Gå til innhold
Hundesonen.no

Shar Pei


Ozzy
 Share

Recommended Posts

Hele poenget med avl i mine øyner er å forbedre rasene. Gjøre en rase med problemer friskere, og forhåpentligvis vil rasen være sett på som sund om en stund om alle oppdrettere jobber for å oppnå det samme. Poenget med avl (eller min avl i vertfall) er jo å få friske individer som er bedre en foreldre dyrene. Dette er ett arbeid som krever mye slit å tårer. Det koster ufattelig mye penger og krefter. Hadde ikke folk jobbet for de rasene man har,så hadde det ikke eksistert noen friske individer i noen som helst raser. Hvis folk bare kjørte på med det første og det beste som ramlet ned i hode på dem. Det er faktisk ikke sånn det funker.. Om jeg må reise til Thailand for å finne den perfekte match for mine hunder så gjør jeg det. For hele poenget er å finne en god match for de hundene jeg velger å bruke videre i avl.. Og den gode matchen bor aldri i nabo huset. Vi har en rase, den er laget for mangfoldige år siden. og uvettig avl har gjerne knekt den. Men det finnes enda friske eksemplarer av rasen. Skal man da bare avlive alle individer innen for den gitte rasen da? Bare fordi den har en skavank? NEI man gjør jo ikke det. man jobber ræven av seg for å forbedre rasens, helse gemytt og ikke minst rykte.. Jeg hadde jo aldri avlet på noen av mine hunder om de hadde vært syke. Jeg kan plukke hvilken som helst av mine hunder fra hverandre. Fordi jeg vet hva som er hvert individs svakhet. Poenget er jo da at om man vet om svakhetene så må man jo ikke finne en partner med de samme svakheter.. og ja det er forskjell på svakheter, feil og sykdom..

Jeg har hunder jeg ikke har giddet og påkoste 1 krone mtp utstilling. Nettopp fordi jeg vet selv de ikke er gode nok for verken det eller videre avl.. Men jeg hiver jo ikke hundene i bosset av den grunn. Nei de koser seg sammen med oss de.

Og tror dere jeg hadde giddet og reise land og strand rundt for å vise min hund på utstilling, bo på camping, hotell og overnatte i bilen på randoms fergekaier fordi fergen er stoppet for natten, om jeg ikke viste jeg hadde en hund som faktisk har fortjent og vise seg fram.? Hadde det vært en dårlig hund med skavanker og sykdommer som klødde seg i hjel og lukte råtten så hadde jeg jo ikke giddet å bruke mangfoldige tusen på reiseutgifter og påmeldinger. Nei det hadde jeg ikke giddet, da hadde jeg heller reist på hytten hver helg og kost meg foran tven en lørdagskveld..

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 113
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Men du, @Torunn. Ikke ork å forsvare hundene dine noe mer. Du skal ukke behøve det synes jeg. Jeg synes du har gjort et tappert forsøk på å dele din opplevelse av hvordan det er å ha shar pei, og det

Du trår ikke litt over streken nå da @Čeahppi ? Jeg spør om erfaringer om Shar Pei, ikke om bilder av hunden til et forum-medlem som du bruker uten tillatelse.

Er egentlig mest interessert i å høre fra de som enten har rasen eller som har erfaring med den. Ikke hva man tror,føler eller tenker om den. Det er ikke mange av de rundt omkring men det er veldig ma

Hva vet du om hva som blir gjort? For det finnes jo tydeligvis friske individer som ikke har noen plager, er ikke det bra nok?

Mopsen har ikke fått nese de siste årene og rynkene til shar peien har heller ikke blitt redusert i stor nok grad. Gitt at de tradisjonelle shar peiene ikke godkjennes av den moderne rasestandard og disse hundene ikke er registrert i samme grad så vil det si at parring mellom disse to versjonene er lik utavl og totalt uakseptabelt i forhold til vanlig kennelklubbstandard. For å gjøre disse kombinasjonene må vel raseklubbene selv søke om tilllatelse på helsemessig grunnlag, likt det lundehundklubben har gjort.

Ett friskt individ sier akkurat like lite som ett sykt individ. Uttalelser fra veterinærer som jobber med disse hundene daglig er mye mer verdt, i tillegg har også nære familiemedlemmer mye kjennskap til rasen.

Og nei, det er slettes ikke bra nok. I motsetning til mange andre så mener jeg at nok er nok. Hvor mye skal dyr måtte lide for dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Mopsen har ikke fått nese de siste årene og rynkene til shar peien har heller ikke blitt redusert i stor nok grad. Gitt at de tradisjonelle shar peiene ikke godkjennes av den moderne rasestandard og disse hundene ikke er registrert i samme grad så vil det si at parring mellom disse to versjonene er lik utavl og totalt uakseptabelt i forhold til vanlig kennelklubbstandard. For å gjøre disse kombinasjonene må vel raseklubbene selv søke om tilllatelse på helsemessig grunnlag, likt det lundehundklubben har gjort. 

 

Ett friskt individ sier akkurat like lite som ett sykt individ. Uttalelser fra veterinærer som jobber med disse hundene daglig er mye mer verdt, i tillegg har også nære familiemedlemmer mye kjennskap til rasen. 

 

Og nei, det er slettes ikke bra nok. I motsetning til mange andre så mener jeg at nok er nok. Hvor mye skal dyr måtte lide for dette? 

Veterinærene møter jo kun de syke hundene som regel..

Og det finnes ingen raseklubb for shar pei i Norge.. Og hvis det finnes linjer som er friske fra de "godkjennte" hvorfor skal man da begynne med prosjekter ala lundehunden?

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er fint og flott at det jobbes for å forbedre raser. Men diverse oppdrettere har jo skrytt av dette i årevis nå, og på raser der det er synlige skavanker, slik som mye rynker, trange nesebor, flat nese osv. så burde jo resultatene begynne å bli synlige? Eller? Jeg klarer ikke å se noen som helst forbedring, men mulig jeg ikke ser godt nok etter.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veterinærene møter jo kun de syke hundene som regel..

Og det finnes ingen raseklubb for shar pei i Norge.. Og hvis det finnes linjer som er friske fra de "godkjennte" hvorfor skal man da begynne med prosjekter ala lundehunden?

Nei, man bør jo absolutt ikke høre på de menneskene som er utdannet innenfor veterinærmedisin og som faktisk er dypt bekymret for den utviklingen man ser når det gjelder ekstremt eksteriør...

De er åpenbart ikke gode nok, utseendet er ekstremt og sykdomsfremkallende i seg selv, helt likegyldig av om det finnes 10 hunder som fungerer godt. Alle hunder fortjener et godt liv uten plager, og jeg finner det rett og slett for dumt å skulle diskutere dette når man ikke en gang evner å se alvorligheten i dette.

Er det rart at rasehundmiljøer får så dårlige rykter hos mennesker generelt når man ikke klarer å se hva som er problemet hos raser som denne?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg støtter ikke avl på syke hunder, men den totale fornektelsen over at hunder av, la oss si, utsatte raser faktisk KAN være friske og uten plager som følge av konstruksjon eller rasenavn, det begynner å bli fryktelig irriterende. Ignorere fullstendig hva eierne som faktisk lever med hundene sier og sitte på sin høye hest og klappe seg på skulderen fordi man selv har valgt en "politisk korrekt rase". Uvitenhet i bestefall...

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mopsen har ikke fått nese de siste årene og rynkene til shar peien har heller ikke blitt redusert i stor nok grad. Gitt at de tradisjonelle shar peiene ikke godkjennes av den moderne rasestandard og disse hundene ikke er registrert i samme grad så vil det si at parring mellom disse to versjonene er lik utavl og totalt uakseptabelt i forhold til vanlig kennelklubbstandard. For å gjøre disse kombinasjonene må vel raseklubbene selv søke om tilllatelse på helsemessig grunnlag, likt det lundehundklubben har gjort.

Ett friskt individ sier akkurat like lite som ett sykt individ. Uttalelser fra veterinærer som jobber med disse hundene daglig er mye mer verdt, i tillegg har også nære familiemedlemmer mye kjennskap til rasen.

Og nei, det er slettes ikke bra nok. I motsetning til mange andre så mener jeg at nok er nok. Hvor mye skal dyr måtte lide for dette?

Man har faktisk lov å både stille ut og avle på den dere kaller for den tradisjonelle shar peien. Det er og lov å sette disse sammen med den med rynker. Og dette er faktisk ikke uvanlig å gjøre. Mopser kan ikke få lengre nese i løpet av noen få år.. Jeg leste for lenge siden i illustrert vitenskap at forskere mener at lillefingeren er på vei vekk på mennesker, men det tar noen å før den forsvinner likevel. jeg tror det vil ta noen 100 år faktisk Det tar mange mange år før man kan forbedre en rase betraktelig. all over. Men forhåpentligvis kommer det noen ildsjeler etter jeg har dauet med de samme utsiktene. Så forhåpentligvis vil min avl da gjøre ting enklere for de som kommer etter meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg støtter ikke avl på syke hunder, men den totale fornektelsen over at hunder av, la oss si, utsatte raser faktisk KAN være friske og uten plager som følge av konstruksjon eller rasenavn, det begynner å bli fryktelig irriterende. Ignorere fullstendig hva eierne som faktisk lever med hundene sier og sitte på sin høye hest og klappe seg på skulderen fordi man selv har valgt en "politisk korrekt rase". Uvitenhet i bestefall...

Det har vel ingen gjort her?

Selvfølgelig finnes det friske bulldoger, mopser, fraller og shar peier. Poenget er at når liv til MANGE individer av en rase forringes av sykdom på grunn av et ekstremt eksteriør (se bort fra andre avlsproblemer som finnes i absolutt alle raser) så er det et problem som kan løses veldig kjapt. Men hvorfor er det så stor motvilje til dette?

Det er veldig mye enklere å bli kvitt ekstreme hudfolder og dårlige luftveier enn å bli kvitt HD.

Man har faktisk lov å både stille ut og avle på den dere kaller for den tradisjonelle shar peien. Det er og lov å sette disse sammen med den med rynker. Og dette er faktisk ikke uvanlig å gjøre. Mopser kan ikke få lengre nese i løpet av noen få år.. Jeg leste for lenge siden i illustrert vitenskap at forskere mener at lillefingeren er på vei vekk på mennesker, men det tar noen å før den forsvinner likevel. jeg tror det vil ta noen 100 år faktisk Det tar mange mange år før man kan forbedre en rase betraktelig. all over. Men forhåpentligvis kommer det noen ildsjeler etter jeg har dauet med de samme utsiktene. Så forhåpentligvis vil min avl da gjøre ting enklere for de som kommer etter meg.

Vel, da er det jo ingenting som står i veien for å bruke disse hundene. De har ikke et ekstremt eksteriør og det punktet gagner rasen som helhet.

Mopser kan fint få lengre nese i løpet av veldig kort tid, det er faktisk ikke et problem i det hele tatt. De finnes også, men de premieres ikke og blir dermed ikke avlet på i samme grad. Nesen er et vitalt organ og kan på ingen måter sammenlignes med en lillefinger, det er noe fundamentalt forskjellig på det å puste ubesværet og det å holde en tekopp som en engelsk adelig :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg støtter ikke avl på syke hunder, men den totale fornektelsen over at hunder av, la oss si, utsatte raser faktisk KAN være friske og uten plager som følge av konstruksjon eller rasenavn, det begynner å bli fryktelig irriterende. Ignorere fullstendig hva eierne som faktisk lever med hundene sier og sitte på sin høye hest og klappe seg på skulderen fordi man selv har valgt en "politisk korrekt rase". Uvitenhet i bestefall...

Og når de "politisk korrekte" rasene ofte ikke er så innmari friske og spreke de heller, så blir det litt spesielt...

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Menneskeavl foregår ikke på samme måte, så det med lillefingeren kan ikke helt sammenlignes med å gi mopsen lengre nese. Når en driver med selektiv avl er det mye enklere å forhaste prosessen. Jeg sier ikke at det er enkelt og gjort på et blunk, men noen små endringer burde være mulige å spore nå, utifra hvor mange oppdrettere (ikke bare av mops) som sier at de ønsker å forbedre rasen og hvor mange år de har hatt akkurat det på hjemmesiden sin. For meg, og mange andre, blir det bare tomme ord og noe som ser bra ut på papiret, når man år etter år ser de samme typen hundene med små nesebor og manglende neser, og kullannonse etter kullannonse med foreldre som ikke ser ut til å tilføre noe som helst nytt.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har vel ingen gjort her?

Selvfølgelig finnes det friske bulldoger, mopser, fraller og shar peier. Poenget er at når liv til MANGE individer av en rase forringes av sykdom på grunn av et ekstremt eksteriør (se bort fra andre avlsproblemer som finnes i absolutt alle raser) så er det et problem som kan løses veldig kjapt. Men hvorfor er det så stor motvilje til dette?

Det er veldig mye enklere å bli kvitt ekstreme hudfolder og dårlige luftveier enn å bli kvitt HD.

Er jo det som bli gjort her? Med å gå hunden til Torun i sømmene og nekte å tro på det hun skriver og påstå at en våt strek på et bilde = problemer med øya, og stille spørsmål om dette er dyrevelferd. Og med unntak av at i denne tråden ble de lagt inn bilder for å "bevise elendigheten " og at eier er blind, så er dette regelen fremfor unntaket når det kommer til slike diskusjoner.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva i all verden har væske rundt øyet med diskusjonen å gjøre? Jeg nevnte ikke det med ett eneste ord. Det var ikke det jeg ville påpeke i det hele tatt. Noen ganger kan det være greit å lese hva som faktisk ble skrevet av den man ønsker å sable ned også.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ei i finland har en kinesisk bone mouth import, Dali Maxim tror jeg han heter. Han er kjempeflott :) Hundene avbildet hos kennel hafferlaffen synes jeg hadde påfallende sammenklemte nesebor alle sammen. Jeg så en svart/brunaktig shar pei på d4a blant publikum faktisk, som var av utstillingstype men langt mer moderat enn disse. Jeg har en venn som på sikt ønsker å importere en bone mouth og det hun mener er viktigst - bortsett fra minimale rynker og litt størrelse på ørene - er bakbeinsvinklene, eller rettere sagt at mange shar pei kunne hatt mye mer av det.

Det fleste hunder lever lange og friske liv helt uten sykdom. Det er et fåtall raser hvor sykdom er svært fremtredende, og endel raser hvor forventet levetid er mellom 7-8 år. I begge tilfeller bør man absolutt ta grep, og det holder faktisk ikke å påstå at man er opptatt av å ta vare på rasens helse når man faktisk ikke går langt nok for å bedre den. Shar peien har FOR mye hund og mange hunder sliter massivt på grunn av dette. En naturlig løsning ville vært å parre en utstillingsversjon med en tradisjonell shar pei. Resultatet vil være en moderat berynket hund som ikke kommer til å hevde seg i utstillingsringen. Er det noe rasemiljøet er åpent for? I tillegg vil den genetiske variasjonen økes og homozygoti (spesielt i MHC som fører til massive autoimmune reaksjoner) reduseres, noe som også er ønskelig sett fra et helsemessig standpunkt.

Dali Maxim som jeg nevner over har vært parret med to rynkete tisper, resultatene kan du se her og her.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jo det som bli gjort her? Med å gå hunden til Torun i sømmene og nekte å tro på det hun skriver og påstå at en våt strek på et bilde = problemer med øya, og stille spørsmål om dette er dyrevelferd. Og med unntak av at i denne tråden ble de lagt inn bilder for å "bevise elendigheten " og at eier er blind, så er dette regelen fremfor unntaket når det kommer til slike diskusjoner.

Jeg kan ikke se at en enkelt hund blir gått i sømmene her, jeg registrerte en svært berynket hund og en debattant som påstår at dette ikke er et problem. Jeg er veldig uenig i dette, og jeg lar meg også provosere over at noen kan bli så blinde overfor slike utfordringer. Å anbefale denne versjonen av en rase blir for meg rent virkelighetsfjernt og jeg synes ikke det er å dra det langt å bruke ord som raseblind - som for øvrig er en veldig utbredt tilstand blant oppdrettere og hundeeiere flest.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Under vilkårene til Agria Hundeforsikring står det at:

"Du kan ikke få erstatning for fjerning av overflødig hud, samt øye-, øre- og hudsykdommer hos rasen shar pei"

Jeg tenker at når forsikringsselskapet føler det er nødvendig å spesifisere at dette er noe som ikke dekkes på denne rasen, så er det fordi det er ganske så vanlig problem med de. Og det er noe jeg nok ville tatt i betraktning med valg av framtidig rase.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det var kanskje og dra den litt langt det med lille fingeren. Beklager den. Men det var bare ett forsøk på og fortelle at ting ikke er gjort over natten..

Selv om jeg og de jeg kjenner prøver og forbedre rasen så hjelper det lite. Eller det hjelper jo selvfølgelig for framtiden. men det er jo ikke sånn at man bare kan ta en hund og parre den også kommer det ut valper med lang nese.. Hvor er disse hundene med lange snuter da? Hvor finner du de? Spørsmålet er jo om de har stamtavle og er av rein rase og har linjer uten andre sykdommer.. For flere ting en det man allerede har vil vi jo ikke ha.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke se at en enkelt hund blir gått i sømmene her, jeg registrerte en svært berynket hund og en debattant som påstår at dette ikke er et problem. Jeg er veldig uenig i dette, og jeg lar meg også provosere over at noen kan bli så blinde overfor slike utfordringer. Å anbefale denne versjonen av en rase blir for meg rent virkelighetsfjernt og jeg synes ikke det er å dra det langt å bruke ord som raseblind - som for øvrig er en veldig utbredt tilstand blant oppdrettere og hundeeiere flest.

Neppe noe poeng men jeg prøver igjen. Du gjør det jo her: Du ser et bilde av en hund, og ignorer det eier sier om den aktuelle hunden fordi du anser den som svært rynkete og derfor MÅ den ha problemer. At eier som lever med hunden sier at hunden ikke har problemer med rynkene sine betyr ingenting fordi den HAR rynker og da er man raseblind og det som verre er om man sier noe annet.

Hva med å faktisk høre på eier, gi den litt cred "så bra at hunden er frisk og dette er noe man er obs på"?

Og folk synes det er rart at ikke eiere av "ekstremraser" kommer på banen.. Ser hva som skjer om de prøver.

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er bra at forsikringsselskapene begynner å sette grenser, slik at det kanskje får føringer videre etter hvert? Samtidig tenker jeg at det må være et stort problem for en rase når det først er kommet såpass langt. Siden oppdrettere flest sier de alltid har helse i høysetet, er det kanskje synet på hva som er sykelig eller potensielt sykelig som er ett av problemene innimellom..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det var kanskje og dra den litt langt det med lille fingeren. Beklager den. Men det var bare ett forsøk på og fortelle at ting ikke er gjort over natten..

Selv om jeg og de jeg kjenner prøver og forbedre rasen så hjelper det lite. Eller det hjelper jo selvfølgelig for framtiden. men det er jo ikke sånn at man bare kan ta en hund og parre den også kommer det ut valper med lang nese.. Hvor er disse hundene med lange snuter da? Hvor finner du de? Spørsmålet er jo om de har stamtavle og er av rein rase og har linjer uten andre sykdommer.. For flere ting en det man allerede har vil vi jo ikke ha.

Det vil alltids fødes valper med lengre enn en paddeflat nese, naturen tilstreber naturlige tendenser. Det kommer engelske bulldoger med neser, men de er ikke de hundene som blir satt i avl. De selges gjerne som kjæledyr til mennesker som ikke ønsker å delta på utstillinger. I tillegg er det ikke en synd å krysse raser eller benytte seg av nytt blod for å fjerne ekstreme tendenser. Hos enkelte raser har det gått så langt at det vanskelig kan reverseres uten å få inn nytt blod.

Neppe noe poeng men jeg prøver igjen. Du gjør det jo her: Du ser et bilde av en hund, og ignorer det eier sier om den aktuelle hunden fordi du anser den som svært rynkete og derfor MÅ den ha problemer. At eier som lever med hunden sier at hunden ikke har problemer med rynkene sine betyr ingenting fordi den HAR rynker og da er man raseblind og det som verre er om man sier noe annet.

Hva med å faktisk høre på eier, gi den litt cred "så bra at hunden er frisk og dette er noe man er obs på"?

Og folk synes det er rart at ikke eiere av "ekstremraser" kommer på banen.. Ser hva som skjer om de prøver.

Jeg sier ikke at den aktuelle hunden har store problemer, jeg sier at den enorme berynkelsen av shar pei som rase er et raseproblem og jeg konstaterer at hundene jeg har sett bilder av og som jeg har møtt har alt for mye rynker. Som jeg har nevnt tidligere så er det helt uvesentlig om 50 % av en rase er helt frisk likegyldig av et ekstremt eksteriør når 50 % sliter med bivirkninger og skadevirkninger av det samme. Mitt forhold til hunder og hundehold er at ALLE hunder skal få muligheten til et ubesværet liv, og selv om all dyreavl har sine åpenbare utfordringer så er dette så lett å reversere og ikke minst er det gjort over svært få generasjoner. Likevel virker disse tiltakene å sitte lengst inne hos folk og man nekter plent å godta at det er nettopp ekstremer.

Ja, se hva som skjer. Hva skjer om vi ikke tar bladet fra munnen og kritiserer det åpenbare? Det er kanskje da endringene kommer mener du?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Neppe noe poeng men jeg prøver igjen. Du gjør det jo her: Du ser et bilde av en hund, og ignorer det eier sier om den aktuelle hunden fordi du anser den som svært rynkete og derfor MÅ den ha problemer. At eier som lever med hunden sier at hunden ikke har problemer med rynkene sine betyr ingenting fordi den HAR rynker og da er man raseblind og det som verre er om man sier noe annet.

Hva med å faktisk høre på eier, gi den litt cred "så bra at hunden er frisk og dette er noe man er obs på"?

Og folk synes det er rart at ikke eiere av "ekstremraser" kommer på banen.. Ser hva som skjer om de prøver.

Den hunden som trekkes fram over her, Dali Maxim, er fin. (Er det ok å nevne en annens hund ved navn når jeg har noe positivt å si om den da? Mener ganske bestemt at det lå noen linker i det innlegget der også, til noen andres "private" bilder av den uthengte hunden. Har dere husket å trykke på rapporteringsknappen der?)

Problemet er at det var ikke en slik hund det var snakk om å bruke for å forbedre rasen her i denne tråden. Det var bl.a. snakk om en dansk kennel (uthengt av noen som ikke er meg) hvor hundene har flere nummer for stor hud og trange nesebor. Den norske tispa det var snakk om har også tunge hudfolder som henger ned over en tredjedel av øyet (sammenliknet med mer normale raser) og sperrer utsikten hennes. Ved åtte ukers alder, midt i sosialiseringsvinduet der en valp skal være leken og utforske verden, hadde hun ikke utsikt fra under hudfoldene i det hele tatt.

Jeg føler meg pliktig til å påpeke dette om alle andre bare har tenkt å holde kjeft og la det fare. Det handler om dyrevelferd.

Forøvrig tror jeg vi har løst gåten om shar peiens temperement. Det er sikkert trivelige hunder om rynkene avles vekk, slik at de faktisk får til se verden rundt seg i sosialiseringsperioden. ...ikke rart de er redde og "reserverte" slik de (ikke) ser ut nå.

Håper TS importerer en "bone mouth".

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bor en kar i byen her som har sin Shar Pei nr 2. Jeg har hilst på begge, men ikke nok til å kjenne de.

Den første var sånn passelig sosial, hilste pent og lot seg bli klappet. Nr 2 er helt lik, men litt mer livlig av seg. Nr 1 ble gammel og grå før den døde, nr 2 er unghund. Ikke noe spesielt dårlig helse på de(jeg spurte, fordi jeg lurte). Spurte også om hvordan er er å trene, og fikk til svar at dette ikke er noen lydige hunder haha... Tror man må være veldig bevvist og overvåken om man skal anskaffe en slik hund - de har jo uten tvil, mange helseproblemer. Jeg ville gjort min reaserch.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
×
×
  • Opprett ny...