Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund med panikk på tur


EmilieN
 Share

Recommended Posts

Hei !

Nå har jeg lest overalt, sett tv programmer og forhørt meg med ''alle'' jeg både kjenner og ikke kjenner, men sitter fortsatt her som et spørsmålstegn.

Etter en tid med planlegging og sparing ble jeg enig med meg selv om å anskaffe meg en hund. Jeg var like åpen for både valp og voksen hund da jeg var veldig innstilt på at en del jobb ble det uansett. I Januar i år hentet jeg min lille Papillon tispe som netopp hadde bekket to år. Hun som overleverte kunne ikke si så mye sikkert om hva hun hadde opplevd tidligere, men nevnte noe om muligheter for mild mishandlig i den form at at datteren i familien muligens hadde vært litt for hardhendt. Likevel fikk jeg ikke høre om noen problemer og alt skulle visstnok være helt fint med hunden.

I begynnelsen var det litt knurring og bjeffing på både mennesker og hunder vi møtte ute på tur. Men ettersom hun så og si sluttet å gi fra seg lyd på mennesker rimelig raskt tenkte jeg automatisk at dette var en overgangsfase som kom til å komme seg etter hvert. Vel... jeg hadde helt feil!

Hver gang hun får øye på en annen hund i bånd (stor eller liten) får hun seg et helt vanvittig anfall. Hun hyler, bjeffer og skriker om hverandre mens hun løper i alle retninger på en gang. Det er helt umulig å få kontakt med hun fra første sekund hun ser dem og helt til dem er ute av synet igjen. Dette er ikke minst vanskelig om det er flere hunder på samme buss, t-bane etc.

Dette er utrolig vanskelig og jeg tenker flere tenker litt stygge tanker om meg som kommer gående med en hylende liten sak på slep (da det bokstavelig talt høres ut som jeg står å sparker henne alt jeg kan).

Av ting jeg har forsøkt kan jeg nevne navnerop, godbiter, distrahering, løfting, stoppet for å hilse, trukket meg unna, oversett hun..jah omtrent alle tips jeg har funnet er brukt.

Må også nevne at jeg bor i samme hus som en oppdretter med 12 hunder og ingen av disse gir noen reaksjon fra min så mitt ønske om å låne dem for å trene gikk i vasken da det var lek fra første stund. Vi bor litt utenfor byen med fine forholder for hund, så det er nermest umulig å ikke møte på noen ute på en tur.

Hun er ellers en helt perfekt hund å ha med å gjøre. Hjelp meg med forslag før jeg går på veggen her : ((

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg anbefaler deg å kontakte en hundeskole eller adferdsspesialist for å få hjelp til å trene på dette. Sånn umiddelbart tenker jeg at hun er redd for andre hunder, men det kan være andre ting også, vanskelig å si når man ikke ser situasjonen.

Ellers nevner du at du har prøvd mye. Hvis du fikk henne i januar så har hun opplevd en ganske stor omveltning i livet i tillegg til alle dine utprøvinger på ganske kort tid, for at noe skal ha effekt så må du gjøre det samme over lengre tid. En del av dette må også læres inn (har hun et positivt forhold til navnet sitt, f.eks.?).

Du finner adferdseksperter på www.nafs.no, selv kan jeg anbefale Hund i Harmoni (hundiharmoni.no), eventuelt Lundqvist hundeskole. Jar hundeskole er også flink på adferd.

Ellers har Hund i Fokus i Hokksund passeringskurs nå snart, det er det beste passeringskurset jeg har gått, og gir flere verktøy for å håndtere hunder med passeringsproblemer. Det er inkludert to timers privatkonsultasjon på forhånd, før man trener på ulike teknikker sammen med andre, tilpasset din hund og de problemene du har. Hvis du har mulighet til å dra dit på kurs et par helger så er det definitvt verdt det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det må da være kjempefin trening for henne å ha 12 andre hunder å leke med. Forstår ikke helt at det er dumt, jeg. Det viser vel heller at hennes oppførsel ikke nødvendigvis betyr at hun er så redd for andre hunder, men at det er noe annet som foregår oppi topplokket hennes. Vil dere trene passering, er det bare å si fra. Vi kan være figuranter vi :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor lenge har du hatt henne? Siden du sier du har prøvd alt så tenker jeg at du kanskje har prøvd litt for mye/ikke holdt deg lenge nok til en metode slik at du får effekt. Å prøve alt har ofte ikke positiv effekt. Ellers tenker jeg at det som skjer er at hunden blir veldig stresset/oppjaget når den ser andre hunder, hvorfor er jo vanskelig å si, det kan jo være alt fra redsel til forventninger om lek e.l., det kan komme til å kreve tid, tålmodighet og innsats, men det er sikkert mulig og fikse på. :)

En fin plass å starte tenker jeg er å møte å gå tur med mange forskjellige hunder og eiere. Gjerne i bånd og uten at de fysisk får hilse på hverandre, bare for å trene på å gå rolig sammen uten at det skjer noe skummelt eller at det er lek og herjing. Det er ikke sikkert at dette i seg selv vil fikse problemet, men det vil være et godt virkemiddel og hjelp på veien. Har hun lett for å stresse eller bli usikker så tren på dette i alle mulige situasjoner der hun viser tendenser til dette, store som små, at hun lærer seg å håndtere stresset/bygger selvtillit og trygghet det hun var usikker vil hjelpe, også i andre situasjoner enn de du har trent på. Og tren mye kontakt, god kontakt er alltid en fordel. Så bør du velge en metode som du synes høres grei ut og passer til deg og din hund og hold deg til denne så kommer nok resultatene etterhvert, men med en hund som blokkerer såpass som din gjør så må du bare forvente at det kan gå en stund før du ser noen resultater over hodet.

Å melde seg på kurs og/eller være med på fellestreninger i hundeklubben er også en super måte å både få hjelp på og å få trent med hunden rundt andre hunder i kontrollerte omgivelser.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her var det mange kloke ord, takk for det!

Jeg er rimelig sikker på at hun ikke er redd for hun verken angriper eller trekker seg unna. De gangene jeg har mulighet spør jeg gjerne om å komme å hilse på hunden(e) som passerer. Da kan hun sitte rett ved siden av meg sammen med de andre hundene, men slutter likevel ikke å bjeffe uansett hvor hun snur hodet. Jo lengre vi blir stående, jo mer går det fra hyling og bjeffing til mere markante ''boff'' i løse luften. Kan trekke frem en episode hvor vi møtte en annen Papillon som holder til i området hvor vi sto lenge å snakket. Etter 10 minutters tid bjeffet hun fortsatt (dette etter å ha hilst på hverandre uten extra problemer), men hadde små pauser innimellom. Da Tanja (min lille prinsesse) snuset på ansiktet fikk hun et lite slikk tilbake og ble helt forferdelig hysterisk og alt begynte om igjen.

Og jeg ser jeg kanskje formulerte meg litt dårlig med tanke på de andre hundene som er her i huset. Hver gang vi skal gå litt lengre turer tar jeg med meg èn eller to av dem (bytter på hvilke) og dette stortrives Tanja med! Var bare mere trist for min del at jeg ikke kunne bruke dem som en utfordring å lære fra..
Vi har trent kontakt helt siden jeg fikk hun. Dette gjør vi innendørs flere ganger om dagen og når vi er ute på tur stopper jeg opp en gang innimellom for å be hun sitte (og oppmuntrer med godbiter såklart). Dette har faktisk fungert èn gang da vi møtte to hunder i samme slengen; hun hørte på meg og satt seg ned for å vente på godbit og etter det så det ut til at hundene var glemt helt av. Er kanskje ikke mye å kryte av, men den ène gangen gjorde meg virkelig stolt over hun.


Siden jeg ''bare'' har hatt henne i underkant av 4 måneder hadde jeg ikke helt lyst til å ''gi opp'' å kontakte en spesialist, men heller lyst å prøve litt mere selv ;) Vi har prøvd ut de ulike teknikkene i et par uker i slengen, vet ikke om det kanskje var litt for kort? Fikk også høre i begynnelsen jeg var litt for snill med henne, og det fikk meg til å tenke over handlingene mine mer. Så nå er jeg ikke nødvendigvis blitt strengere, men definitivt mere bestemt og gir meg ikke før det går min vei.
Må også nevne at jeg byttet navnet hennes da hun kom til meg, så regner med det ikke skal være noen negativ tilknytning til navnet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det må da være kjempefin trening for henne å ha 12 andre hunder å leke med. Forstår ikke helt at det er dumt, jeg. Det viser vel heller at hennes oppførsel ikke nødvendigvis betyr at hun er så redd for andre hunder, men at det er noe annet som foregår oppi topplokket hennes. Vil dere trene passering, er det bare å si fra. Vi kan være figuranter vi :)

Tusen takk for tilbudet!

Hørtes ikke ut som en alt for dum idè. Har ikke så mange bekjente med hund, så har vært vanskelig å få trent skikkelig. kanskje jeg til og med er så heldig at du holder til ikke så langt unna?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@EmilieN Et par uker er for lite, til sammenligning så har jeg brukt to år for å få min hund til å slutte å utagere osv pga at hun blir oppkavet/stresset i visse situasjoner. Det første året var det ting som skjedde, men mest små ting, og nesten 2 år før problemet var betydelig bedre. På slutten når vi kom over den verste kneika så begynte fremskrittene og komme raskt frem til problemet var så å si ikke eksisterende lengre.

Når du står å snakker med noen å hunden blir stille litt, får du da til å få oppmerksomheten dens å gi den en godbit? Det er jo isåfall en plass å begynne. Ellers om det er noen som det går an med så kan du heller enn å stoppe å snakke bli med å gå sammen med dem, helst uten at hundene hilser. Du vil jo ikke belønne/forsterke adferden hennes. Å gå tur sammen med fremmede går antagelig bra og uten veldig mye lyd, men det vil fortsatt være god trening, da hun lærer å forholde seg til fremmede hunder på en rolig og fin måte. Jo flere forskjellige hunder dere gjør dette med jo bedre virkning vil det ha.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke sett på å kontakte en spesialist som å "gi opp". Det kan være en fin måte å få en fagperson til å se situasjonen og få konkrete råd på hva som kan fungere for din hund. På sikt kan du spare deg en del prøving og feiling. :)

Det tar tid å trene hund, jeg bruke 3 år på å trene min hund da hun hadde seperasjonsangst. Han jeg har nå har jeg jobbet mye med passering av andre hunder (han blir veldig, veldig glad) og vi kan nå møte hunder i byen uten større problem. I skogen er det likevel litt for spennende enda på smale stier.

Lykke til!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke sett på å kontakte en spesialist som å "gi opp". Det kan være en fin måte å få en fagperson til å se situasjonen og få konkrete råd på hva som kan fungere for din hund. På sikt kan du spare deg en del prøving og feiling. :)

Det tar tid å trene hund, jeg bruke 3 år på å trene min hund da hun hadde seperasjonsangst. Han jeg har nå har jeg jobbet mye med passering av andre hunder (han blir veldig, veldig glad) og vi kan nå møte hunder i byen uten større problem. I skogen er det likevel litt for spennende enda på smale stier.

Lykke til!

Enig.

Det spørs jo litt hvordan kompetanse og forutsetninger du har får å trene på egen hånd @EmilieN , men det som er greit å huske er at noen problemer er vanskelige å fikse og krever potensielt mye erfaring og at ting blir gjort korrekt for å få det til. Det er ikke plassen for prøving og feiling. Det kan lage forferdelig mye ekstraarbeid for deg. Det andre er jo at jo lengre hunden har problemet/uvanen, jo mer setter den seg og vanskeligere blir det å bli kvitt det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sikker på at hun ikke bare har for høye forventninger og det "koker over " ?

Jeg ville uansett sluttet tvert å la henne hilse på passerende hunder og begynt å ta henne med på fellestreninger.

Lære henne at andre hunder enn de hun kjenner ikke medfører noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om det er til noen trøst, så har jeg møtt mang en papillon som oppfører seg på lignende vis. Det høres for meg ut som stress, at hun rett og slett koker over som Mud sier. Om hun har bodd i barnefamilie før er det ikke vanskelig å se for seg at det fort kunne blitt for mye der. Papillons er så alt for enkle å gire opp, og det er ikke alltid barebare å finne av-knappen igjen for alle. Hun har nok skyhøye forventninger, ligger på "pinne" klar til å sprette i taket og derav bjeffingen som er såå typisk for en stressa papillon.

Kanskje litt lengre turer og litt trening kan gi gode utslag samtidig som man trener mye? Jeg ville forsøkt kinderegg-metoden (google så burde det stå en del) og belønne henne når hun ser andre hunder. Komme henne i forkjøpet. Bruke avstand, jobbe systematisk og på hver eneste tur.

For å slite henne ut kan legge ut korte spor, trene triks etc, og la de lete etter godbiter i terreng for eksempel. Jeg syns denne boka her er kjempe koselig og fin for å lære begynnelsen på spor/lukt treningsbaserte ting :)http://www.adlibris.com/no/bok/nesearbeid-for-hund-9788252929966

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mente gi opp på den måte at jeg selv gir opp å prøve selv og bare legger problemet fremfor nesen på noen andre til å løse for meg. Jeg har all tid og tålmodighet i verden til å prøve å feile.

Sikker på at hun ikke bare har for høye forventninger og det "koker over " ?
Jeg ville uansett sluttet tvert å la henne hilse på passerende hunder og begynt å ta henne med på fellestreninger.
Lære henne at andre hunder enn de hun kjenner ikke medfører noe.

Jeg er ikke sikker på hva det kommer av så klart det kan være forventningene hennes. Jeg pleier heller ikke la hun hilse uten at jeg selv stopper for å snakke med eieren. Reaksjonen hennes er til stedet allerede når hunden kommer til syne, det kan være rett rundt hjørnet eller det kan være med 100 meters avstand. Er flere som har snudd når hun setter i gang og både barn og voksne med utenlandsk bakgrunn spretter fort unna, noe jeg bare synes er litt ubehagelig.
Har på en måte heller ikke lyst å møte opp sammen med mange andre hunder da jeg er redd andre skal irritere seg over bråket.

Om det er til noen trøst, så har jeg møtt mang en papillon som oppfører seg på lignende vis. Det høres for meg ut som stress, at hun rett og slett koker over som Mud sier. Om hun har bodd i barnefamilie før er det ikke vanskelig å se for seg at det fort kunne blitt for mye der. Papillons er så alt for enkle å gire opp, og det er ikke alltid barebare å finne av-knappen igjen for alle. Hun har nok skyhøye forventninger, ligger på "pinne" klar til å sprette i taket og derav bjeffingen som er såå typisk for en stressa papillon.

Kanskje litt lengre turer og litt trening kan gi gode utslag samtidig som man trener mye? Jeg ville forsøkt kinderegg-metoden (google så burde det stå en del) og belønne henne når hun ser andre hunder. Komme henne i forkjøpet. Bruke avstand, jobbe systematisk og på hver eneste tur.

Vi er på timeslange fjell- og skogsturer flere ganger i uken, tar ofte turen ned på fotballbanen sammen med Mynden hun liker å løpe med og har ellers mange mindre turer ila dagen, så tror hun skal ha en grei mengde med mosjon. Vi trener også kontakt, lydighet og triks både inne og ute jevnlig.

Skal sette meg ned nå å lese på kindereggmetoden (takk for tips) og håpe på at jeg blir hakket klokere på hva jeg kan gjøre :))

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mente gi opp på den måte at jeg selv gir opp å prøve selv og bare legger problemet fremfor nesen på noen andre til å løse for meg. Jeg har all tid og tålmodighet i verden til å prøve å feile.

Om du får hjelp av en fagperson er det fortsatt du som må gjøre jobben, men du får veiledning fra noen som har erfaring med lignende saker. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for tilbudet!

Hørtes ikke ut som en alt for dum idè. Har ikke så mange bekjente med hund, så har vært vanskelig å få trent skikkelig. kanskje jeg til og med er så heldig at du holder til ikke så langt unna?

Jeg bor på Romsås, men er innmari god på offentlig kommunikasjon :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde en omplasseringspapillon med lignende problemer. Han var i tillegg ikke trygg på folk, og etter å ha bitt to ganger turte jeg ikke ha han lenger, og han ble avlivet.

Når han så en annen hund, (eller det han trodde var en hund, bærepose feks) så bjeffet han ikke, han hylte i panikk. Det skjedde flere ganger at folk kom løpende for de trodde det var en hund som var blitt påkjørt/ alvorlig skadet. Og han var umulig å få kontakt med.

Han gikk fra å ikke takle å se en hund på 100 meters avstand til å kunne delta som vanlig på fellestreninger, og til å passere andre hunder ok. Han taklet aldri å passere de rett på, men om jeg fikk han litt til siden så han fikk noen meters avstand gikk det fint. Jeg kontaktet adferdsspesialist og fikk veldig god hjelp og et fint treningsopplegg ut av det. Vi begynte å delta på hundeklubbens fellestreninger. På 50 meters avstand. Og med beskjed til de andre at de ikke skulle komme bort til oss. På den avstanden greide han etterhvert å være stille, jeg tror det hjalp at han så at de andre hundene var under trening, og vi trente med å belønne at han så på de uten å bjeffe, gå ett steg nærmere, belønne, og så trekke oss lenger tilbake. Sånn at han parallelt med belønning fikk avstand igjen til det han var redd for. I tillegg lot jeg han aldri hilse på andre hunder på tur, og det tror jeg hjalp veldig, han visste at han ikke trengte forholde seg til de. Men han var en av de som ikke ville hilse, han ville vekk/ evt skremme den andre hunden vekk.

Ang dette med å være for snill; jeg fikk konstant høre at jeg bare måtte være strengere med hunden, og at det bare var å si ifra tydelig, og at det bare var å ta han ordentlig så kom han til å slutte å utagere. De fleste rådene kom fra folk som aldri hadde hatt hund, og som ihvertfall ikke hadde hatt hund med adferdsproblemer. For det er ikke alltid så enkelt. Jeg husker jeg syns det var ekkelt å på en måte ikke reagere og gjøre noe når han satte i gang med hylinga si. Folk forventet at man skulle gjøre noe, og ikke bare late som ingenting. (Om vi kom for nærme en annen hund og jeg ikke rakk å avlede, så var det best å bare gå rett forbi og late som ingenting, hunden var det for sent å få kontakt med uansett).

Ellers anbefaler jeg denne artikkelen http://www.sivsvendsen.no/2014/08/passering-av-andre-hunder/, ønsker dere masse lykke til :)

Og så må jeg si til slutt at han er en av fire papilloner jeg har/har hatt og han er den eneste som har vært sånn :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@EmilieN

Du skal ikke være redd for å møte opp på fellestrening med hunden, det er mange som har vært igjennom noe av det samme :)

Jeg tok over en belgisk fårehund som rablet totalt hver gang han så noe som så ut som en hund og vi var på fellestreninger hele tiden til jeg fikk bukt med det.

Dra "omplasseringshund-kortet" hver gang noen kikker rart, det er gull verdt :lol:

Men jeg ville altså uansett aldri latt henne hilse på tur. Aldri.

For hver hund hun hilser på jo høyere forventinger - positive eller negative - får hun.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv om hunden ikke er redd kan en hundetrener/adferdsekspert og evt. et passeringskurs hjelpe. Vi gikk på passeringskurs på Hund i fokus med en hund som bare var ekstremt sosial, fantes ikke aggresjon eller redsel. Det du får er hjelp og kunnskap om språket til hunden din, hvorfor den gjør som den gjør, og flere mulige måter å håndtere situasjonen på der og da, og jobbe med det så du blir kvitt problemet på sikt.

Det er absolutt ikke å gi opp, og jeg skal love deg at ingen gjør jobben for deg...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bor på Romsås, men er innmari god på offentlig kommunikasjon :)

Hehe da bor vi på hver sin side av linje 5 på t-banen og tar rundt en time mellom åss, så tenker kanskje det beste er å møtes en plass på veien? Er ikke noe problem for meg heller å reise offentlig, om man da ser bort ifra at andre også reiser med hund. Har vært noen ganger det har kommet flere hunder i samme vogn som meg, og Guuuuud den festen det ble. Ikke kom jeg meg bort fra dem (helt full bane) og ikke ville hun gi seg..

Og som dere andre sier ser det ut som jeg ''må'' komme meg på fellestreninger eller noe i den duren. Jeg forstår hva dere mener med tanke på å gi opp, men kan ikke si jeg får en så utrolig god følelse heller når jeg ikke klarer å mestre det alene..

Men utrolig mye nyttig info og hjelpende tips så må få takket dere alle sammen ! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe da bor vi på hver sin side av linje 5 på t-banen og tar rundt en time mellom åss, så tenker kanskje det beste er å møtes en plass på veien? Er ikke noe problem for meg heller å reise offentlig, om man da ser bort ifra at andre også reiser med hund. Har vært noen ganger det har kommet flere hunder i samme vogn som meg, og Guuuuud den festen det ble. Ikke kom jeg meg bort fra dem (helt full bane) og ikke ville hun gi seg..

Og som dere andre sier ser det ut som jeg ''må'' komme meg på fellestreninger eller noe i den duren. Jeg forstår hva dere mener med tanke på å gi opp, men kan ikke si jeg får en så utrolig god følelse heller når jeg ikke klarer å mestre det alene..

Men utrolig mye nyttig info og hjelpende tips så må få takket dere alle sammen ! :)

Er det noe jeg kan si etter en del år sammen med mange flinke folk så er det at hund kan være ganske komplekst, og selv flinke instruktører som har holdt på en mannsalder og har masse erfaring trenger noen ganger innput fra andre, og mange av dem bruker mye tid på å se hva andre har å by på for å tilføre sin egen trening noe nytt :) Og problemadferd er ofte noe av det vanskeligste, så nederlag vil jeg absolutt ikke si det er. Det er jo ikke konstruktivt over hodet, hverken for deg eller hunden, å være for "stolt" til å ta imot hjelp, og jeg tipper du føler akkurat like mye mestring når ting begynner å gå bedre om du har fått noen tips på veien eller ikke :) Det skumle med å la det gå for langt er jo helt motsatt, man kan snakke seg selv ned fordi man blir frustrert og føler man ikke får det til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe da bor vi på hver sin side av linje 5 på t-banen og tar rundt en time mellom åss, så tenker kanskje det beste er å møtes en plass på veien? Er ikke noe problem for meg heller å reise offentlig, om man da ser bort ifra at andre også reiser med hund. Har vært noen ganger det har kommet flere hunder i samme vogn som meg, og Guuuuud den festen det ble. Ikke kom jeg meg bort fra dem (helt full bane) og ikke ville hun gi seg..

Og som dere andre sier ser det ut som jeg ''må'' komme meg på fellestreninger eller noe i den duren. Jeg forstår hva dere mener med tanke på å gi opp, men kan ikke si jeg får en så utrolig god følelse heller når jeg ikke klarer å mestre det alene..

Men utrolig mye nyttig info og hjelpende tips så må få takket dere alle sammen ! :)

Ok :)

Søsteren min bor på Eiksmarka og vi kan kombinere litt trening med at jeg besøker henne. Så kan vi ta t-banen til byen etterpå ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...