Gå til innhold
Hundesonen.no

Bymenneske?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Jeg er oppvokst på landet, og har alltid tenkt at jeg skal bosette meg et øde sted. Men de siste årene har jeg forelsket meg i Oslo, litt etter litt. Jeg må ha tilgang på skog og åpne områder hvor man kan få litt pusterom for seg selv, men jeg liker egentlig veldig godt å ha, som Ingvild så fint kaller det, passiv kontakt med mennesker. Bare det å vite at det alltid er noen som er våkne, driver med noe, skaper liv og røre.. Det finner jeg faktisk veldig avslappende :P Håper på å flytte til Oslo om et års tid når jeg er ferdig med å studere :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vokst opp 1 km fra Drammen sentrum. Har aldri vært bymenneske likevel. Flyttet landlig med det samme jeg flyttet hjemmefra, og har ikke bodd i by siden. Nå bor vi fint til. 2 km fra matbutikken og senteret i det tettstedet vi bor, og 3 mil til nærmeste større by (Drammen). Rolig sted med jorder og skog rundt. Jeg kunne gjerne bodd enda lengre unna egentlig, men pga jobb og studier ble det sånn denne gangen. Trives ikke i byen, så kommer nok til å fortsette å bo landlig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er oppvokst på landet, og har alltid tenkt at jeg skal bosette meg et øde sted. Men de siste årene har jeg forelsket meg i Oslo, litt etter litt. Jeg må ha tilgang på skog og åpne områder hvor man kan få litt pusterom for seg selv, men jeg liker egentlig veldig godt å ha, som Ingvild så fint kaller det, passiv kontakt med mennesker. Bare det å vite at det alltid er noen som er våkne, driver med noe, skaper liv og røre.. Det finner jeg faktisk veldig avslappende :P Håper på å flytte til Oslo om et års tid når jeg er ferdig med å studere :)

Må bare presisere at det er Jan Gehl og ikke undertegnede som skal ha æren for uttrykket passiv kontakt med mennesker. :teehe: Men jeg syns det er veldig beskrivende. Jeg liker å ha folk rundt meg, ikke fordi jeg skal bli bestevenner med alle sammen, men fordi det gir meg noe å se masse forskjellige folk hele tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er et innbarket bygdemenneske. Og er livredd for "byen" som kryper oppover mot meg.Savner ikke noe her som jeg må dit for å finne,elsker å slippe nære naboer,mye folk og trafikk.

Jeg misliker vel omtrent alt med byen,i mitt tilfelle Oslo og det er over ti år siden jeg var der sist :D .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Har prøvd begge deler. Trives med noe midt i mellom bygda og midt i byen.

Nå bor jeg 12 km fra nærmeste by, 10 mil fra Oslo. Matbutikken er det 1 mil til, og der kjører jeg rett forbi døra til og fra jobb hver dag.

Har èn nabo den nærmeste kilometeren, ingen gatelys, så når det er mørkt, er det virkelig mørkt.

Visste ikke at vi var naboer :-P

Jeg var et bymenneske som ung voksen, nå er jeg bøgdakjærring. Kunne ikke tenke meg å bo noe annet sted enn akkurat her. Bor i ei lita grend hvor alle kjenner alle på godt og vondt. Vi har 2 km til søpledunken og postkassen. 14 km til matbutikken, nærmeste by og mulige arbeidsplasser. Eneste støyen man opplever her er fuglekvitter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vokst opp på bondelandet - ei lita bygd den gang jeg vokste opp. Nå ekspandert til tettsted.
Bor i by - fordi det ble slik. Men føler meg som en fisk på land og plages av motorstøyen som jeg aldri greier å venne meg til eller stenge ut.
Gubben er bymenneske...ungene vil ikke bo noe annet sted og jobben er 6 minutter fra huset mitt...

Men når ungene er ute av redet - DA skal jeg lenger ut på landet ja! (Mens gubben da helst vil flytte inn i leilighet midt i bysentrum...men det blir i så fall uten meg...så tror han blir med på landet).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg, som mange andre her, liker å bo litt i utkanten av byen. Vil ikke si jeg er bymenneske, men heller ikke bygdemenneske. Vil ikke bo lengre unna byen, flyplass og alt det har å by på enn at det tar max en time å kjøre dit jeg vil. Helst ikke mer enn 30 min. Samtidig som jeg liker å ha naturen og roen i "bakgården".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja takk, begge deler?

Jeg mistrives i småbygder, det er rett og slett for usentralt og hytteaktig for meg. Men samtidig kunne jeg ha bodd uten naboer rundt meg midt i busjen om et sentralt tettsted med alt av butikker og fasiliteter var i umiddelbar nærhet (typ maks 20-30 min). Da er plutselig "landet" helt greit.

Hadde vi hatt penger til huskjøp per. dags dato hadde vi nok kjøpt en leilighet i Oslo, gjerne ved Bislett, Sofienbergparken eller Grünerløkka :) Sentralt, men samtidig i umiddelbar nærhet til park og grønnarealer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er perfekt å bo 10 km fra Trondheim sentrum. Her er det veldig stille. Hører toget og en og annen bil, men ofte er fuglekvitter den eneste lyden. Samtidig kan jeg dure inn til byen og møte venner og familie på kafé eller gå på teater etc. Bruker byens mange tilbud en del, men ikke så mye at jeg trenger å bo helt sentralt.

Det høres faktisk helt fantastisk ut. Nær en "stor" by, men får være i fred. Ikke for langt sør heller. Hvordan er det med flått og huggorm hos dere? ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke et bymenneske, helst vil jeg ikke ha naboer i nærheten og jeg behøver ikke å være i umiddelbar nærhet av noen stor by. Så lenge det er en litt "større" matbutikk i rimelig avstand så klarer jeg meg helt fint :)

Men vinner jeg i lotto så skal jeg ha en leilighet i både Oslo og Trondheim, fordi det faktisk er litt trivelig å være i by'en et par dager.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Småby/tettsted-menneske. Har bodd i Oslo og nå i Bergen. Oslo er altfor stort og upersonlig, men veldig hyggelig å besøke. Bergen er mer passe, men etter snart to år her har jeg enda ikke roen i meg, føler meg ikke hjemme.

Jeg trives med liv og røre, og synes det er kjekt å ha korte avstander, flere butikker å velge i, enkelt å drive med politikk, naturlige samlingssted en lørdags formiddag, flere valg om man vil gå ut på byen, etc. Samtidig står fred og ro, det å være på hils med naboen, og å ha fjære og fjell i bokstavelig talt umiddelbar nærhet, mye høyere.

Jeg flytter tilbake til hjemstedet mitt til høsten, og jeg gleder meg enormt. 5 minutters kjøring til matbutikk, 10 minutters kjøring til kommunesentrum og liten by. Enkelt å drive med hest, det er STILLE, vi sier hei til de vi møter i gata og når jeg får unger kan jeg slippe de alene ut fra de er "pittesmå" og ikke være bekymret i det hele tatt. Det er ikke langt å kjøre et sted før vi er oppe i 4 timer pluss, så vil man se noe annet er det "rett rundt hjørnet" ;)

Åh, nå begynte jeg å glede meg veldig til å flytte hjem :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg elsket å bo midt i sentrum, men nå som jeg jobber midt i sentrum synes jeg det er veldig deilig å bo utenfor :)

Bygger hus på Vinterbro, må gå ned en trapp til huset så har ingen naboer på sidene av meg, to minutter å gå til ferskvann og 7 minutter å gå til vinterbro senteret som har alt jeg trenger :)

Men er nok såpass bymenneske at jeg er avhengig av å jobbe midt i sentrum, da får jeg dekket behovet for lunsjdater med venninner og bylivet generelt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde faktisk trodd det skulle være flere lands/bygde mennesker her på sonen egentlig.. Men det er bare ett inntrykk jeg har hatt.

Kanskje de ikke klikka seg inn på tråden siden de trodde den handla om hvor fantastisk det er å være bymenneske? :lol:
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er født og oppvokst i by. Men jeg flyttet ut på landet så fort jeg kunne, så langt ut som jeg kom :D Stor trives her med lite folk, mye sau, mye fugl og mine dyr. Kunne aldri tenkt meg å bo en en trang leilighet i byn, eller hus med naboer og mennesker rundt over alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne ha bodd på en liten bygd langt unna om de hadde kunnet tilby det jeg har behov for. Det som begrenser meg mest i dag når jeg sitter å ser etter plass å bo så er det at jeg har lyst til å fortsette å trene ipo. Det er stort sett alltids en hundeklubb å trene med, men mange begrenser seg til lp, rl og ag. Jeg bor i byen nå og har bodd her noen år, det går jo greit og jeg setter pris på å ha alt så nært og tilgjengelig, men jeg trives ikke sånn spesielt, det er ikke her jeg vil bo. Så lenge jeg hadde hatt kjentfolk osv i grei kjøreavstand (så man ikke blir isolert) så kunne jeg godt bodd skikkelig usentralt, men optimalt sett så hadde jeg nok foretrukket noe midt i mellom. En litt skjermet eiendom med god boltreplass i landlige omgivelser som ikke ligger mer enn 2-3 mil/20-30 min kjøring fra byen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...