Hjemmehjelp/eldreomsorg

[Gjest]

Med den eldreboomen som er på veg nå, med etterkrigsbarna som nå er i ferd med å bli pensjonister, må vi alle ta inn over oss at familier nok må ta større del av omsorgsbyrden fremover. Og vi lever lenger enn noen gang her i landet. (Og heldigvis med bedre helse også).

Og det er ikke bare"penger" som er problemet, men mangel på nok "hoder" som skal jobbe innen dette feltet. Og de hodene må kunne norsk flytende for å kunne ivareta omsorgen og helsa til brukerne på en forsvarlig måte. Mitt problem daglig er å vite at der er nok sykepleiere på jobb til å ivareta alle. Der går en grense for hvor mange ganger man kan beordre folk på jobb....(før de sier opp...ingen orker et liv "bare på jobb").

Jeg tror en del av løsningen må bli at familier planlegger sammen i god tid, feks med generasjonsboliger. Og så må man sannsynligvis etterhvert gå tilbake ift "krav om standard", dvs - man kan ikke forvente enkeltrom til alle hvis alle skal ha plass på sykehjem etterhvert. Og man kan ikke forvente at de ansatte skal rekke over enda mer enn de gjør per i dag. Selv om noen prøver å legge enda flere krav på de ansatte som allerede er veldig pressa.
Alternativt la det private markedet overta...

[Guest lijenta]

Noe som vel kan gjøres er vel fler faste stillinge en kan leve av. Få ned litt av stresset med å jage vakter. Da jeg var innenfor systemet så fikk jeg etter hvert 18,36% fast stilling. Da jeg forlot hadde jeg jobbet 120% over fire år. Ingen fristelse til gjentaglese men du måtte stå blandt dem som de valgte å ringe etter og da måtte du si ja for en måtte ha penger å leve av. Det var mange fine ting innnefor hjemmetjenesten også. Men ja vi må tenke kreativt for å kunne gi en god ommsorg seinere også

[Krelise]

Med den eldreboomen som er på veg nå, med etterkrigsbarna som nå er i ferd med å bli pensjonister, må vi alle ta inn over oss at familier nok må ta større del av omsorgsbyrden fremover. Og vi lever lenger enn noen gang her i landet. (Og heldigvis med bedre helse også).

Og det er ikke bare"penger" som er problemet, men mangel på nok "hoder" som skal jobbe innen dette feltet. Og de hodene må kunne norsk flytende for å kunne ivareta omsorgen og helsa til brukerne på en forsvarlig måte. Mitt problem daglig er å vite at der er nok sykepleiere på jobb til å ivareta alle. Der går en grense for hvor mange ganger man kan beordre folk på jobb....(før de sier opp...ingen orker et liv "bare på jobb").

Jeg tror en del av løsningen må bli at familier planlegger sammen i god tid, feks med generasjonsboliger. Og så må man sannsynligvis etterhvert gå tilbake ift "krav om standard", dvs - man kan ikke forvente enkeltrom til alle hvis alle skal ha plass på sykehjem etterhvert. Og man kan ikke forvente at de ansatte skal rekke over enda mer enn de gjør per i dag. Selv om noen prøver å legge enda flere krav på de ansatte som allerede er veldig pressa.

Alternativt la det private markedet overta...

Mye enig med deg. Men, hva med det som ikke har familie? Evt som har barn som bor helt andre steder i landet og/eller som har mer enn nok med egne helseutfordringer og ikke klarer å hjelpe så mye som de kunne ønske? En burde jo være sikret en verdig alderdom likevel.

[Aya]

Vilkårene er behovet. Så min erfaring - og jeg jobber mye og daglig med eldre i denne fasen av livet, er at så lenge enten brukeren selv, pårørende eller legen definerer behovense, så settes tiltakene inn. Men hjemmesykepleien/hjemmetjenesten er ikke lagt opp slik at de skal være lenge hjemme hos hver bruker, de skal inn og gjøre en tjeneste og ut til neste på lista. Om dette ikke er nok omsorg for bruker, er sykehjem neste alternativ.

Hvilke forventninger pårørende har ift hva det offentilge tilbyr kan være på tvers med hva som er vikeligheten. Men det dreier seg oftest om å avklare hva som finnes av hjelp, hva det offentlige er satt til å yte av tjenester og hvor begrensningene i dette ligger. For der vil alltid være begrensinger. Vi har ikke folk nok i Norge til å dekke alle forventninger som mange har ift hva som skal dekkes av behov. det største problemet for mange eldre i dag er ensomhet. Mange av de jeg ser daglig og ukentlig vil ha "hjelp" - ikke fordi de fysisk er så skrale at de trenger det (eller kognitivt så skrale at de trenger det), men fordi de er ensomme og vil ha folk rundt seg. Og der må nesten pårørende tre inn. Det offentilge greier ikke dekke alle sosiale behov.

Jeg tror kanskje det er ganske store ulikheter på området fra sted til sted (kommune til kommune), det finnes i alle fall mange eksempler på at det ikke settes inn tiltak med mindre lege definerer behovene, ikke når pårørende eller bruker gjør det. Men jeg er også helt enig i at forventningene til pårørende ofte spriker veldig - det ser jeg jo hele tiden i mitt yrke også (nav), veldig mange har en veldig sterk tro på at det offentlige stiller opp og hjelper deg uansett årsak eller begrunnelse. Det er ikke alltid sånn i virkeligheten, og strengt tatt er det jo også som du sier - det offentlige greier ikke dekke alle sosiale behov. Samtidig så vet jeg jo fra kommunesektoren selv, at eldreomsorg er noe som både er kostnadskrevende og ressurskrevende, og man er hele tiden på leting etter effektiviserings- og økonomiseringsløsninger - det har vi jo sett gjennom flere av de store offentlige reformene de siste 20 årene.

Med den eldreboomen som er på veg nå, med etterkrigsbarna som nå er i ferd med å bli pensjonister, må vi alle ta inn over oss at familier nok må ta større del av omsorgsbyrden fremover. Og vi lever lenger enn noen gang her i landet. (Og heldigvis med bedre helse også).

Og det er ikke bare"penger" som er problemet, men mangel på nok "hoder" som skal jobbe innen dette feltet. Og de hodene må kunne norsk flytende for å kunne ivareta omsorgen og helsa til brukerne på en forsvarlig måte. Mitt problem daglig er å vite at der er nok sykepleiere på jobb til å ivareta alle. Der går en grense for hvor mange ganger man kan beordre folk på jobb....(før de sier opp...ingen orker et liv "bare på jobb").

Jeg tror en del av løsningen må bli at familier planlegger sammen i god tid, feks med generasjonsboliger. Og så må man sannsynligvis etterhvert gå tilbake ift "krav om standard", dvs - man kan ikke forvente enkeltrom til alle hvis alle skal ha plass på sykehjem etterhvert. Og man kan ikke forvente at de ansatte skal rekke over enda mer enn de gjør per i dag. Selv om noen prøver å legge enda flere krav på de ansatte som allerede er veldig pressa.

Alternativt la det private markedet overta...

Jeg er veldig enig med deg i at vi må se oss om etter nye måter å organisere omsorg på, og familien må nok mer på banen. Jeg hørte et radioprogram hvor et sykehjem i Oslo skulle pusse opp, og i god tid før ble de pårørende varslet og bedt om å ta hjem sine for en natt eller to (de som var friske nok, selvsagt). Det haglet med negative tilbakemeldinger, "dette er det offentliges ansvar, ikke vårt!!". Jeg føler kanskje vi har tapt noe i vår skandinaviske kultur når det kommer til syn på familie og hvem som har ansvar for å stille opp med hva. Når det gjelder pleie og praktisk hjelp og tilrettelegging er det en sak for det offentlige, men man kan ikke fraskrive seg alt ansvar for det sosiale rundt foreldre og besteforeldre. Her tror jeg vi kunne hatt mye å lære fra endel av våre "nye landsmenn"...

@lijenta - jeg er helt enig! Det må bli bedre arbeidsvilkår for de som jobber i helsenorge, særlig i forhold til hjemmesykepleie, eldrehjem/sykehjem og så videre. Det er altfor mange bittesmå stillingsprosenter og usikre arbeidstids- og lønnsmuligheter på det markedet nå.

[Gjest]

Mye enig med deg. Men, hva med det som ikke har familie? Evt som har barn som bor helt andre steder i landet og/eller som har mer enn nok med egne helseutfordringer og ikke klarer å hjelpe så mye som de kunne ønske? En burde jo være sikret en verdig alderdom likevel.

Jeg er ikke uenig i det. Samtidig ser jeg hver dag hvilke rammer vi har å forholde oss til. Og med flere som "sloss" om samme bein, blir kriteriene for tildeling av sykehjemsplass hardere.

Per i dag er det slik at vi ikke lenger snakker om ALDER, men om HELSE. Så kriteriene går på helse, ikke hvor mange år man er. Og slik må det nesten bli fremover også, at de sykeste og skrøpeligste er de som prioriteres fremst i køen. I vår kommune er det nå 100 dagers ventetid på sykehjemsplass, fra den dato man får vedtak om plass. Dvs hvis du er virkelig syk og skral. Er du ikke det, blir ventetiden mye lenger. Og i ventetiden blir det ofte opp til pårørende å finne løsninger. Og for de som ikke har pårørende finnes sakallte akutt-plasser (derav har min avdelingen to). Men disse er det "rift om", de også.....

[PrimaDonna]

Det er nok slik at de som jevnlig har besøk av familie som følger med og sier i fra, får bedre service. Men det varierer fra kommune til kommune, og hjemmehjelper til hjemmehjelper. Samtlige jeg kjenner, med nær familie som trenger hjelp fra hjemmetjeneste eller sykehjem føler de hele tiden må følge med.

De skriver mail med "jeg ønsker at" eks vanne blomster, ting den eldre er glad i, men ikke greier praktisk selv. Men at i alle hovedsak er hjemmehjepere veldig omsorgsfulle.

Når bestemoren din syns mikroovnen og å åpne lokket på matboksen er trasig, mener jeg en hjemmehjelper kan ordne maten hennes, dekke fint på, og sitte der mens hun spiser. Og at de sammen rydder opp, eller at hjemmehjelpen ordner mens de prater sammen. Hvis noe fører til passivisering hos eldre, så er det mangel på omsorgsfull kontakt, med innlevelse, og bekreftelse. Det er mennesket du vasker og steller hos, som er det viktigste.

For å ivarta sine gamle i offentlig tilbudet er det vel best å få en positiv relasjon til én person, nærmeste leder/overordnet til hjemmehjelperene, eller den av de som er kontaktperson/kontaktansvarlig. Eller én hjemmehjelp du treffer, og som du opplever har mye kjærlighet og omsorg. Så får du en positiv dialog (be om å få vedtaket også) og sier at du ble lei deg da du så at hjemmehjelpen hadde glemt å (....) og at bestemoren din alltid har likt å ha det rent og fint, og at det betyr mye for hennes psykiske helse, og spørre om de kunne være så snille å huske å vaske flatene på badet. Og føye til du er glad for å se at hun ellers har det godt, og at de er snille med henne og bryr seg. Tusen takk. Hilsen, osv.

Det er en balansegang, oppnå resultater, de har en travel hverdag, og ofte fylt med dårlig samvittighet og hjemmehjelpere jeg kjenner har en del tanker om at det nær er strategi, at hjemmehjelpere stadig skifter. De får ikke et personlig forhold. Så det vekker tristhet, temaet du tar opp.

[Tricolor]

Hos oss er det en jobb å sitte ned og være sosial med beboerne også. Vi har faste vaskeoppgaver i fellesareal hver dag, men vi leter ikke opp arbeid for å ikke kunne sitte ned. Vi prøver også å spise sammen med dem, men det er definert som miljøarbeid og da spiser vi bittelitt av samme maten. Å ta seg tid til å sitte ned er vel så viktig som å skrubbe skap og skuffer. Vi har eget personal som vasker fellesarealene, men ikke i helger og helligdager.

[Guest Gråtass]

De pårørende må belage seg på å brukes som ressurser. Nå har flere forklart gangen i det, men min erfaring etter endel år i denne tjenesten er at brukerne ikke alltid ønsker det samme som de pårørende. Vi har hatt tilfeller der pårørende klager og bruker ønsker ikke de vedtakene som pårørende presser igjennom. Da blir det ofte slik at de pårørende klager og bruker sier seg enig, men når virkeligheten er uten andre, så ønsker ikke brukeren selv hjelp til hverken mat, hygiene, medisiner eller andre tiltak. Det er forøvrig viktig å skille på hjemmehjelp som gjør husarbeid og handling og hjemmesykepleien som utøver hjelp til grunnleggende behov og omsorg. Det er viktig å opprettholde aktiviteter i dagliglivet for mange eldre hjemmeboende. Kan de ikke dette, bør tildelingskontoret i kommunen vurdere omsorgsbehovet.

[Tuvane]

Vi har selv gått gjennom "papirmølla" med Mormor, men hun fikk heldigvis innvilget sykehjemsplass i sommer, og er nå på en demensavdeling der hun blir tatt godt vare på. Hun fikk et slag for mange år tilbake, og har siden det hatt flere drypp som har forverret tilstanden.

Det siste året hun bodde hjemme var jeg hos henne mange ganger i uka (noe som var en stor belastning for min egen helse), i tillegg til at Mamma var der flere ganger i uka. Hjemmesykepleien ga medisiner og varmet opp middagen hennes (vi måtte kjøpe inn Fjordland), og dusjet henne to ganger per uke. Hun fikk egentlig kun innvilget en dusj per uke, men etter mye klaging og mas fikk hun to dusjer per uke.

"Problemet" med Mormor var at hun hadde en spesiell evne til å "lure" folk som ikke kjente henne til å tro at hun var rimelig oppegående, og med mindre man snakket med henne i mer enn fem minutter kunne hun fint virke "normal", men over fem-minuttersgrensa kom alle gjentagelsene og de rare spørsmålene som man etter hvert begynte å reagere på. Den første uka på sykehjemmet syntes de at hun virka ganske oppegående, helt til Mamma lurte på hvorfor i all verden de ikke hadde skiftet verken klær eller undertøy siden hun ble lagt inn! Pleierne antok at siden hun klarte å kle på seg selv, så skifta hun også klær, noe som var fullstendig feil! På den avdelingen hun var på da var det forøvrig elendig tilsyn, det var aldri noen der og en av gangene vi var der var det en bruker som lå i 30 minutter alene på en kald balkong fordi han hadde velta med rullestolen sin, uten at noen oppdaget noe (det var jo ingen der). Nå er hun heldigvis på en annen avdeling med mye bedre tilsyn, trivelige ansatte og et godt opplegg.

Men tilbake til hjemmesykepleien. De gjorde IKKE noe annet enn å gi medisiner, varme mat og dusje henne. Det siste året så leiligheten relativt bomba ut, for Mormor ryddet ikke noe selv, det var glass, bestikk, tallerkner, søppel, tørkepapir, post osv over alt, og jeg brukte mye tid på rydding og oppvask hver gang jeg var der. Hun innbilte seg selv at det var hun som ryddet og tok oppvasken, og sa at jeg ikke måtte gjøre det, men det var jo bare tull. Hun innbilte seg også at hun gikk på butikken (det var jo mat i kjøleskapet), men det var jo jeg som handlet, hun hadde ikke vært ute av huset alene på over et år.

Det siste året før innleggelsen ble hun stadig mer og mer redusert, og naboer fortalte om at hun sto opp flere ganger midt på natten for å hente posten, ringte på til naboer til alle døgnets tider (og ringte til oss midt på natta for å høre om vi kunne kjøpe nonstop), hun demonterte stekovnen i forsøk på å lage mat, hun stekte en hel ribbe i stekepanna og knakk x-antall tenner, hun overså vannlekkasjer (det var vel ikke så farlig), husket ikke å spise, hørte ikke komfyralarmen, hørte ikke telefonen når noen ringte osv. Det ble til slutt en veldig stor belastning for oss, og vi var veldig redde for at det skulle skje noe.

Da vi endelig fikk sykehjemsplass, og fortalte henne det, så ble hun helt panisk, depressiv og nektet å være med på noe som helst. Hun skulle IKKE på sykehjem og hun hadde det helt fint hjemme (hun har alltid nektet tiltak). Så da dagen kom, så tok en person henne med på kjøretur, mens en annen tok med seg de viktigste møblene hennes (TV, TV-bord, godstol, pynteting) til sykehjemmet, og ordnet rommet ferdig til hun kom. Etter et døgn på sykehjem husket hun ikke lengre at hun hadde bodd noe annet sted, og syntes hun hadde det kjempefint. Nå benytter hun enhver anledning til å si hvor bra hun har det (hun får jo mat og slipper å dra på butikken og handle), selv om det er litt kjedelig at hun ikke har bil lengre. Hun har det mye bedre nå enn da hun var i leiligheten sin, hun får tilsyn, mat og aktivitet, og vi pårørende lever også i visshet om at hun er trygg og har det bra.

[Gjest]

Mange gode innspill, takk for alle delinger av erfaringer. Noen flere tanker fra meg:

Jeg ser Frk.Nesevis skriver: "Men hjemmesykepleien/hjemmetjenesten er ikke lagt opp slik at de skal være lenge hjemme hos hver bruker, de skal inn og gjøre en tjeneste og ut til neste på lista. Om dette ikke er nok omsorg for bruker, er sykehjem neste alternativ." - men jeg synes dette blir helt feil. Bestemor er kognitivt til stede, hun er fysisk tilstede utover de tingene hun ikke får til pga den nedsatte bevegeligheten i armen hun ramla på for 4 år siden (selvfølgelig var det høyrearma, så...).

Det jeg reagerer på er at hun kan ha det helt utmerket der hun er - hadde det bare vært gjort litt bedre jobb. Og litt bedre innsats. For meg blir det litt bakvendt å konkludere med at man skal stue en person bort på et sykehjem hvis hjemmehjelpa ikke gjør en god nok jobb. Det koster jo enda mer ressurser for samfunnet å ha noen på sykehjem, enn å ha en hjemmehjelp som gjør en god nok jobb. Så det er denne klargjøringen av hva hjemmehjelpene faktisk skal/ikke skal gjøre, og hvilken grad av vask det er snakk om de skal gjøre - som er essensielt for meg. For nå synes jeg det virker sløvt at man "ikke husker å ta med søpla" hvis man faktisk har instrukser om å gjøre det, eller at det ikke vaskes ordentlig på alle overflater (ikke bare gulv og bord og "det åpenbare").

[Martine]

Mange gode innspill, takk for alle delinger av erfaringer. Noen flere tanker fra meg:

Jeg ser Frk.Nesevis skriver: "Men hjemmesykepleien/hjemmetjenesten er ikke lagt opp slik at de skal være lenge hjemme hos hver bruker, de skal inn og gjøre en tjeneste og ut til neste på lista. Om dette ikke er nok omsorg for bruker, er sykehjem neste alternativ." - men jeg synes dette blir helt feil. Bestemor er kognitivt til stede, hun er fysisk tilstede utover de tingene hun ikke får til pga den nedsatte bevegeligheten i armen hun ramla på for 4 år siden (selvfølgelig var det høyrearma, så...).

Det jeg reagerer på er at hun kan ha det helt utmerket der hun er - hadde det bare vært gjort litt bedre jobb. Og litt bedre innsats. For meg blir det litt bakvendt å konkludere med at man skal stue en person bort på et sykehjem hvis hjemmehjelpa ikke gjør en god nok jobb. Det koster jo enda mer ressurser for samfunnet å ha noen på sykehjem, enn å ha en hjemmehjelp som gjør en god nok jobb. Så det er denne klargjøringen av hva hjemmehjelpene faktisk skal/ikke skal gjøre, og hvilken grad av vask det er snakk om de skal gjøre - som er essensielt for meg. For nå synes jeg det virker sløvt at man "ikke husker å ta med søpla" hvis man faktisk har instrukser om å gjøre det, eller at det ikke vaskes ordentlig på alle overflater (ikke bare gulv og bord og "det åpenbare").

Da må man få vedtak på mer. Det er faktisk (desverre!) ganske firkantet når det gjelder utdelt tid til tjenester. Og alt skal dokumenteres. Dvs, bruker hjemmehjelpen/hjemmesykepleien noen minutter mer enn det som er utdelt til brukeren, så skal det dokumenteres. Også dersom det er mindre tid enn det brukeren har behov for. Da kan søknadskontoret tilpasse tiden bedre, utifra faktisk behov. Dersom en bruker nekter hjelp til feks stell/matlaging/vasking etc så kan man ikke tvinge de til å ta imot hjelpen. Det skjer mye oftere enn man skulle trodd.

[madam mim]

Jeg får ikke quotet, men jeg også stussa fælt og ble "litt" provosert over det samme som deg, @Kangerlussuaq, søppel, tørke så vidt det er over bordet, gi f. i rot osv osv, men jeg fant ut at det kommer så an på mennesket som er der. Dersom det mennesket er sånn hjemme, gir litt f og glemmer å ta med søppel, synes tørking av bordet er overdrevent osv så er det vel sånn det blir når vedkommende skal gjøre tilsvarende oppgaver hjemme hos noen andre. Dessverre.

[Gjest]

Mange gode innspill, takk for alle delinger av erfaringer. Noen flere tanker fra meg:

Jeg ser Frk.Nesevis skriver: "Men hjemmesykepleien/hjemmetjenesten er ikke lagt opp slik at de skal være lenge hjemme hos hver bruker, de skal inn og gjøre en tjeneste og ut til neste på lista. Om dette ikke er nok omsorg for bruker, er sykehjem neste alternativ." - men jeg synes dette blir helt feil. Bestemor er kognitivt til stede, hun er fysisk tilstede utover de tingene hun ikke får til pga den nedsatte bevegeligheten i armen hun ramla på for 4 år siden (selvfølgelig var det høyrearma, så...).

Det jeg reagerer på er at hun kan ha det helt utmerket der hun er - hadde det bare vært gjort litt bedre jobb. Og litt bedre innsats. For meg blir det litt bakvendt å konkludere med at man skal stue en person bort på et sykehjem hvis hjemmehjelpa ikke gjør en god nok jobb. Det koster jo enda mer ressurser for samfunnet å ha noen på sykehjem, enn å ha en hjemmehjelp som gjør en god nok jobb. Så det er denne klargjøringen av hva hjemmehjelpene faktisk skal/ikke skal gjøre, og hvilken grad av vask det er snakk om de skal gjøre - som er essensielt for meg. For nå synes jeg det virker sløvt at man "ikke husker å ta med søpla" hvis man faktisk har instrukser om å gjøre det, eller at det ikke vaskes ordentlig på alle overflater (ikke bare gulv og bord og "det åpenbare").

Det er slik virkeligheten er. Ikke slik man ønsker at den skal være. Og du leser tydeligvis en del i svarene mine som ikke er der...

Og i dag stuer man ikke bort folk som bor på sykehjem...

Har hun vedtak, men du/familien syns de ikke gjennomføres på adekvat måte kan du klage til helse-og velferdskontoret, rådmann i kommunen, ev kommuneoverlege/fylkeslege. Og selv om noen ansatte "slurver" i sine plikter blir jeg ganske opgitt over ideen om at dette er gjengs i kommune-helsetjenesten. For det er det ikke. Der er mange dedikerte fagfolk som virkelig ønsker at de eldre skal ha det så bra som overhodet mulig.

[Pringlen]

Vedtak er en ting, men de fleste i hjemmesykepleien har vel vett til å greie å gjøre enkle ting som åpenbart trengs, uten at det står listet opp

Men der blir det nok desværre store forskjeller fra person til person som er innom.

Naboen min har jobbet 20-30 år i hjemmesykepleien. Hun er rimelig forbanna på de kollegaene som ikke greier å gjøre mer enn det absolutt nødvendigste på et besøk. Som hun sier; ja, tiden man har pr. bruker er ikke all verden, men man får til litt mer om viljen er der, og man ser hva som trengs!

Jeg har også jobbet litt i hjemmesykepleien, og har da vasket og ryddet hos folk som egentlig bare skulle ha pilla si (det sier litt om hvordan det så ut der...)

[Gjest]

Vedtak er en ting, men de fleste i hjemmesykepleien har vel vett til å greie å gjøre enkle ting som åpenbart trengs, uten at det står listet opp

Men der blir det nok desværre store forskjeller fra person til person som er innom.

Naboen min har jobbet 20-30 år i hjemmesykepleien. Hun er rimelig forbanna på de kollegaene som ikke greier å gjøre mer enn det absolutt nødvendigste på et besøk. Som hun sier; ja, tiden man har pr. bruker er ikke all verden, men man får til litt mer om viljen er der, og man ser hva som trengs!

Jeg har også jobbet litt i hjemmesykepleien, og har da vasket og ryddet hos folk som egentlig bare skulle ha pilla si (det sier litt om hvordan det så ut der...)

Takk, du sier det andre ikke virker å forstå Hehe. Det er akkurat det jeg og tenker, I TILLEGG til at det jo i bestemors tilfelle er listet opp at de skal ta søpla - uten at de gjør det. De skal re opp senga, uten at de gjør det. Vet ikka hva annet de skal/ikke skal gjøre, men det er iallefall de to tingene jeg vet...

[Gjest]

Jeg vet i alle fall om mange slitne hjemmesykepleiere som henger i en strikk, fordi de skal rekke over så altfor mange med behov for stell og pleie og medisiner. Det er ikke VILJEN det går på for de fleste. Det er tiden. Tiden man bruker ett sted spiser av tiden man har til rådighet hos neste bruker.
Men jeg ser at noen overhodet ikke greier å se DEN siden. Det er mye enklere å demonisere andre.
Da min bestemor var "trengende" vasket vi pårørende huset hennes på skift..... uten å føle eller mene at det var å gjøre oss ekstra mye bry for hennes del. Mange pårørende gjør slike oppgaver uten å klage over det.

Og som sagt før; Har man et vedtak og det ikke utføres, kan man klage til rette instanser. På en saklig måte.

[Kaja]

Der jeg jobbet som hjemmehjelp fikk vi ikke LOV til å gjøre noe annet enn det de hadde vedtak på, faktisk.

[Pringlen]

Jeg antar at det er store forskjeller fra kommune til kommune, hva tildelt tid angår Her er/var det ikke galt i det hele tatt. Og det er virkelig mange flinke ansatte. Men også de som gjør ting litt fort og lettvindt, for å få litt lenger kaffepause...

[Guest Gråtass]

Jeg blir litt provosert her, må jeg innrømme. For det første så er det å vaske klær pårørende sin oppgave. Vi i HBT har ikke anledning eller lov til å gjøre det. Oppvasken skal taes OM vedkommende har vedtak på det, samme med søppel og senger. Men det er slik at brukerne skal ikke la være å gjøre noe selv. De pårørende må som regel bistå. Hvis man mener at HBT skal rydde og vaske hos brukerne så må det fattes vedtak om dette hos tildelingskontoret. Dette er det ikke HBT som gjør. Jeg har jobbet nå nesten i hele jula og jeg har ikke hatt min lovfestet rett til pause på hver vakt, så å si at folk ikke gjør jobben sin fordi de vil drikke kaffe kjenner jeg at oppleves både urettferdig og urimelig. Ja det finnes sikkert en og annen som slurver der, som i alle andre yrker. Men at det er slik HBT fungerer, kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i.

[Tuvane]

Jeg blir litt provosert her, må jeg innrømme. For det første så er det å vaske klær pårørende sin oppgave. Vi i HBT har ikke anledning eller lov til å gjøre det. Oppvasken skal taes OM vedkommende har vedtak på det, samme med søppel og senger. Men det er slik at brukerne skal ikke la være å gjøre noe selv. De pårørende må som regel bistå. Hvis man mener at HBT skal rydde og vaske hos brukerne så må det fattes vedtak om dette hos tildelingskontoret. Dette er det ikke HBT som gjør. Jeg har jobbet nå nesten i hele jula og jeg har ikke hatt min lovfestet rett til pause på hver vakt, så å si at folk ikke gjør jobben sin fordi de vil drikke kaffe kjenner jeg at oppleves både urettferdig og urimelig. Ja det finnes sikkert en og annen som slurver der, som i alle andre yrker. Men at det er slik HBT fungerer, kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i.

Noen i hjemmesykepleien satte av og til på vaskemaskinen hos mormor, men det var sjelden. Det var en veldig hyggelig pleier, som jeg aldri møtte, men når hun var der tok hun seg tid til å lage frokost til mormor i tillegg til å gi henne medisiner, slik at hun fikk i seg ordentlig mat, og det satte vi stor pris på.

Normalt sett var det vi pårørende som ryddet, vasket, vasket klær, tok oppvasken, søpla osv, det hadde ikke Mormor evne til. Men alle de pleierne som var innom var veldig hyggelige, og de god-snakket med Mormor mens de var der, så det var et lite lyspunkt for henne hver gang de var innom.

Mormor satte seg forøvrig til motverge flere ganger når hun skulle dusjes, fordi hun mente hun hadde dusjet selv (i sine egne øyne så dusjet hun nemlig hver morgen), men de klarte som regel å få dusjet henne likevel, og takk og pris for det.

Hjemmesykepleien mente forøvrig at hun måtte få plass på sykehjem fordi hun kunne være en fare for seg selv, og jeg regner med at det var en av de tingene som veide i Mormors favør da hun fikk plass. Uansett hvor ofte pårørende og hjemmesykepleie er innom, så er det umulig å ha full kontroll til enhver tid. Flere andre med tilsvarende situasjoner fikk dessverre avslag på plass da Mormor fikk plass, fordi de mente at pårørende måtte stille opp mer (dette gjaldt noen som allerede bodde HJEMME hos pårørende, der pårørende gjorde så å si alt, uten avlastning).

[Gjest]

Jeg blir litt provosert her, må jeg innrømme. For det første så er det å vaske klær pårørende sin oppgave. Vi i HBT har ikke anledning eller lov til å gjøre det. Oppvasken skal taes OM vedkommende har vedtak på det, samme med søppel og senger. Men det er slik at brukerne skal ikke la være å gjøre noe selv. De pårørende må som regel bistå. Hvis man mener at HBT skal rydde og vaske hos brukerne så må det fattes vedtak om dette hos tildelingskontoret. Dette er det ikke HBT som gjør. Jeg har jobbet nå nesten i hele jula og jeg har ikke hatt min lovfestet rett til pause på hver vakt, så å si at folk ikke gjør jobben sin fordi de vil drikke kaffe kjenner jeg at oppleves både urettferdig og urimelig. Ja det finnes sikkert en og annen som slurver der, som i alle andre yrker. Men at det er slik HBT fungerer, kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i.

Usikker på hvorfor du nevner vaske klær - hvis det er enkeltmedlemmers uttalelser anbefaler jeg at du bruker @mentions eller slikt - så det ikke virker som det er en "generell tone" i tråden om at man har forventinger om ditt eller datt... Jeg har iallefall ikke forventet noe vasking av klær og bestemor klarer det selv (med unntak av sengetrekk) fordi klærne ikke er for tunge til å løftes og det ikke er detaljarbeid som å knyte igjen en søppelpose eller skifte på senga (som selv vi unge har problemer med til tider.... ).

Det må være lov å si i fra, uten at man føler seg truffet selv, tenker jeg Og jeg har dessverre ikke muligheten til å hjelpe bestemor med søpla hver dag - med tanke på at hun bor 3 flyturer og 1 leiebil-tur unna meg.

[Pringlen]

Selvsagt gjør de aller fleste i omsorgsyrker en kjempejobb, og gjør så godt de kan ut i fra tid og muligheter. Tror ikke noen tviler på det? Men når det er enkelte som tar lettvinte løsninger, og kanskje ikke fungerer så godt i jobben, så er det litt verre når man jobber med levende folk, enn med mye annet... I HBT er det nok også vanskeligere å fange opp slurv, enn det vil være inne på en institusjon..

[Gjest]

I alle settinger og yrker vil der være noen få som sluntrer unna der de kan. Men de er heldigvis unntakene.

Alt må journalføres hele tiden, også det som gjøres av pleiere hjemme hos brukere.
Jeg og mange med meg har også den erfaringen at brukere/pasienter sier EN ting til de ansatte, noe annet til pårørende. Og ofte ulikt til ulike pårørende. For de eldre er ofte redde for å være til bry ovenfor familien sin, de er redde for å gi grobunn for engstelse mm. Samtidig har mange eldre LYST til å utføre en del av sine daglige oppgaver selv.
Der er i ulike kommuner prosjekter på gang for å styrke de eldres helse og mulighet til å være hjemmeboende og "selvhjulpne" lenger. Og det å la mange feks få lage mat selv, vaske koppene sine selv ol, bidrar til å holde eldre i aktivitet der de ellers hadde blitt helt passivisert.
Det mange kommuner kritiseres for i sin eldreomsorg, er først og fremst bruken av TVANG ovenfor eldre. For loven er klar; vi har ikke lov å utøve tvang. Så feks der man ikke får lov av den eldre å utøve tjenester, feks å vaske eller stelle den eldre, flytte dem fra egen bolig osv, så har man ikke lov å tvinge. Selv der den eldre er såkallt "ikke samtykke-kompetente" har de krav iflg loven, å få bo hjemme på prøve en tid, om det er det de ønsker, selv om "vi andre rundt" ser at det ikke går bra. Selv ikke når man setter inn maks antall hjemmebesøk i løpet av døgnet, alarm osv. Mange pårørende er ikke klar over dette, og oppfatter dette som en svikt fra "det offentlige". Min jobb består også ofte i å ha samtaler med pårørende og avklare forventninger, og informere om hva vi har mulighet til å gjøre og ikke.
Ofte ser vi også at pårørende ønsker sykehjemsplass til sine eldre selv der de eldre ikke ønsker dette selv. For det føles tryggest, forståelig nok, å vite at mor/far/bestemor har tilsyn og omsorg hele tiden. Noen ganger må vi rett og slett "realitets-orientere" pårørende ift at den gamle er ganske frisk både fysisk og kognitivt, og at der ikke er noe som tilsier oppfullte kriterier for vedtak om sykehjemsplass. Andre ganger ser vi (etter om nødvendig noen ukers observasjon og utredning) at den gamle bør på sykehjem. Om den gamle da selv ikke vil, starter vi en prosess for å få den det gjelder til selv å se sitt eget beste. Dette tar tid.Ofte med prøveopphold hjem igjen.
I min by har vi bla institusjoner som deltar i denne prosessen (ikke sykehjem), bla "min".

Det jeg merker jeg reagerer på i denne tråden er svartmalingen av hvordan ståa er i Norge. Vi har aldri noengang hatt så god eldreomsorg i offentlig regi. Hvilket ikke betyr at vi ikke skal prøve å bli enda bedre. Samtidig er de økomiske rammene man jobber innenfor rimelig snevre, og lovverket er strengt. Der er et omfattende lovverk ift hvilke rettigheter man har som bruker, og hvordan tjenestene skal og kan utøves av de ansatte. Og i de snevre rammebetingelsene ift økonomi skal man ikke bare utøve en tjeneste, men også helst yte det lille ekstra slik at både brukere/pasienter og pårørende blir fornøyde. Noe som alltid er de ansattes fokus, tro det eller ei.

Og mange ansatte strekker seg langt for å yte ekstra. Jeg ser det hver dag. Derfor blir slike tråder som dette dobbelt urett ovenfor de aller fleste som jobber innen feltet. For de som "slurver" er få.

[Rocket]

Noe litt på siden, men jeg vet at noen eldre foretrekker hjemmehjelper av utelandsk opprinnelse, på tross av litt kommunikasjons issues. Fordi de kommer fra en annen kultur hvor eldreomsorgen er en selvfølge at familien tar seg av, disse oppleves gjerne "varmere", de snakker gjerne mer med brukeren og vasker også ofte grundigere. (I hvert fall det de eldre i min familie synes) Nå er jo de jeg er i slekt med litt heldige påm en måte, de bor ganske så avsides og det er et relativt begrenset antall eldre hver hjemmehjelp skal innom, de har derfor bedre tid til den enkelte enn hva en hjemmehjelp i f.eks en storby som oslo, trondheim eller stavanger hadde hatt.

[Gjest]

Nei gud, jeg beklager så ydmykst at DU frk nesevis har sett så mange som gjør en bra jobb, og at jeg observerte dårlig jobb som jeg ønsker å reagere på. Det skal aldri skje igjen, tenk så slemt.

Eller så kan man kanskje la være å ta seg så ****** nær av det, og heller tenke at "det er synd at det finnes dårlige strå når det finnes mange som gjør en bra jobb, er helt enig i at man bør ta dette opp med vedkommende".

For å være ærlig er det meg revnende likegyldig om det finnes bedre steder andre steder i landet, og at det finnes andre som gjør en bedre jobb - for for oss og meg er BESTEMOR DER og for henne er det bare DE SOM ER RUNDT HENNE som vises.

Utrolig at man skal drasse inn en masse ikke-relaterte greier og snu en tråd til at "den er slem". Bare på hundesonen?!