Kroniske, diffuse plager - blir hundene bedre?

[Helianthus]

Et veldig vanskelig og pessimistisk innlegg fra meg, med håp om at svarene skal være mer positive!

Jeg hører ofte om hunder med kroniske plager, ofte uten diagnose, eller med litt diffuse diagnoser:

Typisk kløe, ledd- og muskelsmerter, pussig atferd, gjentagende infeksjoner, anfall, osv. Ikke nødvendigvis alle symtomer på samme hund, men gjerne flere symptomer hvor mistanken kan gå i retning av ulike allergier, immunforsvar, borreliose, osv.

I mange tilfeller bruker eier en haug med penger og krefter for å finne svaret, hunden må gjennomgå mange undersøkelser og store deler av tiden ha mye vondt eller ubehag.

Hvis det er en stor sannsynlighet for at hunden skal bli bra så er det kanskje greit å la hunden gjennomgå perioder med smerter/ubehag, men det jeg lurer på er om det er en reell sannsynlighet for å finne årsaken og kurere hunden. Blir hundene bedre?

Jeg har selv opplevd periodevis kløe på et par av mine hunder. Jeg brukte masse penger på å finne ut av problemet, uten at det hjalp. Hundene led ikke så det var kun lommeboka, og egentlig så brukte jeg nok bare en brøkdel av det mange bruker på sine hunders kroniske plager, så jeg skal ikke klage. Hadde det vært kronisk og hundene hatt det vondt så hadde jeg antageligvis vurdert avlivning ganske tidlig nettopp fordi jeg har hørt om og kjenner såpass mange som ikke har kommet noen vei og endt opp med å avlive allikevel :-( (Men sånt vet man ikke før man er der, selvsagt.)

Så det jeg ønsker å høre om er erfaringer med kroniske, diffuse plager, og hvordan dere vurderer hvor lenge og mye dere vil prøve å finne årsak og behandling, samt hvordan dere vurderer livskvaliteten opp mot ubehag og evt. bivirkninger på medisin. Vi har diskutert terskel for avlivning når hunden har atferdsproblemer - både av hensyn til hunden og eieren, men hvor går grensen for avlivning av syke hunder som ikke er døende?

[Kaja]

Krutt er veldig plaget av kløe og infeksjoner i huden. Vi snakker blemmer, åpne sår, sår på øyet etc. han går på en shitload av medisiner og har det i perioder veldig lite bra med seg selv.

JEG syns han burde fått slippe for lenge siden, men det er ikke min hund, så. På kløfrie dager sover han hele tiden. Han klarer ikke slappe av ellers.

edit kan skrive mer om det senere, litt tungvindt å skrive med brukket hånd.

[Taz]

Jeg har tidligere avlivd en hund som hadde diffuse kroniske plager. Da han var 3 år og 3 mnd fikk jeg nok! Da sa det stopp og jeg orket ikke mer. Både for hunden sin del og min egen.

Nå sitter jeg egentlig i samme båten igjen med Minion, det er vel sånn sett null sjanse for bedring, kun behandle symptomer og la bikkja leve så lenge den har livskvalitet og flere bra dager enn dårlige.
Men det tærer på psyken merker jeg, det å ha en kronisk syk hund hvor sykdommen er diffus.


Så mitt svar. Diffuse kronisk syke hunder er noe dritt, og man lar de leve så lenge de har en bra livskvalitet og ikke går rundt med smerter.

[Krelise]

Pax har siden han var liten fått stadige hudinfeksjoner, gule staphylokokker. Alle tester er negative, så vi står igjen med "noe atopisk". Driver symptombehandling med klorhexedinsjampo og evt antibiotika hvis det setter seg for hardt for sjampoen. Forebygger med kosttilskudd og B12 injeksjoner. Det funker greit, men han hater jo å dusje, så de periodene er litt kjipe. Almenntilstanden er heldigvis helt normal, så bortsett fra litt periodevis kløe så lider han ikke.

Nå har vi startet på Atopica, og det ser ut til å funke veldig bra. Endelig noe som faktisk holder han friskere/mer symptomfri! Huden er mye bedre og mykere, han klør gjevnt mindre, pelsen er blankere, tykkere og tettere og han har fått tilbake pelsen bak albuene og mellom tærne der han var nesten naken. Så nå krysser vi fingrene for at det varer, for dette diffuse "noe" er noe dritt.

[antonia]

Min har hatt diffuse plager i snart tre år(periodevisoppkast som blir markant værre av stress, lang tid mellom måltid og medisin/andre akutte plager).

Vetrinæren vi gikk til ga diagnosen "omgangssyke" første gangen, andre gangen ble han satt på skånefôr for sensitiv mage, tredje gangen fikk han diagnosen kronisk magekatarr ogen pillekur. Fjerde gangen ville vetrinæren bare gi meg canicur mot spyinga, og om jeg ville ha sterkere medisin måtte jeg komme til ny undersøkelse.. ny undersøkelse 12 ganger i året?? Jeg konfererte med en vi trener med som er vetrinær, og hun syns det var rart at jeg ikke hadde fått med kvalmestillende, syrenøytraliserende og magehinnebeskyttende tabletter, når dyrlegen hadde diagnostisert han med magekatarr.

Lang historie kort; krangling mellom meg og vetrinæren, jeg følte jeg ikke ble tatt seriøst, henta ut journalen og dro til ny vetrinær(som ble informert om at jeg kom dit fordi jeg var *****g misfornøyd med vetrinæren vi var hos).

Den nye vetrinæren tok kaizer rett inn til gastroskopi, tok biopsi av tarmen og utvidet blodprøve! Jeg fikk med tabletter mot magesår, med resept for et helt år, og han ringte dagen etter for å spørre hvordan det gikk!

Biopsien viste helicobacter bakterier i tarmen, kaizer ble satt på en hestkur av en antibiotika, og antagligvis blir han helt frisk!!

Jeg var bestemt på at om den nye dyrlegen ikke fant noe som hjalp, så skulle dyret få slippe. 3år med undersøkelser var nok. Men så viste det seg at så fort jeg fant en vetrinær som faktisk lyttet til hva jeg sa, så gikk det an å behandle!

Så nå håper jeg kuren funker så godt som nye vetrinæren mener den skal gjøre:)

[Tuvane]

Så lenge hunden har god livskvalitet, så ser jeg ikke noe problem med å holde den i live. Men dersom hunden lider av behandling og sykdom, og livet kun består av lidelse, så ville jeg ha avlivet.

Vår forrige schäfer sleit hele livet med kløe, hudinfeksjoner, hudproblemer, mageproblemer, allergi (mot så å si alt av innendørs- og utendørsallergener). Hun var mye syk, og vi var stamkunder hos veterinæren. MEN, hun hadde god livskvalitet. Hun var en glad og lykkelig hund, og tålte godt behandling og stell og veterinærbesøk. Hun døde rett før hun ble 10 år, da av noe helt annet. Hadde hun vært deprimert og plaget, så hadde hun selvfølgelig fått slippe, men hun var lykkelig og glad fram til hun ble akutt syk da hun var 9,5 år, og da skjønte vi at nå var det slutt.

[Gjest]

Nå har jeg fårr min andel av slike bikkjer siste årene.
Ene haltet kraftig fra hun var ca 4 mnd gammel. Vi utredet og utredet og rehabiliterte i tro på at dette var noe diffust muskel-greie-aktig. Med to treninger per uke i basseng, nektet henne å løpe (på vetrinærens anbefaling) og lot henne kun gå i skritt-fart i flere mnd. Etter 6 mnd på denne måten med svømmetrening og rehabilitering, og ganske mange tusen mindre på kontoen, skulle vi la henne prøve å få øke tempoet litt. Da kollapsa ho. Videre utredning viste da medfødt hjertefeil og fremskreden hjertesvikt. Så hun ble avlivet i alder av 14 mnd.
Siste med kløe var kort.h.collien Easy, hun klødde vel egentlig helt fra starten av da vi overtok henne, men siden jeg ikke kjente rasen da, tenkte jeg at de kanskje hadde litt tørr pels. Men så fikk hun løpetid to mnd senere og det tok helt av. Først trodde vi det var skabb, pga sårene og hårtapet og infeksjonen i huden og hun fikk tre skabb-kurer, pluss antibiotika og kortison, og ble litt bedre, for deretter å bli mye verre igjen. Nye utredninger, påvist uttalt allergi mot det meste, og vi gikk over på spesialdiett av kun fjærkre som var det eneste hun tålte. Kombinert med kortison. Men hun ble bare verre og verre og til slutt var hun bare slapp og uten gnist uansett hva vi gjorde. Orket nesten ikke røre på seg. Da ble hun avlivet. Jeg burde ha avlivet tidligere, men håpet i det lengste på en forbedring....

[Tabris]

Jeg husker min tantes skotte hadde masse problemer med allergi og kløing. De utredet, behandlet og forsøkte mange ulike ting over lang tid. Til slutt valgte min tante å avlive hunden selv om alt ikke var utprøvd. Som tenåring forsto jeg ikke den avgjørelsen, men jeg gjør det nå.

[Guest lijenta]

Her var ting difust også. Så ifust at jeg gikk ikke til veten. det jeg ser nå i ettertid er han var umulig å dressere og gangen var valpete. Men tingen startet før han var 5 måneder. Først etter lang stund som litt over et år så ble det så ille at han sa fra. Først til en vet som sa ja her er det noe galt så til en til som sa her er alt rett så til kiropraktor som tok tre låsninger og lurte på muligens delvis avrevet muskel. Da hadde vi startet på rimadyl, det ble i alt 40 dager med den. så veten hjemme som jeg bestilte bruks test, hun mente at jeg burde ta en mr før jeg bestemte meg. Der fant dem endelig betennelse i lårmuskulaturen 10 dager til på rimadyl. Så fikk han også laserbehandling og skulle være bra. Fikk tilbakefall og litttil på rimadyl. og litt laser. Så skar han seg opp på tredeputene på begge potene og det ble to runder med pencelin pga betennelse. Under runde en så fikk han bedre finmotorikk, har nå i ettertid beholdt finmotorikken han fikk, men mistet ca tre kg med muskler. HAn går bra og er mye lettere å dressere, nå er det bare normalt høye forventninger som kan komme i mellom. Så vi må trene mye fysisk for at han skal komme opp i form igjen. Men ja noe ganger går ting bra

[Guest lijenta]

Dpbbeltposter:

HAr også tidligere vert gjennom difuseplager som viste seg å være allergi for det meste. Den gangen holdt jeg liv i hunden alt for lenge. Så med denne var jeg bedre forbredt, og godt er det at vi fant ut av tingene til slutt.

[Rocket]

Rocky har hatt diffuse smerter i bakparten, første gang fant vi en låsning bak der og trodde den var problemet. Da at det har gått inflammasjon i området rundt som førte til smertene, 14 dager på smertestillende og ro, 2 timer med kiropraktor og han var smertefri igjen. Ikke mange ukene senere så var smerten tilbake. Denne gang røntget(Rønket?) vi og fant forandringer i bakparten, dyrelegen konkluderte med små/startende forkalkninger, men skal få andre til å se på dem også og drøfte sammen. Bildene av hofter blir sent inn til avleser.
CT er en mulighet, men utifra det hun kunne se så vil behandlingen være den samme uansett resultat av en CT. Rett og slett smertestillende ved behov, eventuelt regelmessige timer hos kiro. Operasjon er også en mulighet, men hun mente det ikke var gunstig med mindre plagene blir mye værre iom det er så små "flekker", operasjon blir ofte ikke utført før forkalkningen er mye større. Han er jo 8 år straks og man må veie alder, livskvalitet og progronser opp mot hverandre.
Sånn sett er både jeg og dyrelegen enig, heller et kortere smertefritt liv på smertestillende enn ett lenger liv med smerter.

[Guest Jonna]

Sch med dårlig imunforsvar, store våteksem flekker i perioder og hadde sensitiv mage (bæsjet opp i 11 ganger daglig). Våteksemen klarte jeg behandle utvortes, og ble bedre etter X antall allergi för og prøvde ett "billig" för som både magen og kroppen ellers tålte veldig bra. Fungerte bra helt til han fikk magedreining, og døde. Antar han fikk så store nekroser o.l. pga det dårlige imunforsvaret (ett lite kutt ble for eksempel alltid betent o.l. )

Broren endret atferd og viste seg etter mange-mange røntgen, smertestillende osv å komme til rett veterinær og han hadde da små forandringer i ryggen. Fungerte ikke tiltross for små forandringer og ble avlivet.

Med tanke på hvor lang tid det gjerne tar å finne ut hva som feiler mennesker med diffuse plager på ledd/muskler o.l. så syns jeg ikke det er rart at det er vanskelig å utrede hunder og finne rett behandling. Man skal ha litt flaks på veien også.