Gå til innhold
Hundesonen.no

Ulike hårlag på collie


simira
 Share

Recommended Posts

I WTF-kulltråden så skrives det at man i Norge (?) ikke får registrert kull av en langhår og en korthårscollie fordi det regnes som ulike raser. Noen mener det er tullete.

Rasene har samme opphav, og det forekommer vel begge hårlag i kull av begge typer, såvidt jeg har skjønt?

Men på en annen side så har jeg sett det nevnt i en eller annen diskusjon at rasene har vært separat og avlet så forskjellig at de er ulike i temperament og driv. Inntrykket mitt er f.eks. at kortisen har mer motor, mens langhårene er mer bedagelige, men at lyd som piping og bjeffing forekommer lettere hos langhårene.

Jeg har ikke veldig god greie på noen av dem, så jeg regner med at noen kan bidra med mer informasjon her. Er rasene helt like eller er det ikke? Er det hipp som happ om jeg velger korthår eller langhår, om ikke pelsstellet spiller noen rolle for meg? (hypotetisk, jeg skal altså ikke ha flere hunder)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 51
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Opprinnelig var det jo ingen forskjell på collie lang og kort i rasestandarden bortsett fra pelslengden, og slik burde det jo egentlig forblitt. Veldig generelt kan man sikkert si at korthåren er noe

Det er jo også forskjell på hva en faktisk har og hva en skulle hatt. Hvis det ikke er ment å være andre forskjeller enn pels, vil jo krysskombinasjoner kunne gi langhåren mer av den ump'en som korthå

Korthårscollien min med pelsavvik. (nedrøyta og fæl, men han vil uansett aldri få like mye pels som en langhårscollie skal ha, han er mer.... gammeldags i pelslengden) Han er verdens søteste og va

Rasestandarden setter jo noen forskjeller, untatt lengden på pelsen:

Rasebeskrivelse

COLLIE LANGHÅRET (156)

Opprinnelsesland

Storbritannia

Helhetsinntrykk

Fremtrer som en meget vakker hund, virker uanfektet og verdig, velproporsjonert. Skal fysisk bære preg av styrke og aktivitet uten å være klumpet eller grov. Uttrykket meget viktig og oppnås ved perfekt balanse mellom skalle og snuteparti, øynenes størrelse, form, farge og plassering samt korrekt ansatte og bårne ører.

Proporsjoner

Fremtrer som en meget vakker hund, virker uanfektet og verdig, velproporsjonert. Skal fysisk bære preg av styrke og aktivitet uten å være klumpet eller grov. Uttrykket meget viktig og oppnås ved perfekt balanse mellom skalle og snuteparti, øynenes størrelse, form, farge og plassering samt korrekt ansatte og bårne ører.

Adferd

Vennlig. Ikke nervøs eller aggressiv.

Rasebeskrivelse

COLLIE KORTHÅRET (286)

Opprinnelsesland

Storbritannia

Helhetsinntrykk

Intelligent, våken og livlig. Virker uanfektet og verdig, velproporsjonert og harmonisk bygget. Skal fysisk bære preg av styrke og aktivitet uten å være klumpet eller grov. Uttrykket meget viktig og oppnås ved perfekt balanse mellom skalle og snuteparti, øynenes størrelse, form, farge og plassering samt korrekt ansatte og bårne ører.

Proporsjoner

Intelligent, våken og livlig. Virker uanfektet og verdig, velproporsjonert og harmonisk bygget. Skal fysisk bære preg av styrke og aktivitet uten å være klumpet eller grov. Uttrykket meget viktig og oppnås ved perfekt balanse mellom skalle og snuteparti, øynenes størrelse, form, farge og plassering samt korrekt ansatte og bårne ører.

Adferd

Modig, djerv og energisk.

Jeg mener korthåren er en mer aktiv, tøffere og energisk hund en langhåren. Rett og slett fordi standard sier at det skal være slik. Der langhåret stopper og venter, bykser korthåren frem og hopper over ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprinnelig var det jo ingen forskjell på collie lang og kort i rasestandarden bortsett fra pelslengden, og slik burde det jo egentlig forblitt. Veldig generelt kan man sikkert si at korthåren er noe livligere osv men det finnes jo en ganske stor bredde i begge hårlag. Det finnes langhår som har mer motor og mer livlighet enn den gjennomsnittlige korthåren også, og motsatt.

Selv mener jeg at de to hårlagene ikke er ulike nok til at det forsvarer å beholde dagens separasjon. Erfaring har vist at selv litt større eksteriøre forskjeller i detaljer hos de tiltenkte foreldrene (i f.eks hodetype) likevel kan gi vellykkede avkom som blir mer moderate av type og til og med bedre enn sine foreldre.Og nå som fokus sakte men sikkert flyttes fra streng typelikhet til etisk forsvarlig avl og helse (utvidelse av genpooler etc) så vil spørsmålet om kryssing av kort/langhårscollie presse seg fram mer og mer, tror jeg.

  • Like 17
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprinnelig var det jo ingen forskjell på collie lang og kort i rasestandarden bortsett fra pelslengden, og slik burde det jo egentlig forblitt. Veldig generelt kan man sikkert si at korthåren er noe livligere osv men det finnes jo en ganske stor bredde i begge hårlag. Det finnes langhår som har mer motor og mer livlighet enn den gjennomsnittlige korthåren også, og motsatt.

Selv mener jeg at de to hårlagene ikke er ulike nok til at det forsvarer å beholde dagens separasjon. Erfaring har vist at selv litt større eksteriøre forskjeller i detaljer hos de tiltenkte foreldrene (i f.eks hodetype) likevel kan gi vellykkede avkom som blir mer moderate av type og til og med bedre enn sine foreldre.Og nå som fokus sakte men sikkert flyttes fra streng typelikhet til etisk forsvarlig avl og helse (utvidelse av genpooler etc) så vil spørsmålet om kryssing av kort/langhårscollie presse seg fram mer og mer, tror jeg.

Men det er jo egentlig spørsmålet mitt - er det egentlig kun hårlaget som er forskjellen? Ja, såklart det finnes individer som er mer slik enn slik, og motsatt. Det finner man vel i alle raser. Men om avlen har skilt mellom temperament og driv på rasene lenge nok til at det jevnt over er en vesentlig forskjell så bør det jo være grunnlag for å holde dem separert? Eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er jo egentlig spørsmålet mitt - er det egentlig kun hårlaget som er forskjellen? Ja, såklart det finnes individer som er mer slik enn slik, og motsatt. Det finner man vel i alle raser. Men om avlen har skilt mellom temperament og driv på rasene lenge nok til at det jevnt over er en vesentlig forskjell så bør det jo være grunnlag for å holde dem separert? Eller?

Det er jo også forskjell på hva en faktisk har og hva en skulle hatt. Hvis det ikke er ment å være andre forskjeller enn pels, vil jo krysskombinasjoner kunne gi langhåren mer av den ump'en som korthåren kanskje har.

For å være ærlig, så synes jeg det er vanskelig å forstå at på for eksempel dvergschnauzer så krysser man aldri fargene, mens på puddel kan en mikse størrelsene innenfor gitte rammer. På st. bernhardshund er det en fordel for pelskvaliteten å krysse korthåret med langhåret nå og da, og på belgisk fårehund blir du registrert som det du ser ut som - for å si det blunt.

På st. bernhardshund vet jeg at de ønsker å parre korthår med langhår for å opprettholde underullskvaliteten på sistnevnte (om jeg ikke har misforstått forklaringen fullstendig). Men hva er argumentet for at dvergschnauzere ikke kan kryssparres, når tervueren og groenendael kan? Hva er argumentet for at langhåret schäfer født i et normalhåret kull kan registreres, når korthårscollier i et langhårskull ikke kan?

Det virker som om det meste bunner i tradisjon - enten tradisjon for puristisk tankegang om å holde variantene sterkt atskilt, eller tradisjon for å krysse (etter behov) og sette rasenavn/variant etter hvert. Og tradisjoner er jo koselige, inntil de blir bakstreverske.

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

..

Hva er argumentet for at langhåret schäfer født i et normalhåret kull kan registreres, når korthårscollier i et langhårskull ikke kan?

Det virker som om det meste bunner i tradisjon - enten tradisjon for puristisk tankegang om å holde variantene sterkt atskilt, eller tradisjon for å krysse (etter behov) og sette rasenavn/variant etter hvert. Og tradisjoner er jo koselige, inntil de blir bakstreverske.

Spot on.

Den gangen rasene ble til så hadde føringen av stambøker en god funksjon og hensikt. Idag har (lukkede) stambøker blitt et mål i seg selv som hardnakket opprettholdes selv når realiteten (alt for små genpooler) tilsier at noe annet burde gjøres.

Ellers har vel FCIs Breeding Committee åpnet opp for at dvergschnauzere skal kunne pares på tvers av farger, samme med miniatyr- mot standard bullterrier? Nettopp fordi det ikke er forsvarlig å opprettholde slike kunstige skiller.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spot on.

Den gangen rasene ble til så hadde føringen av stambøker en god funksjon og hensikt. Idag har (lukkede) stambøker blitt et mål i seg selv som hardnakket opprettholdes selv når realiteten (alt for små genpooler) tilsier at noe annet burde gjøres.

Ellers har vel FCIs Breeding Committee åpnet opp for at dvergschnauzere skal kunne pares på tvers av farger, samme med miniatyr- mot standard bullterrier? Nettopp fordi det ikke er forsvarlig å opprettholde slike kunstige skiller.

Å endre på ting gjør jo alltid at en del får vondt i viljen sin.

Og jeg skal ikke si noe, for jeg jublet ikke da det ble snakk om å parre inn en annen rase med berner for å forbedre helsa. Men det var på grunn av hvilken rase som ble foreslått.

Å tillate kryssparring på to så vel-dokumenterte og kompatible raser som langhår og korthår collie burde ikke være radikalt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan jo også nevnes at det finnes land der collie regnes som en rase og avles på kryss av hårlag. Vi trenger ikke å se lenger enn til Sverige, hvor det attpåtil ser ut til å fungere bra.

I utgangspunktet skal jo rasene være like, men det er ikke til å gjemme under en stol at gjennomsnittlig er det forskjell på dem selvom man finner både og i begge hårlag. Men det har nok mest med at langhåret er typisk familiehund mens kortisen er en noe særere rase som oftere velges av litt mer typiske hundefolk. Sistnevnte tror jeg har mest med utseende og at den er mye mer ukjent enn "lassie" å gjøre. Og da blir det fort forskjellig marked og etterspørsel som til syvende og sist styrer mye av hva som avles.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å endre på ting gjør jo alltid at en del får vondt i viljen sin.

Og jeg skal ikke si noe, for jeg jublet ikke da det ble snakk om å parre inn en annen rase med berner for å forbedre helsa. Men det var på grunn av hvilken rase som ble foreslått.

Å tillate kryssparring på to så vel-dokumenterte og kompatible raser som langhår og korthår collie burde ikke være radikalt.

Litt på siden, men når var dette, og hvilken rase? Dette hadde ikke jeg fått med meg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt på siden, men når var dette, og hvilken rase? Dette hadde ikke jeg fått med meg!

Rasen heter tornjak, og var på det tidspunktet en relativt nylig anerkjent rase av FCI, som primært var å finne som gårdshund i fjellene i Bosnia, med åpen stambok. Uten god og offentlig oversikt over stamme, levealder og helseresultat, så duger det ikke for meg å foreslå rasen fordi den kan komme i tricolor, kan være snarlik en (lettbygget) berner, og det sies av bosniske eiere at de lever lenge og ikke har noen kjente sykdommer.

Jeg husker ikke når det var, men en gang i løpet av de ti siste årene, i hvert fall. Det var snakk om det på rasenivå, men kom så vidt jeg vet aldri opp på kennelklubb- eller FCI-nivå. Men det ble snakket om i flere land, blant annet Danmark, hvor en berneroppdretter hadde importert noen av disse og dermed gjort det danske bernerfolket mer bevisst på rasen. Så kom tornjak på forbudslisten i Danmark.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo langt mer meningsfylt å kunne krysse Collie rasene, enn feks Dachshundrasene, som pr. i dag er tillatt krysset. Colliene er vel mye like. Mens feks. å krysse Langhåret Dachs med Strihår, blir som å blande Drever med Sheltie. Sånn i forhold til egenskaper og mentalitet...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er argumentet for at langhåret schäfer født i et normalhåret kull kan registreres, når korthårscollier i et langhårskull ikke kan?

Argumentet for det er at det i ca halvparten av kullene (minst) fødes langhår, og slik har det alltid vært. Forøvrig trodde jeg langhårscollier født i korthårskull ble registrert, men som langhår?

Det er forøvrig IKKE tillatt å pare langhår med normalhår i Norge (men det er tillatt i Sverige). Man kan omgå dette ved å ikke være medlem av raseklubb og ikke ha omregistrert den langhårede hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forøvrig trodde jeg langhårscollier født i korthårskull ble registrert, men som langhår?

Langhår født i korthårskull blir registrert som "korthår med pelsavvik" :hmm: . Og siden de registreres som korthår så kan de brukes i korthårsavlen men ikke i langhårsavlen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

.... egentlig ville Norsk Collie klub at langhår fra korthårskull skulle registreres med avlssperre i tillegg, men det godtok ikke NKK (med argumentet at man setter ikke automatisk avlssperre på friske dyr). I rasens hjemland England blir ikke langhår etter korthårede foreldre registrert i det hele tatt; de blir papirløse "gatekryss" og selges som rene familiehunder. FCIs regler sier at alle valper i et kull skal, men England er jo ikke medlem av FCI og synes ikke "B-vare" trenger papirer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Langhår født i korthårskull blir registrert som "korthår med pelsavvik" :hmm: . Og siden de registreres som korthår så kan de brukes i korthårsavlen men ikke i langhårsavlen.

:vegg:

Men er ikke det med f.eks puddel at de plasseres i ulik størrelse ettersom hva de ender opp som, ikke hva de burde være?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er jo egentlig spørsmålet mitt - er det egentlig kun hårlaget som er forskjellen? Ja, såklart det finnes individer som er mer slik enn slik, og motsatt. Det finner man vel i alle raser. Men om avlen har skilt mellom temperament og driv på rasene lenge nok til at det jevnt over er en vesentlig forskjell så bør det jo være grunnlag for å holde dem separert? Eller?

Det er ikke mer forskjell mellom Korthåret og Langhåret Collie, enn det som allerede er innenfor rasene hvis man ser bort ifra pelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:vegg:

Men er ikke det med f.eks puddel at de plasseres i ulik størrelse ettersom hva de ender opp som, ikke hva de burde være?

Toy/dverg/mellompudler kan jo bytte størrelse ved måling. En langhårscollie med korthårede foreldre kan pr idag ikke bytte identitet ved å stilles ut som voksen (slik schæfer langhår kan) men vil for alltid være stemplet med "avvik" på stamtavla :sint_01:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

FCIs regler sier at alle valper i et kull skal, men England er jo ikke medlem av FCI og synes ikke "B-vare" trenger papirer...

OT:

Stemmer dette? Jeg har kommet over to dalmatiner-kull, hvorav ett i Norge, hvor valper avlives før registrering på grunn av manglende hørsel (etter raseklubbens forslag). De avlivede valpene blir dermed ikke registrert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OT:

Stemmer dette? Jeg har kommet over to dalmatiner-kull, hvorav ett i Norge, hvor valper avlives før registrering på grunn av manglende hørsel (etter raseklubbens forslag). De avlivede valpene blir dermed ikke registrert.

Når du registrerer valper har du muligheten til å skrive opp hvor mange i kullet som ble født, hvor mange er død, og hvor mange skal registreres.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OT:

Stemmer dette? Jeg har kommet over to dalmatiner-kull, hvorav ett i Norge, hvor valper avlives før registrering på grunn av manglende hørsel (etter raseklubbens forslag). De avlivede valpene blir dermed ikke registrert.

Du registrerer alle som lever på det tidspunktet du registrerer valpene - om en valp dør tre dager gammel av herpesvirus registreres jo ikke denne, eller om tispa ligger ihjel en valp på to uker så registreres heller ikke den.

Men tidligere registrerte folk i hytt og pine, en valp nå og en valp da - oj, denne så bra ut, den kan vi sikkert stille, da registrerer vi den. Eller oj, denne fikk valper gitt, kanskje på tide å få registrert henne da. Det gir jo ingen samlet oversikt over rasen, om en kan velge hva som skal registreres - for eksempel avvente røntgenfotografering, eller om den blir bra nok i jakt, eller whatever. En får ikke lenger velge å registrere kun de beste, nå må en registrere alt på en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du registrerer alle som lever på det tidspunktet du registrerer valpene - om en valp dør tre dager gammel av herpesvirus registreres jo ikke denne, eller om tispa ligger ihjel en valp på to uker så registreres heller ikke den.

Selvfølgelig. Men jeg ser forskjell på valper som avlives og valper som dør av naturlige årsaker, ulykker osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig. Men jeg ser forskjell på valper som avlives og valper som dør av naturlige årsaker, ulykker osv.

Men om den avlives på grunn av redusert livskvalitet eller medfødt defekt, så vil den uansett ikke bli solgt.

.

Som Lill sier, så fyller en ut hvor mange valper som ble født, og hvor mange som lever etter en uke, slik at NKK har oversikten og kan dra ut statistikk om det er ønskelig for en situasjon.

Reglene sier vel at valpene skal være registrert før de er tre måneder gamle, så om en har en svak valp kan en se an om den lever opp eller ei. De færreste registrerer nyfødte valper. De færreste avliver også friske valper, og de aller fleste valper er jo friske fram til tre måneder - når de må registreres.

Det er forskjell på å lage en oversikt over hvor mange eksempelvis dalmatinere som må avlives på grunn av døvhet, og å få registrert alle levende valper i et kull samlet, så en har mer oversikt over rasens bestand og kan samle informasjon som røntgen og øyelysning. Er døvhet et utstrakt problem, er det først og fremst raseklubben som må jobbe med dette, tenker jeg - og det vil ikke komme fram av DogWeb hvorfor en hund er død, uansett om den blir syv uker eller 17 år, så det har ingen hensikt å registrerer valper som ikke når leveringsalder.

I dansk Hundeweb står det nå om et kull er født med keisersnitt eller naturlig, og om det var parring eller inseminasjon - og det er jo informasjon som kunne vært interessant å få fram, og da gjerne sammen med antall fødte valper, så en har en kilde til å studere fertilitet på linjer og rasen. Men å registrere døde småvalper ser jeg ingen grunn til.

Æsj, hodet mitt er helt grøt, jeg føler jeg ikke klarer å si det jeg tenker. Ga noe av dette mening?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...