Gå til innhold
Hundesonen.no

Tomme tisper


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Hvorfor er det slik at noen tisper går tomme, gang på gang? Det blir valper, men de dør/absorberes underveis og så blir det 1 valp som fødes eller ingen.

En oppdretter får dette gang på gang, også på andre tisper, en annen oppdretter får store kull gang på gang.

Ja jeg lurer på om det kan være ulike årsaker for at dette skjer, eller om det er max uflaks? Kan det være arvelig at tisper ikke bærer frem valper?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stress, herpes, miljøfaktorer.

I tillegg har endel avl ført til dårlig fruktbarhet, har en tispe vanskelig for å bære frem foster gang etter gang selv med ulike hanner så er det kanskje like greit å ikke la tispa få noen kull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjer det gang på gang på samme tispe eller på samme linje, så er det sannsynligvis en arvelig faktor.

Når det gjelder tilfeldige tilfeller vil jeg tro at det kan skyldes misdannelser eller sykdom hos foster, stress, herpes og annen sykdom. Svært mange svangerskap hos mennesker avbrytes jo pga feil ved fosteret (som ikke er forenlig med liv), og jeg vil tro at det også vil være tilfelle hos hunder.

Ift små og store kull, så har dette sannsynligvis også en arvelig faktor, men det kommer også an på antall paringer, paringstidspunkt osv.

Og ut i fra dette konkluderer jeg med at en tispe som kaster mange kull eller som gir veldig små kull, har et fruktbarhetsproblem, og kanskje ikke bør videreføres i avl, spesielt ikke om rasen i utgangspunktet har et fruktbarhetsproblem.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dårlig fruktbarhet og små kull er vel også et tegn på innavlsdeprivasjon i tillegg til det som allerede er nevnt. Lundehunden har vel problemer med det om jeg ikke tar feil, vanskelige parringer og små kull? Ble tatt opp i en diskusjon en gang, kjenner ikke rasen godt personlig :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dårlig fruktbarhet og små kull er vel også et tegn på innavlsdeprivasjon i tillegg til det som allerede er nevnt. Lundehunden har vel problemer med det om jeg ikke tar feil, vanskelige parringer og små kull? Ble tatt opp i en diskusjon en gang, kjenner ikke rasen godt personlig :P

Lundehunden sliter vel også med manglende libido. Dvs hannhunder som ikke er interessert i å pare selv om tispa står osv.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis en visste nøyaktig hvorfor, så kunne en jo lett gjort noe med det eller spart seg en del bortkastede penger.

Men det kan være mange årsaker til at tisper går tomme.

Det finnes kunnskapsløse oppdrettere, som tror at tispa skal parres på dag 12, for det ble hos sist og det ble ei mormor av henne også. En må vite når tispa skal parres, det er et viktig utgangspunkt.

Selv om en måler progesteronet, kan derimot løpetiden også stoppe, eller at tispa ikke får eggløsning.

Det finnes hannhunder med lav sædkvalitet, og da hjelper det ikke å parre på rette tidspunktet. En hannhund kan bli midlertidig steril om han har en lett infeksjon i kroppen, så selv om han fikk valper for tre måneder siden kan han skyte blankt nå. I så måte burde en aldri parre uten å få sjekket sædkvaliteten først. Så slipper en å lure i ettertid når tispa går tom, og om han ikke har sæd bør en jo åpenbart bruke en annen hannhund.

Herpes er nevnt, men tisper går tomme selv om de er vaksinert, og valper dør selv om tispa er vaksinert - nylig mistet ei tispe fire av fem valper, herpes er eneste åpenbare forklaring til tross for vaksine.

Fertilitet og infertilitet er arvelig - men når skal en si at det er et genetisk problem og ikke uflaks?

Jeg har selv en tispe som har gått tom flere ganger, og jeg har bare en åpenbar forklaring til 1 av 4 ganger. Skal jeg med det som utgangspunkt anta at jeg har fertilitetsproblem på linjene mine? Hennes mor fikk rundt 35 valper, og jeg mener en må identifisere et mønster over i hvert fall et par generasjoner før en kan si det er et problem på linjene. Tispa mi har to søstre som begge er gått i avl. Tispa har flere halvsøstre, felles mor, som har gått i avl. Tispas mormor fikk borti 20 valper. Det er ikke et mønster av infertilitet, og derfor har jeg brukt datteren i avl - men om hun også går tom mange ganger, må jeg kanskje begynne å tenke meg om. For ordens skyld - datteren har gått tom en gang, men da vet jeg også at vi parret for sent, da progesteronprøven mandag morgen viste at hun skulle vært parret på søndag, og hun ble parret først mandag kveld, og hun var med særdeles høy sannsynlighet langt forbi. Fredagens progesteronprøve antydet derimot parring på onsdagen, så hun steg lynraskt på den løpetiden. Mens på neste løpetid steg hun saaaakte - ut fra normal kurve skulle hun parres på mandagen i følge første progesteronprøve, mens ny prøve mandag morgen (med bilen ferdig pakket for å kjøre videre til Danmark) avslørte at hun ikke var steget nok - det ble parring torsdag og fredag.

Jeg mistenker også at forholdene rundt parringen har noe å si. Hvorfor får tjuvparedde tisper minst åtte valper? De valgte hannhunden selv...

Hvis det blir mye knot og styr og fikling og mas under parringen, kan det være at tispas kropp rett og slett bygger opp tilstrekkelig motstand til at hun ikke tar seg? Kan det være en biologisk forsvarsmekanisme? Jeg tenker bare høyt, i forhold til tvangsparring og parrebukker og slike ting. Det blir jo valper på flere av tispene som må bindes og tjores og knebles, men det kan tenkes at noen tispers fertilitet lar seg påvirke.

Jeg er ingen laissez-faire hippie som mener at alt må være 110 prosent naturlig uten noen som helst form for menneskelig inngripen. Men noen ganger har tispa rett, og avviser hannhunden med god grunn, selv om en ikke vet hvorfor der og da.

Jeg mener det ble sagt på et kurs at innavlsdepresjon ikke gjelder for en enkelt kombinasjon, men slår ut når rasen/linjene generelt over generasjoner har hatt en for høy innavlsgrad. Mor og sønn-parring en gang skal ikke nødvendigvis gi mindre kullstørrelse, men om en fortsetter i det sporet, får en resultat av det til slutt. Det er jo ikke slik at kullstørrelsen eksploderer og en får 13 valper når en bruker en fullstendig ubeslektet import fra Ytre Usbekigokk heller.

Så har tispas forhold under drektighet en del å si. Jeg ble fortalt om en oppdretter som gang på gang mistet kull. Det viste seg at klimaet i kennelanlegget ikke var bra nok, så etter nedskrubbing, ventilering, desinfisering og en god gjennomgang av forholdene, så tok fertiliteten seg opp.

Og vi snakker ikke om et lugubert kennelanlegg med bæsjerester oppetter veggene og inntørkede tissedammer overalt. Det var en seriøs oppdretter, men "noe" hadde satt seg fast i veggene.

En annen faktor jeg synes er interessant, og som jeg har diskutert med flere i det siste, er hvor mye mer tilgjengelig all informasjon er nå. Nå deler folk med seg på blogg, facebook og hjemmeside - "forelskelser" og bilde av parringer live-blogges, en får dag for dag-oppdateringer på facebook med kosetrang og morgenkvalme, og under UL oppdateres det med at tispa er tom fra mobilen og et trådløst nettverk.

Jeg har vært i gamet så lenge, at jeg husker godt hvordan en drev oppdrett uten DogWeb. I vår klubbs medlemsblad ble alle fødte kull publisert så snart en hadde fått kopi av registreringen fra NKK. Men NKK sendte dette ut med faste intervaller, og medlemsbladet hadde sin trykketid, så valpene var jo godt oppi valpeshowklassene før vi visste at kullet i det hele tatt var født - om en ikke kjente noen som kjente noen som visste om kullet, og hadde snakket med dem på telefon. Ens venner og samarbeidspartnere hadde en selvfølgelig oversikt over, men andre oppdrettere? Nei, en måtte vente til det kom i medlemsbladet.

Og dermed aner en jo ingenting om hvor mange tisper som ble parret og gikk tomme, eller mistet hele kullet, eller hvor store kullene egentlig hadde vært.

Så det er ikke sikkert at flere tisper går tomme i dag, vi bare hører mer om det, fordi vi hører mer om det meste i dag.

Vi hadde ei tispe som i 1993/1994 ble parret og/eller inseminert fire ganger på rad, og gikk tom. En stund senere fikk hun livmorbetennelse, så det kan ha hatt en sammenheng. Men vi syntes jo i hvert fall at det var grådig trist at hun gikk tom så mange ganger, og hadde jo bare hørt om tisper som fikk valper. Men når en begynte å snakke litt rundt, så var det da andre som også hadde tomme tisper, og tisper som gikk tom flere ganger. Det ble bare ikke snakket om, fordi innen en så hverandre på en eller annen utstilling var det for gammelt nytt å regne, og det var mer aktuelle ting å skravle om.

Mens nå så får du vite litt for mye om de aller fleste på Facebook. Og dermed virker kanskje noen problem mer utstrakt enn før. Tenker jeg, men jeg har ikke tallmateriale, bare filosofering.

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant lesning SFX. Det er nok litt kompleks hele temaet. Det er ingen fasit..

Skjønner godt at det er vanskelig hvis dette skjer gang på gang, for man taper jo mye penger og det blir mye skuffelser. Og ja det at man hører så mye mer om dette nå, kan kanskje gjøre at det blir et større "problem" nå, enn før, når det skjedde i det stille..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde faktisk dette problemet på katt når jeg hadde katter. Riktignok er det noe vanligere at katter ikke tar seg ved paring enn hunder, men ikke mye. Og hele greia var helt mystisk og uforståelig.

På hund skal jeg ikke klage, har ikke hatt ei tom tispe så langt. Og det med bare 1 paring pr kull når jeg har reist med tispa.

Moren til ene hannhunden min gikk derimot tom ved en gjentatt kombinasjon i god tid etter første kull (1,5 år og ingen kull i mellomtiden). Hun fikk 7 valper i sitt første kull, så tom, så 2 valper (ved inseminering, annen hann). Mens hennes søster har vært svært så fertil og fått 6-7 valper i alle sine kull (4 om jeg ikke husker feil). Her kan man ikke skylde på innavlskoeffisienten da den er lavere enn for store deler av rasen. Det er neppe herpes for andre tisper i samme kennel får kull av god størrelse uten problem.

Ene avkommet til min tispe gikk også tom av uviss årsak. Kan ha vært hannen. Min tispe er drektig med sitt 2. kull nå (2,5 år siden forrige kull) og hun ble bare paret én gang også denne gangen. Hennes datter her hos meg fikk et kull i våres og hadde den letteste drektighet og fødsel jeg noen gang har opplevd hos noe dyr jeg har hatt.

Som @SFX skrev så er nok dette ganske komplekst. Men jeg hadde nok ikke selv brukt en tispe i avl som gikk tom gjentatte ganger dersom det ikke var åpenbare årsaker (herpes, feil tidspunkt, tispa ble syk, hannhunden viste seg steril etc). Jeg ønsker ikke fertilitetsproblemer nedover i linjene og hadde da heller kjøpt meg en valp med lignende kvaliteter og håpet at jeg ikke ville få samme problemer med den om det skulle vise seg å være et alvsverdig individ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I tillegg har endel avl ført til dårlig fruktbarhet, har en tispe vanskelig for å bære frem foster gang etter gang selv med ulike hanner så er det kanskje like greit å ikke la tispa få noen kull.

Tenker arv har en stor betydning her.. Er nok ikke tilfeldig at enkelte raser er gjengangere på tomme tisper..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...