Hunden knurret og bet

[SandyEyeCandy]

Dere som har hunder som brummer og knurrer, dere har dem ikke i senga, eller? Det slo meg i natt da jeg våkna av at jeg ikke fikk strukket meg ut fordi Aiko hadde lagt seg ved føttene mine. Da gjorde jeg som jeg normalt gjør, strøyk henne over kroppen og sa navnet hennes, før jeg klappa inviterende på plassen hennes ved hodet mitt. Da hun ikke reagerte, puffa jeg henne lett med hånda. Ingen respons, så da tok jeg beina hennes som en gris klar til grilling og snudde henne over på andre siden, sånn at det var mindre anstrengende for henne å flytte seg en halvmeter (det er omtrent bare nødvendig å velte seg over på andre siden av senga), før vi igjen la oss til å sove. Om jeg var redd for at hun skulle bli sur, så hadde jeg jo aldri håndtert henne sånn, men jeg hadde heller aldri orka å styre med godbit osv i senga på natterstid, så da hadde jeg jo ikke orka å ha dem i senga. Hun er jo vant med at det er godt å bli berørt, og når hun legger seg på riktig plass, så får hun masse rolig kos og suss og sukker nytelsesfylt og fornøyd. Jeg bruker mye humor og tull når jeg snakker med bikkjene mine, så det blir liksom aldri alvor og dårlig stemning av noe, og har bare en gang trengt å bli streng og fysisk, og det var da frøken Aiko var 9 mnd og knurra da jeg ba henne gå ned av senga mi. Som jeg skreiv i første innlegg, så er jeg ikke vant med at bikkjer driver og knurrer og er sure mot meg (spesielt ikke mine egne) ved håndtering og vanlig hverdagsliv, og jeg har det ikke akkurat i ryggmargen at jeg hadde røska tak i bikkja og blitt streng, spesielt ikke med andres hunder. Jeg har det mer i ryggmargen å vende bikkja til å LIKE å bli håndtert eller i det minste tåle at jeg gjør det, sånn at slike scenarioer ikke finner sted.

[Symra&Pippin]

Jeg er litt imponert over at dere alle er så skråsikre på hvordan dere ville behandlet en hund som "okkuperer" en plass og knurrer når den skal fjernes, jeg - eller brumler når den blir forstyrret når den sover... og at det bare er å røske dem ned, eller fortelle dem hvor skapet skal stå.

Jeg aner faktisk ikke hvordan jeg ville håndtert det, jeg har heldigvis aldri hatt hunder som har vært sure og knurret om jeg har kommet borti dem når de sover eller som har hatt ressursforsvar overfor plassen den ligger på, MEN jeg har vært borti en hund som nektet å komme ut av bilburet når den hadde vært med på biltur, samme hunden nektet meg å komme inn døra hjemme når den endelig hadde kommet ut av bilburet (nei, ikke min hund, men en jeg passet). Det var en svær hannhund som mente ting når han mente det. Jeg hadde aldri i verden turt å bare røske hunden ut av buret og risikert at dyret satt i ansiktet eller armen min fordi den mente at jeg var urettferdig og dital.... Neida, hunder SKAL ikke gjøre sånt, men når de da gjør det like vel?

Hvorfor MÅ man liksom alltid sette hardt mot hardt og være så himla "bestemt" i alle situasjoner når man kanskje like gjerne kommer til mål med en vennlig handling og en godbit? Da slipper man i tillegg å gå i konflikt - og kanskje skape enda større konflikt neste gang?

Veldig enig! Og ikke bare i teorien, ti år med en wheaten som er en koseklump 99% av tiden og en snerrende ulv den siste prosenten har lært meg å være litt praktisk. Jeg er ikke redd han, han kommer aldri til å bite meg, men jeg gidder ikke å krangle med han når han er i det humøret. Bittelitt godsnakking og en frolic fikser biffen!

[Tabris]

For min del var det slik at min forrige hund var så myk at et lett dytt og beskjed om å "gå ned" var nok til at hun gikk ned. Det var aldri noe jeg trengte bruke tid på eller å ofre en tanke på.

Så fikk jeg denne krabaten - som svarer dytt med knurr. Han finner seg ikke at jeg bøller ham på noen måte. Det var et sjokk for meg, for jeg er vant med hunder som når man tar den "strenge tonen" eller gir dem et puff, gir seg og gjør det jeg sier. Ikke han her.

Så da hadde jeg to valg - ignorere hans beskjed og dytte hardere, noe som ville vært utrivelig for oss begge. Eller få til samme resultat på en positiv måte. Jeg valgte det siste. Og det betydde ikke at jeg brukte timevis på å trene gå ned med godbit på gulvet. Det gikk egentlig av seg selv når han ble voksen, og når han forsto at hans signaler ble hørt. Nå holdet det å si "gå ned", uten verken dytt eller godbit, og han går ned av seg selv fra både sofaen og sengen.

[Guest Klematis]

Min knurrer krever også at hans signaler blir hørt-da er alt helt greit for han.

Han sover i senga, og hvis han knurrer når han synes jeg snur meg for mye når han ligger oppå meg, det skjer bare en sjelden gang, da lar jeg han bare knurre, og snur meg så mye jeg har lyst. Hadde han prøvd å glefse etter meg når jeg snudde meg, hadde han blitt kippa ned på gulvet rimelig kjapt. Å bli sint eller være veldig streng med han har overhodet ingen effekt, han bare lukker ørene. Så det å være blid og positiv gjør han i mye bedre humør også. Så det senest i dag. Han var trøtt, klokka var 10, vi skulle ut på tur. Jeg så at han helst ville ligge der, men ut måtte han. Jeg så på ørene at han begynte å bli litt grinete, så jeg begynte å tulle med han, og da gikk det noen sekunder før han reiste seg, rullet over på ryggen, og lot meg løfte han ut av senga.

Det gjelder vel å finne den metoden som fungerer best for sin egen hund.

[Gjest]

Dere som har hunder som brummer og knurrer, dere har dem ikke i senga, eller? Det slo meg i natt da jeg våkna av at jeg ikke fikk strukket meg ut fordi Aiko hadde lagt seg ved føttene mine. Da gjorde jeg som jeg normalt gjør, strøyk henne over kroppen og sa navnet hennes, før jeg klappa inviterende på plassen hennes ved hodet mitt. Da hun ikke reagerte, puffa jeg henne lett med hånda. Ingen respons, så da tok jeg beina hennes som en gris klar til grilling og snudde henne over på andre siden, sånn at det var mindre anstrengende for henne å flytte seg en halvmeter (det er omtrent bare nødvendig å velte seg over på andre siden av senga), før vi igjen la oss til å sove. Om jeg var redd for at hun skulle bli sur, så hadde jeg jo aldri håndtert henne sånn, men jeg hadde heller aldri orka å styre med godbit osv i senga på natterstid, så da hadde jeg jo ikke orka å ha dem i senga. Hun er jo vant med at det er godt å bli berørt, og når hun legger seg på riktig plass, så får hun masse rolig kos og suss og sukker nytelsesfylt og fornøyd. Jeg bruker mye humor og tull når jeg snakker med bikkjene mine, så det blir liksom aldri alvor og dårlig stemning av noe, og har bare en gang trengt å bli streng og fysisk, og det var da frøken Aiko var 9 mnd og knurra da jeg ba henne gå ned av senga mi. Som jeg skreiv i første innlegg, så er jeg ikke vant med at bikkjer driver og knurrer og er sure mot meg (spesielt ikke mine egne) ved håndtering og vanlig hverdagsliv, og jeg har det ikke akkurat i ryggmargen at jeg hadde røska tak i bikkja og blitt streng, spesielt ikke med andres hunder. Jeg har det mer i ryggmargen å vende bikkja til å LIKE å bli håndtert eller i det minste tåle at jeg gjør det, sånn at slike scenarioer ikke finner sted.

Det kommer jo litt ann på hvor mye alvor som ligger bak det da. Mamma og pappa sin gamle tispe som har litt vondter her og der kan fint finne på å brumme litt om man kommer borti henne på natta og hun ligger og sover. Hun vil allikevel ALDRI ty til å bite, det er mer hennes reaksjon på at noen er borti henne. Hun er håndterbar som bare det, null problemer med kloklipp og tannpuss osv, og er vel den av våre hunder som er greiest hos veterinæren, etc.

[Puttiva]

Jeg tenker litt som med barn og tannpuss/legge seg e.l. og når de slår seg vrang og nekter. Kanskje slår og biter de, hylskriker og virkelig nekter å gjøre det de blir bedt om. Det er ikke veldig uvanlig i perioder. Skal man da lokke dem tid det ved å gi dem godteri eller andre supre tilbud? Eller bare gjennomføre det okke som? Det er ikke snakk om å påføre ubehag, straff eller lignende. Bare gjøre det. På en fin og kontrollert måte. Men å la barnet (hunden) bestemme eller lokke dem til å gjøre det likevel, blir feil for meg. Noen ting gjør man bare fordi.

[Symra&Pippin]

Jeg tenker litt som med barn og tannpuss/legge seg e.l. og når de slår seg vrang og nekter. Kanskje slår og biter de, hylskriker og virkelig nekter å gjøre det de blir bedt om. Det er ikke veldig uvanlig i perioder. Skal man da lokke dem tid det ved å gi dem godteri eller andre supre tilbud? Eller bare gjennomføre det okke som? Det er ikke snakk om å påføre ubehag, straff eller lignende. Bare gjøre det. På en fin og kontrollert måte. Men å la barnet (hunden) bestemme eller lokke dem til å gjøre det likevel, blir feil for meg. Noen ting gjør man bare fordi.

Men kanskje den ungen ville gitt seg om du prøvde med litt lek og humor? Poenget mitt er at man må prøve seg litt fram og være litt fleksibel, hardt mot hardt gjør at alt blir så .... hardt.

[Puttiva]

 

Men kanskje den ungen ville gitt seg om du prøvde med litt lek og humor? Poenget mitt er at man må prøve seg litt fram og være litt fleksibel, hardt mot hardt gjør at alt blir så ... hardt.

Det er klart. Men om den ikke gjør det, så gir man jo ikke etter fordet. Men selvsagt prøver man jo å være ålreit først, før man krever. Det er hvertfall selvsagt for meg

[Symra&Pippin]

Det er klart. Men om den ikke gjør det, så gir man jo ikke etter fordet. Men selvsagt prøver man jo å være ålreit først, før man krever. Det er hvertfall selvsagt for meg

Men da er vi enige da, jeg tror ingen her ville gitt seg og latt hunden bli i sofaen når den skulle støvsuges, vi er bare litt delt på om det er lurest å ta det med det gode eller " sannelig fortelle den bikkja hvem som bestemmer".

[Helianthus]

Men kanskje den ungen ville gitt seg om du prøvde med litt lek og humor? Poenget mitt er at man må prøve seg litt fram og være litt fleksibel, hardt mot hardt gjør at alt blir så ... hardt.

Dette er så sant! Opposisjonsrefleksen gjør at hunden (og vi mennesker også) automatisk stritter imot hvis vi blir dyttet/trukket i eller presset psykisk. Letter man litt på trykket så blir det mye lettere for den andre parten å "løsne" også.

[Siri]

Jeg tenker litt som med barn og tannpuss/legge seg e.l. og når de slår seg vrang og nekter. Kanskje slår og biter de, hylskriker og virkelig nekter å gjøre det de blir bedt om. Det er ikke veldig uvanlig i perioder. Skal man da lokke dem tid det ved å gi dem godteri eller andre supre tilbud? Eller bare gjennomføre det okke som? Det er ikke snakk om å påføre ubehag, straff eller lignende. Bare gjøre det. På en fin og kontrollert måte. Men å la barnet (hunden) bestemme eller lokke dem til å gjøre det likevel, blir feil for meg. Noen ting gjør man bare fordi.

Man kan vel neppe sammenligne en unge som bare er vrang og uoppdragen med en hund som har et instinkt som kan slå ut i aggresjon...

[Raksha]

Alt er jo situasjonensavhengig da. Og man velger gjerne sine kamper. Til og med min som har svært lav terskel for å mumle og banne har jo grader av surhet, kun hørt han skikkelig fly hoppende forbanna i forbindelse med at han har vondt, og det kjenner jeg jo igjen, så er han det så skal det være veldig viktig før jeg går inn i en konflikt med han. Men mumler han bare i skjegget og er sur så får han pent høre.

Og han er uproblematisk å ha i senga så lenge han er eneste hund, kun sur om vi må ha han opp før han er våken. Det skjer bare om begge vi voksne står opp og barnet ligger igjen i senga. Da får han ikke ligge der.

Nå høres det ut som han banner hver eneste dag, langt der ifra, kan gå ukesvis mellom hver gang han er gretten på oss.

[Malamuten]

Man kan vel neppe sammenligne en unge som bare er vrang og uoppdragen med en hund som har et instinkt som kan slå ut i aggresjon...

Enig, det blir isåfall mer rett å sammenligne med en valp som bruker munnen/tennene noe som ikke er det samme i det hele tatt.

Jeg synes det er litt trist holdning på folk jeg. Jeg er også av den typen som ikke finner meg i tull å tøys og ikke gidder å styre å stelle så veldig med ting, jeg gjør det bare heller. Men en hund som biter utav det blå er jo ikke frekk? Det er jo noe galt. Selvsagt skal man fortsatt behandle hunden som en hund og man skal selvsagt ikke la den bite, men en hund har også følelser(nei jeg mener ikke følelser som i at den ble fornærmet eller lei seg, jeg mener følelser og reaksjoner i kroppen, på lik linje med andre levende organismer), drifter osv som den ikke har kontroll over, og noen ganger fører disse naturlige tingene med seg unaturlig store problemer. Fysiske problemer som ikke gir seg fordi man ber dem drite i det. Og nei, dette er ikke noe man skal unnskylde, og det gjelder jo fåtallet av hunder, men det er verdt å sjekke ut, og gi den behandlingen som kreves, på lik linje med andre sjukdommer/problemer. Viss hunden har et stort problem så skal man hverken utsette den for urimelige krav eller gå rundt å unnskylde dårlig oppførsel, man skal behandle problemet enten det er med medisiner eller operasjon. Om problemet er litt mindre så er det ingenting galt i å forsøke å løse det på en måte som gir minst mulig konflikt, uten at det betyr at man trenger å dulle veldig mye eller igjen, unnskylde hunden. Bare ta litt hensyn til at individet sliter, feks med stress eller angst. Stress og angst blir ihvertfall ikke bedre av at man setter hardt mot hardt. Og det er mye man kan gjøre for å fortsette å sette grenser og regler uten å ty til straff feks. Også har man selvsagt alle de små tingene som de fleste hunder opplever i en eller annen grad, det er noe helt annet enn når hunden setter tennene i eieren sin.

Hunder som biter fordi de er bortskjemte er en helt annen sak, og slikt kommer gjerne ikke "over" natten. Det utvikler seg over tid.

Jeg ser forøvrig ikke så mange som unnskylder noe som helst med hormoner jeg, jeg ser derimot en del (dog mest ifbm unghunder) som tenker på hormoner som årsak til en del ting, inkl meg selv, men hva er negativt med det? Det betyr jo ikke at man ikke skal ta tak i problemene. Men det kan være kjekt i en del tilfeller å ha forståelse for hvorfor slik at man kan ta tak i problemet på best mulig måte, og ifbm hormoner, også for sin egen del forstå hvorfor resultater ikke kommer tvert. Slik at man finner motivasjon til å fortsette treningen i visshet om at det faktisk blir bedre. Og for hunden sin del så man kan legge fra seg alle urimelige krav.

[Guest Michellus]

Dere som har hunder som brummer og knurrer, dere har dem ikke i senga, eller? Det slo meg i natt da jeg våkna av at jeg ikke fikk strukket meg ut fordi Aiko hadde lagt seg ved føttene mine. Da gjorde jeg som jeg normalt gjør, strøyk henne over kroppen og sa navnet hennes, før jeg klappa inviterende på plassen hennes ved hodet mitt. Da hun ikke reagerte, puffa jeg henne lett med hånda. Ingen respons, så da tok jeg beina hennes som en gris klar til grilling og snudde henne over på andre siden, sånn at det var mindre anstrengende for henne å flytte seg en halvmeter (det er omtrent bare nødvendig å velte seg over på andre siden av senga), før vi igjen la oss til å sove. Om jeg var redd for at hun skulle bli sur, så hadde jeg jo aldri håndtert henne sånn, men jeg hadde heller aldri orka å styre med godbit osv i senga på natterstid, så da hadde jeg jo ikke orka å ha dem i senga. Hun er jo vant med at det er godt å bli berørt, og når hun legger seg på riktig plass, så får hun masse rolig kos og suss og sukker nytelsesfylt og fornøyd. Jeg bruker mye humor og tull når jeg snakker med bikkjene mine, så det blir liksom aldri alvor og dårlig stemning av noe, og har bare en gang trengt å bli streng og fysisk, og det var da frøken Aiko var 9 mnd og knurra da jeg ba henne gå ned av senga mi. Som jeg skreiv i første innlegg, så er jeg ikke vant med at bikkjer driver og knurrer og er sure mot meg (spesielt ikke mine egne) ved håndtering og vanlig hverdagsliv, og jeg har det ikke akkurat i ryggmargen at jeg hadde røska tak i bikkja og blitt streng, spesielt ikke med andres hunder. Jeg har det mer i ryggmargen å vende bikkja til å LIKE å bli håndtert eller i det minste tåle at jeg gjør det, sånn at slike scenarioer ikke finner sted.

Angus er jo en gammal gubbe i en ung kropp som gjerne knurrer og brumler om han blir forstyrret når han sover. Jeg har han i senga jeg, om han har lyst til å ligge der. Kommer jeg borti han så lager han noen fine knurrelyder, men med han er det bare å be han gå ned heldigvis. Han svarer ikke da, og kommer gjerne tilbake for å få litt kos. Han er bare sånn

Håndtering har vi ikke problemer med nå lenger heldigvis. Han har før prøvd å se om han kan få slippe unna ved å knurre og bite, men der har vi bare vært standhaftige. Du skal børstes/klippe tøfler/slipe klør, du slipper ikke unna om du oppfører deg drittunge, men du får til gjengjeld masse ros, kos og belønning om du oppfører deg pent Han synes fortsatt pels- og klostell er unødvendig, men han godtar det og slapper av nå.

Jeg er litt imponert over at dere alle er så skråsikre på hvordan dere ville behandlet en hund som "okkuperer" en plass og knurrer når den skal fjernes, jeg - eller brumler når den blir forstyrret når den sover... og at det bare er å røske dem ned, eller fortelle dem hvor skapet skal stå.

Jeg aner faktisk ikke hvordan jeg ville håndtert det, jeg har heldigvis aldri hatt hunder som har vært sure og knurret om jeg har kommet borti dem når de sover eller som har hatt ressursforsvar overfor plassen den ligger på, MEN jeg har vært borti en hund som nektet å komme ut av bilburet når den hadde vært med på biltur, samme hunden nektet meg å komme inn døra hjemme når den endelig hadde kommet ut av bilburet (nei, ikke min hund, men en jeg passet). Det var en svær hannhund som mente ting når han mente det. Jeg hadde aldri i verden turt å bare røske hunden ut av buret og risikert at dyret satt i ansiktet eller armen min fordi den mente at jeg var urettferdig og dital.... Neida, hunder SKAL ikke gjøre sånt, men når de da gjør det like vel?

Hvorfor MÅ man liksom alltid sette hardt mot hardt og være så himla "bestemt" i alle situasjoner når man kanskje like gjerne kommer til mål med en vennlig handling og en godbit? Da slipper man i tillegg å gå i konflikt - og kanskje skape enda større konflikt neste gang?

Jaaaa takk. De gangene Angus har gått over det jeg vil kalle "mumling i skjegget" (gjerne når han er stresset fra før som ved f.eks løpetid) så kjenner jeg at jeg virkelig ikke tør å prøve og utfordre det. Da vil jeg heller omdirigere og bestikke han med godbiter enn å feile hardt og risikere og enten ikke fullføre eller muligens bli bitt ved å fortelle han hvor skapet skal stå.

[Wachita]

Angus er jo en gammal gubbe i en ung kropp som gjerne knurrer og brumler om han blir forstyrret når han sover. Jeg har han i senga jeg, om han har lyst til å ligge der. Kommer jeg borti han så lager han noen fine knurrelyder, men med han er det bare å be han gå ned heldigvis. Han svarer ikke da, og kommer gjerne tilbake for å få litt kos. Han er bare sånn

Håndtering har vi ikke problemer med nå lenger heldigvis. Han har før prøvd å se om han kan få slippe unna ved å knurre og bite, men der har vi bare vært standhaftige. Du skal børstes/klippe tøfler/slipe klør, du slipper ikke unna om du oppfører deg drittunge, men du får til gjengjeld masse ros, kos og belønning om du oppfører deg pent Han synes fortsatt pels- og klostell er unødvendig, men han godtar det og slapper av nå.

Slik kan khal være og, han begynte når han fant ut at han kunne lage lyd ved 3 ukers alder. Er bare slik han er. Er blitt mye mindre av det i det siste da riktignok fordi han vet han ikke kommer noen vei med det. Det kunne være alt fra å løfte han opp, flytte på et ben eller holde han i ro.

Nå kan han knurre om vi skal løfte han opp på et vis, men er gått mer fra knurring til murrelyder, som gjør at han høres ut som en katt ;p noen ganger må man bare gjøre det, så vi gjør det uten noe mer om og men. Men kan tro vi fikk litt sjokk da han knurret til min mann når han var 3 uker fordi han måtte bli flyttet på så vi kom oss ut ;p

Men han et en fryktelig bedagelig fyr, så vi kan gjøre det meste vi vil med han. Han tror det meste er lek eller kos ;p når han sover derimot så sover han litt i sengen og litt på gulvet, da kan vi vel gjøre hva vi vil med han omtrent. Han har gått fra å være en drittunge med meninger ut av det blå til å bli en fantastisk fyr. Der vi kan unngå at han knurrer for å gjøre det på et annet vis så gjør vi det. Ting vi bare må gjør får han lage så mye lyd han vil, det må bare bli gjort. Varer i 2 sekund så er det over og han godtar det liksom.

[Symra&Pippin]

Alt er jo situasjonensavhengig da. Og man velger gjerne sine kamper. Til og med min som har svært lav terskel for å mumle og banne har jo grader av surhet, kun hørt han skikkelig fly hoppende forbanna i forbindelse med at han har vondt, og det kjenner jeg jo igjen, så er han det så skal det være veldig viktig før jeg går inn i en konflikt med han. Men mumler han bare i skjegget og er sur så får han pent høre.

Og han er uproblematisk å ha i senga så lenge han er eneste hund, kun sur om vi må ha han opp før han er våken. Det skjer bare om begge vi voksne står opp og barnet ligger igjen i senga. Da får han ikke ligge der.

Nå høres det ut som han banner hver eneste dag, langt der ifra, kan gå ukesvis mellom hver gang han er gretten på oss.

Det gjelder Pippin også altså, jeg synes at jeg må legge til det. Han er som sagt stort sett veldig grei, når han er kjempesur så er det liksom i halvsøvne. Urhunden i han beskytter reviret sitt, når han våkner skikkelig snur han seg over på ryggen og vil ha magekos.

[Guest Jonna]

Godt Blaze bor her og ikke noen andre steder på sine eldre dager. Hun mumler i "skjegget" og markerer etter at hun mistet hørselen om noen peller på henne når hun sover. Hun bruker også ett par sekunder på å orientere seg om hva hun har gjort. Denne atferden startet vi med hver morgen for da må jeg vekke henne.

Vil ikke tro den atferden hadde blitt minimert om jeg skulle korrigert henne for dette, tvert om...

Så lenge hun faktisk gjør det hun får beskjed om når hun har orientert seg så skal hun få lov til å bruke språket hun har begynnt å benytte seg av for å naturlig beskytte seg selv etter tapet av en orientering sans.

[Raksha]

Det gjelder Pippin også altså, jeg synes at jeg må legge til det. Han er som sagt stort sett veldig grei, når han er kjempesur så er det liksom i halvsøvne. Urhunden i han beskytter reviret sitt, når han våkner skikkelig snur han seg over på ryggen og vil ha magekos.

Kasko har veldig tydelig forskjell på når han bare forteller at han misliker situasjonen og når han virkelig truer med at bite huet av oss. 99% så sier han jo bare i fra at vi er teite, han får ikke kjeft for det bare "ja vi hører deg, men... " og da gjør han jo det han må. Hos vet. Foreksempel. Banner rett ut i lufta men aldri virkelig sinna.

[Puttiva]

Man kan vel neppe sammenligne en unge som bare er vrang og uoppdragen med en hund som har et instinkt som kan slå ut i aggresjon...

Jeg mener selvfølgelig ikke å sammenligne adferden i seg selv. Et barn som biter er på ingen måte i nærheten av en hund som gjør det samme. Mente mer mtp hvordan man forholder seg til slik. Man banker ikke inn respekten, men man tar kanskje ikke å belønner og lokker fram alt med en godbit heller. Noe med å bare gjennomføre, okke som.

[Tabris]

Jeg mener selvfølgelig ikke å sammenligne adferden i seg selv. Et barn som biter er på ingen måte i nærheten av en hund som gjør det samme. Mente mer mtp hvordan man forholder seg til slik. Man banker ikke inn respekten, men man tar kanskje ikke å belønner og lokker fram alt med en godbit heller. Noe med å bare gjennomføre, okke som.

Jeg synes det er bedre å være i forkant. I stedet for å måtte ta kampen når hunden knurrer, så vil jeg heller jobbe det inn positivt slik at vi sjeldenere kommer i situasjoner hvor han føler han trenger å knurre.

[Puttiva]

Jeg synes det er bedre å være i forkant. I stedet for å måtte ta kampen når hunden knurrer, så vil jeg heller jobbe det inn positivt slik at vi sjeldenere kommer i situasjoner hvor han føler han trenger å knurre.

Selvfølgelig Men om man plutselig står der i situasjonen.

Men jeg skal ikke snakke så veldig høyt, for jeg har ikke vært i den situasjonen sålangt. Ico kan nekte å flytte seg, men aldri om han har knurret e.l. Og det har aldri vært et problem å lempe han vekk om han ikke vil høre på komandoen. Så jeg bør vel bare holde kjeft Så jeg snakker jo bare utifra hva jeg tror jeg ville gjort, om jeg havnet i situasjonen.

[ida]

Jeg syns det er veldig trist at noe jeg (og sikkert fler) sa for mange sider siden er blitt til noe helt annet og jeg kjenner verken meg eller mine hunder igjen i noe av det dere snakker om. Kjenner at jeg ikke har det minste behov for å gi det inn med teskjeer eller gå i forsvar. For alt jeg vet, er det ikke mitt innlegg dere reagerte på heller.

[Renate A]

Jeg er så enig, Siri! Jeg forstår ikke hvorfor det er en sånn ryggmarksrefleks at man skal være hard, streng og straffe når man kan oppnå det samme med å være positiv og vennlig.

Vet ikke om du sikter til meg når du sier hard, streng og straffer?

Jeg er bestemt når noe skjer som ikke er lov, men jeg har ALDRI vært slem og straffet henne hardt!!

De som kjenner meg kan nok skrive under på dette, jeg vil bare IKKE ha på meg at jeg er unødvendig streng og straffer hunden min, tror hun har et ganske så godt liv hos meg.

[Renate A]

Godt Blaze bor her og ikke noen andre steder på sine eldre dager. Hun mumler i "skjegget" og markerer etter at hun mistet hørselen om noen peller på henne når hun sover. Hun bruker også ett par sekunder på å orientere seg om hva hun har gjort. Denne atferden startet vi med hver morgen for da må jeg vekke henne.

Vil ikke tro den atferden hadde blitt minimert om jeg skulle korrigert henne for dette, tvert om...

Så lenge hun faktisk gjør det hun får beskjed om når hun har orientert seg så skal hun få lov til å bruke språket hun har begynnt å benytte seg av for å naturlig beskytte seg selv etter tapet av en orientering sans.

Det Blaze gjør er jo fordi hun har mistet en av sansene sine, det blir noe helt annet enn om en hund knurrer fordi den ikke vil gå ned av sofaen.

Jeg ville i alle fall ikke gjort noe med dette når de er gamle og har mistet hørselen.

-----

Man merker det ganske lett om hunden gjør det for å måle grenser, har man en hund som er veldig sensitiv, har vondt osv så bør man selvfølgelig legge treningen deretter.

Kanskje jeg er litt farget av at Chicka er en såpass enkel hund har aldri trengt å gå inn hardt for å korrigere hun, hun skjønner alltid et nei.

Corgiene hjemme var ofte ganske annerledes, men da var jeg liten og det var mamma og pappa som tok seg av den oppdragelsen, vi fikk bare beskjed om å si tydelig nei om de gjorde noe vi ikke ville de skulle gjøre og det holdt ofte.

(Dobbel post fordi jeg er på mobil og får ikke slått sammen quotene)

[Tabris]

Mine innlegg sikter ikke til noen bestemt, men til flere av innleggene her.

Jeg for min del tror ikke at hunder tester grenser.