Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Syns basenjien er mer "sær" enn salukiene her i huset. Han mener mye om mangt, fjoller og fjaser bort alt alvorsprat fra andre, liker pr default ikke andre hunder, blitt selektiv på hvem han liker av folk osv.

Kamaren også. Eller så skjønner han i alle fall ikke hva jeg sier. Jeg må ha møtt aliens eller noe, for språket er ofte litt uforståelig og uforenlig. Han er mer katt enn hund, for å si det sånn. Katten til mamma er mer hund enn katt.

Jeg har møtt en del her jeg bor nå (av alle ting!) som har hatt basenji. De omtaler de som sære, og jeg er enig. Rasen har stor personlighet, i alle fall. :lol:

  • Like 1
Skrevet

Kamaren også. Eller så skjønner han i alle fall ikke hva jeg sier. Jeg må ha møtt aliens eller noe, for språket er ofte litt uforståelig og uforenlig. Han er mer katt enn hund, for å si det sånn. Katten til mamma er mer hund enn katt.

Jeg har møtt en del her jeg bor nå (av alle ting!) som har hatt basenji. De omtaler de som sære, og jeg er enig. Rasen har stor personlighet, i alle fall. :lol:

Haha ja kanskje stor personlighet er mer riktig enn sær? Eller personlighet som tar mye plass? Kattene mine er søte og veloppdragne iforhold til Kasko. Han dro nettopp en gaffel ned fra bordet enda jeg satt 3 meter unna :gaah: Ingen av lukisene hadde gjort det der i drømmeland engang. Ikke en gaffel.

Skrevet

Salukien min har jeg alltid karakterisert som sær. Om hun står og ser på meg og jeg klapper med handa i sofaen for å få henne opp, så kan hun finne på å bare gå sin vei. 20 sekunder etterpå så kommer hun og legger seg der for da er det hun selv som har bestemt seg for det og ikke jeg som har bedt henne.

Det er sært å ikke ville lære seg dekk. Har hatt henne i over fem år og hun nekter på alle mulige måter å lære seg dekk. Jeg har prøvd ALT. Det er sært.

Hun kan ikke leke med andre hunder. Alt hun kan er å løpe. Det er de færreste som orker å løpe sammen med henne. Og de få gangene hun finner noen som vil løpe så gjør hun ikke annet enn å løpe etter de å bite de i rumpa.

Masse annet også som gjør at hun er mer katt enn hund. Hun gjør det som behager henne og ikke noe mer.

Eller at hun er "så fin på det" at hun ikke kan ligge på plenen om sommeren. Jeg må legge pledd på gresset for at hun skal ville legge seg. De gangene hun legger seg andre steder enn i sofaen eller senga så er det slik at jeg lurer på om hun er syk :P

Sist hun skulle få innsoving hos veterinæren så sto hun og hun sto og hun sto. Jeg ble rett og slett redd for at hun kom til å ramle om og slå seg når bedøvelsen slo inn så jeg måtte legge henne på fanget mitt. Ikke F om hun skulle legge seg ned av seg selv.

De gangene samboer og jeg har vært på ferie i to uker og kommer hjem, så er hun redd sambo i flere minutt før hun forstår at det er han. Det er sært det. For hun er veldig glad i han og jeg ser ingen grunn til at hun skal være sånn rar.

Slik særhet tiltaler meg ikke og det blir ikke flere spesielle mynder på meg. Jeg er utrolig glad i henne fordi hun er så glad i meg ;) Hun ligger under dyna mi og elsker meg superhøyt hi hi. Men jeg liker hunder som det går an å snakke til, som holder seg i nærheten og som snakker normalt hundespråk.

Hahaha, jeg må le :lol:

Synd vi flyttet ifra Bodø, for det høres ut som My og hun kunne hatt det gøy sammen. My elsker løping og "sisten" (les: jaktlek med innlagt rumpe-napp!)

Jeg syns sære hunder er morsomme og givende, men jeg ville ikke hatt en selv. Emma er evig nok sær for meg, kan man si, med sine terrier-gener. :lol:

Skrevet

En sær hund for meg er en som ikke oppfyller de vanlige forventningene folk flest har til hund, som å være forholdsvis enkel å trene til hverdagslige ting (sitt, dekk, bli, værsågod), liker å gå på tur, ikke så nøye med hvor den sitter/ligger, liker mennesker.

Min venninnes labrador var i mine øyne sær,hun kunne bestemme seg for å ikke ville gå tur.Midt i turen la hun seg rett ned å nektet å bevege seg,før hun fikk snu mot hus eller bil.Veldig sær...

Individ da,ikke rase.

Har gått tur flere ganger med en leonberger som var slik. Når vi hadde gått langt nok, snudde hun. Fikk en 50-60 kilo's hund deisende i hofta om jeg ikke snudde. Kjipt når jeg går runder på tur, og ikke en vei, snur og tilbake slik den var vandt med. Turen ble fort dobbelt så lang som jeg hadde planlagt :lol: For meg var det sært. Min hund kan bli sliten på tur (særlig nå på sine eldre dager), men har aldri opplevd at hun vil snu.

  • Like 1
Skrevet

Haha ja kanskje stor personlighet er mer riktig enn sær? Eller personlighet som tar mye plass? Kattene mine er søte og veloppdragne iforhold til Kasko. Han dro nettopp en gaffel ned fra bordet enda jeg satt 3 meter unna :gaah: Ingen av lukisene hadde gjort det der i drømmeland engang. Ikke en gaffel.

Jeg tror det blir mer riktig, stor personlighet som tar litt plass, altså. Definisjonen av sær er jo "egen, rar, ha egne meninger", eller "mutt, furten". Kamar er jo egen og rar, han vil gjerne ha ting på sin måte, og ingen annen. Han vil ha det på en måte som gagner ham selv. Om ikke, så må jeg nesten bli litt antropomorfistisk av meg og si at han blir "mutt/furten". :lol: Han har jo alltid vært egenrådig, men tilbøyelig dersom det er noe i det for han gjerne også. Da vi skal ut sier jeg "sitt, vent". Han vet hva det betyr, men han må prøve seg hver bidige gang med å reise seg opp og bare gå 10-20 cm bortenfor, for han "skal jo bare!", må du vite.

Han er egentlig ganske lydig, men han er en "skal bare!"-type, og må prøve seg litt frem, selv om han blir korrigert på hva jeg egentlig mener, så tror han at det ikke er sånn egentlig. Og han må selvsagt få noe for å gjøre det jeg ber ham om, da blir han veldig, veldig effektiv. Om jeg ikke har det, så skjønner han ikke hva jeg mener (eller, han tror jeg mener enten dekk eller sitt, selv om han kan veldig mange andre triks). Det er en sær (egen, rar, har egne meninger) egenskap å ha. Eller, han er vel kanskje street smart - det må lønne seg å gjøre noe. Spesielt for han sin del.

Han prøver å være smart. Han har lyst på leken Pøbel har, så han finner en annen leke Pøbel kan finne kul da Kamar leker med den. Så Pøbel stormer bort og rapper den fra Kamar, og Kamar løper fornøyd bort til den leka han opprinnelig ville ha. :lol:

Tror det er litt mye personlighet som det er "vanskelig" å bo med, og man må bare ta det som det er og se litt humor i det hele. Hm, ja. Det var det jeg ville si. :lol:

  • Like 3
Skrevet (endret)

For meg er en sær hund ei bikkje som er vrang, litt atal, liksom.

Jeg synes feks ikke at mynder eller shibaer eller basenjier eller andre raser med utprega urhundpreg og selvstendig atferd nødvendigvis er sære. De er ofte ekstremt ærlige og rett fram i mine øyne. :P

Endret av SandyEyeCandy
  • Like 1
Skrevet

Mens for meg fremstår urhundene som ekstremt sære :lol: Sær er for meg det samme som rar, merkelig, snodig. Hunder som er annerledes enn hva jeg forventer og ønsker. Jeg mener at en hund kan være selvstendig uten å være sær.

Skrevet

Altså, jeg elsker sære hunder ❤️ Blir jo helt forelska i de søtingene som beskrives her. For meg er sære hunder hunder som oppfører seg utenom det det som "forventes", gjør som det passer dem og gjerne har noen fakter - som å furte i dagesvis ❤️Jeg opplever sære hunder som å ha mer personlighet, men det er bare meg :)

  • Like 1
Skrevet

Det er en del utpregede personligheter innforbi schäferene i hvertfall. Meg bekjent skal ett av kjennetegnene være reservasjon overfor fremmede. Men det stemmer ikke alltid.

Vi har trent litt på flyplass og der er alltid væpnet politi, i Spania er vi vant til det. Og slik har det vært alltid. En gang kom vi inn, hun pleier sitte og titte på livet. Som kjent, etterhvert som en lærer hunden å kjenne, blir en sløvere. Og holdt ikke fast nok i båndet.

Vips spratt hun avgårde med peiling på noe. Tror hun var ca åtte mnd.

Langt borte hilser hun på to politi. Overstrømmende som bare en glad schäfer kan være. Følte for å synke i jorden. Grusomt pinlig. Heldigvis ikke sinte, hadde vel heller medfølelse. Spørs om de hadde tatt det like pent om hun var voksen. Får nerver bare ved å tenke på det.

Men, det er bare en av mange overraskelser fra den kanten.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...