Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det er umulig å vite hvor store valpene blir. Men kan man plusse på høyde/vekt på begge foreldrene og å dele på to og å få sånn ca. Hvor stor valpene blir? Det er umulig å vite men tenkte bare sånn ca.? Ca. ca. ca.... Evt. Å ha høyde og vekt på besteforeldrene også i bakhodet?

Ble hunden din like stor som foreldrene da den ble voksen? Evt. Mindre eller større?

Skrevet

Min "valp" var mindre enn søskene sine når hun ble hentet, og er den dag idag litt mindre enn normalen som tispe i sin rase. Det var ikke så vanskelig å spå at hun ville bli litt mindre siden hun har en del hunder på den str. i stamtavlen, hadde en liten far og en liten/moderat mor + at hun var minst i kullet. :)

  • Like 1
Skrevet

Det er nok ikke så enkelt, men det er klart at hvis du kjøper valp fra f.eks. relativt store foreldre så er det en god sjanse for at valpen blir på samme størrelse. Samtidig så trenger man ikke å se lengre enn til her på sonen for å se at folk har fått hunder som har vært mye større eller mindre enn det man kan forvente ut i fra foreldrenes størrelse.

Skrevet

Høyde/størrelse er selvfølgelig bestemt av genetikk, samt oppvekstforhold/ernæring/sykdom.
Beregnet forventet høyde hos mennesker
(Mors høyde + fars høyde) : 2, og så trekker man fra 6,5 cm for jenter, eller legger til 6,5 cm for gutter. (pluss/minus standardaaviket).

deretter vil feks dårlig kosthold og en del sykdommer kunne bremse vekst, så man blir lavere enn forventet. Og hormonforstyrrelser vil feks kunne gi noe høyere høyde enn forventet.

Om derfinnes noen tilsvarende "formler" for hunder vet jeg ikke. Men ser man på foreldredyrene kan man til en viss grad anslå forventet spredning i størrelse på valpene. Gitt at foreldrene har sin egen genetiske forventede høyde.

Skrevet

Viss man har god oversikt over foreldre, deres søsken, besteforeldre med søsken, tidligere valper etter mor og far (om de har hatt kull før) så kan man jo se for seg hva som er sannsynlig for valpene, men nærmere enn det kommer mann ikke. Jeg hadde feks en malamutetispe som ble 39 og. Mor var 26-27 kg og en søster fra samme kull ble 27-28. De fleste andre ble også svære, men ikke alle. Far var 33 eller 35 kg og rasestandarden sier 35 kg maks for hannhunder og noe mindre for tisper. Svære hannhunder er ikke såå uvanlig, men har ikke sett mange tisper som nærmer seg 40kg. Her viste man at det kunne komme svære hunder da morstammen har gitt mye stort til tross for at de fleste er små selv, men kullene har vært veldig variable så man kunne få en liten en også.

Skrevet

Jeg kjøper ikke vannhund fra "store linjer" fordi jeg ikke vil ha en for stor hund i hht. rasestandarden. Det kan hende jeg likevel får en som er for stor, men sannsynligheten for at en hund av linjer som ikke er store er mindre enn om den er etter mer "blanda" linjer der det både finnes store og små hunder av en rase. Cluet er vel å kjenne flere generasjoner bakover på begge sider. Det gjør teoretisk sett ting mer forutsigbart. Men aldri sikkert!

En av de minste tispene av min rase jeg har sett fikk en gang et kull med en ganske stor, men ikke for stor, hannhund. ALLE valpene i kullet ble megastsore, typ 10 kg mer enn normal vekt for kjønnene. Helt snålt og veldig uventa. Så det er umulig å vite sikkert hver gang uansett hvor godt man kartlegger.

Skrevet

Hverken mor eller far til Koda er spesielt store til å være BC, de er vel ganske gjennomsnitlige. Men Koda selv er nå over 20 kg og omtrent 52-53 cm høy som 6 mnd, så man vet aldri.

Skrevet

Dogoen veier ved 2 års alder 5 kg mer enn sin voksne far, og er en del høyere.

Han har fått samme gener som halvsøster på morssiden, tror jeg, der har det hendt at det er noen som har blitt en del større enn resten av kullene, samt ift far og mor...

Som et utgangspunkt er det jo greit, men ingen av mine hunder hadde passet innenfor utgangspunktet, vi har visst med å plukke de som blir store..... :huh:

Skrevet (endret)

Hverken mor eller far til Koda er spesielt store til å være BC, de er vel ganske gjennomsnitlige. Men Koda selv er nå over 20 kg og omtrent 52-53 cm høy som 6 mnd, så man vet aldri.

Til sammenligning så veide min Koda (også Border Collie) 27 kg når han var 7 mnd, vil tro han var 58-60 cm høy. Endte på 30 kg og 60 cm høy som voksen.

Kan jo nevnes av moren hans er normal, mens faren er stor (25 kg og 58 cm høy.).

La til noe

Endret av Snoffe
  • Like 1
Skrevet

Til sammenligning så veide min Koda (også Border Collie) 27 kg når han var 7 mnd, vil tro han var 58-60 cm høy.

Kan jo nevnes av moren hans er normal, mens faren er stor (25 kg og 58 cm høy.).

Oi, da var han stor, ja. Håper min vokser en god del til. :-)

Edit: Veide ham nå, 21,5 kg veier han visst nå, 6 mnd og 3 dager gammel. :)

  • Like 1
Skrevet

Selvsagt er størrelse noe man til en viss grad kan forutsi. Å si at "man veit aldri" er forholdsvis fjollete, hvis jeg kjøper meg en belger igjen, er det rimelig sikkert at den blir høyere enn 50 cm f.eks, men kjøper jeg meg en mellompuddel, så er det rimelig sikkert at den ikke blir over 50 cm. Da er i så fall belgeren eller puddelen noen skikkelige utskudd.

Det vil selvsagt være noen variasjoner, fordi genpakka ikke bare begrenser seg til hva vi ser hos mor og far. Men at det er så uforutsigbart som det fremstilles i tråden her, det er det ikke.

Skrevet

Et eksempel fra kullet på min ene tispe: Min tispe veier 28 kg og er 60 cm i manken. Kullbror veier 50 kg og er over 70 cm i manken. Ganske god forskjell :P Så vidt jeg vet er de andre hannene i kullet mer "normale" (under 40 kg), men den ene ble giga!

Skrevet

Keo er godt nok større enn begge foreldrene sine, tre søstre er mindre/samme størrelse som mor, siste søster er samme størrelse som far og siste bror det samme.

Man vet aldri. Noen kan ha små linjer, andre store, tredje en mix og fjerde en absolutt overraskelse. Det avhenger av kjønn og type, i tillegg til slekta, og er slett ikke noe enkelt regnestykke :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...