Skrevet

Småby/tettsted-menneske. Har bodd i Oslo og nå i Bergen. Oslo er altfor stort og upersonlig, men veldig hyggelig å besøke. Bergen er mer passe, men etter snart to år her har jeg enda ikke roen i meg, føler meg ikke hjemme.

Jeg trives med liv og røre, og synes det er kjekt å ha korte avstander, flere butikker å velge i, enkelt å drive med politikk, naturlige samlingssted en lørdags formiddag, flere valg om man vil gå ut på byen, etc. Samtidig står fred og ro, det å være på hils med naboen, og å ha fjære og fjell i bokstavelig talt umiddelbar nærhet, mye høyere.

Jeg flytter tilbake til hjemstedet mitt til høsten, og jeg gleder meg enormt. 5 minutters kjøring til matbutikk, 10 minutters kjøring til kommunesentrum og liten by. Enkelt å drive med hest, det er STILLE, vi sier hei til de vi møter i gata og når jeg får unger kan jeg slippe de alene ut fra de er "pittesmå" og ikke være bekymret i det hele tatt. Det er ikke langt å kjøre et sted før vi er oppe i 4 timer pluss, så vil man se noe annet er det "rett rundt hjørnet" ;)

Åh, nå begynte jeg å glede meg veldig til å flytte hjem :P

Skrevet

Jeg elsket å bo midt i sentrum, men nå som jeg jobber midt i sentrum synes jeg det er veldig deilig å bo utenfor :)

Bygger hus på Vinterbro, må gå ned en trapp til huset så har ingen naboer på sidene av meg, to minutter å gå til ferskvann og 7 minutter å gå til vinterbro senteret som har alt jeg trenger :)

Men er nok såpass bymenneske at jeg er avhengig av å jobbe midt i sentrum, da får jeg dekket behovet for lunsjdater med venninner og bylivet generelt :)

Skrevet

Jeg hadde faktisk trodd det skulle være flere lands/bygde mennesker her på sonen egentlig.. Men det er bare ett inntrykk jeg har hatt.

Kanskje de ikke klikka seg inn på tråden siden de trodde den handla om hvor fantastisk det er å være bymenneske? :lol:
  • Like 1
Skrevet

Jeg er født og oppvokst i by. Men jeg flyttet ut på landet så fort jeg kunne, så langt ut som jeg kom :D Stor trives her med lite folk, mye sau, mye fugl og mine dyr. Kunne aldri tenkt meg å bo en en trang leilighet i byn, eller hus med naboer og mennesker rundt over alt.

Skrevet

Jeg kunne ha bodd på en liten bygd langt unna om de hadde kunnet tilby det jeg har behov for. Det som begrenser meg mest i dag når jeg sitter å ser etter plass å bo så er det at jeg har lyst til å fortsette å trene ipo. Det er stort sett alltids en hundeklubb å trene med, men mange begrenser seg til lp, rl og ag. Jeg bor i byen nå og har bodd her noen år, det går jo greit og jeg setter pris på å ha alt så nært og tilgjengelig, men jeg trives ikke sånn spesielt, det er ikke her jeg vil bo. Så lenge jeg hadde hatt kjentfolk osv i grei kjøreavstand (så man ikke blir isolert) så kunne jeg godt bodd skikkelig usentralt, men optimalt sett så hadde jeg nok foretrukket noe midt i mellom. En litt skjermet eiendom med god boltreplass i landlige omgivelser som ikke ligger mer enn 2-3 mil/20-30 min kjøring fra byen.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...