Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Guest Gråtass
Skrevet
Nei, i en lek hvor folk postet bilder av kjente BC'er og folk gjettet, var det en dame som gav info om hundene etterhvert som folk gjettet. Det var ikke rent få hannhunder som hadde over 1000 avkom, 700-900 virker å være svært normalt på hannhunder som "know their stuff" Så at en hadde 1150 avkom etter seg. Da jeg spurte hvordan det er forsvarlig avl å ha så mange avkom etter en hannhund fikk jeg vite at jeg var en noob som ikke visste noe om BC avl... Men ja, jeg tviler jo på at når man ikke en gang gidder å vite HD statistikken på denne rasen så hvorfor skulle de gjøre dette liksom.
Den hunden du refererer til er Winston cap som er den moderne border colliens far. Han hadde 1130 avkom ca. I Storbritannia over en periode på nesten 15 år. Det ER litt historieløst å sammenligne dette med dagens avl. Det er IKKE normalt å ha 700-900 avkom. Hva gjelder hd røntgen så handler det ikke om å ikke gidde, men det er en helt annen diskusjon.
Skrevet

Etter 5% regelen kan en hannhund i min rase ha ca 100 valper etter seg, jeg synes det er altfor mange!

Ellers synes jeg at restriksjoner for å unngå matador avl er av det gode. Hvor restriksjonene skal ligge i antall bør rasetilpasses. Det bør også være mulig å søke dispensasjon om noen ekstra kull for en hund med viktig genetisk materiale. F.eks. at den er frisk fra noe rasen sliter med i stor skala, eller at den er å regne som en utkrysning i en rase som sliter med innavl. Slike individer bør fortsatt begrenses, men man kan kanskje tillate seg 1-2 kull mer.

Skrevet

Men hvis disse viktige avlshundene faktisk tilfører avlen noe, så får de vel avkom som bringer det videre? Hvis ikke så er det jo meningsløst å fortsette å bruke disse avlshundene, på en måte..

Skrevet

Helt ærlig synes jeg 2-3 middelstore kull bør holde lenge på de fleste raser.

Det vil også "tvinge" frem flere avlsdyr tenker jeg.

I min rase opererer flere med maks 1 kull per tispe , til nød 2.

Skrevet

Den hunden du refererer til er Winston cap som er den moderne border colliens far. Han hadde 1130 avkom ca. I Storbritannia over en periode på nesten 15 år. Det ER litt historieløst å sammenligne dette med dagens avl. Det er IKKE normalt å ha 700-900 avkom. Hva gjelder hd røntgen så handler det ikke om å ikke gidde, men det er en helt annen diskusjon.

Noen av hundene var jo faktisk fra ikke så veldig langt tilbake, og at det skrytes av, om det var lenge siden eller nå syns ikke jeg spiller noen rolle, det er ikke bra uansett. Jeg ser ikke hvordan å ha hundrevis av avkom er å bevare egenskaper, hvis en hannhund er eksepsjonelt bra virker det som det avles over en lav sko, heller enn å finne rette tisper for å sikre best mulig avkom. Jeg tviler sterkt på at det er gjort om en hannhund har veldig mange avkom.

Angående HD så er det mye om hvem som gidder å ikke gidder, når kravet ikke er der, vil det være de som lar være. Jeg kunne jo kanskje lagt det fram bedre, men er ikke så ord flink, ting kommer dessverre rett fra levra. Beklager det.

Og om det i dag ikke er vanlig med hundrevis av avkom så er det bra, men jeg er nesten sikker på at akkurat det kan jeg sikkert finne om jeg gidder å lete litt :/

Skrevet

Helt ærlig synes jeg 2-3 middelstore kull bør holde lenge på de fleste raser.

Det vil også "tvinge" frem flere avlsdyr tenker jeg.

I min rase opererer flere med maks 1 kull per tispe , til nød 2.

Det er jo bruken av hannhunder det her er snakk om, tisper er egentlig ganske uvesentlig, der begrenser det seg selv, mens hannhunder strengt tatt kan ha ubegrenset med valper. Det hjelper jo rasen din lite dersom det ene kullet den tispa har, er med den hannhunden alle andre også bruker :).

For min rases del, så vil ikke en slik begrensning egentlig bety at folk dermed benytter en hannhund som ikke er mye benyttet - da reiser man heller utenlands og bruker den hannhunden som er i vinden på kontinentet i stedet. Det hjelper jo ikke rasen så mye det heller iom at "alle" har hunder med de samme linjene stort sett.

  • Like 1
Skrevet

For min rases del, så vil ikke en slik begrensning egentlig bety at folk dermed benytter en hannhund som ikke er mye benyttet - da reiser man heller utenlands og bruker den hannhunden som er i vinden på kontinentet i stedet. Det hjelper jo ikke rasen så mye det heller iom at "alle" har hunder med de samme linjene stort sett.

Det er et veldig vesentlig poeng. Verden har blitt mindre - det er lettere å reise med hund, man kan importere sperm, og man har bedre oversikt over det som skjer i utlendighet. Dersom det kun er her det er restriksjoner så kan det jo like gjerne føre til at enkeltindivider i Europa får enda større utbredelse enn de har pr i dag. Å innføre maksantall må gjøres med omhu.

  • Like 2
Skrevet

Etter 5% regelen kan en hannhund i min rase ha ca 100 valper etter seg, jeg synes det er altfor mange!

Ellers synes jeg at restriksjoner for å unngå matador avl er av det gode. Hvor restriksjonene skal ligge i antall bør rasetilpasses. Det bør også være mulig å søke dispensasjon om noen ekstra kull for en hund med viktig genetisk materiale. F.eks. at den er frisk fra noe rasen sliter med i stor skala, eller at den er å regne som en utkrysning i en rase som sliter med innavl. Slike individer bør fortsatt begrenses, men man kan kanskje tillate seg 1-2 kull mer.

Enig. 5%-regelen er jo MAKS antall valper en enkelthund bør ha i sin rase, det betyr ikke at det bør være et mål at en og samme hannhund skal så nær maksantallet som mulig. Prinsippet er jo at jo flere hannhunder som ligger bak hver generasjon, jo bedre.

Skrevet

Det er et veldig vesentlig poeng. Verden har blitt mindre - det er lettere å reise med hund, man kan importere sperm, og man har bedre oversikt over det som skjer i utlendighet. Dersom det kun er her det er restriksjoner så kan det jo like gjerne føre til at enkeltindivider i Europa får enda større utbredelse enn de har pr i dag. Å innføre maksantall må gjøres med omhu.

Nettopp: Skal man innføre flere restriksjoner/absolutte krav på sin rase så må det gjøres med omhu og ikke med hastverk; man må være i stand til å se framover; hvilke (utilsiktede) negative konsekvenser kan det medføre?

Skrevet

Men som Easy sier; på tallmessig små raser skal man nok være litt forsiktig med for mye forbud. På DC for bare noen få år siden, ville 5% regelen tilsvare at en hanhund kunne ha knapt et kull etter seg. Og når det samtidig fantes ca to frirøntgede hanner i Norden, og kanskje en av dem var halvveis god i hodet, så sier det seg selv at det blir vanskelig :P

På store raser vil det være naturlig, men for raser der det registreres så få avkom per år at ett kull vil bidra til at hannhunden har over 5%-regelen, så vil det jo ikke være naturlig å bruke den begrensningen.

Hvorfor? Jeg er litt tvert om jeg, det er jo nettopp på små raser at det har de største konsekvensene at noen hunder går igjen ofte. Så for meg er det mer naturlig og ha en slik begrensning (så langt det er mulig) på små raser enn store. På store raser så kan jo halvparten være i slekt, men fortsatt så vil jo den andre halvparten være str enn mange andre raser tilsammen og da har man mye å velge i for å avle seg bort fra avlsmatadorer og tett beslektskap. Selv om man ikke nødvendigvis bør avle på alt som kan krype å gå så bør man ikke avle for mye på noen få gode heller, så da vil jeg tro det er bedre å sette detaljer på vent og heller ha fokus på det som er grunnleggende viktig for å bevare rasen(genmangfold), også kan man ha detaljfokus igjen når rasen er mer bærekraftig. Detaljer som å perfeksjonere bruksegenskaper, farge, str, ørestilling eller hva man nå måtte se litt mellom fingrene med en periode. Mulig tallet ikke trenger eller bør være 5%, men alikevell er poenget det samme, kommer vi opp i 10% da, som kanskje ikke er en stor økning fra 5% i antall valper/kull i en liten rase så er det plutselig en betydelig andel av stammen som er tett beslektet.

Skrevet

Enig. 5%-regelen er jo MAKS antall valper en enkelthund bør ha i sin rase, det betyr ikke at det bør være et mål at en og samme hannhund skal så nær maksantallet som mulig. Prinsippet er jo at jo flere hannhunder som ligger bak hver generasjon, jo bedre.

Enig. Man må jo også huske på at det kan være flere fra samme kull som går i avl også, og siden disse deler gener, selv om de er forskjellige individer så kan tallene plutselig bli ganske mye verre også. Jeg vet av kull i relativt små raser hvor 3-4 tisper og et par hanner er avlshunder, tispene med en 3-4 kull HVER og gud vet hvor mange hannhundene har etter seg, også går flere av hundene etter dem igjen i avl (de er jo hos forskjellige oppdrettere og alle vil beholde valper så de kan fortsette sitt oppdrett), det blir plutselig veldig mange som er i nær slekt..

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...