Gå til innhold
Hundesonen.no

Bymenneske?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Jeg er oppvokst på landet, og har alltid tenkt at jeg skal bosette meg et øde sted. Men de siste årene har jeg forelsket meg i Oslo, litt etter litt. Jeg må ha tilgang på skog og åpne områder hvor man kan få litt pusterom for seg selv, men jeg liker egentlig veldig godt å ha, som Ingvild så fint kaller det, passiv kontakt med mennesker. Bare det å vite at det alltid er noen som er våkne, driver med noe, skaper liv og røre.. Det finner jeg faktisk veldig avslappende :P Håper på å flytte til Oslo om et års tid når jeg er ferdig med å studere :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vokst opp 1 km fra Drammen sentrum. Har aldri vært bymenneske likevel. Flyttet landlig med det samme jeg flyttet hjemmefra, og har ikke bodd i by siden. Nå bor vi fint til. 2 km fra matbutikken og senteret i det tettstedet vi bor, og 3 mil til nærmeste større by (Drammen). Rolig sted med jorder og skog rundt. Jeg kunne gjerne bodd enda lengre unna egentlig, men pga jobb og studier ble det sånn denne gangen. Trives ikke i byen, så kommer nok til å fortsette å bo landlig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er oppvokst på landet, og har alltid tenkt at jeg skal bosette meg et øde sted. Men de siste årene har jeg forelsket meg i Oslo, litt etter litt. Jeg må ha tilgang på skog og åpne områder hvor man kan få litt pusterom for seg selv, men jeg liker egentlig veldig godt å ha, som Ingvild så fint kaller det, passiv kontakt med mennesker. Bare det å vite at det alltid er noen som er våkne, driver med noe, skaper liv og røre.. Det finner jeg faktisk veldig avslappende :P Håper på å flytte til Oslo om et års tid når jeg er ferdig med å studere :)

Må bare presisere at det er Jan Gehl og ikke undertegnede som skal ha æren for uttrykket passiv kontakt med mennesker. :teehe: Men jeg syns det er veldig beskrivende. Jeg liker å ha folk rundt meg, ikke fordi jeg skal bli bestevenner med alle sammen, men fordi det gir meg noe å se masse forskjellige folk hele tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er et innbarket bygdemenneske. Og er livredd for "byen" som kryper oppover mot meg.Savner ikke noe her som jeg må dit for å finne,elsker å slippe nære naboer,mye folk og trafikk.

Jeg misliker vel omtrent alt med byen,i mitt tilfelle Oslo og det er over ti år siden jeg var der sist :D .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Har prøvd begge deler. Trives med noe midt i mellom bygda og midt i byen.

Nå bor jeg 12 km fra nærmeste by, 10 mil fra Oslo. Matbutikken er det 1 mil til, og der kjører jeg rett forbi døra til og fra jobb hver dag.

Har èn nabo den nærmeste kilometeren, ingen gatelys, så når det er mørkt, er det virkelig mørkt.

Visste ikke at vi var naboer :-P

Jeg var et bymenneske som ung voksen, nå er jeg bøgdakjærring. Kunne ikke tenke meg å bo noe annet sted enn akkurat her. Bor i ei lita grend hvor alle kjenner alle på godt og vondt. Vi har 2 km til søpledunken og postkassen. 14 km til matbutikken, nærmeste by og mulige arbeidsplasser. Eneste støyen man opplever her er fuglekvitter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vokst opp på bondelandet - ei lita bygd den gang jeg vokste opp. Nå ekspandert til tettsted.
Bor i by - fordi det ble slik. Men føler meg som en fisk på land og plages av motorstøyen som jeg aldri greier å venne meg til eller stenge ut.
Gubben er bymenneske...ungene vil ikke bo noe annet sted og jobben er 6 minutter fra huset mitt...

Men når ungene er ute av redet - DA skal jeg lenger ut på landet ja! (Mens gubben da helst vil flytte inn i leilighet midt i bysentrum...men det blir i så fall uten meg...så tror han blir med på landet).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg, som mange andre her, liker å bo litt i utkanten av byen. Vil ikke si jeg er bymenneske, men heller ikke bygdemenneske. Vil ikke bo lengre unna byen, flyplass og alt det har å by på enn at det tar max en time å kjøre dit jeg vil. Helst ikke mer enn 30 min. Samtidig som jeg liker å ha naturen og roen i "bakgården".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja takk, begge deler?

Jeg mistrives i småbygder, det er rett og slett for usentralt og hytteaktig for meg. Men samtidig kunne jeg ha bodd uten naboer rundt meg midt i busjen om et sentralt tettsted med alt av butikker og fasiliteter var i umiddelbar nærhet (typ maks 20-30 min). Da er plutselig "landet" helt greit.

Hadde vi hatt penger til huskjøp per. dags dato hadde vi nok kjøpt en leilighet i Oslo, gjerne ved Bislett, Sofienbergparken eller Grünerløkka :) Sentralt, men samtidig i umiddelbar nærhet til park og grønnarealer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er perfekt å bo 10 km fra Trondheim sentrum. Her er det veldig stille. Hører toget og en og annen bil, men ofte er fuglekvitter den eneste lyden. Samtidig kan jeg dure inn til byen og møte venner og familie på kafé eller gå på teater etc. Bruker byens mange tilbud en del, men ikke så mye at jeg trenger å bo helt sentralt.

Det høres faktisk helt fantastisk ut. Nær en "stor" by, men får være i fred. Ikke for langt sør heller. Hvordan er det med flått og huggorm hos dere? ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke et bymenneske, helst vil jeg ikke ha naboer i nærheten og jeg behøver ikke å være i umiddelbar nærhet av noen stor by. Så lenge det er en litt "større" matbutikk i rimelig avstand så klarer jeg meg helt fint :)

Men vinner jeg i lotto så skal jeg ha en leilighet i både Oslo og Trondheim, fordi det faktisk er litt trivelig å være i by'en et par dager.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Småby/tettsted-menneske. Har bodd i Oslo og nå i Bergen. Oslo er altfor stort og upersonlig, men veldig hyggelig å besøke. Bergen er mer passe, men etter snart to år her har jeg enda ikke roen i meg, føler meg ikke hjemme.

Jeg trives med liv og røre, og synes det er kjekt å ha korte avstander, flere butikker å velge i, enkelt å drive med politikk, naturlige samlingssted en lørdags formiddag, flere valg om man vil gå ut på byen, etc. Samtidig står fred og ro, det å være på hils med naboen, og å ha fjære og fjell i bokstavelig talt umiddelbar nærhet, mye høyere.

Jeg flytter tilbake til hjemstedet mitt til høsten, og jeg gleder meg enormt. 5 minutters kjøring til matbutikk, 10 minutters kjøring til kommunesentrum og liten by. Enkelt å drive med hest, det er STILLE, vi sier hei til de vi møter i gata og når jeg får unger kan jeg slippe de alene ut fra de er "pittesmå" og ikke være bekymret i det hele tatt. Det er ikke langt å kjøre et sted før vi er oppe i 4 timer pluss, så vil man se noe annet er det "rett rundt hjørnet" ;)

Åh, nå begynte jeg å glede meg veldig til å flytte hjem :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg elsket å bo midt i sentrum, men nå som jeg jobber midt i sentrum synes jeg det er veldig deilig å bo utenfor :)

Bygger hus på Vinterbro, må gå ned en trapp til huset så har ingen naboer på sidene av meg, to minutter å gå til ferskvann og 7 minutter å gå til vinterbro senteret som har alt jeg trenger :)

Men er nok såpass bymenneske at jeg er avhengig av å jobbe midt i sentrum, da får jeg dekket behovet for lunsjdater med venninner og bylivet generelt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde faktisk trodd det skulle være flere lands/bygde mennesker her på sonen egentlig.. Men det er bare ett inntrykk jeg har hatt.

Kanskje de ikke klikka seg inn på tråden siden de trodde den handla om hvor fantastisk det er å være bymenneske? :lol:
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er født og oppvokst i by. Men jeg flyttet ut på landet så fort jeg kunne, så langt ut som jeg kom :D Stor trives her med lite folk, mye sau, mye fugl og mine dyr. Kunne aldri tenkt meg å bo en en trang leilighet i byn, eller hus med naboer og mennesker rundt over alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne ha bodd på en liten bygd langt unna om de hadde kunnet tilby det jeg har behov for. Det som begrenser meg mest i dag når jeg sitter å ser etter plass å bo så er det at jeg har lyst til å fortsette å trene ipo. Det er stort sett alltids en hundeklubb å trene med, men mange begrenser seg til lp, rl og ag. Jeg bor i byen nå og har bodd her noen år, det går jo greit og jeg setter pris på å ha alt så nært og tilgjengelig, men jeg trives ikke sånn spesielt, det er ikke her jeg vil bo. Så lenge jeg hadde hatt kjentfolk osv i grei kjøreavstand (så man ikke blir isolert) så kunne jeg godt bodd skikkelig usentralt, men optimalt sett så hadde jeg nok foretrukket noe midt i mellom. En litt skjermet eiendom med god boltreplass i landlige omgivelser som ikke ligger mer enn 2-3 mil/20-30 min kjøring fra byen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...