Gå til innhold
Hundesonen.no

2 Sloughis trenger nye hjem


Recommended Posts

Kopiert fra FB

Roxanne MeyerArendal og Omegn Hundeklubb

Hei. Jeg har akutt behov for hjelp til å omplassere mine to sloughis, Azaar (9) og Bahij (8), og håper noen kan hjelpe meg å finne trygge hjem til dem hos erfarne, ansvarsfulle og kjærlige hundefolk, helst på Sør- eller Østlandet (jeg bor i Arendal). Jeg har uhelbredelig kreft, og har blitt betydelig svekket den siste tiden, så jeg frykter at det begynner å haste.

Førstkommende tirsdag, 9. desember, kommer det en artikkel i Se og Hør om oss. Jeg håper at hvis mange nok deler dette med folk de kjenner, så vil jeg forhåpentligvis finne gode hjem til guttene mine mens jeg ennå er i stand til å ordne det selv. Det vil ikke bli aktuelt å sende dem til omplassering via fremmede.

Sloughien er en svært gammel og sjelden ørkenjaktmynde fra Nord-Sahara. Den har et sterkt jaktinstinkt, en nærmest katteaktig uavhengighet (men knytter seg sterkt til "sine" mennesker), har ingen kjente helseproblemer, bryr seg ikke om lydighetstrening, og trenger minst én times luftetur hver dag. De trives best i rolige hjem uten små barn. Pga jaktinstinktet kan de ikke slippes løse der det er vilt eller husdyr. De vil ikke kunne bo sammen med katter eller kaniner. De er forøvrig noen skikkelig late sofapoteter som ikke krever stort annet enn behagelige møbler med en stabel varme pledd oppå seg. Og de trenger kjærlighet. En ensom sloughi er en ulykkelig sloughi.

Jeg kan nås på e-postadresse [email protected] for bilder og mer informasjon. Eventuelt via Facebook; søk på Roxanne Meyer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist å høre, kjenner henne ikke, men vet hvem det er da hun er aktiv på hundegrupper på FB (og sikkert andre forum).

Håper virkelig hundene får gode hjem sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine fungerer fint med dem så lenge vi går tur men jeg tør ikke ta inn voksne hanner til mine,skulle gjerne hatt Azaar. Fint at alle deler for det begynner nok å haste litt dessverre. Forferdelig situasjon å være i for Rox på alle måter :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nå jeg forbanner at jeg leier en liten leilighet. De to gutta skulle fått leve resten av sine dager sammen med sirkusjentene som jeg trur hadde elska dem, hadde jeg eid og hatt plass. Fader ass, for en helt grusom situasjon for et menneske å komme i. :( Håper noen kommer dem til unnsetning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nå jeg forbanner at jeg leier en liten leilighet. De to gutta skulle fått leve resten av sine dager sammen med sirkusjentene som jeg trur hadde elska dem, hadde jeg eid og hatt plass. Fader ass, for en helt grusom situasjon for et menneske å komme i. :( Håper noen kommer dem til unnsetning.

Høres jo ut som perfekte hunder for lite plass innendørs (og for deg forøvrig)

Go for it :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Deler Roxannes statusmelding som ligger åpent ute på FB nå:


Noen ganger i livet opplever man noe totalt uventet som løser en hel kjede med problemer på én gang. Jeg kan med hånden på hjertet si at beskjeden jeg fikk akkurat nå er det mest uventede og gledelige jeg noensinne har kunne drømt om.

Azaar og Bahij har fått et nytt hjem. Ikke hver for seg, men sammen. Ikke bare i Agderfylkene et sted, men rett i nærheten, på Rykene. Ikke hos fremmede, men hos noen jeg kjenner. Ikke bare hundevante folk, men myndevante. Og de har en afghanertispe fra før av.

For en tid siden adopterte min venninne Kari Lene yngstemann i flokken min, Djilál. Da jeg plutselig ble mye dårligere forrige uke, tilbød hun seg å passe Azaar og Bahij også mens jeg lette etter omplasseringshjem til dem. Og nå har hun og familien hennes avgjort at de ikke orker tanken på å sende dem fra seg igjen.

Dermed blir hele flokken min boende samlet hos en myndevant familie jeg kjenner, på en gård med en stor, myndesikker innhegning og masse turområder i nærheten. Jeg kan ha dem hos meg så mye jeg vil, jeg kan besøke dem, og jeg vet at de nå har et trygt og kjærlig hjem resten av livet. En bedre løsning enn dette kan jeg ikke forestille meg.

Takk, Kari Lene. Du er en engel. Nå kan jeg takle utfordringene i tiden jeg har igjen uten å måtte bekymre meg for hundene. Du har rett og slett oppfylt mitt siste store ønske i Prosjekt Livsglede."

--

  • Like 35
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...